Sandøyas gårdshistorie

av Eivind Abrahamsen

Som før nevnt, ble gården ryddet og bebygd allerede i eldre jernalder. Gården ble nok ryddet av selveiere, men når vi første gang støter på den i gamle skrifter, da eies den av Girnsøy nonnekloster i Skien. Landet var katolsk på denne tiden. Det var derfor ikke uvanlig at bøndene, syndige sjeler som de var, skjenket gård og grunn til kirken. Til gjengjeld skulle da prestene lese sjelemesse over de arme sjeler. På det vis skulle sjelen lettere komme gjennom skjærsilden.

Klostret eide Sandøya til omkring reformasjonen. Den gikk så over i kongens eie. Øya ble såkalt krongods.

I begge disse periodene, så vel under klostret som under kronen, var det leilendinger som drev gården. Kongen valgte sine leilendinger her med stor omhu. Det måtte være kongetro menn som ikke plyndret skipstrafikken. Den måtte gå uhindret inn til høvdingsetene ved Rafnes og Skien.

I begynnelsen av 1670-årene kom Sandøya over på private hender. Kjeld Bjørntvedt står da som eier. Siden kom den i en årrekke til å være i Leerstangslektens eie. I 1680 Isak Rasmussen Leerstang. Isak overdro den til sin svigerinne Trinche i Brevik, omkring 1690. Da hun døde i 1711, overtok hennes sønn Jacob Nilsen Leerstang, Sandøya.

Også i denne perioden ble gården drevet med leilendinger. Eiendommens størrelse ble dengang målt i huder og skinn. Sandøya hadde en matrikant skyld på to huder. Oksøya hørte da med til eiendommen. En seter ved Mørjefjorden hørte også til. En regnet gårdene dengang i fullgårder, halvgårder og ødegårder. Sandøya ble regnet som halvgård.

Den første bruker vi finner i gamle skrifter er Amundt i Sandøen, det er i 1528. Så følger Arne Sandøen i 1585. Han står oppført som trelastportør. Neste er Jacob Sandøen. Jacob var tydeligvis en driftig kar, vel driftig etter øvrighetens mening. I 1610 fikk han 16 rd. i bot for å ha hogd mer i Sandøyskogen enn loven tillot. Det var nok ikke småtterier til hogst heller. Femti år senere kan en lese at på Sandøya og Oksøya var ingen skog av betydning, bare stubb og topp.

Jacobs interesse for tømmer stoppet ikke med dette. Han eide sammen med John Haaøen bygdas dengang største sagbruk. Dette lå på Håøya, i Kalvdalen. Johan bygde sin egen skute (en kreiert) og fraktet trelast fra sagbruket til Danmark og Tyskland. Som returfrakt tok han tysk øl. Han unngikk behendig å fortolle både frakt og returfrakt. I 1611 ble han bøtelagt for dette. John fortsatte likevel trafikken. I 1613 ble han derfor fradømt båt og last.

Jacob ble i 1620 etterfulgt av sønnen Lars Jacobsen som bruker av øya. Denne Lars var nok en av øvrighetens mer betrodde menn. Han står i 1641 oppført som kirkeverge. På hans tid kan en også se at bonden på Sandøya er fører av postvesken. Dette var en plikt for enkelte gårder. De skulle til gjengjeld slippe å utruste og stille en soldat til kongens tjeneste. Det var en plikt som lå på de fleste gårder. Iblant var de flere gårder sammen om en soldat. Lars står i skattemanntallet av 1645 oppført med en kvinne, en sønn og en dreng. Omlag midt på 1650-tallet overdrar Lars eiendommen til sønnen Nils Larsen. (Sandøya tilhørte fortsatt kronen, men er nå pantsatt til lagmann Claus Andersen i Skien). Etter Nils Larsen kjenner en to barn: Oluf, født 1630, og Thore, født 1637. Nils var bruker av øya til ca. 1660. Han ble da etterfulgt av sine to sønner. Oluf var medbruker til 1670. Fra da av og fram til 1698 var Thore bruker alene. Thore hadde også to sønner: Ole, født 1711, og Lars, født 1664.

I matrikkelen av 1665 opplyses at det på eiendommen ble sådd 4 og avlet 7,5 tønner kom. Føder 1 hest, 4 kuer, 2 ungnaut og 6 småkreaturer. Ingen nyttig skog. Ingen leilighet til humle. Intet rydningsland. (Humle var som kjent en nødvendig ingrediens i øl- og mjødbryggingen. Denne var i eldre tider pålagt gårdene ved lov).

På denne tiden kom Sandøya over på private hender som før nevnt. Ole Torsøn giftet seg med Johanne Hansdatter i 1702. Så langt en kan se, døde både Ole og Lars barnløse.

I skatteregnskapet for 1711 oppføres følgende under Sandøya: enken Johanne Hansdatter, hennes bror Abraham Hansøn, en Uten dreng, hennes søster og en tjenestepike. Broren Abraham hjalp enken med gårdsdriften.

Johanne giftet seg på ny i 1719. Den utvalgte var Eggert Simonsøn fra Herøya. Eggert som nå ble oppsitter på bruket, fikk bygselseddel i 1720. Han var sønn av lensmann Simon Eggertsøn.

Matriklen av 1723 gir følgende beskrivelse av bruket på Eggerts tid: Jordsmonnet bestod av hvit mager sandjord. Gården lå i ei baglie, nordvendt og var lettvunnen. Utseden var 3 tønner havre. En avlet 8 lass høy. Besetningen bestod av 1 hest, 3 kuer og 3 sauer. Om skogen sies det at den var til smålast, brennved og gjerdefang.

Det var litt febeite i skogen. Til bruket hørte også en liten plass med noe skog ved Mørjefjorden. Sandøe støket ble den kalt.

Eggert og Johanne hadde en sønn Simon, døpt i 1720. Johanne døde i 1752, 75 år. Simon Eggertsøn fikk festebrev på eiendommen i 1747 (2 huder).

Fremdeles var Jacob Nilsen Leerstang, Brevik, eier av Sandøya. Simon var først gift med Johanne Ellingsdatter Våge. De hadde to barn. Lars, født 1745, og Maren, født 1749. Simon ble tidlig enkemann, og han giftet seg igjen med Anne Haraldsdatter.

Av ukjent grunn måtte Simon gå fra gården omkring 1760. Bruket ble da festet bort til Nils Christensen, død ca. 1780. Hans første kone het Gunhild Olsdatter. Hun døde i en alder av 48 år. Nils giftet seg da med Karin Gundersdatter. Nils var da 57 år gammel. Seks år senere døde også han. Han hadde 4 barn, alle fra første ekteskap; Ole, født 1764, Christen, født 1764, Lars, født 1765, og Anne, født 1772. I boet etter Nils var registrert: 1 hest, 5 kuer, 4 sauer, 3 lam samt 4 voksne og 5 unge geiter. Boet viser også at Nils hadde kjøpt det meste av eiendommen, vel tre fjerdeparten. Han var derfor den første selveiende bruker på øya på flere hundre år.

Nils var nok også en uvanlig driftig og optimistisk kar. Han ryddet og brøt opp nytt åkerland. Dernest innledet han en byggevirksomhet som er noe vanskelig å begripe. Gården lå jo på Tufta. Der bygde han opp nytt innhus i to etasjer. Så et nytt fjøs til 24 kuer. Hverken stuen eller fjøset ble helt ferdig. De stod begge uten dører og vinduer. Også den gamle bebyggelsen på Tufta lot han stå. Så, brått av en eller annen grunn, bygger han opp stue og uthus, på det som ble kalt nye Sandøya (Abrahamsens gård). Han flytter altså ikke husene. På Tufta ble de stående, forfalt og råtnet ned, såvel det gamle som det nybygde. Slik så det ut da Nils vandret herfra i 1780.

I 6 år ble så gården stående tom og øde. Husene forfalt både på gamle og nye Sandøya.

I 1786 ble gården solgt på auksjon for 2465 rd. Kjøpere var Halvor Nilsen Siljan, Nils Amundsen Lillegården og Lars Amundsen Gusfre.

I forbindelse med auksjonsforretningen ble det holdt slik besiktigelse: På den såkalte gamle Sandøya fantes en stue uten ovn, uten vinduer, uten lås for dørene, forråtnet, bare noen takstein var brukelige. Denne stuen ble taksert til 2 rd. På samme sted fantes også en ny stuebygning, 6 laftet, uinnredet uten dører og vinduer, hadde to etasjer. Stuen ble taksert til 20 rd. En stall, et fjøs og et grisehus, alle forråtnet, ble sammen taksert til 20 rd. Et nesten nytt fjøs til 24 kuer ble taksert til 16 rd. Dette fjøset, ble det hevdet, var helt utjenlig til gårdens besetning. En ladebygning med 2 lader og 1 låve, meget råtnet og med beskadiget tak, ble taksert til 40 rd.

På det såkalte nye Sandøya fantes en stue med kammer og kjøkken. Denne ble taksert til 30 rd. En ladebygning med 2 lader og 1 låve ble taksert til 30 rd. Den var ffle sammensatt og regnet trengte gjennom veggene. Jordveien til hele gården var delvis gjengrodd og dessuten vassyk. Det fantes en del småskog. Den kunne etter en tid bli brukbar. Etter tidligere hogster fantes store stykker med «stubb og topp». Noen gamle tømmerstokker fantes også.

Gjerdene var for det meste borte. Det lille som var tilbake, var forråtnet og til liten nytte.

På Oksøya fantes bare litt småskog. Den var bare brukbar til brensel. Denne øya var ubebodd. Tok en bare den nye Sandøya i betraktning, ville heller ikke jordveien her være til noen nytte dersom den ikke ble pløyd, da ville den gro til med toll eller furuskog.

De tre karene som kjøpte øya i 1786 hadde den i 4 år. Da ble den solgt til to menn fra Bamble: Johan Andersen Feset og Jon Halvorsen Blegeli (Bleiklia). Øya hadde da en skyld på 1 hud og 6 skinn (det gikk 12 skinn på en hud). Hver av eierne fikk en halvpart av eiendommen: 9 skinn.

Tidligere ser vi at Sandøya stod for en skyld av 2 huder.

Det er videre nevnt at det hørte til bruket en seter med noe skog ved Mørjefjorden. Dette seterbruket Sandbakken (i dag gnr. 24, bnr. 3) stod for en skyld av 6 skinn. Sandøya og Oksøya for 1 hud og 6 skinn. Dette utgjør da de nevnte 2 huder.

I gamle skrifter opptrer dette seterbruket under flere navn. Omkring 1650 kalles det Strand. I 1723 nevnes det som Sandøestøkket. I 1747 var det Jacob N. Leerstang i Brevik som eide begge huder i Sandøyabruket. Men i 1774 ser en at Ole Basebo eide 6 skinn i bruket. Det var de 6 skinn som utgjorde Sandbakken i Mørjefjorden. De lå da også i nærheten av Basebo.

Ved jordavgiftsregnskapet fra 1802 står Ole Sørensen oppført som eier av Sandbakken. Han hadde arvet bruket av Elisabeth Henriksen Basebo. Ole Sørensen selger i 1813 bruket til Ole Nilsen Putten for 599 rd. I dag eies Sandbakken av Ole Jonny og Petter Arnt Basebo.

Det er interessant, men underlig, at bruket Sandøya hadde et seterbol så langt unna som dette. Drifteveien var jo vannveien. Det måtte være uhyre tungvint. Bruket Bjørkøya hadde imidlertid nabobruket til Sandbakken som sitt seterbol, nemlig Sagen (Saga). Bare Basebo-elven skiller disse to brukene.