Fjordbussforbindelsen

av Eivind Abrahamsen

Det var båten - først ro- og seilbåten, siden motorbåten - som var Sandøyas kommunikasjonsmiddel med omverdenen i alle år. Sommerstid gikk det greit stort sett. Vinterstid kunne det bli perioder med isolasjon. Var isen god, kunne en gå og kjøre med hest. Men høst og vår kunne det være perioder da fjorden ikke var farende.

Det meste av vinteren var det dog god is til Brevik. Dette var det naturlige handelssenter.

Når så Dalen Portland (Norcem) startet sin virksomhet, da brøt de hele vinteren opp råk inn til fabrikken. Dermed ødela de vinterveien Sandøya - Brevik, til øyboernes irritasjon.

Det kom derfor i stand en overenskomst mellom sementfabrikken, Eidanger kommune og Brevik by. Det het der at i ismånedene skulle disse ta seg av nødvendig båttrafikk til Sandøya.

Noen omfattende trafikk ble det ikke. Fra 1. mars 1931 til 27. juli 1942 utgjorde utgiftene til dette kr. 608,77.

Likevel sa Brevik opp avtalen i 1942. Havnekassen overtok da Breviks del. Fra 1942 og ut krigstiden (1945) var det Åge Stamland med fiskeskøyta «Hilda» som sto for denne trafikken. For de nevnte oppdragsgivere. Det var nå faste, dag!ige avganger. Når fjorden frøs til og det var råk inn til Norcem, ja da lå Age ute ved råken og ferget folk over denne med pram. En sur fornøyelse for de farende, men først og fremst for fergemannen. Han lå i telt ute ved iskanten og ventet på isfarende. Sandøya Vel tok allerede fra starten opp spørsmålet om fast fergeforbindelse Brevik - Sandøya. Brevik hadde dengang fergedrift på Stathelle. Eget fergeselskap med ansvarlig styre.

Dette styre sender 15. februar 1946 søknad til Brevik formannskap om å sette igang en fast ruteforbindelse med Sandøya. Ordfører Hill i Eidanger ivret sterkt for planene og lovet økonomisk støtte fra Eidanger. Den 28. mars 1946 blir avtalen godkjent.

Det ble satt inn i trafikken en liten elektrisk ferge kalt «Strykejærnet». Så den 17. oktober 1946 kjøpte man såkalt «barkasse» inne i Oslo for 15.000,- kroner. Den ble døpt «Brevik» og satt inn i denne trafikken. Trafikken tok seg opp. Derfor kjøpte en 5. juli 1947 en fjordbuss, bygd ved Arntsen og Hansens Båtbyggeri i Ekstrand. Båten var bygd for en annen oppdragsgiver og døpt «Ulvøy».

Brevik fergestyre arrangerte omdåp og ga den navnet «Løvøy». Båten kostet 70.000,- kroner.

Etter hvert økte såvel antall avganger som antall anløpssteder (Bjørkøya og Siktesøya). I 1955 bygde derfor fergeselskapet en ny fjordbuss. Denne ble bygd ved Trosvik Verksted. Båten fikk navnet «Bjørkøy».

«Brevik» var nå solgt og «Løvøy» begynte å bli gammel og dårlig. På ny gikk en til båtkjøp i hovedstaden. Det var en større og bedre fjordbuss. Dette var i 1964. Denne fikk navnet «Dikkon».

Virksomheten var nå blitt omfattende. Foruten en meget god rutedekning på Sandøya, med skole- og arbeidsruter, kveldsruter og helgeruter, anløp en Bjørkøya og Siktesøya. Sommerstid kjøres også egen rute på Dikkon, Løvøya og Oksøya.

Dertil kommer charterturer og sightseeing-turer på fjorden. Det ble behov for en bedre fjordbuss. «Dikkon» var ikke særlig skikket vinterstid. Mathisen Verft i Knardalstrand bygde i 1975 en god fjordbuss. Den arvet navnet etter gamle «Løvøy» som nå var solgt.

Fergeselskapet er kommunalt. Underskuddet ved driften dekkes derfor av kommunen. Dette har med årene blitt et betydelig beløp.

I forbindelse med fjordbusstrafikken ble det i 1948 bygd et venterom ved kommunebrygga på Sandøya. Huset ble reist på dugnad med økonomisk støtte fra kommunen.

Etter mangeårig mas fra velforeningen ble det i 1978 bygd også et venterom i Brevik. Et riktig standsmessig rom med klosetter, samt kontorer for fergeselskapet i annen etasje.

Hele bygget er skutt inn i fjellet og faller fint inn i bybildet. Til de reisendes fortvilelse vandaliseres dette vakre og nyttige byggverk av unge vandaler.