Selv om «vår» skute heter «Mony», vil vi i omtalen av skuta under britisk flagg bruke navnet som skuta hadde frem til den ble solgt til Norge i 1890.
«Anna Maria» ble bygd ved verftet til William Date i Dødbrooke, Kingsbridge, Devon i året 1868. «Anna Maria» var bygd som brigg og hadde følgende mål: lengden var 11,6 fot, bredden 24,3 fot og den var 14 fot dypgående.
Kingsbridge var nabobyen og lå noe lengre inne i landet enn Salcombe som lå ved kysten. Alle skutene som hørte hjemme i Kingsbridge, ble registrert i Salcombe. Slik også med «Anna Maria». Eieren av skuta, Henry Grant, bodde selv i Kingsbridge, der han også lot bygge skutene sine. Henry Grant benyttet seg kun av verftet til William Date. Alle hans skuter som ble bygd i distriktet på én nær, ble bygd hos Date. Henry Grant var den nest største reder i Salcombe-registeret over en rekke år. Firmaet ble grunnlagt i 1835 og var i virksomhet frem til 1. verdenskrig. Handelsvirksomheten ble drevet i Mill street (Kingsbridge). Han hadde kullhandel, forretning og lagerhus i Dodbrooke, South Pol og Salcombe.
Det totale antall skuter som var i rederiets eie i løpet av disse årene, var 21. Det var allikevel ikke flere enn 8 skuter samtidig. I begynnelsen var det bare skonnerter Henry Grant satset på. Den første briggen i firmaet ble først registrert i 1854. Firmaet hadde da en flåte på 1007 tonn under seil. I 1870 var flåten blitt redusert til 5 skuter (811 tonn), en av dem var «Anna Maria».
Etter en mindre ekspansjon i begynnelsen av 1880-årene hadde rederiet bare 2 små kystbåten tilbake i begynnelsen av 1890-årene.
«Anna Maria» var solgt til S. C. Larsen i Brevik i 1889.
Som i Norge ble det også meget benyttet i England at hvert skip var sitt eget handelsselskap. «Anna Maria» var et aksjeselskap da den ble satt på sjøen i 1868. Det totale antall aksjer var 64, hvilket var det antall aksjer skutene hadde på den tiden. Hver aksje hadde da verdi av 1/64 del av den sum som måtte til for å få bygd eller kjøpt ei skute. Aksjenes pålydende var derfor forskjellige fra skute til skute avhengig av skutas verdi. Av «Anna Maria»s 64 aksjer var 11 eid av Henry Grant. Sammen med en annen hadde Grant 3 aksjer til. Skipets bygger, William Date, satt med 3 aksjer. Totalt var det 20 aksjeeiere i «Anna Maria». De var fordelt således: 2 aksjeeiere satt med 6 aksjer hver. 2 stk. hadde 4 aksjer hver, 5 stk. hadde 3 aksjer og 10 stk. hadde 2 aksjer hver. Dette systemet tilsvarer det man i Norge kalte partsrederier.
Hva verdien av disse aksjer eller parter var, vites ikke, men ved en auksjon i Salcombe i 1879 ble 1/64 del solgt for £ 98-8-9 i en skonnert på 129 tonn. Hvem det var som satt med aksjer i skutene på den tiden? Jo, det var først og fremst rederen og hans familie. Skipsbyggeren hadde som regel også aksjer, skipperen, handelsmenn, advokater, håndverkere, skipperenker osv. De fleste skuter hadde fra 15 til 20 aksjeeiere. Det som ga grunnlaget for et aktivt skutemiljø i Salcombe, var farten på Azorene. Den såkalte fruktfarten. Skutene var relativt små, men de kunne seile godt. Det var appelsiner, sitroner og ananas som var fruktlasten for skutene fra Salcombe. Når man ser på utviklingen av Salcombes skipsfart, ligger den på topp mellom 1860 og 1880. Da var det 90-100 skuter hjemmehørende i Salcombe. I 1890 var det nesten ikke skuter igjen. Hva grunnen til dette kan ha vært, kan bero på flere hendelser. Overgang til damp, forandring av fraktmarkedet etc. Det var da også i 1889 at «Anna Maria» ble solgt til Brevik. Fruktfarten hadde da vart fra 1830-årene. I slutten av 1880-årene lå hele 17 skuter i opplag i Salcombe/Kingsbridge. En av disse var «Anne Maria».
At det var hard seilas i Atlanteren til Azorene kan man se av statistikken for Salcombe. Av hjemmehørende skuter i Salcombe for årene 1850-1890, altså en periode av 40 år, var det mange forlis.
I årene 1850 til 1890 hørte 183 skuter hjemme i Salcombe. Av disse forliste hele 99 skuter, hvilket forteller oss at annenhver skute endte med totalforlis med de tragedier dette førte med seg.
Hvor seilte så «Anna Maria»? Selvsagt gikk hun i fruktfarten på Azorene, men ellers så seilte hun i trampfart med hele Atlanteren som arbeidsfelt.
I 1886, den 1. desember, gikk «Anna Maria» fra Liverpool for Rio de Janeiro i Brasil. Hele besetningen, inklusiv kaptein, bestod av 10 mann. 9 mann var fra Salcombe-området, mens en av mannskapet hørte hjemme i Mellom-Amerika. Styrmannen hadde en lønn av £ 5-5-0 i måneden. Det øvrige mannskap hadde lønninger fra £ 2-0-0 til £ 4-0-0 pr. måned. Den 30. januar 1887 ankom «Anna Maria» Rio. Fra Rio gikk ferden nordover til New York, hvor «Anna Maria» ankom 28. mai. En måned senere var hun i Richmond, for så den 11. august å ankomme Bahia. Deretter vendte hun kursen hjemover igjen. I Bahia attesterte den britiske konsul at en av mannskapet, Ed. Matson fra Dominique, hadde desertert i Macao. Man kan vel gå ut fra at han hadde benyttet anledningen til å stikke fra skuta når han var nesten på hjemlige trakter.
Når et skip av britisk herkomst ankom en havn hvor det var et britisk konsulat, var skipperen pliktig til å levere inn £ 20-0-0 i depositum. Ved avreise ble pengene tilbakebetalt. At det kunne være harde forhold ombord i Atlanterhavsfarerne kan man lese av reglementet for den britiske handelsflåte i 1860-årene.
Bøtene for slagsmål ombord var 5 shilling. Tok man med seg sprit ombord, var også boten 5 shilling, likeså hvis man drakk seg full, også 5 shilling. Ved annen gangs forseelse måtte man bøte med 10 shilling. Alle typer av større kniver og våpen var forbudt å ta med ombord. Ble noe slikt funnet, ble vedkommende ilagt 5 shilling i bot av kapteinen. 5 shilling tilsvarte nesten en hel ukelønn.
På reisen til Rio hadde skipperen på «Anna Maria» forpliktet seg til å holde følgende matseddel for mannskapet ombord: Minimumsrasjonene skulle være: 1 pund brød hver dag. 1½ pund kjøtt og ½ pund mel på søndag, tirsdag, torsdag og lørdag. 1¼ pund flesk og erter på mandag, onsdag og fredag, ellers var det te, kaffe og sirup hver dag.
Da «Anna Maria» ble norsk-eid i 1890, skiftet den navn til «Eugenie». Det var konsul C. S. Larsen i Brevik som ble den nye eier av skuta. Han var forretningsmann, skipsmegler og reder, en fremtrende mann i Brevik. I heftet om «Nornen» i samme skuteserie (1978) kan en lese om C. S. Larsen.
Den farten «Eugenie» nå ble satt inn i, var blant annet isfarten på Nordsjøen. Brevik var på den tiden en av landets største eksporthavner for natur-is. Mesteparten av isen fra Brevik gikk ut på egne skuter. Det var is-dammer i Bamble, Eidanger og i selve Brevik. Isen ble skåret om vinteren og lagret i store ishus klar for skipning når våren og sommeren kom.
I annen halvdel av forrige århundre var Brevik en travel skipsfartsby. Opptil 50 skuter kunne være hjemmehørende i Brevik samtidig. Dette skapte grunnlag for en stor handelsvirksomhet i Brevik. Alle disse skuter skulle utstyres. Det skulle handles proviant og skutene skulle vedlikeholdes. Dette skapte grunnlag for mange arbeidsplasser. Selv om mange ting ble innkjøpt i England, ble det nok omsetning av varer i Brevik. Det ble bygd skuter både i Trosvik og i Salingstrand. I Trosvik var det til og med 2 verft. På innsiden av Øya som i dag kalles Røeverven etter en av de større skipsrederne, lå det stadig skuter for kjølhaling. Det vil si at de ble lagt over på siden slik at man kunne få renset skutebunnen for groe, samtidig som man tettet igjen der de gamle bordganger var gått opp. Så smurte man bunnen med tjære. Mange av skutene var innkjøpt second hand, nokså gamle, så mange lakk som en sil som man sier. Det ble ofte pumping begge veier over Nordsjøen.
Den 15. juni 1907 kom det til kollisjon i Nordsjøen. Det var et dampskip, «Moydart», som «Eugenie» var så uheldig å kollidere med. Nærmere redegjørelse om kollisjonen kjennes ikke, men skuta fikk endel skader overbords. Klyverbom og spryd forsvant i sjøen. Dette ble reparert ved ankomst Hartlepool.
I 1910 ble «Eugenie» solgt til Carl Borg i Brevik. På ny skiftet skuta navn. Denne gang til «Mony». Bakgrunnen for navnet vites ikke. Men det kunne kanskje være rederens ønske om å gjøre penger på skuta. Det engelske ord for penger, money, ligger nær navnet på «vår» skute.
Carl Borg drev rederi og hadde kolonial og vinutsalg i Viking-gården eller Sentrum-gården som den kalles i dag. Det var her man måtte møte frem hvis man ønsket å mønstre på.
I 1916 ble skuta solgt til Kristiania (Oslo). Det var firma Ths. J. Wiborg & Søn som ble den nye eier av skuta. Denne gangen ble navnet «Bethel» benyttet.
Det var verdenskrig. Ute i Nordsjøen lå tyske ubåter og ventet på norske skuter som seilte på England. En seilskute var avhengig av vær og vind og hadde lite å stille opp med mot en ubåt når man først var på praiehold. De gamle treskutene ble som regel satt i brann av ubåtmannskapene. Dette skjedde også med «Bethel». Lørdag 13. oktober 1917 ble en av verdens siste seilende brigger, «Bethel» av Oslo satt i brann av en tysk ubåt. Den var da lastet med props på vei fra Holmestrand til West Hartlepool. Mannskapet ble berget av den hollandske fiskerbåt «Cornelis» av Ymuiden. Fra sjøforklaringen i Rotterdam 19. oktober 1917 har vi sakset følgende:
Seilskib «Bethel» (H.P.D.L.) av Kristiania.
Reg.ton br.: 257, last: props,
Ødelagt 13de oktober 1917 paa reise fra Holmestrand til West Hartlepool.
Omkommet: ingen.Aar 1917 den 19de oktober avholdtes der efter berammelse sjøforklaring paa det Kgl. Norske Generalkonsulat i Rotterdam i anledning av at brig Bethel av Kristiania medens det var paa reise fra Holmestrand til West Hartlepool med props den 13de oktober d. a. paa grader nord 56 8' og 0 58' O.L. var sat ibrand og sunket av en tysk Ubaat.
Forretningen administrertes av den ved generalkonsulatet ansatte utsendte vicekonsul Fr. Grüner, og som bisiddere forrettede Kaptein O.M. Olsen, fører av d/s Triumf av Drammen og kaptein I. A. Hamre, fører av d/s Christian Krogh av Bergen.
Fremstod skibsfører A. Sørby og fremla en av ham utferdiget beretning saalydende:
Journalutdrag
for brig Bethel av Kristiania, der blev sænkt av en tysk undervandsbaat i Nordsøen 13/10 1917.
Mandag 8/10 avgik skibet fra Lagrund med en ladning props bestemt for West Hartlepool, England. Reisen fortsettes med vekslende veir og vind indtil lørdag ettermiddag kl. 2½ da en tysk undervandsbaat observertes. Vinden var for øieblikket V.N.V. løi med blandet luft. Mandskapet gik øieblikkelig igang med utsettelsen av livbaadene, men ved et uheld blev den ene baad slaat istrykker og blev ubrukelig saa alle mand maatte gaa i den ene baat. Da baadene var ute skjøt Ubaaten 4 skud efter skibet hvorefter alle mand gik i baaten og rodde væk ifra Ubaaten, men denne gik saa efter baaden og alle mand blev beordret op paa Ubaadens dæk, hvorefter en officer og 3 mand af ubaadens besetning rodde ombord i skibet og stak det ibrand antagelig ved hjælp av bomber og parafin. Da livbaaten kom tilbake hadde de endel proviant som de havde taget med sig, og vi blev saa beordret i baaden igjen og vi besluttet at styre ostover da vinden var vestlig. Bestikket stod om mdg. paa 56 8' nbr. og 0 58' l.o.Gr. Utover natten frisket vinden paa til storm saa vi maatte lægge baaden paa for drivankeret og drev saa undav til det lysnet av dagen og veiret hadde bedaget sig lidt. Da vi igjen begyndte at seile var vinden N.N.V. Kursen blev nu SOlig da man maatte holde ret undav sjøen. Ved ½5-tiden den 14/10 om eftermiddagen observertes en fiskekutter forut. Der styrtes nu ret paa denne. Kl. 8½ aften kom vi op langs siden av denne og blev optaget av mandskapet og behandlet paa bedste maate. Vor livbaats fangelinebrekte i den høie sjø og baaten drev væk med skibets papirer som var ombord. Fiskeren, der viste sig at være «Cornelis» satte kurs for Ymuiden hvortil vi ankom tirsdag efm. kl. 1½ og blev mottaget af Vicekonsulen. Alle mand friske.
(sign.) A. Sørby,
kaptein.(sign.) O. Olsen,
styrmand.Fremstod derpaa:
1ste vidne, bedstemand Nils Magnussen, Hardanger, 43 aar,
2det vidne, matros Johan Olsen, Fevig, 42 aar,
3die vidne, stuert Johan Erlandson, Ørebro, 21 aar,
4de vidne, letmatros Sigurd Jansson, Stockholm, 19 aar,
5te vidne, jungmand Henning Andersson, Kullerstad, 20 aar,
6te vidne, matros Ole Næs, Kristiansund N., 55 aar,
alle tilhørende besetningen paa brig Bethel.
Lik tidligere beretninger om våre skuter vil vi også denne gang ta med personalia til en av dem som stod ombord. Kaptein Søren Eilertsen var en av sjøens grand old men.
Han ble født i Brevikstrand i Bamble 13. januar 1881. 15 år gammel, like etter konfirmasjonen, dro han som gutter flest til sjøs. Det var skonnert «Arna» med skipper Granrud fra Krabberødstrand som ble Eilertsens første skute.
Han leste til styrmann ved Olaves Hansens «styrmannskole» i Brevik og tok eksamen i Porsgrunn i 1901.
27 år gammel var han da han fikk sin første skute å føre. Det var «Eugenie», senere «Mony». Siden førte han bark «Zanrak» (565 r.t., bygd i Arendal 1878) og bark «Kornmo» (532 r.t., bygd i Grimstad 1883), begge tilhørende M. Svendsen & Søn i Langangen. Skutene var registrert i Brevik. Før han gikk på land for godt, førte han skonnerten «Stathelle» i årene 1918-19.
Da Søren Eilertsen sluttet sjøen, ble han som så mange andre av sjøens folk i Brevik ansatt ved A/S Dalen Portland-Cementfabrik, hvor han var til han gikk av med pensjon i 1950.
Eilertsen var en aktiv organisasjonsmann. Han var med i styret for Dalen Cementindustriarbeiderforening i flere år. Han var medlem av kommunestyret på Stathelle fra 1922-1945.
I representantskapet for Langesundsfjordens komm. kraftselskap var han en årrekke og satt som representantskapets ordfører i 12 år, formann i Stathelle arbeiderparti i flere år, og han var partiets gruppefører i kommunestyret.
I Brevik og Omegn Sjømandsforening var han medlem av styret i 25 år og ble foreningens Æresmedlem. Det som lå hjertet hans nærmest, var nok seilsporten. Han var medlem i Brevik Seilforening en menneskealder og la ned mye arbeid der. Han var regattadommer i mange år, likeledes har han vært medlem av styret i seilforeningen.
Søren Eilertsen døde i 1971 nær 91 år gammel.
Utarbeidet av Johnny Sørensen
Signora Eilertsen, Stathelle.
Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo.
Brochmann, D.: «Med norske skib i verdenskrigene.
Sjøforklaringer av krigsforliste norske skibe i 1917.
Devon Record Office, Exeter, England.
Devon Area Library, Exeter, England.
Murch, D.F.: Trading Vessels of Salcombe Haven 1820-1890.
(Fisher, H.E.S., edit.: Ports and Shipping in the South-West 1971).
Born, Anne: «A History of Kingsbridge and Salcombe», 1986.
Ex Eugenie
Ex Anna Maria
1916: Bethel
Byggested: Salcombe, Devon, England 1868.
231 brutto registertonn.
Kjenningssignal: HPDL.
| Kapteiner (norske): | Redere: |
|---|---|
|
1890: O. Tønnesen
1896: Peter Eriksen 1899: O. Tønnesen 1901: N. Larsen 1905: K. Johnsen 1908: Søren Eilertsen 1915: N. N. 1916: Jacob S. Johnsen 1917: Andreas G. Hansen 1917: A. Sørby |
1868: Henry Grant & Co., Salcombe
1890: S. C. Larsen, Brevik 1910: A/S Eugenie v/Carl Borg, Brevik 1916: A/S Bethel v/Ths. J. Wiborg & Søn, Oslo |
| Johnny Sørensen: Brigg «Mony»
Utgitt av Brevik Historielag i samarbeid med Alf Jacobsens trykkeri 1987. - 12 s. |
|
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |