Fra: Langangens historie

Isforretningene i Langangen

Issjauing i Langangen

av Thor A. Wiersdalen

De fleste som har ferdes ute i Langangsfjorden, kan ikke ha unngått å se de grove og store murene tett nede ved vannet. Dette er de solide grunnmurene til ishusene som tett omkranset fjorden for omkring femti år siden. Drar en lenger inn i terrenget, finner en rester av gråsteinsmurer. Disse var demninger som demmet opp bekker på vei ut i fjorden. Større kunstige tjern ble anlagt. Nå er tjernene og ishusene vekk. På mange av ishustomtene er nå bygget hus og hytter. En gang var her liv og røre. Mange mennesker fikk arbeid i ishusene og på isdammene. De skaffet et solid levebrød for mange i en tid som det var vanskelig å få arbeid.

Hvordan begynte dette, la oss skalle det «is-eventyret»? Kunstig frysing av is for å bevare kjøtt og fisk var ukjent fram til 1. verdenskrig og vel ikke vanlig før under 2. verdenskrig.

I Mellom-Europa, Sverige, Tyskland og spesielt Nord-Frankrike og særlig østkyst- og kanalhavnene i England fikk vi i forrige århundre en tiltagende kjøtt- og spesielt fiskeindustri. De store fiskehavnene rundt Nordsjøen og nede i den engelske kanal trengte mye is til pakking og forsendelse av fersk fisk. Dette gjorde det nødvendig å importere is. Hovedleverandørene av isen kom fra Norge, spesielt Grenlands- og Kragerødistriktet. Langangen leverte nok brorparten av denne isen. Flere håndfulle isforretninger ble opprettet rundt fjorden.

Når begynte «is-eventyret» i Langangen? I 1851 utførte Brevikskjøpmannen N.W. Coch den første is fra Langangen. Isen kom fra en dam ved Halvarp. Ordentlig sving på utførselen ble det først i 1860-årene. I.C. Ramberg forteller i sin bok «Boken om Eidanger», at 1860 var kjent som «den store snøvinteren». Snøen stod over alle skigardene. Is og veier var det vanskelig å holde rene for snø, men etterspørselen etter is ute i Europa var enorm. Eksport av isen var meget lønnsom.

Ishandelen var avhengig av hvor strengevintrene var ute i Europa. Var de kalde, kunne landene lenger sør selv skjære is. Importen ble da liten. Det motsatte var tilfelle i mildere år.

Den første store høykonjunkturen i isutførselen falt i årene 1872-74. I England ble da isen solgt for den meget gode prisen kr. 30,- pr. tonn.

Før vi forteller om hver enkelt isforretning, kan det være kjekt å vite hvordan arbeidet foregikk. Dette varierte noe fra isforretning til isforretning, men mye var likt.

Så snart isen på dammene eller tjernene var tykk nok til å bære hest og redskap, ble isen holdt ren for snø. Etter hvert snøfall ble det stor trafikk med folk og hester på isen. Denne trafikken kunne begynne i november eller desember. Snøen ble fylt på lemmer og kasseskuffer og kjørt vekk til land eller inn i bukter; siden måkt vekk med håndmakt. For hver hest var det to mann for å holde unna.

Det kunne komme mildvær og våt snø. Siden frøs dette. Da ble det snøis - kalt «skarv». Denne isen var nærmest uselgelig og en måtte høvle denne isen vekk. Det ble brukt en stor «skarvhøvel» som ble trukket av to hester. Skarvisen som ble høvlet vekk, måtte også kjøres og måkes vekk. Dammene måtte holdes rene for slikt, men det fordyret isen ikke lite. Den beste isen var slik at en kunne skjelne urviserne tvers gjennom en 16-18 tommers isblokk.

En gang i februar - mars begynte selve «issjauen». Da var isen vokst til en tykkelse på 12-15 tommer. En isplog pløyde først furer i isen ned til omtrent 8-10 tommers dybde. Mellom furene var det nøyaktig 24 tommer. Tvers over disse furene merket en av striper med 22 tommers avstand. Når dette var gjort, kunne isskjærerne komme. De skar isen for hånd og hadde store og langtannede issager. Dette var et meget tungt arbeid. På en dam kunne det være omkring seks mann som skar. Disse hadde akkordbetaling, og kunne klare flere tusen isblokker til sammen på en dag. For å få løs isblokkene, ble benyttet en isnål. Når isblokken løsnet, måtte den snus slik at de renskårne kantene fulgte isrennen. Etter hvert ble det en råk i isdammen. Som regel var det guttunger som fløtet isblokkene fram til isrennen.

Vi har tidligere hørt om Brevikskjøpmannen N.W. Coch. Han opprettet et stort isanlegg på Sagbakken. I 1861 skrev Coch en kontrakt med Peder Pedersen om fri bruk og benyttelse av Almedalstjernet med Nautser og Bergskogen. Han fikk også rett til å sette opp dammur og bruk av en strand og en bukt. Årlig avgift ble satt til 12,5 spesiedaler og fri skurd på Sagbakken sagbruk.

Ole C. Lerstang og Peder Berg hadde allerede demmet opp et isbasseng i Almedalen ved Sagbakken. Senere ble dette kjøpt av Coch.

I 1870-årene oppførte isselskapet Vauvert & Høegh et isanlegg ved «Sagbakken - Nauser iskompani».

Ved Sagbakken isforretning lå isdammene meget høyt i forhold til ishusene nede ved fjorden. Fra Almedalstjernet gikk isen i renne ned til «Slåtta». Ved Almedalstjernet satt to mann som sendte isen regelmessig av gårde. Isblokkene stupte i «Slåtta» med et voldsomt plask. Blokkene ble fløtet gjennom «Slåtta» til et nytt opptrekk av to mann og sendt på samme måte ned en bratt renne ned til «Rennedammen». Denne dammen var en dyp dam, oppdemmet av en høy steinmur. Isen ble på vei nedover bremset i «klemmer». «Klemmene» var brede planker som hang i slak bue lavt over rennen. På undersiden hadde plankene svære spikerhoder. Denne fritthengende planken bremset isblokken effektivt. Blokkene veide 200 - 250 kilo. «Rennedammen» hadde igjen et opptrekk med to mann, og isen ble fordelt til loftene i fem store ishus. Til sammen hadde disse 12 store isrom.

På Sundsåsen ble isen fraktet på en annen måte. Men først litt om tilblivelsen av Sundsåsen lsforretning.

«Skiens Iskompagni» opprettet i 1884 en kjøpekontrakt med Nils Aslesen. Kjøperen fikk rett til oppdemming av vann og benyttelse av vei på den kjøpte eiendommen. Dammen ble oppdemmet på Blåmyr. Her ble også sluppet ut mye fisk, bl. a. ørret. Isen fra «Sundsåsdammen» ble fløtet til sydenden av dammen. Her lå en liten, kullfyrt dampmaskin som trakk blokkene fra dammen og opp til en høy plattform. Herfra gikk isrennen på høye stolper ut Sundsåsdalen over veien og videre til ishusene. Det ble dårlig fart på blokkene i denne rennen, og senere ble det gravet tunnel under veien. Rennehøyden ble redusert. Det ble installert enda en dampmaskin ved foten av ishusene. Maskinen heiste blokkene opp til ishusloftene.

På Kokkersvoldstranda vokste det også fram en stor isforretning. I 1865 kjøpte Webjørnsen rettigheter til å bygge en isdam i «Blautkjærnmyr» mot en årlig avgift på 15 spesiedaler. Til å begynne med startet Johan C. Webjørnsen med isdrift fra tjernet på Øvre Kokkersvold. All is ble da kjørt med hest ned til stranden. Isen ble tatt rett ombord i skuter eller forprammer og fraktet til andre lasteplasser.

Webjørnsen eide i 1860-årene i alt 6 dammer med renner på mange hundre meters lengde. Ved fjorden ble det bygget et ishus som var 56 meter langt og 19 meter bredt. Huset rommet over 2000 d.w. tonn. Lenger syd lå et noe mindre ishus.

Webjørnsen solgte «Kokkersvold isforretning» i 1868 til Grove Knudsen og Herlofsen i Larvik. Sammen drev disse forretningen i nesten 20 år, men disse gikk konkurs.

Ishusene var store, høye trehus med dobbelte vegger. Veggene var fylt med sagmugg. Under gulvene og på loftene ble det også fylt sagmugg. Husene ble bygget av stort tømmer og rubord. Her holdt isen seg i flere år. Hvis en ikke fikk solgt isen første sommeren, smeltet det fra toppen og det kunne bli vanskelig å ta ut isen. Enkelte år kunne det være fin og tykk is fra dammene. Denne ble lagret i binger på tomtene. Bingene hadde bare enkeltvegg rundt, og isstablene ble dekket over med sagmugg uten tak.

På Nøklegård ble det også bygget en steinmur til demning nedenfor jordene. Oppe i skogen ble det også bygget en tredemning. Fra først av begynte Christiansen & Co. i Larvik å kjøre is ned fra dammen til Grinebrua der den ble lastet ombord i en Larviksskute. Lars A. Nøklegård kjørte senere isen ned til Hjertevika. Her ble den lagt i ishus. Det var lang kjøring, men driften var lønnsom.

Amund Andersen Rødsetre gjorde i 1873 en kontrakt med Lars A. Nøklegård, P. O. Iversen, L. Smidt og W. Wessel om oppdemming av et jordstykke på Rødsetre. Leierne fikk rett til å sette opp dammer, ishus og isrenner mot en årlig avgift på 40 spesiedaler. «Rødsetre Iskompani» ble dannet. Fra tidligere lå det noen ishus nord i dalsøkket.

Issjauen varte til uti mars måned. På dammene var guttungene med og fløtet. Ungdommene var med og huket is på ishusloftene. I opptrekkene fra dammene og opp i rennene satt helst eldre karer. Isskjærerne var folk i sin beste alder. De tjente nesten dobbelt så mye som de andre, ofte like mye som hest og mann. Stuerne ombord i isskutene og inne i ishusene var sterke og raske mannfolk.

Om våren hendte det også at isen ble tatt direkte fra dammen og lastet direkte ombord i skutene. Men mesteparten av utskipningen ble foretatt om sommeren. Isen ble da tatt ut gjennom smale dører. Disse hadde løse bord og var sagmuggfylte. Isen rant ombord i en renne ned til dekket, og herfra ble den låret ned i lasterommene.

På Rødskjær ble det også opprettet en isforretning. I 1878 leide den kjente iseksportøren Peter O. Iversen et jordstykke av eiendommen Rødskjær. Han leide også øya «Kjøpmannsøya», som hørte til eiendommen, for 60 kroner årlig.

I 1885 ble det opprettet en kontrakt som gav Halvarp iskompani ved Nicolai Nilsen og cand.med. Paus rett til å oppføre isrenner og ishus på Rødskjær. Avgiften var 90 kroner pr. år. I 1893 overdro Paus en sjettepart av sin forretning til kaptein H.A. Hansen for 1000 kroner. Rødskjær isforretning gikk i 1898 konkurs ved P. Iversen og L. Schmidt.

Frakten av isen i isrennene voldte ofte mye bry, spesielt fra Blåmyr til Sundsåsen isforretning. Her gikk isrennen over og langs veien. Hester ble vettskremt av duren og synet av isen i rennen. Trafikk på veien resulterte i stopp av isen i rennen. I Kokkersvoldbakkene nedenfor kapellet er det en sving. Her ble postert en mann. Han slo på et gammelt sirkelsagblad med en stor hammer når det kom trafikk. Dette hørte en mann som var postert oppe i Sundsåsdalen. Det var et stillas med flagg som kunne sees fra toppen av rennen ved dammen. Av og til klikket dette systemet. Det var mange isblokker i rennen samtidig. De kunne klaske sammen med bulder og brak. De kunne hoppe over rennen, eller knuse denne. Som oftest gikk det bra. Dette på grunn av flinke folk som var eksperter på sitt område.

I ishusrommene var det som regel fire mann som huket av isblokkene. De svingte blokkene med spesielle ishaker og lot dem «flyte» mot hvert sitt hjørne. Det ble plassert isblokker i tette rekker med lite mellomrom mellom hver blokk. Disse blokkene frøs fast.

På Halvarptjernet ble det også tatt is. I flere år hadde Breviksmannen Nicolay W. Coch drevet isforretning på Sagbakken under Leerstang. I 1865 skrev Coch en kontrakt med eieren av Halvarp, Niels Olsen. Coch skulle få rett til å bygge to ishus på Halvarpstranda mot en årlig-leie på 10 spesiedaler. Isen ble kjørt fra Halvarptjernet og ned til stranden med hest og slede. Driften på Halvarptjernet ble betalt med 8 spesiedaler pr. kommerselest.

På Halvarp ble det bygget en moderne isforretning. I 1884 undertegnet A. E. Olsen fra Lyngør og eierne Inger Nielsdatter og Nicolai Nilsen en kontrakt angående rett til anlegg av isdammer på eiendommen. Årlig leie var 600 kroner. Et hus ble flyttet fra Lyngør til Holmen ved Halvarp. Huset ble brakke og butikk. Det gamle huset hadde huller i veggene etter slaget ved Lyngør. Her forfulgte norske kanonbåter det britiske linjeskipet «Dictator». Linjeskipet hadde senket den norske fregatten «Najaden» 6. juli 1812. Det britiske linjeskipet unnslapp de norske kanonbåtene.

I 1885 undertegnet Inger og Nicolai Halvarp kontrakt med Halvarp iskompani om rett til å oppføre isdammer på eiendommen. Årlig leie ble satt til 200 kroner. A.E. Olsen gikk konkurs, og isanlegget ble i 1887 solgt til Simon Høegh, LA. Vauvert og Rasmus Rasmussen for 8000 kroner. Disse gjorde anlegget ferdig og solgte det til «A/S Halvarp Iskompani». Prisen var 12.000 kroner. Denne driften gikk bra fram til 1909 da selskapet gikk i oppløsning og ble solgt til «A/S Lars H. Hansen & Co.» på Stathelle for 16.000 kroner. lsforretningen bestod av to dammer omkring 1200 meter oppe i skogen - Slåtta og Bjørndalsmyra. Isrennen fram til ishusene var usedvanlig lang og noen steder svært høy.

Fra 1909 var det et engelsk selskap som eide isforretningen, representert ved Lars Hansen. En engelskmann ved navn Stevenson var flere ganger på Halvarp for å se til forretningen, som opphørte i 1920-årene.

Isen fra Halvarp var av meget fin kvalitet. Den ble brukt til mat og drikke i finere engelske hjem.

I 1883 bygget eieren av Aasetre en isdarn nedenfor husene på gården. Nede ved Seterstranda ble det bygget et ishus som var omkring 40 meter langt. Fra dammen og ned til stranden ble det bygget en isrenne som var meget bratt. Ishuset brant ned på 1920-tallet. Denne isforretningen het Rognlien isforretning og ble eid av tre Langangsfolk. Den ene av dem var kjøpmann O.P. Johansen som under arbeidet, på isanlegget ble utsatt for en ulykke. Han ble truffet av et isstykke, og han fikk store hodeskader.

På den andre siden av fjorden ligger Bjønnes. Her ble det så tidlig som i 1875 opprettet en isforretning. Isforretningen ble kalt «Bjønnes Iskompani» og var et kompaniskap mellom Hans Gundersen og Astrup fra Larvik. En annen forretning i nærheten ble kalt «Ladejordet isforretning». Her ble det også bygget dam og ishus.

lsforretningene skapte mye arbeid for folk, spesielt i vintermånedene, som ellers ville ha gått ledige. Da ishusene ble bygget, ble det også mye å gjøre utover sommeren med stuerarbeid i ventende skuter.

I Rambergs bok om Eidanger fortelles det at en voksen isarbeider tjente 2 ort om dagen, og en ukonfirmert gutt kunne tjene 1 ort. De som kjørte isen, og selv holdt hest og slede, tjente hele 1 spesiedaler og 3 ort.

Mange isforretninger i Langangen holdt seg til inn i 1930-årene, men i løpet av krigsårene forfalt ishusene. Nå er de alle vekk. Det er bare de solide gråsteinsfundamentene som viser at rundt fjorden i Langangen lå ishusene som perler på en snor.

Thor A. Wiersdalen

Utdrag (s. 84-95) fra:
Thor A. Wiersdalen og Torbjørn Aasetre: Langangens historie. - Brevik 1987.
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen