Fra: Langangens historie

Skog og flora

av Thor A. Wiersdalen

Både vest, øst og nord for Langangsfjorden er store skogsområder. Skogen er hovedsakelig dominert av barskog. Granen dominerer, og den gror godt på den syenittiske bergtypen. På enkelte områder finnes større områder med furu. Einer finnes overalt, og på de mest tørreste stedene klorer den seg fast. Barlind kan en enkelte steder finne, men den blir mer og mer sjelden på grunn av uvettig hogst.

På flere steder i Langangen er det områder med løvskog, og da først og fremst i solrike og lune lier på østsiden av fjorden. Her trives varmekjære løvtrær som ask, lind, or, hassel, eik, lønn, alm og bøk. Flere områder i Langangen er foreslått som verneverdige edelløvskogsområder. Et av disse områdene er på Bråten. Dette området ble opprinnelig registrert som verneverdig,men er senere tatt ut av verneplanen på grunn av at veiarbeidet med nye E-18 forringet verneverdien. Likevel er endel av området intakt, spesielt den østre delen av området. Denne forekomsten er klassifisert som lågurt-eikeskog, grensende mot almlindeskog. Til sammen utgjør arealet 58 dekar, og bestanden består av sommereik, lønn, lind, hassel, alm og noe furu. Interessant er det å nevne at denne bestanden på Bråten er den nordøstligste for naturlig eikeskogbestand av «Sørlandstypen» i Norge. Dette området er også kalveplass for elg.

Et annet interessant område med edelløvskog er et område mellom Landåsen og Korseikåsen som tilhører Langangen gård. Området er på bare 7 dekar og ligger inntil fylkesgrensen. Edelløvskogsbestandet består av ganske høye trær med svartor. På fagspråket kalles bestandet svartorsumpskog. Her finnes en del ask som er oppblandet med gran. Området er foreslått fredet fordi det er en noe større svartorsumpskog i fin utforming.

Syd for Langangssetre og nord for Mellomtjønn ligger St.Hansåsen. I dette området ligger en edelløvskogsforekomst på omkring 95 dekar, og består av en almlindeskog og et parti med svartorsumpskog. Området er rikt på lind, lønn, sommereik, alm og svartor. En vil forsøke å frede området da edelløvskogen er temmelig urørt, og for øvrig er området også hekkeplass for sjeldne rovfugler.

Foruten de nevnte områdene er det flere interessante løvskogsområder i Langangen som er «rester» etter skoger som i varmere tider dominerte landet. Derfor er også floraen i bygda interessant. De fleste vanlige blomsterplanter finnes, mens enkelte er nokså uvanlige. En så varmekjær plante som eføy er funnet i solrike lier, og ekte malurt kan en finne langs enkelte veikanter. Bøkeskogene fra Larvikdistriktet har utløpere inn mot Langangen. I disse små bøkeskogsområdene kan vi finne bl.a. tannrot og myske (amur) som ikke er vanlige arter. Rundt hele fjorden og helt opp mot Solli finner vi kvitrot, og ved fjorden er funnet nonsblom som er en ballastplante (innført med skip). Skjelirot er en spesiell plante som mangler klorofyll og snylter på hassel. Den finnes i nærheten av Rognlia. I enkelte småtjern og vann i Langangen finnes selsnepe som er meget giftig.

I Møjerødtjenna finnes en plante som må være plantet inn i sin tid, og fra gammelt av er den brukt i medisinen. Planten er kalmusrot og er funnet bare ett sted til i Grenlandsregionen.

Flere planter er kommet til distriktet på grunn av skipsballast. I Langangen var det losseplasser for ballast i sjøen utenfor Hjertevika og utenfor Nauser. Fra disse plassene har det sikkert drevet i land frø. Noen av disse ballastplantene er legesteinkløver og hvit steinkløver.

Ballastplassene var avmerket på fjellet ved to spader i kryss, sort på hvit bakgrunn.

Thor A. Wiersdalen