Hans Morten Thrane Esmark.

Presten Esmark og hans arbeide for vor bys utvikling.

Blade av Breviks historie

ved telegrafbetyrer H. H. Steen og distriktslege Nicolay W. Coch
I kommisjon hos Carl P. C. Albretsen, Brevik

Med dette lille skrift indleder Breviks Historielag sin literære virksomhet. Og vi haaber det vil vinde bifald, ikke bare hos den historisk interesserte del av publikum, men ogsaa hos dem, som læser en fremstilling mere for dens underholdningsværdi. Beretningen er et interessant aktstykke av Breviks historie og kan gjøre krav paa almen interesse.
Hvis heftet slaar an vil historielaget fra tid til anden utgi specialskrifter om Breviks fortid. Der vil i disse arbeider likesom i nærværende, bli git en utførlig behandling av avsnit i byens historie, som av pladshensyn ikke kan ofres den forønskede omtale i vor planlagte bok.

C. S. Schilbred.
Formand i Breviks Historielags redaktionskomite.

Nærværende skrift om Esmark er for størstedelen utarbeidet efter notater, som er gjort av telegrafbestyrer H. H. Steen. Av andre kilder skal forøvrig nævnes Birgitte Esmarks nedtegnelser om sin far til Ramnes kaldsbok, samt fru Fleischers bok om slegten Wiborg.
HIistorielagets chefredaktør stud. jur. C. S. Schilbred har skaffet mig forskjellige oplysninger fra Riksarkivet. Baade herr Schilbred og andre som mundtlig eller skriftlig har staat mig bi under mit arbeide med dette skrift, bringer jeg herved min forbindtligste tak.

Brevik, 20 december 1926.
Nicolay W. Coch.

I. Presten og videnskapsmanden

Hans Morten Thrane Esmark var søn av professor Jens Esmark og blev født på Kongsberg den 21de august 1801

I 1821 tok han artium og blev en tid undervist av sin far i mineralogi og kemi, som han hadde sjeldne anlæg for. Han skulde ogsaa ha utdannet sig videre i disse fag, men faren sat i daarlige økonomiske kaar saa det blev ikke raad til det. Han maatte derfor vælge et andet studium og da han ogsaa var meget religiøst interessert, valgte han at studere theologi.

I 1825 tok han embedseksamen og aaret etter, i 1826, blev han utnævnt til residerende kapellan i Eidanger med bopæl i Brevik. At han kom til at søke dette lille og daarlige avlønnede kald, kom delvis derav at hans far nødig vilde at han skulde reise for langt bort fra hjemmet i hovedstaden.

Engang ansat som prest gik han samvittighetsfuldt op i sin gjerning. Ved sin dygtighet og ved sin noble og elskværdige optræden vandt han snart menigheten i Brevik for sig og blev inden kort tid meget avholdt inden alle samfundsklasser.

Esmark var besiddelse av ikke saa faa medicinske kundskaper og dette kom godt med. Der var nemlig paa den tid ikke nogen læge i Brevik og det blev derfor almindelig at man ogsaa søkte prestens bistand i sygdomstilfælde (han var i 1829 blit gift med Ulrikke Benedikte Wiborg, datter av kjøbmand Simon Wiborg) var Esmark stadig til tjeneste naar det gjaldt at lindre for sygdom og sorg. Men hverken hans virksomhet som prest eller læge la imidlertid beslag paa hele hans tid. Byen var jo ikke saa stor og sjælepleien var ikke saa utviklet da som nu. Og heller ikke saa vanskelig som i vor demokratiske tidsalder. Han fik derfor anledning til ogsaa at dyrke sine naturvidenskapelige interesser ved siden av og til at delta i det kommunale arbeide for stedets utvikling. Det faldt sig saa heldig for Esmark at Breviks omegn er et ualmindelig rikt felt for mineralogiske og geologiske undersøkelser. Vi kan tænke os hvilken kjærkommen sysselsættelse det maa ha været for Esmark at reise rundt til holmer og øer i fjordene heromkring og gjøre sine undersøkelser. Frugterne av disse blev - skjønt han ikke hadde saa megen teoretisk forutdannelse og maatte arbeide med primitive midler - allikevel saa betydelige, at de efterhaanden skaffet ham et anset navn i den videnskabelige verden og hver sommer hadde han som regel besøk av kjendte videnskapsmænd og andre interesserte som kom for at konferere med ham i mineralogiske anliggender. Esmark opdaget mange nye mineraler, fks. radiolit, thorit, praseolit, erdmonit for at nævne nogen av dem; en meget sjelden lysegrøn varitet av ortoklas feltspat fra Bamble er opkaldt efter ham: Esmarkit. Av palæontologiske fund, som han gjorde kan nævnes at han opdaget ikke mindre en 5 nye tribolit arter. Da professor Brøgger en sommer ca. 12 aar efter hans død var paa ekskursion med mineralogiske studerende i Langesundsfjorden og de kom til "Lamandsskjær" samlet professoren sine elever paa toppen av holmen, blottet sit hode og sa: Her, mine herrer vil vi ta hatten av til ære for pastor Morten Thrane Esmark, som paa dette sted gjorde nogen av sine smukkeste opdagelser. Det var dog ikke alene som mineralog at Esmark blev bekjendt; men ogsaa som kemiker. Kemien interesserte ham om mulig endnu mere end mineralogien. Den var hans passion.

Fru Fleischer skriver herom i sin omtale av Esmark, i sin bok om om slegten Wiborg, at det var ham en sorg og et savn at han ikke fik dyrke den paa en rationel maate. Hadde han kunnet det, er det ikke godt at vite hvorlangt han hadde drevet det. Nu blev det med opfindelsen av en tændsats for spidsbomber, som efter utskytningen først eksploderte ved anslaget. Mens kemikere av fag og andre folk studerte sig grønne paa denne opgave, for hvis bevarelse den norske stat hadde utsat en større pengepremie, lykkedes det pastor Esmark i al stilhet at løse problemet. Men da han var godtroende nok at betro satsens kemiske forbindelse til en anden som stjal denne opfindelse, utgav den som sin egen og fik æren og premien, som Esmark skulde hat. Først paa sit dødsleie erkjendte raneren sandheten herav. Siden fik denne forløper for torpedoen - om man kan kalde den saa - sit rette navn: "Esmark bombe". Morten Esmark skyldes ogsaa opfindelsen av tændsatsen til Sven Foyns harpun-granater, som er bygget paa hans opfindelse av spisbomben. Han hjalp Sven Foyn med at finde en velskikket antændelsesmaate for disse granater. Som takk for denne tjeneste fik Esmark i foræring - en reisetulup - mens Sven Fyn tjente sig rik paa opfindelsen.

II. Esmark som foregangsmand i Brevik

Da presten Esmark hadde bodd i Brevik en tid og var kommet nærmere ind i forholdene, begyndte han ogsaa at interessere sig for byens kommunale anliggender. Ogsaa her viste hans gode evner og arbeidslyst sig frugtbringende; og det var nærmest en selvfølge at han blev valgt til stedets ordfører, da formandskapsloven av 1837 traatte i kraft. Breviks første formandskap holdt sit første møte den 3die august 1837 og bestod foruten av Esmark av Simon Høegh (viceordfører, av A. C. Evensen og N. Pharo). Det skulde dengang organiseres fra nyt av og det skaffet ordføreren ikke saa litet arbeide at faa utarbeidet reglement for formandskapet og bystyret. Møterne holdtes i T. Wiborgs hus (nuværende Stiansens hotel).

Bekjendtgjørelserne om disse og andre kommunale foranstaltninger blev opslaat paa Vindebroen, da nogen avis ikke utkom her i distriktet paa den tid. Senere gik gamle Grønseth stedets politibetjent, omkring i gaterne og læste op de kommuale bekjendtgjørelser idet han ringte paa forskjellige steder med en bjelde. Denne er i disse dage havnet i Breviks Historielag (forært av O. K. Olsen paa Krabberødstrand).

Det var mange og vigtige saker som det nye formandskapet kom til at beskjæftige sig med og Esmark tok ivrig og interessert del i deres forberedelser og gjennemførelse. Brevik var dengang kun et ladested og en av de vigtigste kommunale opgaver var at faa gjort Brevik til kjøbstad. I den ansøkning som blev sendt ind til kongen i den anledning (1841) gives der en god skildring av hvorledes det virket hemmende i mange henseender at ikke byen hadde en kjøbstads rettigheter. Vi tror derfor at det kan ha sin interesse at anføre det væsentligste av dets indhold:

Fra fortiden av har kjøbstaden Skien med det likesaa uretfærdige og ubillige som høist skadelig privilegium av 23de september 1735, (modificert ved rescripter av 12. juli 1737, 14. novbr. 1749 og 7. decbr. 1809) hat et overherredømme i merkantil henseende over alle omliggende steder, hvoriblandt selv Kristiansand og Kragerø for en tid var indbefattet og hvorved Skien var git anledning og myndighet til at berike sig paa de øvrige distrikters bekostning og ruin. Skiens territorium avgav ikke de fornødne bekvemmeligheter for en mere utvidet handel, hvorfor mange handlende søkte hen til ladestederne Brevig, Stathelle og Langesund, som ved sin heldige beliggenhet nær sjøen er av naturen egnet til at være Langesundsfjordens utskibningssteder og derfor besøkes disse alene av hollændere og østfrisere; men samtidig som beliggenheten bevirket en livlig handel forglemte Skiens kjøpstad ikke at dra al mulig fordel herav ved i medhold av forannævnte privilegium at ilægge ladestedernes handlende aarligen betydelige summer som byskat til Skien. Saaledes hadde Hans Erichsen i Brevik og konsul B. Blehr paa Stathelle hver betalt 200 spd. (80) kr. som var et betydelig aarlig skattebeløp efter dens tids pengeværdi). Dette betaltes for at drive handel i ladestederne. Skiens ligning av byskat foregik ved den dertil av Skiens borgere utvalgte ligningsmænd, hvori tillike en borger for hvert av ladestederne var delagtig, men mere for at gi oplysning end for at kunne passe ladestedernes tarv. Endskjønt byskattens aarlige beløp av ladestederne nu ikke utgjør saa meget som der før erlagdes, saa bør her bemerkes, at ladestedernes formuesforhold er blit betydelig redusert i de sidste 15 aar som følge av de uheldige konjunkturer, der bevirker at byskatten til Skien føles endda mere trykkende. Denne skat har man ikke det ringeste vederlag for, men er alene at betragte som enhver tribut der ikke finder forsvar i principet, men kun i formen, og er en tærende gift for ladestedernes kapitalformue. Likesom den i fortiden bidrog overordentlig meget til at ladestedernes formue svandt hen, vil den maaske i fremtiden komme, til at virke derhen at resultatet av de nu bedrede konjunkturer og den derved erhvervede formue blir banet vei til Skiens kommunekasse. I det Deres kgl. Majestæt med vis og kjærlig omsorg fæster opmerksomheten paa alt, som kan ophjælpe statens almene vel, vil det princip, der ligger til grund for Skiens privilegium vist ikke undgaa den fortjente misbilligelse og tilintetgjørelse, idet det aabenbart staar i strid med den forfatning, som paalægger enhver kommune at bære egne byrder. Naar Skiens privilegium til eget steds opkomst holdt ladestedernes handel i en lammet tilstand, saaledes at denne by vandt, hvad ladestederne tapte, da lider ogsaa statens vel derunder. Ti forannævnte privilegiums indhold utviser selv at Skiens beliggenhet ikke tillater nogen større utvidelse av handelen, mens det indskrænker paa en skadelig maate for ladestederne den handel, som hos disse lettes og befordres ved den heldige beliggenhet ved sjøen. Erkjendende ikke alene det uretfærdige og ubillige og høist skadelige princip som ligger til grund for Skiens privilegium har ladestederne Brevik, Stathelle og Langesund allerede for længere tid siden forsøkt paa, om end ikke at kunne avkaste aaget, saa dog at gjøre det mindre byrdefuldt; idet de gjennem domstolene har sikt at vinde en bestemmelse for, til hvilken indretning de som borgere har at yde bidrag. Men da privilegiet viste sig at ha gyldighet kunde der herigjennem intet utrettes. Senere har ladestederne underdanigst henvendt sig til Deres kgl. Majestæt med anmodning om at der maa træffes de foranstaltninger som maatte ansees hensigtsmæssige for at faa inddraget ladestederne Skiens aag. I det ovennevnte anliggender nu har været underkastet en modnere overveielse av ladestedernes kommuner har disse uttalt ønsket om at de maatte kunne i forening sammentræde til en kjøbstad - med en fælles magistrat. Man maa nu med tidsspilde og pengebeløp søke sorenskriveren i Bamble i omegnen av Skien for at faa utført løpende forretninger, som veksel- og sjøprotester etc., og samtidig byfogden i Skien i anliggender, som vedkommer magistraten og byskriveren, og endelig fogden for hans embeds funktioner i landdistrikterne.

En magistrat i Brevik vilde kunde ha en fornøden indtægt ved forskjellige embeder som ved anledningen maatte kunne tillægges hans funktion, foruten en aarlig løn av 100 spd., som ladestederne Brevik, Stathelle og Langesund tilbyr sig at ville yde, likesom det allerede er bestemt at en gaard, passende til raadhus snarest mulig skal anskaffes naar det fornødne pengelaan kan tilveiebringes, alt i overensstemmelse med beslutningen i Breviks repræsentantskap 23. mars 1841, hvoraf gjenpart følger.

Efter bemyndigelse avgit i det kombinerte møte møte av Brevik, Stathelle og Langesunds formandskaper den 26. mars er det at Brevik formandskap paa samtlige ladesteders vegne underdanigst ansøker Ders Majestæt om at der naadigst maa ske foranstaltning til:

  1. At ladestederne Brevik, Stathelle og Langesund i forening kan optræ som kjøbstad.
  2. At der naadigst maa bli ansat i Brevik en magistrat for kjøbstaden Brevik, Stathelle og Langesund som tillige naadigst tillægges veier-, maaler og vragerembedet og siden tillige postmesterembedet naar vakance indtræder, samt har 100 spd. i aarlig løn av kjøbstaden.
  3. At den omforening som, blev avfattet i det kombinerte formandskapsmøte angaaende utgifterne til magistrat og raadhuslokale, maa nyde naadigst aprobation.

Brevik, 11. april 1841

H. M. Th. Esmark. J. C. C. Parnemann.
C. Barclay. J. Scheel

Omstaaende forslag blev dog nedvotert i Stortinget nærmest av politiske grunde. I 1845 søkte Brevik paany om at bli kjøbstad. Dennegang gikk det bedre. Regjeringen og næringskomite indstillet paa at andragendet burde indvilges. Da saken kom fore i Odelstinget den 15. mai, foreslog imidlertid Lützow, repræsentant for Hedemarken, at den skulde henlægges. Han fandt det urigtig at omgjøre hvad der var besluttet paa det næst foregaaende Storting. Han fandt desuten at de grunde som nu anføres for indvilgelsen av andragendet ikke var synderlig sterkere end i 1842. I særdeleshet nærte han betænkeligheter med hensyn til den forøkelse av byrepræsentanternes antal paa Stortinget, som kunne forutsættes snart at ville bli følgen av at Brevik fik kjøbstadsrettigheter.

Ludv. Kr. Daae var enig med Lützow og præciserte endnu skarpere end repræsentanten fra Hedemarken de politiske betænkeligheter ved stedets overgang til Kjøbstad. Indstillingen blev forsvaret av Schweigaard, Borchsenius, Falsen, Vogt, Stabell, Boyesen m. fl. Schweigaard mente bl. a. at inden den tid kom at Brevik fik egen repræsentant, maatte allikevel en forandring i vort vælgevæsen finde sted.

Odelstinget bifaldt indstillingen mot 15 stemmer. I Lagtinget vedtoges den enstemmig og den 23. juni 1845 blev loven om Breviks overgang til kjøbstad sanktioneret. I anledning av denne begivenhet blev der sammenkaldt et ekstra formandskapsmøte 17. juli hvor lovbeslutningen blev referert ganske enkelt og nøkternt forresten. Der var ikke megen lyrik i formandskapsforhandlingerne dengang. Men i sit stille sind har nok baade Esmark og hans kolleger bevæget og taknemmelig over at deres mangaarige bestrebelser for at faa Brevik anerkjendt som kjøbstad nu endelig var kronet med held.

Av andre saker som blev tat op og gjennemført mens Esmark var ordfører eller medlem av formandskapet kan nævnes at stedets politiforhold i 1837 blev forbedret ved ansættelsen av en underfogd og 2 politiassistenter. Fogden i Bamble hadde kun foreslaat en underfogd; men det mente formandskapet var utilstrækkelig til at holde orden. Der var atskillig "allarm av beskjænkede mennesker" paa den tid, som endog samlede sig paa gaterne og antastet de forbigaaende som det heter i formandskapets indstilling. Svin passerte ogsaa rundt i gaterne og hindret ferdselen. Et svin hadde saaledes søndag den 5. november 1837 forvillet sig ind paa kirkegaarden, og det var "kun ved et tilfælde at det ikke kom ind i kirken under gudstjenesten, hvilket det forsøkte gjentagne ganger".

Overfor disse argumenter gav fogden sig og gik med paa at der ogsaa utnævntes to politibetjenter. Disse skulde gaa underfogden tilhaande og utføre hans ordre. Lønnen blev sat til 15 spd. om aaret, hvilket "i henhold til stedets resurcer maatte ansees for tilfredsstillende"1).

Vor første politibetjent var skomaker Gunder Tollefsen som bodde i "Kaffegaten" paa Øen og som erklært sig villig til at overta posten paa disse vilkaar.

Underfogdens gage blev sat til 100 spd. pr. aar, for hvilket han maatte forplikte sig til at overta kommunerevision, være kemner og at bestyre Vindebroen, som i parantes sagt i dette aar (1837) gjennemgikk en større reparasjon.

Endvidere tok formandskapet i 1837 op arbeidet for at faa ansat en toldoppebørselsbetjendt for Brevik og androg herom gjennem amtmand Wedel Jarlsberg. Dette resulterte i at der ved kongelig resolution av 11-9-1839 blev oprettet et toldoppebørselsbetjendt embede i Brevik for losse og ladestederne, Brevik, Stathelle og Langesund. Gagen blev sat til 200 spd, aarlig, og i de første 3 aar 1 pct. av trælasttolden og 5 pct. av de andre intrader.

Efter de første 3 aar skulde procentene om fornødent bli at omregulere. Oppebørselsbetjenten maatte stille en kaution paa 5000 spd.

Grænsen mellem Porsgrunds tolddistrikt og det i Brevik oprettede blev i resolutionen fastsat at være gaarden Asdal paa den vestlige og Saltbutangen paa den østlige del av Frierfjorden. Utover fjorden skulde grænsen gaa fra nordre del av Ekstrand til nordsiden av Risøen og derfra gennem sundet mellem Bjerkøen og Sigtesøen til nordpynten av Bratholmen samt videre i sydostlig retning til Haaøisundet og derfra videre til Langangen og paa denne side ved Eidangerfjorden.

I 1840 blev Johan Peter Basberg ansat i det nyoprettede embede. Overtoldbetjenter var premierløitnant Jens Herman Scheel og Hans Hamond Aschehoug.

Alt dette var imidlertid ikke efter Albert Blehrs hode. Blehr var en stor og mægtig kjøbmand paa Stathelle og det var ham en torn i øiet at Brevik fik sit eget toldkontor. Han vilde at toldboden skulde flyttes til Stathelle; der eide han gaarden Kjellestad hvor han vilde indrede toldkontorer i 1ste etage. Paa en eller anden maate fik han amtmanden, baron Wedel Jarlsberg paa sit parti, og denne sendte en længere innstilling til finansdepartementet til bedste for Blehrs projekt. Men da kom Esmark i harnisk paa Breviks vegne. I en længere imøtegaaelse som blev referert i et ekstraordinært formandskapsmøte den 12. juli 1841 tok han kraftig til gjenmæle mot dette forsøk paa at faa flyttet toldboden fra Brevik. Han fremholdt det urimelige i og for sig at ville gaa til en forandring i dette forhold som netop var etablert. Endvidere at vistnok var Blehr en stor kjøbmand; men der var dog ogsaa folk i Brevik, om end Blehr hadde en betydelig handel, saa kom den dog ikke op mot den samlede i Brevik som utgjorde 2/3 av hele distriktets omsætning. Mens der kun var en kjøbmand og 2 skipperborgere paa Stathelle var der 12 kjøbmænd, 10 høkerborgere, 13 skipperborgere og 12 fragtmænd i Brevik i 1841!. Naar amtmanden fremholdt at havnen skulde være saa fordelagtig paa Stathelle vilde formandskapet i Brevik hertil bemerke at det ikke var nogen havn paa Stathelle i det hele tat, ialfald var den ikke værdt at nævne i sammenligning med Breviks havn, hvor der endog ikke saa sjelden laa oplagt skibe selv fra fjerntliggende steder som f. eks. Sandefjord.

Alt i alt forekom det formandskapet at forslaget om at flytte toldboden fra Brevik til Stathelle var saa urimelig og upaakrævet at det saa ut som der laa personlige og ikke bare reelle grunde bak.

Hverken amtmanden eller Blehr kom nogen vei takket være den dygtighet hvormed Esmark tok sig av Breviks sak, og toldboden2) blev der den var. De12 kjøbmænd i Brevik i 1841 var saavidt vi har kunnet bringe dette paa det rene følgende: Simon Høegh, A. C. Evensen, T. Wiborg, Lars Stoesen, Simon Wiborg, Anders Eriksen, I. C. C. Parnemann, Isak Gundersen, Simon Kristye, Lars Andersen Grønrø og Johs. Stoesen.

I 1841 blev der truffet forberedelser til oprettelse av eget havnevæsen for Brevik og i 1844 lykkedes det at føre denne sak gjennem (ved kgl. res. av 2/11 1844). Det konstituerende møte i Breviks havnekommission, hvortil ogsaa hørte Stathelle og Langesund, holdtes under fogden Quinsgaards forsæte den 31/12 1844. Protokollen fra dette møte er undertegnet foruten fogden av: I. C. C Parnemann, Albert Blehr og Jørgen Wright.

Der blev leiet lokale til toldvæsenet i konsul Chr. Larsens gaard i 1840 og i 1846 blev denne, den nuværende toldbod indkjøpt av staten. I 1843 blev der av Chr. Larsens bo kjøpt det hus han hadde opført paa Grubbehaugen, og dette blev benyttet til raadhus og politikammer, indtil disse institutioner høsten 1920 flyttedes til de nuværende kommunelokaler i den gamle "Cochegaarden".

I hele 10 aar fra 1ste august 1837 til 3die august 1847 var Esmark medlem av kommunestyret, for det meste som ordfører, alltid pliktopfyldende og interessert for alt, som kunde tjene til Beviks vel. Dette ved siden av hans øvrige virksomhet gjorde at befolkningen lærte at se op til ham med taknemmelighet og hengivenhet, som ogsaa gav sig et rørende uttryk, da han i 1850 forlot vor by for at overta sin nye stilling som sogneprest i Ramnes.

Herom skal der berettes i næste avsnit. Men før vi gaar over til dette, skal vi omtale at Esmark blev valgt som anden suppleant for Bratsberg amt til det 9de ordentlige storting i 1839. Valget avholdtes paa nedre Brekke i Gjerpen (nu Skien). Til repræsentant erholdt 31 og til suppleant 33 personer stemmer. Av disse blev valgt 4 representanter cg 4 suppleanter. Næst de valgte representanter hadde Esmark flest stemmer. Han blev valgt til 2den suppleant med 12 stemmer.

III. Avsked med Brevik

Vi har tidligere nævnt at Breviks kapellani som forresten hadde været bestaaende, helt fra 1752, var et litet og daarlig avlønnet kald. Esmark hadde derfor ogsaa stadig at kjæmpe med økonomiske vanskeliger.

Han hadde vistnok adskillige ydelser i naturalia. Men allikevel alt i alt blev det smaat om brødet; der skulde ogsaa mere til eftersom familien vokste. Som før blev Esmark i 1829 gift med UIrikke Benedikte Wiborg og hadde med hende 8 barn. Alle disse skulde jo ha klær og mat; skjønt disse ting ikke var saa kostbare dengang som nu, strak dog ikke midlerne til. Han maatte derfor se sig om efter et mere indbringende kald. Men dette skulde ikke bli saa let for ham at faa. For at bøte paa sine mislige økonomiske kaar og ha litt ekstrafortjeneste satte han op en kalkovn i Trosvik og drev denne nogen aar3). Men dette blev tat ham høist unaadig op av presten Rohde som ikke fandt at en saa verdslig geschäft stemte med en prests værdighet og av den grund ikke vilde anbefale ham, da han søkte Eidanger sognekald, da dette blev ledig i 1846 ved præsten Steenbucks død.

Aarene gik og veien til et bedre kald var stadig stængt for Esmark. Tilslut blev han dog forfremmet og blev utnævnt til sogneprest i Ramnes i Jarlsberg i 1849. Han tiltraadte dog ikke dette før i 1850, og søndag den 2den juni dette aar tok han avskjed med Brevik. Denne artet sig som en gripende høitidelighet og viste hvor avholdt han var i sin menighet. «Adressetidende» skriver herom den 5/6 1850:

«I søndags sagde herr Pastor Esmark Breviks Menighet Farvel, og man kan bogstaveligen sige at Menigheten ogsaa personlig var tilstede for at byde herr Pastoren Farvel; thi en saadan Menneskemasse erindrer ingen her i Byen at have seet i Breviks kirke. Da herr Esmark efter at have lyset sidste Gang Velsignelsen over den Menighed med og for hvem han i nærved 24 Aar hadde levet og virket, var traadt ned av Prækestolen og stillet sig for Alteret, fyldtes alle Kirkens Korgange af en mængde Mennesker, der kun med største Møie kunde faa trængt sig frem af den i Kirkens Gange og ude paa Kirkegaarden staaende end større Folkemængde, der ikke kunde komme længere frem, for at ordne en Offerfest. Og en virkelig Offerfest blev det. Nu istemtes Psalmen «Af Høiheden oprunden er» og skulde nogensinde Offerskikken finde sit Forsvar, da maate den stille Andagt de Hundreders for ei at sige Tusinderss Taarevæte Øine, den fra alle kanter, ei blot, herfra byen, men ogsaa fra Eidanger, fra Øerne heromkring, Stathelle, Langsund og Bamble, festlig prydede Offerskare, som saaes i Kirken, og som forherliget Dag, tale derfor.

Efter endt Gudstjeneste modtoges herr Pastoren og hans Frue i Præsteboligen av en Deputation, bestaaende af en af Byens ældste Borgere, herr Kjøbmand Børre Pedersen, og d'herrer Overtoldbetjent Løitnant Scheel og Kjøbmand Joh. Stoesen, udsendt av Breviks Indvaanere, paa hvis Vegne Deputationen overragte Præstefamilien tvende i Christiania forarbeidede overmaade smukke Frugtvaser av Sølv som en «Erindring fra Breviks Bys lndvaanere til herr Pastor H. M. T. Esmark, 1850», hvilke Ord ogsaa var indskriberede paa Vaserne. Under Overrækkelsen tiltalede herr Stoesen, dertil opfordret, Hr. Pastoren med følgende Ord: «Paa Medborges vegne, er vi kaldte til at overrække, Deres Velærværdighet dette simple, men oprigtige Tegn paa den Agtelse, Hengivenhed og Kjærlighed, som de ved Deres mangeaarige Færd blandt oss saa høiligen har gjort Dem fortjent til. Bedende dem derfor at mottage disse Gjestande som Uttryk for vor Erkjendlighet for Deres i saa mange Henseender saa gavnlige Virken for Stedets vel, ønske oog haabe sammes Indvaanere at maate bevares i kjærlige Erindring ogsaa for den Fremtid De gaar i Møde og hvortil De med ærede Familie ledsages av vor hjertligste Ønsker om stedsevarende Held og Velsignelse»

Dagen efter forlot pastor Esmark med sin familie byen, fulgt til bryggen av en talrig skare mennesker som hadde samlet sig for at si et sidste farvel til den folkekjære prest, og under almindelig flagning og salut stod baaten, som skulde føre ham over til Helgeraaen - utover fjorden.

Vi kan tænke os hvilket dypt indtryk alle disse beviser paa velvilje og hengivenhet haar gjort paa Esmark, og hans datter forteller ogsaa at han altid bevarte erindringen derom med taknemmelighet.

Presteaarene i Ramnes

I Ramnes forblev Esmark i 20 aar. At gaa nærmere ind paa at skildre hans liv og virksomhet derborte ligger utenfor rammen av dette skrift, som nærmest har til hensigt at gi et billede av ham fra den tid han var i Brevik. Vi skal kun ta med enkelte træk fra hans ophold derborte. Livet artet sig i Ramnes i mange henseender anderledes for ham end da han var her.

Esmark var kun 25 aar gammel, da han kom til Brevik; da han tiltraadte sit nye kald, var han en mand paa omkring de 50. Er en kommet saavidt ut i aarene har en ikke længere saa let som før for at slutte sig til nogen og vinde nye venner. I Ramnes bodde ogsaa folk mere spredt; det var ikke som i Brevik hvor han hver dag kunde træffe sine kjære sognebarn og slaa av en passiar med dem. Han hadde i det heletat noget vanskelig for at finde sig tilrette derborte. Med aarene gik det dog bedre ettersom han blev kjendt med bygdens folk. Men saa indtraf der en begivenhet, som kom til at sætte ham i et skjævt forhold til befolkningen. Det dreiet sig om en ny staldbygning paa prestegaarden som menigheten, skjønt den var forpliktet til det, negtet at opføre, da den gamle ikke kunde brukes længere. Tilslut maatte regjeringen paalægge Esmark at anlægge proces for at hævde prestegaardens rettigheter. Han vandt prosessen; men dette satte ondt blod og han var i den anledning utsat for mange ubehageligheter og chikanerier av ondsindede mennesker, som endog beskyldte presten for at ha holdt tilbake vigtige dokumenter i saken for at paaføre bygden utgifter. Alt dette gik Esmark, som intet urigtig hadde gjort, nær til hjertet og han led meget derunder.

Lægmandsvirksomheten, som i Esmarks tid begyndte at bre sig borte i Jarlsberg, skaffet ham ogsaa megen bekymring og sorg. Denne religiøse bevægelse var dengang præget av en sneversynthet og fordomsfuldhet, som endog gik saavidt, at man ansaa al verdslig oplysning som synd og forbød barna at læse i andre bøker end i bibelen. Og da den nye loven om faste skoler skulde føres ut i livet møtte den megen motstand. Esmark søkte i private samtaler at gjøre folk forstaaelig at paa denne maaten skadet de barna og ødlagde deres fremtid.

Men intet hjalp. Præsten blev nærmest betragtet som et djevelens redskap, der la ut Satans snarer for dem. Man kan tænke sig hvorledes en oplyst og dannet mand som presten Esmark, levende interessert som han var i alt som angik skolevæsenet og enhver forbedring av dette4) maatte lide under denne menighetens sørgelige forvildelse.

Under alt dette glemte han dog ikke sine videnskabelige interesser. At drive mineralogiske studier som i Breviks omegn var han avskaaret fra derborte; men chemien dyrket han naar tid og leilighet gaves. Den før nævnte spidsbombe var et av resultaterne av hans experimenter mens han var i Ramnes. Jordbruket interesserte han sig ogsaa meget for og søkte at forbedre dette ved chemien.

V. Død og eftermæle

Ved nytaar 1870 tok Esmark avsked fra Ramnes, og flyttet nu til Kristiania. Her syslet han en tid med naturvidenskabelige studier, men efterhaanden svekkedes hans syn og helbred. Efter en forkjølelse paadrog han sig en lungebetændelse som den 24. april 1882 endte hans liv.

Det var mange sympatiske træk ved pastor Esmarks personlighet; han var en idealistisk, en uegennyttig og menneskekjærlig mand i al sin færd. Han var tillike en god samfundsborger og det var et held for Brevik at man i de begivenhetsrike 30-40-aarene, da saameget i vort kommunale liv blev nyskapt og fik form, hadde en mand som, presten Esmark i sin midte. Men trods alt han fik utrettet baade i Brevik og ellers i sit liv, maa det ha været ham en sorg og en skuffelse at han aldrig fik anledning til frit at utvikle sine evner og anlæg som naturvidenskapsmand. Heri ligger det triste og tragiske ved hans skjæbne og dette har vistnok stemt hans sind til vemod naar han paa sine gamle dage tænkte over livets tilskikkelser. Men naar mismodets skygger av og til sænket sig over hans livs aften, har vi lov til at slutte, at det var ham en trøst og en glede at la sine tanker vandre hen til det lille Brevik. Her hadde han jo levet den forholdsvis lykkeligste tid av sit liv - og her hadde han vundet ind til befolkningens hjertelag.

* * *

Maatte Esmarks minde leve længe i Brevik. Og maatte dette lille skrift bidra dertil! Presten Hans Morten Thrane Esmark var medlem det kongelige norske videnskaps selskap i Trondhjem av den fysiologiske forening i Kristiania, av den geologiske forening i Stockholm, av the Mineralogisal Society of Great Britain and Ireland, samt La Societe minéralogique i Paris. Esmark hadde gjennem aarene erhvervet sig en ikke ubetydelig mineralogisk samling. For at den ikke skulle spredes bestemte han at den skulde foræres til det nyoprettede naturvidenskapelige museum på Tromsø.

Av hans barn skal her efter fru Fleischers bok om slegten Wiborg kun omtales han søn: Axsel Thrane Esmark f. i Brevik 1836. Han fik hos sin onkel "gamle Wiborg", sin utdannelse som forretningsmand. I 1865 etablerte han sammen med sin svoger, Theodor Nilsen, egen trælast- og skibsrederforretning, som han senere drev alene. Hans trælasttomt ved siden av det senere "Stiansens hotel", kaldtes "Esmarkplassen".

I 1869 kjøpte han sammen med en anden svoger, H. Norsted, en apatitforekomst i Bamble Det var forresten presten Esmark, som begyndte dermed, men han avstod for en meget liten pengesum denne til sønnen.

Nogen aar senere, i 1875 eller 76 solgte Axsel Esmark og svogeren apatitforekomsten til et fransk selskap for ½ million francs. ¾ av dette beløp tilfaldt Esmark, som dergjennem blev en efter datidens forhold rik mand. Han kjøpte Ødegaarden ved Langesund og bodde der til sin død i 1881.

Axel Esmark hadde arvet sin fars interesse for mineralogi og la sig til en meget stor og værdifuld mineralsamling, som efter hans død, ved professor Brøgger, blev indkjøbt til Upsala universitet for at danne grundstammen til dettes samling. (Martha Fleischer: Slegten Wiborg").

2) Datteren Birgitte Esmark. Hun hadde arvet sin slegts interesse for naturvidenskap og fik gjennem sin onkel professor Esmark adgang til at studere ved universitetet. Med offentlig stipendium, det første som blev git til en kvinde i Norge, foretok hun en studiereise til Nordland og Finmarken. - Senere tok hendes interesser en anden retning. Sammen med kirkesanger Jørgensen stiftet hun den første norske avholdsforening. Siden var hun med paa stifte «Norske kvinders avholdsselskap» som stod i forbindelse med «Verdens kvinders avholdsselskap» i hvilket hun blev valgt til sekretær for Norge.

Sammen med comtesse Wedel-Jarlsberg stiftet hun i 1822 - efter opfordring fra England: «Unge kvinders kristelige samfund» og blev i London valgt til sekretær for Norge, hvilken stilling hun indehadde til sin død.

    Noter:
  1. Det var ikke saa dyrt at leve i Brevik dengang som nu. - En favn stor bjerkeved kostet saaledes kun 2 kr.; brandassurancen av skolen 2 mark pr. aar. Rengjøring av skolelokalet som dengang var i den nuværende brandvagtgaard, kostet 2 daler om aaret. Hele fattigbudgettet var paa 127 spd 16 sk. osv.
  2. Selve toldbetjentinstitutionen i Brevik var av meget gammel dato. Allerede i aaret 1700 nævnes i fogderegnskapne en toldbetjendt i et mandtal for Brevik. Paa Stathelle hadde der ogsaa tidligere været en toldbetjendt. Selv saa tidlig som 1770 nævnes spesielt i statskalenderen en Zollbedineter in Stathelle. Løitnant Scheel staar nævnt som overtoldbetjendt i Stathelle fra 1815-26 og det er sandsynlig at han har indehat denne stillingen meget senere
  3. Esmark fik en mand fra Larvik, Ole Johannesen Øgaarden til at opføre denne kalkovn for sig. Den blev lagt i «Torskehullet», som svarer til det sted som hvor nu jernbanens svingskive ligger. Hver sommer blev kalkovnen drevet med 2 a 3 mand.
  4. Av hans datters optegnelser.
Blade av Breviks historie. - Brevik 1926. - 30 s.
Brevik historielags skrifter Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen