Gunerius Olsen forteller om sin tid som førstereisgutt

Nicolay W. Coch

Gunerius Olsen ble født på Krabberødstrand i nærheten av Brevik i 1859, og kom som ganske ung gutt til sjøs som kokk med skonnertkoffen «Elisbeth» av Langesund. Men vi vil overlate ordet til ham selv og la ham selv fortelle om «Sin første reis til sjøs»:

Fjorten og et halvt år gammel blev jeg konfirmert søndag efter påske i 1874. - Min hu stod til sjøen som de fleste av oss strandgutter dengang. Sjømann vilde jeg bli. Det var ikke tale om annet. Men med å få hyre gikk det ikke så fort. Hele sommeren møtte jeg op på alle de skutene som kom hjem til Brevik; og ut til Langesund og op til Porsgrunn gikk jeg også når jeg trodde det var en chance. Men overalt var svaret: Du er for liten, og dermed var det å bukke og si adjø. Men endelig en aften i august 1974 da jeg stod på bryggen sammen med en 3-4 jevnaldringer, kom en skipper bort til oss og spurte om nogen av oss vilde ha hyre som kokk. Jeg var ikke sen med å svare ja, skjønt jeg ikke visste hvad det var for slags kar jeg hadde for mig. Det var nok at det nu bød sig en anledning til å få tilfredsstiller mine ønsker og drømmer om å komme til sjøs. Fire daler om måneden, sa mannen! Ja takk! Ombord i morgen tidlig kl. 6! Javel! Men hvad heter skuta? Det er skonnertkoff «Elisabeth» av Langesund, ligger på Breviks havnen, rett ut for kaptein Faros hus på Øen - og dermed gikk han. Men avsted og hjem løp jeg så fort som bena kunde bære, ellevill av glede. Mor! Mor! Jeg har fått hyre, skal ombord i morra klokka 6. Da jeg sa hvem det var med, sa hun at den skipperen var ikke netop av beste slaget; men er du villig og snill så går det nok. Det var ikke store forberedelser det skulde til for mig og kl. 6 neste morgen var jeg ombord og kaffekjelen allerede i sving. Styrmannen viste mig provianten og om en stund var «sluringen» i kok. Ved ofte å vanke ombord i fartøier hadde jeg omtrent satt mig inn i hele datidens kokekunst ombord. Det var ikke netop så innviklet. Dessuten kjente jeg også all løpendes rigg og følte mig som full sjømann, ved land da, vil si.

Ut på dagen frisket solgangen, vi lettet ankeret, satte seil og snart lå koffen «Elisabeth» på nordsiden av Kotøya ved Nystrand, hvor den skulde laste med props. Styrmannen var svensk og i ruffen var foruten min ringe person en fra Porsgrunn som hette Henrik og en fra Masthöfvet ved Gøteborg ved navn Westerberg, en kraftig håndfast kar. I kahytten var en mann som visstnok var i skyldskap til rederen; han stod sig godt med kapteinen så det ut til. Jeg antok ham for 2den styrmann. Iallfall titulerte jeg ham for det og han likte øiensynlig denne titel. Ved ti-tiden om formiddagen fikk jeg ordre om å gjøre rent en tomtønne og ro til land efter vann. Kl. ½12 var jeg tilbake ved skibssiden igjen. Engstelig for middagsmaten hadde jeg skyndet mig alt jeg kunde. Men i kabyssen var det ikke en gnist av varme og da klokka ble 12 var potetene selvfølgelig ikke kokt. Dette syntes «2den styrmannen» ikke videre godt om, kunde jeg forstå, for han gav mig et par velrettede ørefiker, ledsaget av diverse forbandelser og klyp i armene mine. Men Westerberg la sig imellem og tok mitt parti og søkte å gjøre «2den styrmannen» begripelig at «det var rakt aldels omøilig for pojken å lage maten ferdig precis klokkan 12, når han skulde hente vatten om formiddagen». Disse ørefiker var den første velkomsthilsen jeg fikk ombord i koffen «Elisbeth» av Langesund. Men det skulde senere vise sig at jeg i Westerberg fra Masthöfvet ved Gøteborg hadde funnet en god venn og beskytter. -

Et par dager efter stod koffen ut fjorden for fulle seil. Da vi var kommet ut på Langesunds-bukta, følte jeg likesom at den beveget sig i vannet, og jeg blev så rar av mig. Spise kunde jeg ikke, bare lukten av mat bød mig imot. Snart måtte jeg, enten jeg vilde eller ikke, bort til rekka å «flu». Således gikk jeg i samfulle 5 døgn, omtrent uten mat og levde nesten bare på en slurk vann av og til. Jeg følte at kreftene mine svant inn litt efter litt så jeg til slutt knapt orket å gå. Men svare vakt måtte jeg allikevel, maten måtte jeg lave og rent måtte jeg gjøre i kahytten. Det var jo ikke større mannskap med koffen enn at ingen av oss kunde undværes. På den måten slet jeg mig igjennem så godt jeg kunde til den 7de dagen, da vi kom inn under England og fikk pent vær og mindre sjø. Da begynte jeg fort å rette mig op og spiste med et visst velbehag en halv spekesild og en kavring med en kopp svart kaffe til.

Kl. 12 om natten samme dag kom vi inn i bassenget ved West Hartlepool, hvor vi fortøide koffen og jeg gikk til køis. Da jeg neste morgen kl. 4 kom ut på dekket igjen, blev min forundring stor. Baugtrossen vår var gjort fast på en farlig høi brygge og koffen lå i bare søla. På lang avstand var det ikke annet enn søle å se og i den lå en del andre skuter også. Innenfor den høie bryggen så jeg mange master. Det hele forekom mig så forunderlig rart. Men omsider begynte vannet å stige og «Elisabeth» var flott igjen. Da kom jeg til å huske på lavvanne og høivanne som jeg hadde hørt sjøfolk snakke om hjemme. Der åpnedes en port og snart var vi i høide med de andre skibene som lå innenfor. Et taug blev satt til winchen og vi lempedes inn porten. Byssegutten eller kokken er den som pleier holde om winchtauget. Imidlertid gikk trossen litt uklar og på ekte sjømannsvis ropte jeg: Vast hive! Men da visste jeg ikke ordet av før den såkalte 2den styrmann trakterte mig med en velment ørefik, hvilket han helst burde ha latt være. For i samme øieblikk fikk han en selv av Westerberg, som blev gitt med adskillig større kraft og salvelse enn den jeg fikk. «Forsøk bare å røre pojken en gang til så skal jag vise dig hur en Masthöfvs kar från Gøteborg trakterar en sån dere tvåstyverspojke som du».

Under lossingen fikk jeg det meget travelt; jeg skulde være med i rummet, koke maten, holde byssa, ruffen og kahytten rene, børste skipperens støvler og tøi, m.m.m. Når kvelden kom, var jeg derfor dødsens trett. Men å sove og hvile blev det allikevel ikke stor anledning til, for skipperen var som oftest i land og jeg måtte holde teen varm til han ved tolv-tiden om natten kom ombord igjen, så det blev temmelig sent før jeg kunde komme til køis. Men kl. 4 om morgenen måtte jeg allikevel tørne ut igjen om jeg var aldrig så søvnig. D-t var ikke bøn for annet, kaffen skulde jo være ferdig til folkene.

Efterat koffen var utlosset, sleptes den over til ost-Hartlepool for å laste kull for Danmark. Vi fikk flere dages ventetørn i bøiene. Skipperen og «2den styrmannen» var som regel i land om kveldene og det var mig som måtte holde vakt til de kom ombord igjen. En natt måtte jeg hente dem ved to-tiden; men blev allikevel purret ut igjen kl. 4 om morgenen. Men da Westerberg så hvor elendig trett og utslitt jeg var blitt efter de lange arbeidsdagene og nattevåkingen, sa han til mig: «I kveld skal du legge dig til køis kl. 10, så skal jag gå og hente kaptenen.» Jeg falt snart i en dyp søvn som jeg høiligen trengte; men kl. 1 skvatt jeg op ved at jeg hørte skipperen stå på kaia og praie koffen «Elisabeth». Men da han så hvem det var som kom med prammen, blev han fnysende sint og sa at han nok skulde lære den kokkegrisen å holde øinene oppe. Da de kom til skibssiden løp Westerberg likeså hurtig op på dekket som kapteinen og var føre ham inne i ruffen, idet han skjønte hvad det var i gjære. Et øieblikk efter stakk skipperen hodet sitt inn i ruffdøren og skrek på kokken med en stemme som en brølende love: «Kom ut», ropte han, «kom ut av køia så skal jeg lære dig». Skjelvende av angst turde jeg ikke annet enn å stå op og gå henimot døren. Men da var ikke Westerberg sen med å holde mig tilbake og satte like mot skipperen: «Hvad er det for spektakel Ni holler. Først ligger Ni iland til kl. två på natten og sen kommer Ni inn i ruffet med et ryslig levande. Om Ni nu inte åkar ned i kajuten litt snabbare enn vanleg, skal Ni få med Westerberg från Gøtebort å gjøre. Pojken får jo hverken sofva eller hvila; ja om Ni bare våget, så drap Ni vel honom. Men se, nu er det jag som forsvarar honom.» Skipperen blev rasende og lovte også Westerberg juling. Men der kom han til kort og fant det klokest under de foreliggende omstendigheter å retirere - han var nok heller ikke uten «påvirkning» fra sitt ophold i land - og trakk sig brummende tilbake til sin hule i kahytten. Den neste morgen var det et privat opgjør mellem skipperen og Westerberg, som dog løp forholdsvis fredelig av.

Den siste aften vi lå i east Hartlepool fikk jeg 25 shilling av hyra mi og Westerberg gikk med mig iland og hjalp mig til å få kjøpt en ny dress.

Så stakk «Elisabeth» til sjøs og sjøsyken begynte på nytt igjen. En natt på hundevakten da jeg lå bøid over rekka som sedvanlig, kom en sjøsprøit og førte mig helt midtskibs, hvor jeg blev liggende i svolkevannet mellem skansekledningen og lukekarmen. Så kom en sjø til og førte mig op på luken og under prammen, hvor jeg blev liggende utmattet og hjelpeløs. Min gode venn og beskytter hadde imidlertid savnet mig og gikk dekket rundt og lette efter mig og ropte på mig. Jeg forsøkte å svare, men min stemme var for svak til at han kunde høre mig i larmen fra sjøen. Men endelig opdaget han hvor jeg lå, bar mig inn i ruffen, hjalp mig av med det våte tøiet og fikk tørt på mig istedet. Jeg kom mig snart så vidt at jeg kunde krabbe op i køia mi, hvor jeg snart sovnet inn. Tross skipperens protest fikk jeg ligge i seks timer og den som var takknemlig var jeg. Nu gikk det tålelig bra en stund, men så en dag jeg holdt på å gjøre rent i kahytten blev kapteinen sint igjen fordi han syntes jeg var for sen i vendingen. Da jeg undskylte mig med at koffen slingret og satte så svært og at jeg var dårlig av sjøsyke, gav han mig et spark og jaget mig op på dekket. Men ikke før var jeg kommet derop før han var efter mig, grep mig i nakken, tok en ende fra riggen og sa at «nu skal du få slepe i kjølvannet en times tid, så tenker jeg du er kurert for sjøsyken, din gris!» «2den styrmann» stod ved ratten og hadde sig en god latter av det hele. Mens nu skipperen holdt på å sett tauget om livet på mig, skrek jeg av alle krefter om hjelp, hjelp, hjelp, og samtidig fik jeg høve til å slå begge armene mine om benene hans, så han mistet balansen og stupte over mig. Men netop som han skulde reise sig igjen, kom Westerberg til, grep tak i ham og holdt ham som i en skruestikke. I samme øieblikk var også de andre på dekket og gav skipperen inn for hans brutale adferd mot mig og mente på at kokken efter denne dag ikke skulde sette sin fot i kahytten mer. Jeg skyndte mig med å få bakket op middagsmaten og alt var tilsynelatende rolig igjen; men jeg skalv i min fattige kropp av sygdom og redsel. Westerberg hadde formiddagsvakten til køis og det skulde jeg også ha; men jeg fikk aldrig anledning til det, da jeg jo skulde ha middagsmaten ferdig. Dette kjente jo kapteinen til og fikk lokket mig ned i kahytten igjen for å dekke bordet. Da jeg bragte potetene ned, tok «Elisabeth» pludselig en extra overhaling, hvorunder jeg var så uheldig å tape balansen, så både jeg og potetene for hver vår vei bortover kahyttgulvet. Under skipperens kraftige eder og forbandelser krabbet jeg rundt og samlet potetene op igjen og fikk satt dem på bordet. Men i det samme jeg skulde gå op igjen, grep han en taburett for å slå mig i gulvet med; men da kom selve koffen «Elisbeth» mig til hjelp ved å foreta en ny overhaling så taburetten traff veggen i stedet for mig. Takket være min lille kroppe fikk jeg i en fart smøget mig inn under trappen op til dekket, hvor skipperen ikke så godt kunde ramme mig. Der satt jeg da sammenkrøpet og skrek av alle livsens krefter om hjelp. Heldigvis falt det sig så at mannskapet netop blev purret ut til middag og Westerberg kom styrtende ned i kahytten for å se hvad det var på ferde. I et øieblikk var han klar over situationen og grep tak i kapteinen litt kraftigere enn han visstngk hadde gjort regning på, selv av Westerberg. Under den almindelige forvirring så jeg mitt snitt til å krype frem og fortere enn fort var jeg oppe på dekket. Efter et langt og hvast ordskifte mellem kapteinen, «2den styrmannen» og Westerberg, blev gemyttene så nogenlunde beroliget igjen.

Skipperen skjønte nu at han på en straffbar måte hadde forgrepet sig på mig, hvad hele mannskapet med undtagelse av «2den styrmannen kraftig også hadde gjort ham opmerksom på, og jeg fikk være i fred for min plageånd og satte senere ikke min fot i kahytten før vi kom inn til vårt bestemmelsessted Aalborg, og han var gått iland for å klarere. I det hele tatt oprandt der nu en noget lysere tid for mig. Sjøsyken var også over nu, så jeg kunde spise og drikke av hjertens lyst. Jeg syntes jeg levde som en prins; humøret steg og jeg dristet mig endog til å synge en liten stubb under mitt arbeide. En dag jeg stod således på dekket og sang mens jeg vasket op middagsstellet, kom en rigtig kjekk liten pike i 14-15 års alderen bortover bryggen og hilste: God dag, kokk! God dag, god dag, sa jeg igjen. Vil du gi mig en kiks, sa piken. Hvad mener du, sa jeg. En beskøite, sa hun og dermed løp jeg inn efter en engelsk kjeks og idet jeg rakte den op til hende sa jeg at jeg syntes hun bad om en kyss. Nei, det gjorde jeg ikke, sa hun; men du kan lie godt få en om du vil komme op på bryggen. Men jeg var dengang mere genert overfor det smukke kjønn enn senere, så jeg mottok ikke den venlige innbydelse. Men litt efterpå angret jeg på det; men da var det for sent - og siden har jeg aldrig sett piken igjen.

Dagen før vi seilte fra Aalborg gikk Westerberg med mig i land, hvor jeg kjøpte mig et par rigtig pene sko. Neste dag bar det utover fjorden og ned til Hals hvor vi blev liggende litt og ventet på god vind. Endelig stakk vi til sjøs og den 3die dags eftermiddag ankret vi på Stathelle hvor «Elisabeth» blev lagt fast for vinteren og måneden blev opsagt. Den som var glad var jeg. Pusset og vasket så det skinte av mig, med engelsk dress og danske sko, skottlue med lange bånd, med papirsnipp om halsen og tøiet mitt i prammen bar det i land til Brevik og hjem til mor. Ingen kunde nu se på mig at jeg flere ganger hadde nær satt livet til ombord i skonnert-koffen «Elisabeth» av Langesund. Og ingen visste her hjemme at min historie eller løpebane som sjømann vilde ha fått en tidlig og brå avslutning hadde det ikke været for Westerberg från Masthöfvet ved Gøteborgs skyld. Så lenge jeg lever skal jeg aldrig glemme hvad han gjorde for mig på - «min første reis til sjøs».


Vi skal i det følgende la Gunerius Olsen fortelle litt om sin «annen reis til sjøs» og om hvorledes det senere gikk ham i livet:

Når en hadde gjennemgått så meget som jeg oplevde ombord i koffen «Elisabeth», vilde vel mangen en tapt lysten til sjømannslivet for altid. Men jeg hadde nu engang satt mig i hodet at sjømann det vilde jeg bli; og jeg gikk ut fra at min uheldige begynnelse var et rent undtagelsestilfelle, et uheld, som neppe vilde gjenta sig. Jeg tok derfor ikke i betenkning å la mig forhyre med bark «Gladiator» fra Porsgrunn efterat jeg hadde gått hjemme og kjedet mig nogen måneder. Men å stelle maten ombord hadde jeg fått nok av og kokk vilde jeg ikke være. Jeg blev derfor påmønstret som dekksgutt. Barken hadde ti manns besetning; en av denne var en tysker som blev kalt for «Helnrich». Hvad hans efternavn var, fikk jeg aldrig rede på; men jeg nevner ham allikevel særskilt da han kom til å spille en viktig rolle i de følgende begivenheter. Han var forhyrt som kokk; men da vi hadde været ute på sjøen nogen dager, gjorde han streik og sa at han vilde ikke sette sin fot i byssa mere. Før vilde han hoppe overbord og drukne sig. «Nu må den lille gutt anfangen». Jo, det begynte pent ombord i «Gladiator» også. Jeg sa at jeg var forhyrt som dekksgutt og vilde ikke på nogen måte bytte plass med tyskeren. Jeg fremholdt også at jeg var for liten til å løfte de svære grytene - de var av de gamle tykke jerngrytene med tre ben på. Men det var intet utkomme med den desperate «Heinrich». Han satte uten videre hele middagsopvasken på dekkslasten og nektet skibs arbeid. Så lovte styrmannen mig at jeg skulde få hjelp til å løfte grytene og til å bære kull og ved. Tross jeg sa nei og både gråt og ba for mig, nyttet det ikke. Jeg måtte i byssa igjen. Det gikk nokså bra de første to dagene; men da var det slutt med hjelpen. På mitt spørsmål om hvorfor man ikke holdt sitt løfte til mig, fikk jeg bare det svar at siden jeg hadde overtatt jobben fikk jeg øve mig til jeg klarte den selv. Jeg var for liten til å ta ordentlig igjen og jeg måtte se å greie det så godt jeg kunde. Å løfte kjelene av på byssa kunde jeg umulig orke. Men - jeg var jo litt av en sjømann og så fant jeg to små blokker i kabelrummet og fikk istand en talje så jeg kunde heise grytene op og ned. Men ille syntes jeg det var at jeg skulde være nødt til å være kokk igjen og jeg protesterte så godt jeg kunde. Men da selve kapteinen lovte mig å komme på dekk så snart vi kom til Hartlepool, hvor vi skulde hen med trelasten vi hadde inne, slog jeg mig på en måte til ro. Men det blev nok ikke noget av å bli dekksgutt igjen, som jeg var blitt lovet. Tyskeren røk nemlig ordenlig uklar med skipperen og styrmannen, mens vi lå i Engl.and og tok inn kull for København, så han måtte mønstres av. Og da det ikke blev forhyrt nogen i stedet for ham, gikk vi ut med en mann for litet. Følgen derav blev at jeg ikke alene måtte tilbake i byssa igjen; men at jeg også måtte svare vakt, så jeg ikke fikk sove mere enn en times tid når jeg hadde fri om formiddagen. Den eneste tid jeg fikk hvile når jeg skulde i køia mi, var fra åtte om kvelden til tolv midnatt. Ellers blev jeg purret rett som det var for å greie med maten. Styre måtte jeg også når jeg hadde vakt; men det orket jeg ikke når vinden var noget frisk, for den gamle skuta var nokså tung på roret. En natt ved ½ 1-tiden, da det blåste ikke så litet og jeg ikke kunde greie ratten, blev jeg satt på bakken for å holde utkikk. Men rett som det var kom det en sjøsprøit og skylte over mig så det var såvidt jeg kunde holde mig fast. Men da var det en letmatros som visst syntes synd på mig, kom bort til mig med en seising og surret mig fast til gangspellet. Der satt jeg så til kl. 4 om morgenen; da jeg blev avløst. Men da var det ikke fritt for at jeg frøs så jeg hakket tenner, gjennemvåt som jeg var blitt av all sjøsprøiten. Jeg blev allikevel ikke forkjølet en gang, så jeg i grunnen måtte være nokså hårdfør eller kanskje det var den friske luften på sjøen som gjorde det. Men det svor jeg ved mig selv at når vi kom til land skulde jeg nok komme vekk fra slaveriet ombord i «Gladiator», selv om jeg skulde rømme fra skuta.

En dag mens vi lå i København, var jeg en tur opover byen og der traff jeg tilfeldigvis «Heinrich» som jeg fortalte om mine gjenvordigheter og planer. Han var nu med en engelskmann. Og skjønt jeg ikke var videre begeistret for tyskeren, syntes jeg at jeg måtte benytte anledningen da han sa at jeg visst kunde få en jobb med det engelske skibet han var med, da de også hadde en mann for litet, idet en av folkene hadde falt overbord og druknet. Det fikk jeg også. - Men så gjaldt det å få lurt sig fra «Gladiator». Nu falt det sig så heldig at engelskmannen kom til å skifte plass og fortøide bare et par skibslengder fra oss. Da jeg gikk til køis kvelden før jeg efter avtale skulde være ombord i det engelske skibet, var det ikke fritt for at jeg var spent på hvorledes min flukt vilde løpe av. Jeg lå våken og lyttet. Da alt var blitt stille og det ikke hørtes annet enn folkenes enstemmige snorken, snek jeg mig forsiktig ut av ruffen. Kommet ut på dekket stod jeg et øieblikk og speidet. Men da der ikke var noget mistenkelig å se eller høre, tok jeg sekken med tøiet mitt, krabbet så lydløst som mulig ned i skibsprammen og rodde med den forsiktig bort til engelskmannen og med hans pram på slep vendte jeg tilbake til «Gladiator», hvor jeg gjorde dennes pram fast til ledderen. Snart var jeg tilbake ved siden av det engelske skibet igjen og entret op på dekket, hvor jeg var ventet av tyskeren og en til. Tøiet mitt gravet jeg ned i balasten og akter i skarpen opdaget jeg en del plankeved som jeg laget op, så jeg fikk et litet hult rum å gjemme mig i. Skibet kom dog ikke til å seile på et døgn og jeg måtte sitte i mitt skjul til kl. 10 om formiddagen den dagen da det var ferdig til å gå. Litt mat fikk jeg av «Heinrich» til å holde livet oppe med. Da de merket på «Gladiator» at jeg var forsvunnet, begynte de å lete efter mig. Men for sikkerhets skyld hadde jeg slått en diger skrøne i en av matrosene om at jeg hadde en slektning som lå her med et stort skib som hette «Freia» og at hvis jeg kunde komme fra, skulde jeg ha lyst til å være med det. Mens de forgjeves søkte å finne «Freia», som ikke existerte, gikk imidlertid tiden. I siste liten hørte jeg at de også var på siden av det skibet hvor jeg satt skjult. Men «Heinrich» fikk preket dem rundt og overbevist dem om at man der ombord ikke hadde bruk for en liten gutt, som jeg efter beskrivelsen skulde være. Jeg kunde høre endel av samtalen med tyskeren og da var det ikke fritt for at hjertet banket litt hurtigere enn sedvanlig. Endelig slog befrielsens time og glad var jeg, da jeg merket at de kastet løs akterfortøiningen og at skibet begynte å gli i vannet. Da vi med steambåten for baugen var kommet et godt stykke fra «Gladiator», kunde jeg ikke nekte mig den fornøielse å krabbe op på rekka og rope og vifte farvel til et par av mannskapet som jeg så var på dekket av den Porsgrunnsbarken jeg nå så heldig hadde sluppet fra.

Ombord på «The Merchant», så het det engelske skibet jeg var i kommet med på denne måten, stod jeg i 3½ år som apprentice, det vil si «lærling». Jeg hadde det godt med undtagelse av at maten av og til var nokså dårlig. undtagen når vi lå ved land, og jeg blev pent behandlet. Engelskmennene var ikke så ubarmhjertige og uridderlige at de vilde plage en stakkars hjelpeløs gutt, særlig efterat de hadde fått vite hvorledes jeg hadde hatt det ombord i de to skutene jeg for hadde været med. Selv tyskeren «Heinrich» kom jeg ganske godt ut av det med.

Vi for på Østersjøen, men mest på Vest-Indien, og jeg fikk mange fremmede steder å se. Megen sjømannskunnskap fikk jeg også, og da læretiden var forbi, blev jeg overrakt det traditionelle sølvur med kjede samt en attest for god opførsel av kapteinen.

Og da jeg kom tilbake til Brevik var jeg en annen kar enn da jeg seilte ut derfra første gangen. Jeg var blitt noget høiere, kunde tale englsk som en innfødt og hadde lagt mig op en del penger. Jeg kunde derfor koste på mig navigationseksamen, som jeg tok på ganske kort tid.

Ordinær offiserslærling kontrakt

Denne kontrakt som den 13. dag i juli måned 1875 ble inngått mellom Gunerius Olsen som er 15 år gammel og fra Stathelle i Norge som den ene part og William Henry Ianner fra Lewes i Sussex som den annen part, bekrefter at den nevnte Gunerius Olsen herved frivillig binder seg som lærling under den nevnte William Henry Ianner hans utøvere, administratører og kompanjonger (heretter benevnt EAA) for en periode av 3 år fra ovennevnte dato. Og den nevnte offiserslærling lover herved at i den nevnte periode vil han trofast tjene sin kaptein, EAA, og adlyde hans og deres lovlige befalinger og holde på hans og deres hemmeligheter, og vil når det er nødvendig gjøre regning for hans og deres varer og penger som vil bli overlatt til hans ivaretagelse eller kommer i hans hender.

I tilfelle at nevnte offiserslærling kommer i Hennes Majestets tjeneste i den nevnte tid vil han gjøre regnskap for å betale til sin nevnte kaptein, EAA, all slags lønn, prisepenger og andre penger som han vil bli betalt for i slik tjeneste. Den nevnte offiserslærling må ikke i den nevnte tid gjøre noen skade på sin Kaptein, EANs ting og heller ikke vil han tillate at slik skade blir gjort av andre. Men vil om nødvendig hindre dette og advare om dette, og vil ikke underslå eller sløse med sin Kapteins, EAA, eiendeler, han vil heller ikke gi eller låne noq av det samme til andre uten deres tillatelse. Han vil heller ikke forsvinne fra hans og deres tjeneste uten tillatelse. Han vil heller ikke besøke vertshus og barer uten i sin kaptein eller hans utøveres tjeneste. Han vil heller ikke delta i noe ulovlig spill.

Til gjengjeld for ovennevnte avtaler den ovennevnte kaptein med den nevnte lærling at i den nevnte tid vil og skal Kapteinen og EAA bruke alle nødvendige midler til å lære eller sørge for å få lært offiserslærlingen sjømannsfaget og forsyne den nevnte lærling med tilstrekkelig føde, drikke og husrom, medisiner og legehjelp og betale lærlingen en sum på £ 40 på følgende måte: 1. året £ 10 2. året £ 14 og 3. året £ 16, og hvis han tjener sin tid til sin kapteins tilfredshet vil han få en sølvklokke.

Offiserslærlingen sørger selv for køyklær, klær og nødvendigheter. (Unntatt slike som er nevnt tidligere som kapteinen eller EAA skal holde). Og det ej herved avtalt at hvis kapteinen EAA holder køyklær eller klær for lærlingen, kan han og de trekke et hvert beløp som blir brukt til dette fra betalingpr,som man er blitt enig om.

Og til overholdelse av denne kontrakt, hver av dem både Gunerius Olser og William Henry Ianner og hans EAA seg til å betale den annen en sum på £ 5 hvis kontrakten blir brutt.

Til bekreftelse for ovennevnte har de nevnte parter nedenunder undertegnet med hånd og segl.

Utdrag (s. 9-19) fra:
Brevik Historielag: Årbok 1985
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen