Bakkeskøytene

Hvem fra Brevik husker ikke slike?
hvem husker ikke den fine klangen?
de blev brukt av både gutt og
pike, og av voksne med, - den gangen -

På holkeføre var det gode greier, -
da gikk det som et olja lyn,
vi drog på turer langs veier,
og vi brukte dem på vei te by'n.

I Prestebakke og i Sætersving,
og i de store Heistadbakker, -
der var det farlig, men det gjorde ingenting,
der gjaldt det bare å ha gode hakker.

I prestebakken stod vi dag og natt,
men der lurte «polti» på oss støtt,
og viste «han» seg, da tok vi bena fatt,
for når «han» så bakkeskøiter, så han rødt.

Og hvis det hendte at en blev huka,
så kunde han siden han stolt fortelle
at han hadde tittet igjennom luka
og sett at bakkeskøitene hadde «egen» celle. -

- Men han som så hastig blev fratatt sine
sørget ikke så særlig meget,
for dagen etter hadde han nye, fine -
og så var jo såret atter leget.

Vi sto på ett ben, - og vi sto på to, -
og det hendte jo vi gikk på «alle fire»,
noen blev jo bare stående der og glo,
og andre ga seg også til å flire.

Tre og fire og fem på ett enslig par,
som målte nesten to hele alen,
med start fra Sætret, - et sted ved Zoar,
det gikk i ett strekk, helt bort te Dalen.

- Men nå blir bakkeskøitene nesten glømt, -
i Brevik brukes de ikke mere,
og byens smeder har visst helt forsømt
den gamle kunsten, - de lager ikke flere.

- Men «Vi» skal holde dem høyt i ære,
vi skal danne vårt idrettslag,
hvor konkurransen skal bare være
at stå på bakkeskøiter en vinterdag.

- Og det blir ikke noen kostbar nål,
som kjennetegner «det» idrettslaget
men ørsmå bakkeskøiter av rustfritt stål,
som flott kan dingle på jakkeoppslaget.

Vi har stått på de fra vi var te dåpen,
og de finnes ikke no annet ste'
så når Brevik ratt skulle ha et våben,
så skulle Bakkeskøitene ha prydet det. -