Førjulstemning i Brevik i 1860-årene

av Anna Schilbred

«Hans gå inn på kjøkkenet og dra kjøttkværna, for nu skal der males både kjøtt og medisterdeig. Lina orker ikke mer, hun har holdt på siden tidlig i dag», kjøpmannen selv bad visergutten Hans gå til hånde på kjøkkenet. Det likte han ikke, «kvindfolkarbe», mumlet han, men ruslet avsted. Han fikk kaffe og mat før han begyndte, da blev han mer godlynt, og sang mens han drog kværna, samme ord hele tiden «Og faulane de sang så søtt på morran», selvlaget melodi, sent tempo opp, og raskere når sveiva gikk ned igjen. De stod på en lang gang med kjøttet. Imens stekte Inga og Lovise smultringer på kjøkkenet. De fyrte så de måtte sette opp døren, da blev der en liten lunk på gangen med. Her ute stod også en pike med alle lampene. De måtte sees over hver dag, pusse glassene, og fylle parafin. I butikken hang 3 store lamper med melkehvite skjermer, de lyste godt

Kjøpmannen hadde 4 barn, 2 gutter og 2 piker, de lekte i sneen på torvet, men nu fløy de ut og inn for å smake på baksten. Det var stor husholdning der i huset da. De flest ansatte bodde der, og alle som hjalp til skulle bespises, samt andre som blev bedt inn for å få mat. Der blev laget store porsjoner av alt mulig til jul. Særlig kaker, har ennu på loftet 2 grønnmalte rundlokkede kister, den ene blev fyldt med bakkels, den andre med smultringer. Berlinerkranser, goro og pletter kom i store kakebokser, samt pepperkaker. Da fikk barna hver sin deigklatt, laget de underligste kakekoner og menn. De smakte godt, stadig blev noen fra butikken bedt inn på kaffe og kaker, så julekake fikk de fra bakeren i denne hektiske førjulstiden. Julekaken var noe av det siste som blev stekt, den skulle være fersk og sprø 1. dag til familien.

Fiskemat laget de også. Severin solgte fisk i den lille butikken mot vannet. Han skaffet fin kolje og torsk til julaften. Folk stod på isen og fisket dengang, så nytrukket var den.

Fiskematen blev stampet i en svær, marmor morter, og stamperen var nesten i manns høyde. Der blev spedd meget med fløte, så Karen jamret sig hver gang og sa «Herre min», syns det var sløseri, men godt blev det. Sylte og rull var lagt i lake. Medister og kjøttkaker kom i store leirkrukker med fettlokk, og holdt seg fint til lenge efter jul. Der var ingen kjeller hos kjøpmannen, huset hans lå på flåter, som torvet og delvis storgaten. Det var bygget som atriumhus, i en etasje. Åpent gårdsrum i midten, butikkene mot torvet, leilighet mot storgaten, og alle buene på nordsiden. Det var skipshandel kjøpmannen drev, ja, en stund hadde han manufaktur på hjørnet mot storgaten, men det lønte sig ikke. Huset munnet ut i havna, og da det var vindebro dengang, kunne varene taes i land på bryggen, selv om mastene var høye, bare smakkene kunne passere bruhodene. Øverst i bodene var melbua, med gode taljer, så kom varer som ikke skulle ha fuktighet I bunden kom kjøtt og sildetønner, samt en stor saltbeinge. Innerst parafinbua. Det hadde snedd i flere dage nu, store lette snefiller lå som et nesten kvelende teppe over hele byen. Kaldt var det. Ikke tungt å måke, men å holde sneen unna hver dag var ikke lett. «Godt vi kan tømme i havna,» sa guttene som tjente en ekstra skilling nu før jul på måkesjau. De måtte måke både i storgaten og ned langs husveggen for butikken, bred kjørevei skulle det være. Stadig kom der varer med hest og langslede nu, da havna var frosset til.

I butikken var der livlig, 3 og 4 til å ekspedere. Første betjent Bjerke bodde også i huset. Ungene visste han hadde vært på basar og vunnet et nydelig dukkebrudepar. Han hadde ikke nevnt dette for dem, så de blev engstelige for at de ikke skulle få dem til jul. En dag Bjerke var sterkt opptatt i butikken, snek de sig opp på hans værelse og beundret dukkene som hadde ansikter av voks. Den ene piken gjorde en stygg ripe i kinnet på bruden, med neglen. Tenk så fikk de dem til jul likevel. Da angret de bittert.

Det var hektisk i butikken julaften. Penger hadde folk lite av. Alle sjømenn ventet bare på våren og isfarten til England. Noen av dem måket sne av isdammene, andre laget øsekar, tollpinner, fiskegrinder, og noen flinke laget taljer, som de leverte. Alle skulle ha litt ekstra til jul, og alle hadde parafindunker som skulle fylles. Lars som stod der i bua, med rader av tønner på begge sider og 2 lykter i taket, så ikke dagslys uten i det lille nordvendte vinduet med grønne glass, høyt på veggen, så travelt hadde han. Mennene gikk selv og handlet litt sent julaften. De visste at da vanket det en god dram på kontoret hos kjøpmannen. De trengte den og han forstod det. Visste hvordan de fleste hadde det hjemme. Dengang blev der kjøpt en fjerding av både kaffe og sukker. Det skulle rekke til flere dage, og alle fikk noe på kjøpet, det var almindelig da. Folk var i godt humør, spøkte og lo. Mennene fortalte historier, og drøiet lenge med å gå hjem. Der var bare en stol i butikken, men store kveiler av Manilla og grasstau gjorde også nytten i kveld. De heldige som satt på den store kaffekassen, med Liberia og Salvador i hvert sitt rom, måtte stadig lette opp når der skulle selges kaffe. Det var koselig i butikken, godt og varmt, og luktet av alle slags varer. Intet i plast dengang.

Ungene trodde aldri det blev julaften, de var ganske ville, fant på alt mulig. Åpnet døren til Andersen på hjørnet og til 2 damer som hadde en «finere galanteri butikk». Der var bjelle på døren som klingret muntert, men når innehaverne kom var ingen å se. Guttene fikk med seg noen andre, tok den store butikk-kjelken, og dro den til toppen av en bakke. De hadde aldri akt fra toppen før, men nu altså. Avsted bar det i god fart, men svingen greide de ikke. Over sneskavlen, som var måket høy, ned en liten sidevei føk de, og braste rett inn i huset til et eldre ektepar. Gangdøren stod på gløtt så de for inn i entreen, slo opp døren til stuen og havnet på gulvet der, med masser av sne og armer og ben i en kvase. De gamle var snilde, sopte ut både ungene og sneen, sladret ikke.

Julepresanger hadde de kjøpt for lenge siden, hos lille Karina på torvet. Bare for noen ører, nålepute, speil, bilder og annet. Hun var en streng dame som syns det var synd med julemasken. Dog solgte hun dem. Alle gikk julebukk, fikk en kake eller 2, og var fornøyd med det. I stuene var der godt og varmt og luktet kongerøkelse. Ungene hadde fått tenne det lille juletreet engang, men nu ropte de fra bakdørene «Skal du ikke stenge da, Far.» «Jo, nu kommer jeg snart» svarte kjøpmannen. Men da han endelig kom ved 10 tiden, var barna sovnet i en stol eller på sofaen. Bestemor og 2 tanter kom også julaften, men sent. Tantene hadde moteforretning på hjørnet av Grønnerøe-gården på øvre torv (nu Godagers hus), og ikke alle var så greie som en dame fra Eidanger. Hun sa «Jeg tar denne, liker jeg den i handa, så kler jeg den altids», da de spurte om hun ville prøve hatten.

Endelig var alle samlet til julaften. Presanger blev delt ut før maten, og ungene hadde klemt på dem alle. Bløte pakker regnet de ikke med, tøy fikk de likevel trodde de. Nei, harde skulle pakkene være, med leker eller en bok, det ønsket de sig. Så skulle de spise, torsk med øl og dram for de voksne, men barna ville ha medisterkaker, pølser og ribbe. De syns ikke torsk var julemat, det fikk de jo ellers også. Imens snedde det like meget, så det hendte at bestemor og tanter måtte overnatte. Ungene med sine tønnestaver laget vei for dem 1 dag. Ingen brøytet da, alle bare vasset i fotefaret efter dem som hadde gått først. Å komme til kirke var nesten umulig en slik dag. Ribben julaften var nesten alltid for salt for barna, og hvis de våknet om natten, å, så tørste de var, turde de ikke gå på kjøkkenet efter vann. De var helt sikker på at nissen satt på lur der, eller kanskje han kjørte omkring i en liten vogn forspendt av rotter. Det var et eventyr de hadde hørt, og tenkte på med grublandet fryd. Sjørottene var så store, at selv den sinte hankatten Martin, ikke turde angripe dem. De satt bare og så på hverandre. Det var mest rottene og ikke nissen de var redd for. Han var bare koselig. Noen hadde sett ham også liten, gråkledd med rød topplue. De sovnet igjen, og våknet 1. dag ved at Lina fyrte i etasjeovnen, som knitret og brandt. Da la de sig godt under dynen, igjen, og fulgte ilddansen på veggen fra trekkhullet, til Inga kom med fersk julekake og sjokolade til dem på sengen. Det var deilig med jul, og de tenkte ingen kunne ha det så godt som dem. Snedde gjorde det fremdeles, så da barna kom inn i stuen til frokost, 1ste dag, var der tussmørkt, sneen stod høyt opp på vinduene mot storgaten. De fikk tenne juletreet igjen da. Umulig å komme til kirke for familien, de hygget sig som best de kunne hjemme. Faren leste av Postillen, og de sang julesangene flere ganger. Tantene måtte fylle de små selvlagede kurvene på juletreet igjen, med rosiner, mandler og sjokoladebiter, godt med butikken så nær da. Brøytemannskapet kom utpå dagen, med hest og en liten plog, men mange mann med skuffer, som ordnet godt opp. 2den dag var det sluttet å sne. Det skulle være bryllup efter gudstjenesten, det blev festlig, veien opp til kirken var pyntet med små norske flagg i snemuren på begge sider. Kirketårnet i vår eldste kirke var så dårlig bygget, at det ikke tålte vekten av klokkene. Det blev brukt til å oppbevare seil fra skutene. Derfor var der bygget et klokkehus tvers over veien, hvor de var plassert, pent med kuplet tak var det.

Det var gulvkaldt i kirken da, så der var lagt fjeler foran benkene til bena. Barna begyndte å fryse blev urolige med bena, ja trampet lett på plankene foran dem; det gav gjenlyd, og plutselig stod skolemester Tråen foran dem, og sa med salvelse «Trav ikke slik med føddeme bam». Vettskremte satt de musestille resten av kirkegangen. De måtte gå til kirke hver søndag; om våren gikk det enda an, for da, efter først å ha hørt dagens tekst bli lest, snek de sig ut, spilte knause og hygget sig på kirketrappen som best de kunne. De blev hørt om teksten når de kom hjem, nøie med det dengang. Når kirkeklokkene ringte av, og folket kom ut, vandret de stillferdig hjem blandt dem. Foreldre hadde justus over barna sine i de dage.

Denne artikkel er skrevet av Anna Schilbred med bakgrunn i hennes egen artikkel i PD 24/12 1974.