Rettsaken mot styrmann Claus Barclay i Fredriksvern (Stavern)

av Carl Severin Albretsen

Den 17de februar 1810 blev efter verftets høystkommanderende S.J. Hr. kommandørkapitaine Fabricius ordre, grunnet på innrulleringssjefen for Bragnes distrikt, høyvelbåme Hr. kontreadmiral Tønders skriv av 13de d.m., et krigsforhør satt på auditørens kontor ved løytnant Findt, månedsløytnant Lundstrøm og auditør Schou, overstyrmann Claus Barclay i anledning av hans desersjon fra orlogsskipet «Dantzig» under kammerherre, baron Holsteens kommando i året 1808.

Styrmann Barclay, der hadde stillet løytnant Ditrichson kausjon for sin tilstedeværelse, fremstod uten bånd og fengsel for forhøret og fremla et skriftlig forfattet dokument hvori han påstår sig frifunnet for tiltale, hvilket inntas sålydende. Efter at samme for ham var opplest og vedkjent sig selv forfatter derav, fremla han videre følgende:

1. En attest fra presten Rønning i Brevik datert den 13de d.m. om hans forhold.
2. En attest fra kjøpmann Hans Eriksen og Thomas Blehr i Brevik datert 14de april 1809 efter tiltaltes far, kontrollør Barclays anmodning. De to herrer attesterte, at han hadde fart med deres skip «De 3 Venner» og «Ebenetzer» som styrmann.
3. Gjenpart av en notarialforretning betreffende tiltaltes oppbringelse til England i desember 1808 på hans hitreise.
4. Gjenpart av den engelske parol datert den 25de oktober 1809.
5. En attest fra kjøpmann Hans Eriksen i Brevik om at han har antatt styrmann Barclay til å føre et under byggning havendes skip, når samme blir ferdig, datert den 9de desember 1809.
6. Gjenpart av hans styrmannspatent av 25de februar 1805.

Disse dokumenter sitertes efter hinanden sålydende unntagen parolen der følger forhøret.

På rettens tilspørgende om han hadde videre å angi til sin unnskyldning for sin desersjon enn hva han har fremført i førberørte innlegg erklærte han nei og desårsak sluttet dette forhør.

Innleg til den høye søekriegsrett.

Nfit forhold, hvorfor jeg formener uskyldig å være kommet under forhør og krigsrett, har jeg under forhøret med uforbeholden tilståelse og med sandhet lagt for dagen, da jeg aldrig har trodd under de omstendigheter derved å ha kunnet forøvet en handling, der var stridig imot de plikter, jeg skylder mit fedreland, min konge og mig selv.

Min far Controleur ved Langesunds Tollkammer har efter en anstendig oppdragelse i 15 år applisert mig til sjøen og samme tid erholdt volonteurpatent, som jeg og tilkom inntil mit 25 år har pløyet og jeg, uten å rødme tør si med den oppførsel, der har gjort mig elsket av min far, yndet av mine foresatte og aktet av venner der kjendte mig.

I året 1805 i februar erholdt jeg patent som styrmann, som jeg siden har vært forhyret for, således og den 23de juli 1806, da jeg utgikk fra Brevik med briggskipet «Ebenetzer», der blev ført av skipper Thomas Wedstedt og som efter flere reiser på forskjellige farvanne, ulykkeligvis for mig landet i Alicante i 1807 i august og kort derefter blev stoppet formedelst krigens utbrudd. Og i april 1808 blev jeg derav konsulen tvunget til å forlate skipet, ennskjøndt skipperen ikke ville ham det, såsom jeg var styrmann.¹⁾

Blev jeg tvunget til å forlate det uten at noen videre befaling eller annen ordre blev mig anvist eller betydet.

Kuns at jeg skulle forføye mig til Vlissingen, hvor jeg skulle bli annsatt som styrmann i samme postering, som jeg forlot, om ikke antatt som løytnant således bli kommandert, ikke vitende hvilken fremmed makt jeg skulle vove liv og blod for. Som norsk undersått har jeg svoret min konge og mit fedreland troskap og de skal aldri svikes, sålenge blod flyter i årene. Dagen efter, den 27de april blev jeg ført bort og til fots måtte vandre noen 100 mil og tildels måtte bære min lille bagasje.²⁾ Efter en utmattende, strabasiøs og tung reise kom jeg den 12te juli til Antwerpen og den 16de s.m. i Vlissingen, hvor jeg blev ført på orlogskipet «Dantzig», ennu uten å vite, hvem jeg egentlig skulle tjene eller i tilfelle vove liv og blod for og nedsattes fra min post som styrmann til matros og tatt i tjeneste til offiserenes roermann, som hverken min fars situasjon i den danske stat eller min oppdragelse efter min stilling kunne vente. Følgen blev og efter den reisens ytterlige besverligheter og krenkelse, at jeg i lengere tid var heftig syk. Dog utholdt jeg ved slet og ringe matroskost i denne min pinlige tilstand, som jeg uomtvistelig hadde endt mit liv, det jeg nu ønsker å ha skjedd, thi da hadde jeg unngått de mange ubehageligheter og krenkelser jeg nu er underkastet, men ey min forhen ordentlige levemåte og min konstitusjon der-til hadde bidratt. Under disse omstendigheter var det derfor, da jeg blev noenlunde restituert og hadde fatt tillatelse til å gå iland, falt på de tanke å søke mit fedreland, thi umulig kunne jeg tro, at denne voldelige handling - å bli ført fra skipet i Alicante til fots og derhos å degraderes uten brøde til matros og å nyde ussel matroskost, var efter min allemådigste konges retferdige og menneskelig vilje.

For min konge og mit elskede fedreland går jeg døden frimodig i møte, ladet av denne hellige følelse søkte jeg da leylighet gas mig å venne tilbake til mit fedreland for som tro undersåt å stri for konge og fedreland og kunne aldri formode, at ved så varm iver for å tjene pliktigt øyemed skulle ha forårsaget mig de mange bitre krenkelser og den medfart der er overgått mig. Tillitsfull for min handlings renhet søkte jeg uten omsvøp da leylighet gas mig fra Vlissingen til Flensborg, hvor jeg gik tilsjøs for Kristiania med skipper Christian Grønsen, men underveys blev oppbrakt av en engelsk fregatt og ført til Scotland, hvor jeg kom i prison³⁾, men efter 5 måneders forløp hadde jeg den lykke å oppnå parol og den 1ste november forrige år blev løslatt av fangenskapet og kom til fars hus den 21te november samme år. Ikke til liten glede for min gode gamle far så han min hjemkomst, men denne glede varte ey lenge: Thi kort efter blev jeg arrestert og min personlige frihet mig berøvet og siden underkastet forhør og krigsrett, efter såmange og forskjellige lidelser fra da jeg blev bortført fra Alicante og dermed avbrud av næringsvey, der i denne tid for en sjømann er så fordelaktig, da min bestemmelse var å utgå som skipper.

Denne medfart har og forårsaget at min gode gamle far av sorg og krenkelse er gått ad graven, et tap der aldri oppveies mig, da min mor ennu sitter tilbake med uforsørgede barn, der lider med mig og ennu mere trykkende, da min personlige frihets betagelse setter mig ud av stand til å rekke hende en hjelpsom hånd, derimot trykker uforskyllt sorg og krenkelse hennes medtatte sind.

Til bevis for at alt ovenanførte er sandhet fremlegges her attest fra min sogneprest og mine medborgere i mit oppholdsted Brevik, gjenpart av styrmannspatent, av en i Kristiansand opptatt Notarial forretning og av den engelske parol, likesom attest for at jeg som skipper er uttatt til å føre skip fra Brevik.

Jeg tør på disse grunne Ærbødigst påstå mig løslatt og frifunnet for all tiltale, så at jeg ikke forspiller det mig gjorte tilbud, hvorpå min tilkommende velferd såmeget beror og skulle jeg imot min villie ha forseet mig ved å ha forlatt en fremmet makts tjeneste, som jeg intet skylder for å hellige mit liv til eget fedreland da er jeg sandelig hårdt straffet med min nu 2 à 3 måneders arrest, med mit sinds krenkelse, over forklagende ved min fars død og med så lang tid å være satt ut av levebrød.

Således vil jeg rolig underkaste mig de høye herrers rettferdige dom og med tillitsfullt håp se min frigivelse i møte.

Brevik den 13 de february 1810.

Ærbødigst Claus Barclay.

Så følger forskjellige brev, og blant disse er kausjonsbrevet:

Da hr. Claus Barclay under vor kausion her på stedet har vært på frifot og han nu under vakt skulle transporteres til Friderichsværn efter S.T. Hr. admiral Tønders ordre, til et forhør og krigsret - for altså at Hr. Claus Barclay kan unngå å transporteres under vakt til Friderichsvæm, er det vi herved inngår kausion for, at han uten vakt idag skal reise til Friderichsværn og at vi skal forskaffe attest for at han dertil er arrivert. Vi inngår således en for alle og alle for en bemeldte kausion, når han således slipper å transporteres under vakt.

Den gamle kausion utbes oss tilbakesendt, da den nu er uten kraft.

Brevig den 13de februar 1810.

Anders Jensen Høegh. Thomas Blehr. Bøye Chrystie. Peder Sm. Blehr.

(Dette er en kopi av originalen, der testeres av Joachim Boyse der var visepolitimester).

Auditørens votum.

Styrmann Claus Barelay tiltales under nærværende sak for desersjon fra det franske orlogskip «Dantzig» beliggende ved Vlissingen i 1808, hvorved han blev kommandert som offisersroermann⁴⁾.

De fremlagte akter vidner om, at tiltalte er et moralsk godt menneske og at den begåtte forseelse snarere er skjedd av uvitenhet om de militære loves strenghet ved å undra kongen sin tjeneste, hvilket enn og sees af hans oppbringelse til Skotland, hvor han dertil hadde hatt god leylighet. Imidlertid blir han på grunn av her anførte å anse straffverdig: Thi bør styrmann Claus Barclay å straffes med 150 slag av kat.

Schou.

Løytnant Ellebrecht voterte: Efter 6 paragraf i plakaten av 27de desember 1780 frikjendes han.
Løytnant Grove likeså.
Løytnant Bertouch. Likeså.
Løytnant Findt voterte, at da styrmann Barclay har meldt sig til sin innrulleringsjef innen 3 dagers forløp, så frikjendes han.
Presis voterte: At styrmann Barclay bør på grunn av førbemeldte 6 paragraf frikjendes. Tønder.

Således blev avsagt følgende dom: Styrmann Claus Barclay tiltales i nærværende sak for begått desersjon fra det franske orlogskip «Dantzig» ved Vlissingen i året 1808 hvorhen han var kommandert fra Alicante av den danske konsul fra briggskipet «Ebenetzer», hvormed han for som styrmann. Fakta har han tilstått såvel i det under Bamble sorenskriveri den 6te desember få. opptatte forhør som i det under krigsforhøret den 17de fm. fremlagte innlegg, hvori han har anført til sin unskyldning og på grunn herav påstått sig frikjendt, fordi den danske konsul i Alicante der beordret ham å reise til Missingen lovet ham å bli ansatt der til styrmann i samme post, han forlot om ikke forfremmet til offiser. Fordi han ikke anså det for brøde å søke sitt fedreland som han trodde sin tjeneste plikter. Han blev degradert til offisersroermann, hvilket tillikemed den lange og strabasiøse reise han måtte gjøre til fots forårsaket ham krenkelse og en hård sykdom. Fordi han ikke anså det for brøde å søke sit fedreland som han trodde sin tjeneste pliktig forenfor en fremmet nasjon som han intet skyldte.

Omennskjønt nu det av tiltalte påberopte av konsulen gitte løfte ey er bevist og han desuten ifølge sit styrmannspatents innhold er pliktig å tjene i den kvantitet, han finnes bekvem: samt at det er villfarende begrep, at tiltalte ikke har trod sig pliktig å tjene under et fremmet flagg, når hans konges villie og landets stilling krever det, så taler dog følgende til hans fordel:

1. At han ikke har avlagt ed på det franske orlogskip å tjene.
2. At han ved hjemkomsten meldte sig for hans innrulleringsoffiser.
3. Hans allerede utstandne 2 à 3 måneders arrest.
4. Hans hengivenhet for hans fedreland bevises av hans forhold efter oppbringelse til Skotland: Thi dersom det hadde vært hans mening å undra landet sin tjeneste ved å forlate orlogskipet «Dantzig», frembød jo den beste leylighet sig dertil for ham i England å unvike.
5. Medvidere de fremlagte attester om at styrmann Barclay er et moralsk godt menneske som staten kan vente sig en god borger av uaktet det begangne feilskritt, der og med grunn kan antas som virkningen av hans sykdom, hvorav han - efter tilstanden i innlegget ennu ikke ved bortgangen fra Vlissingen var ganske helbredet.

Den 566 paragraf i Sjøkrigsartikelbrevet av 8de januar 1752 bestemmer, at den der utviker eller bortløper skal henges fra fokkerånokken, men av den foregående 536 paragraf ser man, at lovgiveren vil, at enhver der kommanderes på et sjøtokt skal innen borde ved ed bindes til sine plikters oppfyllelse. Denne ed har Barclay benektet å ha avlagt og da han tillike var ansatt under et fremmed flagg, så kan bemeldte 566 paragraf ikke på ham anvendes. Plakaten av 17de desember 1750 paragraf 3 dikterer 150 slag kat⁵⁾ for den, der deserterer fra et sjøtokt i krigstiden, men på grunn av før anførte samt at det er tiltaltes første desersjon og han ikke er beskyldt for noen annen misgjerning, må han nyte godt av samme plakats paragraf 6 og plakaten av 18de sept. 1795 med å fritas for all straff: Thi blir efter saken befundne omstendigheter kjendt for rett. Styrmann Claus Barclay bør være fri for straff og videre tiltale for den begåtte desersjon.

Friderichsvæms sjøkrigsrett den 21de februar 1810.

Tønder

Schou

Noter

1. Under krigen med England sto jo Danmark-Norge på fransk side. Frankrike skulle støtte Danmark med krigskip som ble laget i Vlissingen i Holland. Disse trengte mannskap. Danskene tok ganske enkelt folk fra koffardiflåten og sendte dem ombord i disse fremmede skip. T.K.O.
2. Se på ditt eget Europakart og tenk deg å gå fra Alicante i Spania til Vlissingen i Holland. C.S.A.
3. Ironisk nok stammer familien Barclay fra Skotland. Familiens hjemsted er byen Montrose på østkysten. C.S.A.
4. Dette må vel bety at han ble satt i oftiserens båt, hvalbåten, som vi kaller den i Norge. T.K.O.
5. En katting av 150 slag kunne lett medføre døden. Det ble gitt 50 slag tre dager i trekk og ingen fikk slå mer enn seks slag da man ellers mente at slagene ikke ble hårde nok. Selv om vedkommende ikke døde, fikk han ofte varig skade. T.K.O.