Anders Jensen og slekten Høegh i Brevik

av Nicolay W. Coch

Under gjennemgåelse av gamle dokumenter og forretningsbrever fra Brevik støtte jeg flere ganger på en kjøpmann som undertegnet sig Anders Jensen. Jeg stusset først litt ved navnet, men kom snart underveir med at det var en som hørte til slekten Høegh, der i lange tider hadde levet her i byen. Det viste sig videre at han hadde bodd i det huset, som nu tannlæge Telle eier. Dette burde egentlig kalles «Høeghgården», for ikke mindre enn 4 generasjoner av familien Høegh har hatt sitt hjem der. Den kom først i familiens eie ved at Anders Jensens bestefar fikk den i medgift med sin hustru, Mette Jensdatter (f. 1676, d. 1741) som var enke, da hun blev gift med ham. Denne bestefaren hett Anders Morthensen og døde i 1757, 86 år gammel. Han er den første av slekten Høegh vi kjenner i Brevik. Antagelig er han som voksen kommet hit fra Danmark enten tilfeldig med et skib eller lokket av ryktet om at der oppe i Norge var et litet trivelig sted ved navn Brevik, som drev en betydelig handel på utlandet, og hvor der var gode chancer for en foretagsom og dyktig mann til å slå sig op. Det gjorde han også og var ved sin død en ganske velstående kjøpmann og skibsreder, som nød megen anseelse i byen. I 1719 sees han efter rekvisisjon å ha levert et skib til vakthold under krigen; og efter et gammelt «Extract af Scheens Bys og Districts Mandtal ofver aller Nådiigst extra ordinaire paabudne Schatter i henhold til. Forordningen af 21. Februar 1711» sees Anders Morthensen i Brevik i 1716 å ha betalt 1 riksdaler i luksusskat for sin kones «peruque», skjønt den var av «ganske ordinære Set».

Efter den tids skikk eller uskikk brukte han ikke sitt efternavn Høegh; men under sine egenhendige skrivelser satte han som oftest sit bomerke: En høkejeger, som han hadde bragt med sig fra Danmark. Anders Morthensen skildres i familietradisjonene som en fåtalende, skarp, vittig og jevn borger, som var en hater av alt snobberi. Fru Karen Sofie Høegh forteller i så henseende en karakteristisk historie om ham. En dag møtte han en av Chrystierne på gaten, netop hjemkommen fra London, iført høirød frakke, silkestrømper, sko med store sølvspenner, og det verste av alt var vel, med en spaserstok i hånden. Da den gamle var gått forbi ham uten å hilse, roper herr Chrystie til ham: Kjenner I mig ikke, Anders Morthensen? «l! hvor kan jeg kenne ler. I kan jo ikke kenne ler selv.»

Hans sønn hette Jens Andersen (f. 1718, d. 1764). Han var skibsfører og skibsreder, eide en stor hollandsk rundgat, kaldet «Lobella Elisabeth», en fjerdepart i briggen «Marthe Helena», og i 1748 var han medreder med Nils Aall.

Nordre Skjelsvik og «Plassen» som lå like overfor Lunde gård, hørte også ham til. Han drev dessuten krambodhandel sammen med sin datter, sålenge hun levde, i et litet rum ret innenfor hovedinngangen med sprinkler og skyvelem for som skikk og bruk var i gamle dager. Hans barn optok officielt familienavnet Høegh.

En av Jens Andersens sønner, den yngste og lengst levende, hette Anders Jensen og han var bare et år gammel, da faren døde i 1764. Moren var sønnedatter av den på den tid så kjente og velstående kjøpmann i Skien, John Arnesen og datter av Ole Johnsen. Hun hette Ingeborg og døde i Brevik 1792, 72 år gammel. Et års tid efter Anders Jensens død giftet hun sig med skibskaptein Anders Erichsen Scheebs1), som nu blev den lille Anders's pleiefar og opdrager; han var meget snild med ham. Selv hadde Scheebs ingen barn - og han døde i 1790. Efter kirkeregnskaperne sees han å ha fått tillatelse til å innrede et pulpitur i Breviks gamle kirke «med forpliktelse til å innsette veritable gode vinduer» til å løfte op og ned. Kort tid efter at han var blitt gift med Jens Andersen's enke, gikk han igang med å rive ned den gamle Høeghgården og at bygge den op igjen lengere fremme ved gaten, hvor før uthusene og fjøset lå, et stykke fra denne. Disse flyttet han høiere op på tomten og plaserte dem bak den nye hovedbygningen, der hvor de nu ligger. Vinduene i den gamle gården var små og innfattet i bly. Scheebs lot disse fjerne og satte andre litt større inn i stedet. Noen av disse er ennnu bevart i 2nen etasje. Denne ombygning må være foretatt i 1766 for huset står nevnt som tilhørende Anders Erichsen allerede i 1767 i den offentlige takst over gårder i Brevik. Herav fremgår at den gamle Høeghgården med uthus ikke strøk med i den store ildebranden, da angivelig «hele byen» med undtagelse av kirken brente ned. Dette kan således ikke taes helt bokstavelig; et eller annet hus er blitt stående igjen. Men tilbake til den unge Anders Jensen Høegh. Da han var blitt konfirmert kom han først i lære hos kjøpmann Frisenberg som drev handel i nærheten av Herre og var eier av Rafnes gård2). Men lenge var Anders ikke der før lengselen efter sjømannslivet blev ham for sterk, og allerede i 1790 sees han å ha hatt borgerskap som skibsfører. I 1791 førte han «De Tvende Venner» og i 1799 briggen «Emanuel». Denne hadde forresten engang, efterat Anders Jensen var gått fra den og hadde slått sig ned på landjorden, en oplevelse, som det kan ha sin interesse å ha med her, da den er karakteristisk for forholdene på den tid. Den var engang på veien hjem efter en reise i 1812 i slutningen av licensetiden, og kom seilende innover mot Langesundsbukten, da der dukket op en «engelskmann» som ivrig forfulgte den og halte stadig inn på den. Fripasset, som man den gang måtte kjøpe for en bestemt tid, var netop utløpet, og der var ingen nåde å vente. Utsikten til at briggen skulde bli kapret og mannskapet ført i «prisonen» syntes viss. Men tømmermannen ombord var en snarrådig kar; han gikk ned i rummet og borret et hull i skroget. Vannet strømmet inn og folkene måtte pumpe av alle krefter for å holde skuta flytende. Briggen var jo ikke netop noe videre pen å se til i sin allmindelighet og ennnu mindre i den forfatning den nu var i. Da «engelskmannen» var kommet op på siden av den, ropte han over til skipperen at så stygg og dårlig skute vilde han ikke ha. «Pump bare, dere!» og dermed styrte han fra borde. Men hullet blev tettet, og briggen «Emanuel» kom også dennegang velbeholden hjem.

I 1779 var Anders Jensens mor, pleiefar og de øvrige medlemmer av familien døde, og han sat igjen som eneste arving til både huset, landeiendommene og skibene som hadde tilhørt hans forfedre. Men han var alene, og det blev ham så trist og ensomt i stuene. Så var det at han tok en rask beslutning, satte kursen til Skien og fridde til datteren av den rike Simon Zachariasen av slekten Wesseltoft, Anna Elise, fikk ja og blev gift med henne. Hans svigerfar var gift med Karen Chrystie, datter av Hans Chrystie3), som var en av Breviks fornemste menn på den tid.

Deres bryllup blev holdt i 1769 med stor stas og man turte både lenge og vel, efter hvad Simon Zachariasen selv har nedtegnet derom i sin bibel, og som vi skal gjengi her, da det gir et godt billede av hvorledes man festet på samfundets høider ved sådanne anledninger i gamle dager:

«Søndagen den 19de Februari 1769 blev min Hustru og jeg ved Smedcopulation egteviede i hendes Forieldres Huus udi Brevig af herr Jakob Nissen Mechlenburg Kl. 10 Formiddag, og da Vielsen var tilende drog vi alle til Kirke under Kanonade og største Manifisance. Da vi kom hjem fra Kirken ventede et prægtig Maaltid os med mange Retter og Liquers; Kanonade og Fyrværkeri og Flagning fra Skibet «Patientia» som laa til Ankers lige ud for Bryggen og som var behængt med Flag og Vimpler fra hver Raanoke og om Aftenen med Lygter i mange Figurer, hvilket gav et smukt Skue. Den 25de Februari tog jeg min Hustru fra Brevig, fulgt af Forældre, Slægt og Venner til Skien og blev hilset fra Brekkebjerget med Musique og Kanonade. Den 26de gik vi som unge Folk i Kirke og den 12te Marts forlod Slægt og Venner os fra Brevig.»

Altså bryllupsturingen holdt på fra 19de februar til 12te mars i samfulle 23 dager. Resultatet av dette ekteskap svarte til de store festligheter forsåvidt som Simon Zachariasen fikk ikke mindre enn 12 barn med sin hustru. Flere av disse skal vi i det følgende stifte bekjentskap med. Men herligheten varte ikke livet ut. Zachariasen kom til å lide økonomiske tap, og forledet av disse overleverte han, noget overilet, sitt bo til konkurs i 1788 og ved hans død i 1791 satt enken igjen med 8 uforsørgede barn. Fra en av mannens forretningsforbindelser i England fikk hun dog helt uventet en stor pengesum til underhold og til sine barns opdragelse. Hun vendte nu tilbake til sin fødeby og kjøpte gård der. Senere flyttet hun sammen med enken efter sin bror, Inger Chrystie og bodde hos henne i den gården, hvor frk. Lindboe nu har hotel4).

I sine siste år var hun blind, og ved et ulykkestilfelle tok det fyr i hennes klær, idet hun skulde legge i kakkelovnen, og hun døde efter et døgns store lidelser den 7de april 1836, 85 år gammel5).

Anders Jensen Høegh var altså blitt gift med Simon Zachariassens datter. Men året efter døde hun. Dog var sørgeåret neppe omme før han atter gikk på frierføtter til Skien og blev gift med en søster av sin første hustru, Cathrine Cudrio Zachariassen, som dog først efter endel betenkning gav sit samtykke.

Hun blev en god hustru og en bra mor for sine barn, som omfattet henne med megen kjærlighet og hengivenhet. Hun var også et eiegodt og snildt menneske, og ingen gikk tomhændet fra sine henne, som bad om hjelp og virkelig trengte den. I disse sine filantropiske bestrebelser hadde hun en god medhjelp i sin mann. Han kunde visstnok til sine tider være litt gretten i huset (hvem kan forresten ikke det); men han hadde i grunnen et godt hjertelag og hun forstod å ta ham på den rette måten og appellere til hans edelmodighet. Hun hadde således engang forært bort den ene av grisene på gården. Da Anders Jensen merket det, begynte han å gjøre innvendinger, men falt straks tilfote og var enig med sin hustru, da hun fortalte at hun hadde gitt den bort til en fattig enke, som led nød og netop hadde mistet grisen sin.

Anders Jensen hadde nu slått sig tilro på landjorden for godt; foruten skibsrederi drev han handel med korn og fetevarer. Kolonialvarer som kaffe, sukker, tobak etc. solgte han fra den før omtalte butikk med sprinkler og skyvelem for. Efterat søsteren Mette Kirstine som bestyrte den før, var død, blev den passet av hans svigerinne Else Zachariassen som Anders Jensen tok i huset til sig. Hun gikk over hele byen under navnet «moster» og hadde for vane kun å glytte på skyvelemmen når hun var i dårlig lune. Denne var således et godt barometer på mosters humør. Hun førte kladdebok på veggen, hvor hun skrev op navnene på dem som fik kredit, som oftest kun med forbokstavene. Når de så betalte, strøk hun det ut igjen med fingrene. Moster var også meget overtroisk, og søstersønnene hadde megen moro av dette, hvilket det dog vilde bli forlangt å fortelle om her.

Anders Jensen handlet også med trelast og eide flere skib, Han blev efterhånden en meget formuende mann; hans sønnedatter har fortalt mig at han selv ved en leilighet skal ha sagt at han nok hadde så mange penger at han gjerne kunde kjøpe alle de smakkene som lå på havnen, men han vilde ikke, da han ikke hadde noen tro på disse hollenderkoffenes fremtid.

Eftersom midlerne vokste, begynte kan i likhet med så mange andre Breviksfolk i gamle dager å legge sig til landeiendommer. Før hadde han jo «Plassen», og Nordre Skjelsvik. Nu kjøpte han også Bakke ved Heistad. Men den fikk han ikke lenge beholde fordi kjøpmann Johan Holen overtalte odelsmannen til å ta den igjen på odel og selge den til ham, hvilket viser at ikke alt var idyll i Brevik dengang heller. For alt bryderiet og som vederlag fikk «odelsmannen» klæde til en trøie og en rull tobakk! Da Bakke således blev tatt fra ham, kjøpte han en annen og større gård, Hafreager i Bamle og gav 2000 speciedaler for den. Men i grunnen hadde han ikke større interesse for landbruk, og eiendommen falt dessuten noe tungvint for ham, optatt som han var av såmeget annet. Han solgte den derfor snart på meget lempelige vilkår (på 20 års kredit) til gamle Gunnar Skjerke, som delte den mellem sine to sønner, Søren og Simon. Under krigs- og nødsårene hadde Anders Jensen som så mange andre en hård påkjenning, men han hadde en god rygg til å bære den og skiønt hans formue blev adskillig redusert, blev han ikke så forarmet som flere av hans samtidige. I 1816 måtte han dessuten ut med «sølvskatten», det bekjente tvungne bankinnskudd, da Norges bank skulde oprettes. Han måtte ikke alene betale 500 daler i sølv, men man tok fra ham alle hans gullsaker og kostbarheter, som blev hamret istykker. Blandt disse var der et halsbånd av tykke gullperler, et arvestykke fra hans mor og en hest av sølv med slede, som også måtte i støpeskjeen og smeltes - foruten meget annet som det var sårt for ham å skilles ved. Kun to sølvskjeer fikk han lov til å beholde. Til vederlag fikk han anvisning på en bankaktie.

Anders Jensen Høegh var godt anskrevet hos den menige mann, da han alltid var imøtekommende når noen bad om hans råd eller bistand; han hjalp dem i vei når de skulde sette bo, kjøpe hus eller part i et skib. Således ser jeg av et gammelt dokument at han i 1805 har forstukket Nils Jensen Løvøen med kontanter til å kjøpe en gård for i Sætret. Men han var ikke streng med å drive inn gjelden. I hans regnskapsbøker finnes ofte utestående fordringer strøket med bemerkninger i margen om at skyldneren ikke skal kreves fordi han er fattig eller sitter dårlig i det, er blitt enke eller er syk osv. I sitt daglige liv var Anders Jensen en morgenfugl. Mens andre borgere i staden Brevik ennu sov på sitt grønne øre, var han oppe og gikk sig en tur sammen med sin lille hund «Munter». Denne hunden var så god ven med sin herre og gjorde så godt fyldest for sig at den fortjener den ære å bli nærmere omtalt her. Dens troskap og forstand var makeløs; den veg aldri fra den gamles side, tok sig aldri en spasertur på egen hånd, fulgte med på bryggen og satt pent ved siden av ham på benken der eller på hustrammen med den hvelvede portalen over; den spiste av hans hånd og sov i hans fang. Kl. 6 om morgenen, efterat Anders Jensen hadde røkt sin pipe og «Munter» hadde fått sin frokost, begynte de begge sin vandring gjennem byen. Dens herre merket sig på veien hvilke skorstenspiper det først hevet sig røk fra. Så gikk turen regelmessig op til «Grubbehaugen» for å se hvad slags vind det var og om noen skuter var i sikte i «Dypingen», ved Langesund. Men snart blev «Munter» utålmodig; den kunde ikke riktig skjønne hvorfor de skulde stå sålenge deroppe; den vilde heller hjemover igjen. Og så satte begge kursen tilbake og ned til bryggen foran huset. Jo, ganske riktig, der satt hans gode nabo baker Schoubye og ventet i sin hvite drakt med hendene under forkledet, med rød vest og ditto topplue. Om litt kom hans annen nabo Halvor Dahl6), og så bar det løs med sjømannsprat - om hvilke skuter var kommet inn, om hvilke hadde måttet søke nødhavn for storm osv. osv., alt mens «Munter» satt rolig ved siden av. Den øvrige tid av dagen var den lille hunden mest inne og når det store, gamle uret i stuen slog 8 om aftenen, sprang den bort og skrapet på døren for å komme ut, og om litt skrapet den atter på døren for å komme inn igjen; og dermed var den ferdig med sin dagsgjerning.

De siste dagene dens herre levde, satt den bare og sturte; men da han var død, styrtet den inn i det værelset hvor han lå lik, hoppet op på brystet hans og slikket hans ansikt og hender, inntil den med makt måtte fjernes. Siden kunde ikke «Munter» trives, satt mest og sturte til den døde. Det kan synes rart at vi tar med denne historien om en hund; men billedet av Anders Jensen vilde ikke være fullstendig, hvis ikke hans kjære, lille «Munter» som han sikkert trodde han skulde møte i en i den annen verden, fikk en hederlig omtale.

Anders Jensen Høegh og hans forfedre hørte ikke egentlig til haut financen i Brevik; den representertes av menn som Jacob Nilsen Lerstang, Nils Larsen og Chrystierne. Men de er typiske for de almindelige, foretagsomme og dyktige Breviksborgere, som slo sig op i de gode tidene, da konjunkturene for skibsfarten og trelasthandelen på grunn av situasjonen ute i Europa var så gunstig for Norge. Men der kom også «nødsår» og kriser med tap og forlis av skuter, som betydde mere dengang enn nu, da man i større grad har assuransen å holde sig til. Et skib eller to tilbunds eller kapret kunde dengang gjøre mangen en rent forarmet eller redusere hans formue så han hadde vanskelig for å klare sig. Men skjønt Anders Jensen i så henseende heller ikke undgikk sin skjebne, klarte han sig bedre enn mange andre og hadde ikke så litet igjen da han i 1835 skiftet med sine barn. Det måtte være en interessant opgave å skildre fluktuasjonene i Breviks økonomiske liv ned gjennem tidene, hvorledes inflasjonsperioder har vekslet med deflasjonsperioder og påvise både de nærmere og fjernere årsaker hertil og vise grunnene til at byen efterhånden tapte sin ledende stilling i Skiensfjorden og blev redusert til det den nu er. Det kan i denne forbinnelse nevnes at Brevik i gamle dage i grunnen var en eneste stor familie med hyppig inngifte. Dette kan også ha medvirket som en av årsakene til «The decline and fall of Brevik». Det står nu kun tilbake å si et par ord om Anders Jensens barn, forsåvidt som de er knyttet til Brevik. Hans eldste søn var født 1810 og hette Simon Karenius; men han blev døpt for Søren. Dette gikk for sig på den måten at den «stokk døve» presten Steenbuch hørte feil og begynte: «Så døper jeg dig Søren». Tiltrods for at Anders Jensen protesterte på det ivrigste og skrek inn i øret på presten «han skaI ikke hete Søren», holdt Steenbuch på med sitt. Dette blev dog tilslutt rettet på. Men da han ved Simons konfirmasjon atter begynte å titulere ham for Søren, blev Anders Jensen mektig vred og lovte på at Steenbuch ikke skulde få lov til å tale ved graven hans. Dette tok Steenbuch sig nær av, da han holdt meget av Anders Jensen både fordi han satte pris på ham i og for sig og fordi han var en god kirke- og presteven, som alltid betenkte sin sjelesørger med rike gaver i naturalia «av de fedede kalve, av so og av ko» som det heter i en gammel familieoptegnelse.

På den tid måtte konfirmantene vandre den lange veien til Eidanger prestegård, hvor de forresten blev bevertet med melk og «smørrebrød med rull på». Men til gjengjeld hadde de med sig forskjellige gaver til presten, når de skulde konfirmeres. En av dem som selv i sin tid gikk og leste for Steenbuch har fortalt, at en dag presten satt som best og forberedte sine unge venner tiI den nær forestående konfirmasjon, viste plutselig prestefruen sig i døren og ropte så høit hun kunde: «Maren Anne har med sig en hane! La henne få den igjen hun slipper ikke!» Men den er alt fløiet avsted, hun kunde ikke få tak i den igjen. «Ba,ba,ba» sa Steenbuch som han alltid pleide i slike situasjoner, og fortsatte undervisningen i kristendomskunnskap. Historien forlyder intet om Maren Anne slap eller ikke; men vi får håpe at hun kom igjennem nåleøiet for sin hanes skyld.

Fra 1826 ophørte imidlertid Brevik å være et anneks til Eidanger i geistlig henseende; og gården Valler som ifølge biskop Eysteins jordebok har tilhørt Eidanger kirke helt fra det 12te århundrede og tjent som enkesete for kapellaniet, mistet man som sådant. Men til gjengjeld har prestene i Brevik fremdeles en avgift av gården på 240 kroner, hvorav den ene halvpart er innløst og utbetales av departementet; mens den annen ennu utredes av eieren av Valler.

Simon Karenius begynte sin skolegang hos en lærer «Paalsen» (Paulsen) på stedets offentlige skole; men da det gikk smått med lærdommen der, fikk han mot godtgørelse lov til å delta med de litt eldre Chrystieguttene i privatundervisningen hos Mathias Ramberg7), og nu gikk det bra. Men da Chrystieguttene sluttet, måtte Simon Karenius tilbake til byens skole igjen. Der var nu kommet en ny lærer, som tok sig mere av barna. Skoletiden var lang dengang: Fra 8-2, fra 2-4 og fra 5-7, da han også gikk på aftenskolen. En halv times tid til luftning om formiddagen var hele friheten.

Som ganske ung fikk Simon Karenius lov til å være med de ovennevnte Chrystieguttene, Hans, Simon og David, på fisketurer omkring i fjorden. Når de så kom tilbake, stod i almindelighet madame Erichsen, som bodde i den nuværende «Toldbodgård», på trammen av denne, med hendene i siden, likeså tykk og rund som hun var lang - og ventet på å få kjøpt fisken av dem. Hun betalte noget mere enn den almindelige pris, som var 3 skilling for et knippe kolje, og atpå fikk de endog et stykke hollandsk honningkake hver. Når de kom iland ved Chrystie-, eller Høegh-bryggen, delte de pengene, og så bar det opover gaten for å holde moro med den store brungule katten til «tante Wright», inntil eierinnen kom tilsyne i døren og truet med å «gjøre dem ulykkelige» hvis de ikke lot den i fred.

Efter endt skolegang reiste Simon Karenius i 1827 til Truro i Skotland for å lære engelsk. Det var den samme dagen han drog avsted som Grubbehaugen stod fuld av folk for å se på det første dampskibet «Constitutionen» kom opover fjorden. 1831 tok han handelseksamen i Arendal og i 1837 borgerskap, som man dengang måtte til Skien for å få.

Han skulde nu til å begynne som kjøpmann og skibsreder for sig selv under sin fars kyndige veiledning. Faren gav ham 800 speciedaler til å starte med, og av sin bestemor fikk han 200 daler. For disse innredet han forretningslokale i huset ved siden av sin fars, og som nu eies av malermester Halvorsen. Det var dengang kun på en etasje; men Høegh bygget på det, så det blev et to etasjes hus. Senere solgte han det til garvermester Andreas Sørensen. For selv å kunne skibe sin trelast, som han begynte å drive handel med, kjøpte han for egen regning skonnerten «Janus». Han blev efterhånden eier av eller medreder i flere fartøier som f. eks. skonnerten «Salus», som blev ført av Pedor Kock, der senere blev losoldermann i Brevik. Dessuten blev Simon Karenius Høeghs medreder i skibet «Emanuel», «Cathrinac» og «Neptun». Selv kjøpte han alene briggen «Vidar», som var det første skib i Langesundsfjorden som lastet med is. Denne briggen var bygget i Trosvik og seilte lenge heldig og tjente gode penger; men så forliste den med en kostbar ladning på en reise fra Konstantinopel til England, hvorved eieren led et følelig tap. Alle mann blev borte. Men Simon Høegh som ved forskjellige anledningen viste at han hadde arvet meget av sin fars generøsitet, betalte alle de efterlatte full månedshyre i over et år. I desember 1839 kjøpte han fedrenegården for 1000 spd.; gamle Anders Jensen blev dog boende der til sin død i 1846.

I 1843 blev han gift med Karen Sofie Wiborg, datter av Simon Grotter Wiborg og hustru Karen f. Holst fra Tønsberg. Fru Karen Sofie Høegh var en meget begavet dame som senere blev bekjendt for sine genealogiske undersøkelser.

I 1840 var Simon Høegh Breviks ordfører. I 1851 flyttet han til Porsgrund. Dette gikk forresten næsten helt tilfeldig for sig. Han var nemlig tilstede ved auksjonen over konsul Gasmanns store gård, kom til å gjøre et bud, og da han var eneste liebhaber, fikk han tilslaget for en rimelig sum. Huset sitt i Brevik solgte han til Thomas Wiborg for 1600 daler; men da Wiborg året efter i 1852 flyttet til Trosvik, blev det solgt til Daniel Sørensen, som igjen overlot det til sin sønn Ole Sørensen. I 1889 blev det overtatt av havnefoged Rudolf Larsen for 10300 kr. Simon Karenius Høeghs liv og skjebne er siden knyttet til Porsgrund, og da vi skal skrive om personer og forhold i Brevik i gamle dager, må vi her si ham farvel.

Til sluttning skal vi nevne en annen av Anders Jensens sønner: Hans Olaus Høegh (f. 1823, død 1889). Også han var sjømann, skibsfører og skibsreder, drev senere bakeri, og fra 1876 var han havnefoged og innrulleringsbetjent i sin fødeby. Men da hans virksomhet vesentlig tilhører den nyere tid, skal vi ikke gå nærmere inn på den her. En datter av Hans Olatts Høegh: Frk. Sofie Høegh (f. 1867) lever fremdeles her i byen og har i mange år været lærerinne ved byens skole. Sofie Høegh er den siste av slekten Høegh i Brevik.

    Noter:
  1. Han hadde en slektning som var guldsmed i Kjøbenhavn.
  2. Denne hadde tidligere tilhørt Ditlef Bucha, i 1620 eiedes den av Søren Rafnes og hans brorsøn Lauritz Tangvald.
  3. Chrystierne stammet fra Skotland. Magister, prest og hospitalsforstander David Christie i Edinburgh sendte sine 2 sønner David og Andrew til Norge, hvor de ankom Brevik 30te december 1717, hvilket viser at vår by var godt kjent i de dager. Efter 2 års ophold her her drog Andrew til Moss. Men David blev i Brevik (kun med avbrytelse av et par år, da han var i Skien), til sin dødsdag 1736. Han blev i 1718 gift med Karen Hansdatter Winther (d. 1750). Både han og en del av hans efterkommere hvoriblandt Hans, Jørgen og Boye Chrystie spillet en betydelig rolle i Brevik i sin tid som skibsredere og eiendomsbesiddere og som byggere av flere store patrisier gårde. David hadde 11 og hans søn Hans 9 barn, hvorav flere blev inngiftet i familier i Brevik og Skien. Vi kommer i det følgende i forbigående til å omtale en del av disse etterkommere av David Chrystie.
  4. Inger Chrystie solgte denne i 1841 til Thomas Wiborg og flyttet sammen med svigerinnen til Lunde gård i Eidanger.
  5. Hennes antikke gullur opbevares på Kunstindustrimuseet i Oslo.
  6. Halvor Dahl bodde i det såkalte Anders Sørensens gamle hus og hadde i yngre dager vært sjømann.
  7. Mathias Ruberg, bestefar til bankdirektør Ruberg blev i 1803 utnevnt til «klokker, skoleholder og bedemann» i Brevik; han hjalp tillike enken efter Boye Chrystie med å bestyre postkontoret, som hun hadde overtatt efter sin manns død i 1816. Derav er formodentlig tradisjonen om at en av Rubergfamilien har været postmester i Brevik, opstått. Mathias Ruberg skildres forøvrig i samtidige optegnelser som en meget dyktig Iærer, særlig i regning og geografi.

Utdrag (s. 13-26) fra:
Brevik Historielag: Fra Brevik i gamle dager. Brevik 1929
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen