Fra: Sikker som banken

Sparebanken Telemark

av Harald Bache Bystrøm

Siden begynnelsen av 1960-årene ble banksammenslåing og sparebankstruktur drøftet nærmest kontinuerlig. Telemark Sparebanklag hadde saken første gang til behandling i 1973, uten at man den gang fant tiden inne for å fremme konkrete fusjonsplaner.

I april 1980 tok Sparebanklaget et nytt initiativ. Den 26. april dette år ble nedsatt et utvalg med mandat å «drøfte om det er naudsynt med eit nerare samarbeid mellom sparebankane i fylket. I ei objektiv og balansert framstilling skal gjerast greie for ulike alternativ, frå uforpliktande samarbeid, forpliktande samarbeid til ulike former for samanslåing».

Utvalget konstituerte seg 2. juni 1980 og valgte Anders Bleikelia, Bamble og Langesund Sparebank, til formann og Tor Østbø, Bø Sparebank til nestformann.

Utvalgets konklusjon forelå 19. mars 1981. Denne ga uttrykk for at en sammenslutning av sparebankene og Fellesbanken (som selveiende bank) var den eneste løsning som på sikt kunne tjene og fremme sparebankene og deres mål, både i Telemark som i landet for øvrig.

Styret for Sparebanken for Brevik, Eidanger og Porsgrunn stilte seg i utgangspunktet positivt til denne konklusjon. Man ønsket imidlertid å avvente resultatet av forestående forhandlinger mellem Fellesbanken A/S og Sparebankforeningen om den fremtidige bankstruktur i Norge. Disse forhandlinger ville nødvendigvis ta lang tid. Sannsynligheten talte for at det ville g å mange år før en omfattende sammenslutning kunne la seg gjennemføre. På bakgrunn av den stadig økende konkurranse i markedet, mente styret at man i påvente av en eventuell løsning i forbindelse med Fellesbanken A/S, burde arbeide for å finne en lokal løsning i form av større og mere slagkraftige sparebankenheter innad i Telemark fylke.

Utvalgets konklusjon og styrets innstilling ble inngående drøftet i bankens representantskap 10. juni 1981. Naturlig nok var det her sterkt motstridende oppfatninger som gjorde seg gjeldende. Tilhengerne av en storfusjon av fylkets sparebanker hevdet at dette ville bli en tjenlig og slagkraftig enhet, mens motstanderne betvilte en storbanks fortrinn fremfor lokalbankens innsikt og posisjon i nærmiljøet. Det ble også pekt på den forventede økning av konkurransen fra nye banker som hadde vist interesse for etablering i distriktet, som Bergen Bank og Fellesbanken. Noe konkret resultat ble det imidlertid ikke av Sparebanklagets initiativ.

Den 23. mai 1985 ble fusjonsspørsmålet og opprettelse av en eventuell Sparebanken Telemark igjen tatt opp i bankens forstanderskap. Flertallet av forstanderne viste her en overveiende positiv innstilling. Man sa seg enig i styrets vurdering om at en slik ny bankenhet kunne bli en interessant konstellasjon - forutsatt at den fikk tilstrekkelig oppslutning fra de andre sparebanker i fylket. Ved å anmelde sin interesse på et tidlig tidspunkt, mente man dessuten å kunne få økt innflytelse på den videre utvikling av fusjonsbanken.

Blant forstanderne var det Birger Uldal som hadde de sterkeste motforestillinger. Han fant overhodet ingen fordeler ved at banken skulle oppgi sin selvstendighet ved å inngå i en større enhet. Han gikk i stedet inn for at man burde overveie å gå inn på et tilbud fra Gjerpen og Solum Sparebank. Som i brev 2. mai 1985 hadde invitert Sparebanken for Brevik, Eidanger og Porsgrunn til å drøfte en samarbeidsmodell som alternativ til den øvrige fusjon. Gjerpen og Solum. Sparebank hadde allerede fra første stund avvist forslaget om å gå inn i en fusjon med en større fylkesbank.

Uldals forslag vant ikke gehør i forstanderskapet. Ved votering ble styrets forslag vedtatt mot 1 stemme.

En sak av så stor betydning og med slike konsekvenser krevde to gangers behandling i forstanderskapet, og det neste, avgjørende møte fant sted 4. desember 1985. Bankens styre hadde i mellemtiden behandlet spørsmålet inngående, og fremla 27. november sin innstilling. Av denne fremgikk at fylkets 20 sparebanker hadde behandlet innstillingen om Sparebanken Telemark. Av disse hadde 9 avvist samarbeidsforslaget, mens de gjenstående 11 banker fortsatt var interessert i å videreføre forhandlingene. Når så betydelige banker som Gjerpen og Solum Sparebank, Bamble og Langesund Sparebank og Kragerø Sparebank var blant de banker som avviste samarbeidsforslaget, syntes en sammenslåing av de øvrige ikke lenger å ha samme interesse. Styret var derfor av den oppfatning, at på kort sikt, og ut fra den utvikling banken på dette tidspunkt var inne i, og med de prognoser som forelå, at det var lite å hente i Sparebanken Telemark.

På lengre sikt derimot, mente styret at utviklingen var noe mer usikker. Konkurransen viste tegn til å bli stadig sterkere, ikke bare banker imellem, men også via andre kredittinstitusjoner. Tendensen for øvrig i landet viste økende interesse for sammenslutning til større enheter i distriktssparebanker. Ut fra en helhetsvurdering var derfor styrets flertall på 4 medlemmer allikevel kommet frem til at man burde si ja til opprettelse av Sparebanken Telemark. Mindretallets tre styremedlemmer mente derimot at man burde si nei på daværende tidspunkt. I stedet kunne man ha spørsmålet til løpende vurdering, idet man forutsatte at det ville bli anledning til å gå inn i forhandlinger på et senere tidspunkt, hvis Sparebanken Telemark ble en realitet.

Forstanderskapsmøtet ga sak en en grundig gjennemgang. Ja-side og nei-side hadde begge sterke talsmenn. Men det var tydelig at mange tidligere tilhengere av fusjon nå hadde fått kalde føtter ved tanken. Usikkerhet om hva fremtiden ville bringe hadde gitt økende næring til skepsis. Forslaget om å gå inn for fusjon krevde 2/3 flertall for å bli vedtatt. Avstemningen ble derfor imøtesett med stor spenning. Resultatet ble en overveldende seier for nei-siden. Av de 37 fremmøtte forstandere stemte 28 imot, mens 9 stemte for.

Dermed var planene om opprettelse av Sparebanken Telemark definitivt skrinlagt.

Det hører med til historien om strukturendringer av sparebankvesenet i fylket, at av de banker som opprinnelig var med i høringsrunden om Sparebanken Telemark, er det i året 1994 fremdeles 9 banker som fortsatt drives med sitt opprinnnelige organisasjonsmønster: Bamble og Langesund Sparebank, Kragerø Sparebank, Drangedal og Tørdal Sparebank, Holla Sparebank, Lunde Sparebank, Bø Sparebank, Tinn Sparebank, Gjerpen og Solum Sparebank og Sparebanken Grenland.

Av de øvrige har følgende fusjonert med Sparebanken Sør (hovedkontor i Arendal): Nissedal Sparebank 1984, Fyresdal Sparebank og Kviteseid Sparebank, begge, 1987, Sannidal og Skåtøy Sparebank 1988.

I samme tidsrom har følgende sparebanker gått inn i Sparebanken Agder, nå Sparebanken Pluss (hovedkontor i Kristiansand): Skiens Sparebank, Tokke-Vinje Sparebank, Heddal Sparebank, Saude og Næss Sparebank, alle i 1987. Gransherad Sparebank fusjonerte med Hjartdal Sparebank 1. april 1994.

***

Forstanderskapsmøtet 23. mai 1985 som skrinla tanken om Sparebanken Telemark, hadde også en annen viktig sak til behandling -sparebankens navn.

I tolv år hadde navnet vært Sparebanken for Brevik, Eidanger og Porsgrunn. Et navn som utelukkende var et kompromiss mellem kryssende lokalpatriotiske hensyn. Et navn som fra første dag hadde virket som en klamp om foten. En markedsundersøkelse i 1982 bekreftet at publikum hadde store vanskeligheter med å oppfatte bankens riktige navn. Både kunder og forbindelser hadde problemer med å skrive navnet riktig. Det var knapt ett menneske som brukte bankens fulle navn. I bankverdenen ble man for enkelthets skyld omtalt som Sparebanken BEP. Bankens eget EDB-system klarte ikke å fange opp navnet i hele dets uhyrlige lengde. Av tekniske årsaker måtte brukes den feilaktige benevnelsen Sparebanken Porsgrunn.

En navneendring var derfor etter hvert blitt stadig mer påkrevet. Og det nye navn måtte følgelig fylle tre viktige forutsetninger: Det måtte i lokalpatriotiske øyne og øre være nøytralt. Det måtte fange opp bankens totale virksomhetsområde. I den konkurransepregede situasjon måtte det være lett å markedsføre.

Navnet lå derfor i luften. Det kunne ikke bli noe annet enn Sparebanken Grenland. Slik ble det også. Forstanderskapet sluttet seg til styrets forslag med 30 mot 7 stemmer.