Fra: Sikker som banken

Skjebneår

av Harald Bache Bystrøm

Året 1905 var et skjebneår for Norge. Med folkeavstemning om endelig frigjøring fra unionen med Sverige. Med avstemning om kongedømme eller republikk. Det siste avspeiler seg også i Eidanger Sparebanks direksjonsprotokoll, og gjengis her som et kuriøst minne fra en politisk turbulent tid:

«Aar 1905 den 5. oktober afholdtes Direksjonsmøde i Eidanger Sparebank til behandling af efterfølgende telegram:

«Eidanger Sparebank, Porsgrund.
Norges Banks og de øvrige herværende bankers samtlige direktører har idag undertegnet følgende adresse:

«Undertegnede Banker imødeser med bekymring den krise som uvegerlig vilde oppstaa, af at spørgsmaalet om en forandring i Norges statsforfatning optages til behandling.
Ved 7de juni-beslutningen var det en forudsetning at forfatningen skulde forblive urørt.
Som chefer og direktører for landets pengeinstitutte tror vi at kunne have en begrundet mening om hvad vort land magter, og evne til at se, hvor nødvendigt det er at sørge for, at ro sikres vort næringsliv snarest, saa landets borgere ikke lammes i sine bestrebelser for at bære de byrder, som omstændighederne nu paalægger dem.
Landet trænger snarest mulig at komme ind i endelig ordnede forhold, vort forretningsliv og vore finanser kræver det.
Det er derfor vor ærbødige og indstændige anmodning til Regjering og Storthing at fastholde den ved 7de juni-beslutningen indtagne position, hvorefter statsformen fremdeles er monarkisk, og saa snart som muligt at bringe den usikre tilstand til afslutning ved at skride til valg af ny konge.»

Telegrafisk tilslutning hertil ønskes fra landets samtlige banker. Fuldmagt udbedes til at paaføre adressen Deres bankchefers og direktørers signatur. Navnene bedes telegraferede.

Kielland-Torkildsen»

Direksjonen for Eidanger Sparebank var splittet i spørsmålet om kongedømme eller republikk i Norge, slik man kan lese av den etterfølgende protokollering fra møtet: «Herman Ramberg foreslog at banken ikke gaar med paa ovennævnte anmodning til Regjering og Storthing da en afgjørelse som foreslaaet ikke kan ansees at vilde bringe arbeidsro i landet, men det modsatte.» Dette forslag forskastedes mod følgende to stemmer: Herman Ramberg og Olav Versvik.

Derefter afsendte flertallet følgende telegram:

«Kielland-Torkildsen, Kristiania.
Undertegnede 3 af 5 fremmødte direktører i Eidanger Sparebank udtaler, herved sin fulde tilslutning til det af Dem telegrafiske fremsatte forslag, og bemyndiger Dem i tilfælde at undertegne vore navne.

Johan A. Lunde     Martin Ørstvedt     S. Svensson»

***

Etter avsluttet herredsstyremøte 28. desember 1906 ble avholdt møte i Sparebankens forstanderskap. I protokollen refereres følgende under punkt 2:

«Før man skred til valg paa direktører fremkom H. Thorsen med mundtlig andragende om at blive fritaget for direktørstillingen fra nytaar 1907. Andragendet blev ved afstemning afslaaet.»

Bak disse linjene skjuler seg en alvorlig personkonflikt. Bankens mangeårige forkjemper, skipsreder H. Thorsen, som ved personlig inngripen hadde reddet banken fra konkurs i 1879, følte seg som offer for baktalelser og intriger, ved at han to ganger var blitt nedstemt ved ordførervalget til bankens representantskap. Avisen «Gremnar» var påpasselig til stede på møtet 28. desember. Under overskriften «En Opvask» fikk leserne dagen etter en inngående beskrivelse fra rabaldermøtet:

«H. Thorsen begjærede først Ordet. Taleren vilde frabede sig at bli staaende som Direktør. Naar man nu skulde vælge to Direktører, kunde man samtidig vælge en istedetfor ham. Taleren karakteriserte det som lumpent, at han var kastet efter i 25 Aar at have været med paa at arbeide Banken op fra Sølen til, hvad den nu var. Han troede nu, at det tjente de gjenstaaende Direktører bedst, at han gik, for Samarbeidet vilde visselig vanskeliggjøres ... Her bør arbeides, for at banken kan nyde Anseelse. Der bør sidde Mænd i Direktionen, som kan veie lidt i pekuniær Henseende. Bankens Historie kan fortelle om, at dette trænges. I 1879 burde Eidanger Sparebank været slaaet til Konkurs, den tabte 24.000 Kr. og fik et Underskud paa 12.000. Hvem var det som reddet Banken da, saa den eksisterer idag? Havde ikke Nils Slevolden, Jacob Skrukkerød og Taleren den gang slaaet et Slag - truffet en Ordning med Bankier Heftye i Kristiania vilde ikke Eidanger Sparebank været hva den nu er, solid og god.... Nu kan man ikke bruge Mænd som Cornelius Røe, Abraham Traaholt og Martin Ørstvedt til Forstandere. Alle kunne gjenvælges. Men vi kan ikke bruge dem! ... Saa fik man endel Faar-ja, jeg kalder dem Faar til at sætte sine egne ind, Ikke én skulde gjenvælges. Behag at fritage mig. Jeg møder ikke i Direktionen.»

Ordføreren repliserte til taleren at han ville ikke legge så mye vekt på anklagene som var fremsatt. Derimot fant han, at «... Drøiere var Beskyldningen om, at de sidst indvalgte var Faar».

Thorsen: «De vil vel ikke drive mig, Ordfører! Det var de, der var trukket frem for at vælge, jeg nævnte som Faar, ikke de valgte.»

Hans Thorsens krav om votering over hans ønske om fritagelse fra direktørvervet ble imøtekommet etter en langvarig og opphetet debatt. Avstemningen gikk ham imidlertid imot. Hans anmodning ble nedstemt mot 6 stemmer.

Dette møte ble allikevel det siste for Hans Thorsen. Bare en drøy måned senere, den 8. februar 1907, avgikk han ved døden etter en operasjon ved Porsgrunn lutherske sykehus. Eidanger herred mistet dermed en av sine driftigste forretningsmenn. Og Sparebanken en av sine varmeste støttespillere gjennem et kvart århundre.

***

Den økonomiske krise i kjølvannet av den første verdenskrig 1914-18 rammet også Eidanger Sparebank. Pågangen fra urolige innskytere var stor, skremt som de ble av at den ene bank etter den andre gikk over ende. Dystre utsikter for Solum Sparebank og vissheten om at fylkets største bank, Skiensfjordens Kreditbank, knaket i sine sammenføyninger, førte til rykter om at også Eidanger Sparebank sto på konkursens rand. Bankens ledelse innså hvilke farlige konsekvenser dette kunne medføre og takket være kommunal inngripen klarte man å styre banken utenom de farligste brottskjærene. En drastisk endring av bankens ledelse var imidlertid nødvendig. Styreprotokollens nøkterne referat forteller sitt om det:

«Aar 1923 den 3die februar avholdtes direksjonsmøte i Eidanger Sparebank. På grund av at der var utspredt rygter som maatte ansees skadelige for banken, havde direktionen og forstanderskabet anmodet om kommunens garanti for at berolige den ophidsede stemning.

Samtlige direktører havde stillet sine pladse til disposisjon. Herredsstyret vedtog mod 3 stemmer at stille en kommunegaranti kr. 200.000,- og udtalte samtidigt at man forudsatte en forandring i direktionen. Forstanderskapet foretog derefter valg på direktion med det udfald at til direktører valgtes:

Bernhard Hansen	20 st.
Jakob Øvald	19 st.
Halvor Kvestad	13 st.
Mathias Ekelund	7 st.
Jakob Flogstad	7 st.
Til varamænd valgtes:
Hans Sivertsen	9 st.
Peder Røe	8 st.
Thomas Lerstang	8 st.

På grunn av denne forandring maatte direktionen foretage valg paa formand og varaformand. Til formand valgtes Jakob Øvald, til varaformand Jakob Flogstad.»

Den kommunale garanti ga Sparebanken det nødvendige pusterom, for en tid. Depresjonen og likviditetskrisene i 1930-årene medførte ny usikkerhet og nye problemer. Faren for en total rasering av det norske bankvesen var overhengende, som følge av sviktende eksport, prisfall på jordbruksvarer og tømmerpriser. Arbeidsledighet og konkursen red landet som en mare. Dårligst stilt var man på landsbygdene. 1932 var mellemkrigstidens verste kriseår. Mens det i Norge i 1924 hadde vært avholdt 2176 tvangsauksjoner ble det i 1932 avholdt 6568 tvangsauksjoner. Mange av de gårdene som gikk under hammeren ble kjøpt tilbake av tidligere eiere. Tilbakekjøpet skjedde som oftest til en nominell pris som lå betydelig under eiendommens reelle gjeldsheftelser. For den enkelte gårdeier representerte tvangsauksjonen derfor ofte intet annet enn en faktisk gjeldsavskrivelse, mens de tidligere fordringshavere, som regel Hypotekbanken eller den lokale sparebank, satt igjen med det reelle tap. Slik var forholdene på landsbasis, noe særlig anderledes var det heller ikke i Eidanger.

Den generelle likviditetskrise resulterte i at 37 sparebanker fikk stadfestet akkord i tidsrommet 1927 til 1932. Redningen for mange av de andre sparebanker ble Garantikassen for Sparebanker, som ble opprettet 29. juni 1932. Denne var ment som et tillegg til Sikringsfondet for Sparebanker, som ble etablert i 1924. Garantifondets intensjon var å skape «botemidler for sparebanker som trues av betalingsvanskeligheter, men som ansees å være levedyktige.»

I denne kategori befant Eidanger Sparebank seg i 1932. Kontakt med det nyopprettede Garantifond ble umiddelbart tatt opp og i direksjonsmøte 15. oktober forelå tilsagn om økonomisk hjelp:

«Direktionen for Eidanger Sparebank Ad Garantikassen for Sparebanker

Under henvisning til den ærede sparebanks andragende om støtte av Garantikassen for Sparebanker skal vi herved få meddele at Norges Bank er villig til å stille midler til disposisjon for Sparebanken under garanti av Garantikassen, til fortsættelse av sin virksomhed. Efter forhandlinger med Sparebanken og i samraad med Garantikassen er det beløp som vil bli stillet til Sparebankens disposisjon fastsatt til kr. 300.000,-.

Til bevilgningen er knyttet følgende betingelser:

1. Eidanger Sparebank avsetter 20% av Sparebankens indskud og øvrige forpligtelser som ikke er særskilt sikret til et, midlertidig garantifond for Sparebanken overensstemmende med lov av 29. juni, 1932 §2.
2. Eidanger Kommune samtykker i at garanti for Sparebanken stor kr. 200.000,- erstattes ved overførsel av kommunens tilgodehavende i Sparebanken for et tilsvarende beløp til et garantifond, der ikke kan opsies eller udbetales og heller ikke renteberegnes i den tid Eidanger Sparebank nyter godt av denne bevilgning.
3. Eidanger Sparebank erklærer sig villig til å efterkomme de krav som Norges Bank eller Garantikassen nu eller senere måtte stille om endring i Sparebankens ledelse eller dens forretningsførsel, samtidig som Norges Bank og Garantikassen forbeholder sig å øve kontrol med bankens virksomhed i den utstrekning som måtte finnes hensiktsmessig.
4. Rentesatsen fastsettes av Norges Bank. Indtil videre beregnes diskonto efter en sats som tilsvarer den rentegodtgjørelse Sparebanken gir for indskud paa sparevilkaar.
5. Terminene for tilbakebetaling fastsættes senere.
   I tilslutning hertil skal vi faa fremholde: Det maa holdes for øie at det er hensynet til landets næringsliv som har været avgjørende ved ydelsen av den tilsagte støtte og det maa derfor paasees at virksombeden drives rasjonelt og utelukkende til fremme av samfundsnyttig produksjon og omsetning.
   Der maa foregaa en systematisk gjennemarbeidelse av de ældre gjældsforhold som tynger banken, ved refinansiering, opløsning eller avvikling af de enkelte engagementer, alt efter omstendighedene, og der maa vises forsigtighed og tilbageholdenhed ved bevilgning af nye laan.
   Der maa arbeides henimot en avlastning av Sparebankens stilling, saaledes at banken efterhvert kan frigjøres for sine forpligtelser til Norges Bank og Garantikassen.
   Sparebanken må selvsagt i første rekke bygge fremtiden paa egne midler. Den hjelp som den nu faar ved Garantikassens mellemkomst maa den alltid anse som nødhjelp.
   De laan som ikke kan antas å fremme samfundsnyttig produksjon og omsætning søkes avviklet ved fastsættelse av et bestemt avdragsprogram eller i fornødent fald ved realisation av de disponerede sikkerheder.
   For det arbeide som nu skal ytes er det av den aller største betydning at man søker at faa et saa gunstig driftsbudget som mulig, og det gjælder derfor for banken at gaa i spidsen ved å gjennemføre streng sparsomhed i sin egen husholdning. Dette gjælder for bankens personale som for bankens organer. Sparebanken maa paase at de laantagere som er avhengig av den holder sit personlige forbruk og sit eget utgiftsbudget indenfor en beskeden ramme.
   Det maa videre indgaa som et fast led i Sparebankens virksomhed at regnskabspligtige, saavel som personlige laantagere, hvis forpligtelse ikke indskrænker sig til ubetydelige beløp, hvert aar fremlegge sin status ledsaget av opgaver over aarets virksomhet (gevinst- og tapskonto).
   Det vil ikke bli git Sparebanken anledning til å trække til seg indskud til paatagelig skade for andre banker, idet der skal vises full løyalitet mot disse.
   Forsaahvidt Sparebankens egne myndigheder finner det ønskelig at dergis særskilt meddelse om støtten til dens kundekreds eller den lokale presse, henstilles det til Sparebanken å gi meddelelsen følgende ordlyd:

   «Norges Bank og Garantikassen for Sparebanker har paa grunlag av foretatte undersøkelser som viser at banken er levedygtig, besluttet å yde banken støtte.»

Norges Bank avdeling Skien
Th. Weber

L. Rydin»

Det besluttedes enst. å vedta de i forbindelse med støtten stillede betingelser, likesom vi erklærer at vi følge de optrukne retningslinjer for Sparbankens virksomhed.

Angaaende punkt 2, omhandlede Eidanger Kommunes garanti for Sparebanken stor kr. 200.000,- besluttedes enst. å henstille til herredsstyret å vedta de av Norges Bank og Garantikassen betingede endringer i Garantien.

H. Kvæstad     Bernh. Hansen     O.P Grava
R Kjørholt     Isak. A. Lunde     Olav Versvik

Allerede den 21. oktober ble brevet fra Norges Banks avdeling i Skien behandlet av herredsstyret, som fattet følgende vedtak:

«Den av banken i skrivelse av 14. oktober 1932 ansøkte om forandring av kommunens garanti imøtekommes, dog saaledes, at summen begrenses til kr. 200.000,- og at garantien ophører samtidig med Garantikassens støtte til banken. Da Eidanger Sparebank ansees å kunne bære renter av garantifondet betinges godskrivning av vanlig indskuddsrente efter 3 aar for utbetaling efter at garantisummen er tilbagebetalt. Den tidligere gitte garanti av kommunen faller ved denne omordning bort.

Det henstilles til bankens styre å ta under overveielse spørsmaalet om hvad der kan gjøres for at banken kan faa den ro og tillit, som er nødvendig for dens fremtidige drift.

Vedtaket var enstemmig.»

Det kan neppe herske tvil om at bidraget fra Garantifondet reddet Eidanger Sparebank fra å dele skjebne med de banker som dukket under i begynnelsen av 30-årene. Storindustriens innrykk i herredet hadde på langt nær innfridd alle de forventninger som var stilt. Arbeidskonflikter, streiker og en vanskelig kommuneøkonomi tynget de offentlige budsjetter. Først mot slutten av 1930-årene begynte en ny vekst i privat og offentlig økonomi. Arbeidsledigheten gikk gradvis ned. Skatteinngangen viste vekst. For sparebanken åpnet seg nye muligheter. Optimisme og ny tro på fremtiden var i ferd med å vokse frem.

Så kom 9. april 1940 ...