Fra: Sikker som banken

Storindustrien erobrer Eidanger

av Harald Bache Bystrøm

Året 1916 betyr et vendepunkt i Eidangers historie. Det var året da storindustrien gjorde sitt inntog i det gamle skogs- og jordbruksherredet.

Den 6. juni 1916 gikk det ut innbydelse til stiftelse av A/S Dalen Portland-Cementfabrik. I løpet av en måned var aksjekapitalen sikret. 3,2 millioner kroner, fordelt på aksjer à kr. 1.000,-

Det ble med rette stilt store forventninger til bedriften. Ikke bare fra stifternes og aksjonærenes side. Også innen den industrifattige kommune ønsket man nyetableringen med glede velkommen. Her åpnet seg muligheter for en virksomhet av uanede dimensjoner, med tilbud om arbeidsplasser, utnyttelse av foreliggende naturrikdommer, økte skatteinntekter. Fra naturens side lå alt vel til rette. Råvaren for cementproduksjon, kalksten, lå så å si opp i dagen. Her var gunstige havneforhold, gode vei- og togforbindelser, dessuten billige og rikelige strømleveranser fra Langesundsfjordens kommunale Kraftselskap.

Ledelsen for det nye selskap lot ikke tiden løpe fra seg etter at det nødvendige kapitalbehov var sikret. Ca. 30 mann ble omgående satt i gang med utbygging av en tidligere isdam til et moderne vannverk. Omlegging av veier og bygging av tunnel for transport av kalksten startet umiddelbart etter etableringen. Behovet for lokal arbeidskraft ble med ett formidabelt. Høsten 1916 var arbeidsstokken allerede oppe i 250 mann, som neste vår økte til ca. 400. Det største antall arbeidere i anleggsperioden var tidvis oppe i over 700.

Tilstrømmingen av arbeidere skapte stort behov for husrom. Mange leide seg inn hos den fastboende befolkning. Men hverken i Brevik eller på Eidangerhalvøya hadde man kapasitet til å ta imot alle. I tillegg til provisoriske brakker satte bedriften derfor straks i gang bygging av funksjonær- og arbeiderboliger. Allerede høsten 1917 var 13 hus med 40 leiligheter innflytningsklare.

Starten av en storindustriell bedrift i krigsårene forløp ikke uten store problemer. Leveranser av bygnings- og anleggsmaskiner ble stadig forsinket. Kvaliteten var synkende. Prisene økende. Om ildsjelen bak foretagendet, direktør Alfred Holter, ble det sagt at han var et «overskuddsmenneske i en underskuddstid». At sementmaskinene fra Krupp viste seg å være «det reneste krigsjuks», at maskinleverandørenes tegninger ble forsinket, at unormale konjunkturer og uforutsette prisoppganger førte til budsjettsprekk og nytt kapitalbehov, lå langt utenfor direktør Holters kontrollmulighet. Tross all motgang og mange skuffelser ga ikke Holter opp. Han mistet aldri optimismen. Troen på at fabrikken skulle lykkes og bli en lønnsom investering sviktet aldri.

Frisk kapital ble skaffet til veie. Holter og hans prosjekt hadde tillit i bank- og finanskretser. Nødvendige midler ble tilført selskapet i løpet av 1918. Anleggsomkostningen var da kommet opp i over 7 millioner, mot budsjetterte 3,2 millioner kroner.

Så endelig - i slutten av august, etter over ett års forsinkelser kom dagen for igangsettelse av produksjonen. Men heller ikke nå gikk alt etter planen. Barnesykdommene var mange. Råmøllene klarte ikke å fremstille skikkelig mel. Stentørkernes kapasitet viste seg å være bare halvparten av det forventede. Ovnsmatingen slo seg vrang. Man klarte ikke å kontrollere produktets finhetsgrad. Og slik kunne man regne opp den ene barnesykdom etter den andre. Hele fem år gikk før kvalitet og produksjon kom opp på det nivå ledelsen hadde tatt sikte på. I 1920 ble det produsert 68.000 tonn ferdigvare. I 1925 ca. 140.000 tonn. Man var endelig kommet gjennem problemår og overvunnet innkjøringsvanskelighetene. Bedriftens ledelse kunne se fremtiden trygt i møte.

Bortsett fra krigsårene 1940 til -45 da direktør Holter oppholdt seg i USA, hadde han vært den utrettelige leder og foregangsmann i oppbyggingen av Dalen Portland-Cementfabrikk. Og planer og idéer hadde han fremdeles om fabrikkens videre utvikling av nye produkter og nye produksjonsmetoder, da han døde 17. juli 1948 etter en eksplosjonsulykke ombord i sin motoryacht på Dalsbukta tre dager tidligere.

Administrende direktør Alfred Holter ble 64 år gammel.

***

Året 1928 er det viktigste år i Eidangers historie som industrikommune. I november 1927 hadde Norsk Hydro besluttet å gå bort fra den Birkeland-Eyde'ske lysbuemetode, og i stedet gå over til produksjon av kunstgjødsel etter Haber-Bosch' syntetiske ammoniakkmetode.

Omlegging av produksjonsprosessen aktualiserte samtidig bygging av nye fabrikkanlegg. Hydros generaldirektør siden januar 1926, Axel Aubert, stilte 3 ufravikelige krav til den nye fabrikkens beliggenhet. Den måtte ha god utskipningshavn. Der måtte være rikelig med ferskvann. Og, som tredje krav - tomtevalget måtte medføre billigst mulig transport av ammoniakk fra Notodden.

Den forlokkende mulighet til å få et så betydelig fabrikkanlegg innen sine grenser, førte omgående til at flere kommuner anmeldte sin interesse. Både Kragerø og Drammen mente å fylle bedriftens tre krav. Begge ble imidlertid avvist av Hydro. Larvik derimot sto lenge sterkt i konkurransen om å sikre seg den nye industrielle gullfugl. Men også denne by ble til slutt funnet å være uinteressant for Hydro, idet Larvik ikke ville gå med på bedriftens krav om subsidiering av ammoniakktransporten fra Notodden. Dermed falt valget på Herøya. Her var store utbyggingsmuligheter for tilfredsstillende kaianlegg. Her var ferskvann. Og - dessuten - transportomkostningene av ammoniakk fra Notodden med jernbane til lageret på Menstad, og derfra lektertransport til Herøya, var innen rammen av en forsvarlig transportomkostning. Den 14. januar 1928 falt den endelige beslutning om at Herøya var valgt.

Generaldirektør Aubert var åpenbart en mann med sans for effekter. Den 1. februar 1928 var han til stede på et stort orienteringsmøte i Porsgrunn Teatersal. Emnet var selvsagt å redegjøre for den fremtidige utbygging på Herøya. Salen var stapp full av forventningsfulle kommunalpolitikere fra hele distriktet. Redegjørelsen ble fulgt med intens oppmerksomhet, Alle tilstedeværende var jo klar over at gigantutbyggingen ville få store økonomiske og sosiale konsekvenser for Eidanger og de nærliggende kommuner. Etter foredraget hang allikevel ett stort spørsmål ubesvart i luften. Når ville Hydro sette i gang utbyggingen?

Straks etter at generaldirektøren hadde satt seg ned etter redegjørelse, reiser han seg, går på ny opp på talerstolen og sier sa med et skjult smil:

«Jeg må be forsamlingen tilgi. Jeg glemte å fortelle at vi begynner på Herøya i morgen!»

Brakende applaus fulgte generaldirektøren da han igjen tok plass i salen.

Og dagen etter gikk startskuddet. Da begynte de første arbeidslag med snerydding og tømmerhogst på den jomfruelige halvøya. Hvor bare et par mindre gårdsbruk og noen få enkelthus ved broen over til Roligheten utgjorde hele bebyggelsen. Det smale sundet mellem Roligheten og Herøya dannet for øvrig den daværende kommunegrensen mellem Eidanger og Porsgrunn.

Fra anleggets første dag ble det ikke spart på arbeidskraft. Nyheten om den store anleggsdriften spredte seg som ild i tørt gress. Arbeidsløsheten var stor og fra alle landets kanter strømmet arbeidssøkende til det provisoriske anleggskontoret. I løpet av et par-tre måneder var ca. 1500 mann kommet på lønningslistene, i ferd med å reise datidens største fabrikkanlegg i Norge. Arbeidet var slitsomt og dagene kunne bli lange. Til gjengjeld var betalingen god - kr. 1,15 pr. time. Pluss 75 øre i tillegg til arbeidere som også stilte med hest og vogn.

Anleggslederen, ingeniør Tormod Gjestland, viste seg å være en fremragende administrator. Han hadde autoritet og var et organisasjonstalent. Han var den første på jobben om morgenen, og den siste som forlot arbeidsplassen om kvelden. Han samlet alle tråder i sin hånd, delegerte ansvar og myndighet med sikker teft for å plukke ut de beste medarbeidere. Ikke uten grunn ble Tormod Gjestland utnevnt til bedriftens første direktør. En stilling han innehadde til han i 1953 gikk av for aldersgrensen.

På 15 måneder hadde Tormod Gjestland fullført jobben. Den 30. april 1929 var fabrikkanlegget på Herøya, Eidanger Salpeterfabriker, en realitet.

Prøvedrift og innkjøring av det teknisk kompliserte anlegg tok en måned.

30. mai begynte ordinær produksjon i verdens største kalksalpeterfabrikk. Og Eidanger var blitt en av landets fremste industrikommuner.

Utdrag (s. 172-177) fra:
Harald Bache Bystrøm: Sikker som banken : Sparebanken Grenland 150 år. - Porsgrunn 1994
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen