Fra: Sikker som banken

«Med hovedfacaden vendende ud mot fjorden»

av Harald Bache Bystrøm

Siden midt på 1800-tallet var det blitt mer og mer vanlig at velstående familier i Skien og Porsgrunn tilbragte deler av sommeren ved Eidangerfjorden. Særlig var Nystrand et populært ferieområde. Ingen disponerte egne hytter eller fritidsboliger. I stedet leide man seg inn hos stedlige familier, som overlot sine bolighus til feriefolket, mens de selv flyttet ut i bryggerhuset.

Den første som skaffet seg eget ferie- og rekreasjonssted i trakten, var skipsreder P.M. Petersen, som i 1874 kjøpte eiendommen Mule Varde for 2000 spd.

Som folk flest var også eieren av Mule Varde avhengig av hesteskyss for å komme fra sitt hjem i Storgaten i Porsgrunn til Mule. Skibsrederen hadde sine egne hester på stall både i byen og på landstedet, og med kusk og friske hester i tospann var landturen raskt unnagjort.

For dem som ikke disponerte over egen hestetransport, og det var jo langt de fleste, ble det om sommeren opprettet en diligencerute fra Porsgrunn til Nystrand, som ble meget benyttet, spesielt på varme godværssøndager.

Jernbaneforbindelsen mellem Eidanger stasjon og Brevik ble, som tidligere omtalt, åpnet i 1895. Men allerede et par-tre år tidligere, da jernbaneplanene ble kjent, gikk en gruppe porsgrunnsfolk sammen om kjøp av eiendommen Øvald i Nystrand. Aksjeselskapet «Eidanger Bad» ble stiftet, med en aksjekapital på kr. 22.000,-. Bak foretagendet sto kemneren i Porsgrunn, Nicolai Friis, direksjonsformannen i Porsgrunds Sparebank. Videre var apoteker Louis M. Vauvert og skipsreder H.C. Hansen blant initiativtagerne.

Oppførelse av rekréasjonsanstalter som høyfjellssanatorier og badeanstalter ved kysten hadde sin gjennembruddstid før og omkring århundreskiftet. Nystrand syntes å være ideell for et slikt moderne etablissement. Her var nærhet til flere byer, naturskjønne omgivelser og friskt vann, med både bade- og fiskemuligheter.

Den 7. juni 1893 skriver avisen «Grenmar» en begeistret omtale av Eidanger Bad:

«I vor rastløse Tid er det saa rimeligt, at Folk mere og mere trænger til Steder, hvor de for kortere eller længere Tid kan trække sig tilbage fra Livets Travelhed og søge Rekreation i den Hvile, som Opholdet paa et Sanatorium eller et Badested har at byde paa ... Som et af de Steder, der fortjener særlig Opmærksomhed er det iaar fuldførte og aabnede Eidanger Bad. Ved bunden af den naturskjønne Eidangerfjord har Badet en aldeles henrivende Beliggenhed med Hovedfacaden vendende ud mod Fjorden og til Landsiden omgivet af Skovbevokste Aaser, hvilket bevirker, at det baade er et Kyst- og Skovsanatorium ... Badets Hovedbygning, der er opført i norsk Staburstil efter Tegning af Hr. Arkitekt Børve i Porsgrund, er ualmindelig smuk og stilfuld og gjør Arkitekten al mulig Ære. Her findes en stor rummelig Peisestue, Spisestue, Avisværelse med flere af Hovedstadens og alle Fjordens Aviser ... Et par Skridt fra Badet ligger Herrernes Badehus og lidt længer ned Damernes. Begge Badehuse er forsynede med et stort Bassin, 10 Afklædningsrum samt 2 Rum med særskildt Kum.»

Det første driftsår begynte lovende. Det var stor interesse for denne eksklusive nyskapning, og spesielt i helgene var her fulle hus, med taffelmusikk i spisesal og hornorkester i parken. Tilbudet om mer langvarig opphold for folk «som ønsker at trekke sig tilbage fra Livets Travelhed» fikk derimod ikke den forventede oppslutning. Og det til tross for at restauratøren, Hr. Davidsen, kunne garantere, at «Gjestene kunde faa tilfredsstilled alle rimelige Krav til Kjøkkenets Glæder til moderate Priser». Pensjonsprisen for opphold og alle måltider inkludert var for øvrig kr. 80,- pr. person pr. måned.

All positiv omtale til tross, og til tross for at både elektriske ringeklokker på værelsene og telefon sto til gjestenes rådighet, ble Eidanger Bad aldri det ettertraktede, mondéne sted som eierne hadde forventet. Senere utbygging og modernisering hjalp heller ikke. De fastboende månedspensjonærer lot stadig vente på seg.

Etter få års drift trakk eierne seg ut. Badet ble solgt til nye drivere. Uten at driftsresultatet ble bedre av den grunn. Tvert imot, badet ble etter hvert tilholdssted for en del uønsket klientell, som medførte fyll og spetakkel og til slutt inndragning av skjenkebevilgning. Noe som fikk «Grenmar» til å gremme seg:

«Det er virkelig mer enn Trist, at man her hos os ikke i lighed med, hvad der sker i andre Lande, kan samles i Gemytlighed, uden at Raahed og Drukkenskab skal ødelægge alt og forstyrre det hyggelige Samvær mellem de forskjellige Klasser. Enhver maa, som man siger, være sin egen Politimester, og først da kan være fri for de Udslag af Raahed, som man nu dessværre er Vidne til.»

I 1908 brøt det ut brann i Eidanger Bad. Store skader medførte at eierne skrinla alle planer om gjenoppbygging. En liten notis i «Grenmar» 30. august 1909 forteller, at den «gjenstaaende 2-Etages Sanatoriebygning er i disse Dage solgt til fhv. Gaardbruker i Eidanger, Hans Mindaas, for kr. 4.250,-. Det er Kjøberens Agt at lade Bygningen nedrive og flytte den til Vestfjorddalen, hvor han vil lade den oppføre og indrede den som Hotel og Forretningsgaard.»

Badets attraktive tomteareal ble solgt til kjøpmann R.O. Helgesen i Porsgrunn for 20.000 kroner, hvoretter grunnen ble utparsellert og solgt som meget populære landsteds- og boligtomter.