Fra: Sikker som banken

Mot lysere tider

av Harald Bache Bystrøm

Verkstedets grunnlegger, Ola Jacobsen, var ikke bare en dyktig ingeniør, men også en fremragende administrator og arbeidsleder. I Trosvikbukta lot han oppføre bedding for skip opptil 2000 tAw., slipp for båter inntil 250 tAw., og tilhørende bygninger for snekkerverksted, smie og lagerbygninger.

Trosvik Verksted A/S ble av uvurderlig betydning for Brevik. Mange ledige hender ble satt i arbeid. Optimismen i næringslivet vokste. Handelslivet tok til å blomstre. At man gikk lysere tider i møte, ble ytterligere bekreftet ved at Dalen Portland-Cementfabrik A/S også ble stiftet i 1916, og hvor den arbeidskraftkrevende anleggsperioden startet allerede høsten dette år. Selv om denne bedrift lå i Eidanger, utenfor bygrensen, åpnet den for kjærkommen sysselsetting for mange av Breviks borgere.

Krigsårene 1914-18 med sin manglende stabilitet på finansmarkedet og etterkrigsårenes økonomiske rystelser satte sparebankledelsen på mang en hard prøve. I 1914 hadde kjøpmann Otto Ruberg overtatt stillingen som administrerende direktør etter Martin M. Boye. Han gikk en vanskelig tid i møte. Som sin forgjenger nedla Ruberg et betydelig arbeid for å konsolidere og styrke bankens posisjon. Lett var det ikke og det var nærmest mirakuløst at banken klarte å unngå katastrofen i kjølvannet av de finansielle rystelsene som red landet som en mare i 1920-årene og inn i 30-årene. I hvor sterk grad man fikk føle tidenes miserable tilstand, forteller lønnsreduksjonen til bankens ansatte, som ble gjennemført fra 1. juni 1934. Da måtte samtlige funksjonærer avfinne seg med en drastisk nedgang i sine inntekter. Kasserer og bokholder måtte begge gå ned 20% i lønn. Innholdet i banksjefens lønningspose ble redusert med hele 40%! Det samlede lønnsbudsjett ble redusert i gjennemsnitt med 27,7%. Dette var harde bud. Men alternativet var verre. Utraderingen av mange av fylkets andre sparebanker var skremslet som fikk de ansatte til å akseptere tidens elendighet. En sterk lønnsreduksjon var tross alt bedre enn ingen lønn i det hele tatt!

Innstrammingene var imidlertid ikke slutt med dette. I september 1935 behandlet styret et krav fra bankinspeksjonen om ytterligere reduksjon av driftsomkostningene. Resultatet av dette påbud ble et vedtak om å slå sammen stillingen som administrerende direktør og bokholder. Derved sparte man en årslønn. Forstanderskapet gikk inn for forslaget, hvilket medførte at den sittende adm. direktør, Otto Ruberg, valgte å si fra seg stillingen. Hans etterfølger i sjefsstolen ble derved bankens kasserer, Frank Stray, som var villig til også å påta seg ansvaret for bokholderiet. Stray tiltrådte stillingen i september 1936, og innehadde denne inntil pensjonsalder i 1969.

Fra 1937 er det omsider optimisme å spore i forhandlingsprotokollene. I januar dette år foreslår styret at man av bankens overskudd fra det foregående år, som var på kr. 10.037, skulle avsette kr. 3000 til opprettelse av et pensjonsfond. Forstanderskapet vedtok enstemmig 27. april å opprette en kollektiv pensjonsordning med Norske Folk. Beslutningen om dette var utvilsomt påvirket av den oppmuntrende melding fra administrasjonen at stigningen i kassaomsetning og diskonterte papirer var på hele 90%. Det bedrede driftsresultat avspeiles også i styrebeslutningen om å innvilge de ansatte en gratiale på to hundre kroner i anledning merarbeid med årsoppgjøret. For øvrig det første gratiale i bankens syttiårige historie. Kassereren innvilges dessuten tre hundre kroner i tellepenger, til tross for at han bare hadde søkt om to hundre. Og det endog etter at man hadde bragt i erfaring av hverken Porsgrunds Sparebank eller Eidanger Sparebank praktiserte ordningen med tellepenger. Generøsiteten var imidlertid ikke slutt med dette: Også pedellen ble innvilget en påskjønnelse av kr. 5,- pr. mnd. i månedene oktober-mars på grunn av merarbeid om vinteren. Og hun hadde ikke en gang søkt!

Som nevnt i bokens forord er Brevik Sparebanks første styreprotokoll forsvunnet. Annet verdifullt arkivmateriale som kunne ha bidratt til å gi et interessant bilde av bankens utvikling i tidsrommet 1874-1888 er også borte.

Styreprotokoll nr. 2 (1889-1938) er oppbevart, men har dessverre meget mangelfulle opplysninger om bankens økonomi. Årsregnskap er således bare innført for 1888 og for årene 1902 til 1908. Driftsresultatene i tidsrommet 1909-1938 er kun referert som korte notater. En oversikt over bankens økonomiske utvikling fra starten i 1874 og i de etterfølgende decennier kan derfor ikke bli noe annet enn et kortfattet resymé basert på de ytterst sparsomme opplysninger som finnes dokumentert.

Av årsregnskapet for 1879 (gjengitt på side 127) ser man at sparebanken etter sine første tre driftsår har i alt 79 innskytere. Samlet innskudd beløper seg til 1416 spd. 3 mark 11 skilling (ca. kr. 5.600,-). Forvaltningskapitalen er 1779 spd. 4 mark 16,5 sk. (ca. kr. 7.100,-).

I 1892 er antall innskytere kommet opp i 656, med innskudd kr. 226.598,22. Bankens fond er kr. 33.653 og forvaltningskapitalen kr. 260.251,-.

De etterfølgende år frem til 1908 forteller om en bank i svak, men jevn fremgang. Gjennemsnittlig nettooverskudd i denne 16-års periode er ca. kr. 1.910,-. Høyest var overskuddet i året 1900 med kr. 3.821,28. Lavest var overskuddet i 1901 med kr. 447,48.

Fondet økte i samme tidsrom fra kr. 33.653,- til kr. 66.958,-. Forvaltningskapitalen steg fra kr. 260.251,- til kr. 563,223,-.

For øvrig kan 1906 noteres som et merkeår, idet banken passerer over ett tusen innskytere. Pr. 31.12. var registrert i alt 1065 innskytere med kr. 488.159,- i innestående. Verd å merke seg i denne sammenheng er at Brevik by på dette tidspunkt hadde 2112 innbyggere. Det vil si at innskyterantallet tilsvarte ca. 50% av byens befolkning.

Krigsutbruddet 9. april 1940 medførte tilsvarende forhold som allerede omtalt for Porsgrunds Sparebank. Bortsett fra at man i Brevik valgte å etterkomme anmodningen om å holde banken stengt 12., 13. og 14. april. For øvrig fattet man også i Brevik beslutning om å begrense uttak av sparekonti til privatpersoner med kr. 50,- hver 14. dag. Bedriftskunder fikk imidlertid utbetalt nødvendige kontanter for sine lønnsutbetalinger. På den annen side stanset innskuddene helt opp. For å skaffe tilstrekkelig med midler for disse helt nødvendige utbetalinger måtte man derfor ta opp lån i Norges Banks avdeling i Skien på kr. 30.000,-. Som sikkerhet for lånet ble forlangt et depositum på kr. 65.000,- i pantobligasjoner.

I løpet av sommeren ble forholdene igjen stabilisert. Nervøsiteten la seg. Folks frykt for å miste sine sparepenger i banken forsvant. Da innskuddene ble frigitt 15. august 1940 førte ikke dette til noen pågang i banken. Tvert imot. Innskuddene begynte igjen å øke, både på sparekonti og folio.

Også for Brevik Sparebank ble innskuddsøkning og nedgang i utlån i krigsårene et stadig vanskeligere problem å håndtere. Pr. 31.12.1940 hadde økning av folioinnskudd og reduksjon i utlån bevirket at Brevik Sparebanks innskudd i andre banker steg fra kr. 58.385,- til kr, 179.885,-. Netto driftsoverskudd i det første krigsår ble kr. 10.290,41. Og forvaltningskapitalen oversteg dette år for første gang en million kroner - til kr. 1.065.728,-.

Denne tendens ble ytterligere forsterket i etterfølgende år. 1941 viste derfor en betraktelig nedgang i fortjenesten, hvor netto overskudd er redusert til kr. 3.015,63. For driftsåret 1942 forteller styreprotokollen at banken har hatt en innskuddsøkning på kr. 350.000 og en nedgang i utlån på vekselobligasjoner og kassakreditt på til sammen kr. 150.000,-. Hvilket bevirket at banken, ifølge styreprotokollen «hadde yderligere en halv million mere i ledige midler enn ved forrige årsskifte. Følgelig må det bli vanskelig å frembringe et tilfredsstillende driftsresultat på disse vilkår. At sparebanken kan bringe et driftsoverskudd på kr. 4.350,61 skyldes fortjeneste på salg av verdipapirer med kr. 3.500,-.»

Denne skjeve utvikling ble i 1943 enda mer forsterket. Innskuddene økte med nye kr. 363.000,-, mens nedgang i utlån ble kr. 45.000,-. Styreprotokollen bringer følgende hjertesukk:

«Som i foregående år er likviditeten uforholdsmessig stor, idet der innestår i andre banker, statsveksler og kontantbeholdning over kr. 1.250.000,-. Følgen herav er at det er umulig å frembringe et tallmessig tilfredsstillende driftsresultat ... Inntektene i det forløpne år har vært kr. 43.000,- mens utgiftene, renter til innskyterne, administrasjonsutgifter m.v. beløper sig til vel kr. 42.000,-, så nettooverskuddet kr. 826,52 er avsatt til senere års skatter.»

Også i 1944 fortsetter pengeflommen fra publikum. Innskuddene øker dette år med kr. 263.000,-, mens nedgang i utlån er på nye kr. 45.000,-. Kassebeholdning, innestående i andre banker samt beholdning av statsveksler utgjør nå kr. 1.600.000,- av en forvaltning på vel 2 millioner kroner. Igjen er det salg av verdipapirer som fører til at banken får et bare mindre underskudd. Underskuddets størrelse er imidlertid ikke protokollert.

Regnskapskommentarene for 1945 forteller at innskuddene på sparevilkår og folio fortsatte å vokse, mens utlånene lå på fjorårets nivå. Forvaltningskapitalen pr. 31.12. viste kr. 2.600.000,-. Beholdningen av statsveksler utgjorde alene kr. 1.700.000,-. Liten avkastning, økte renteutbetalinger til innskyterne og større administrasjonsutgifter førte i 1945 til at banken for første gang i sin 98-årige historie måtte fremlegge et årsregnskap med negativt driftsresultat. Underskuddet kr. 5.899,25 ble dekket av fondet.

Dermed var bunnen nådd. De etterfølgende år begynte forholdene smått om senn å normalisere seg.

I 1946 var driftsresultatet igjen i pluss. Bare med beskjedne kr. 1.908,61 som nettooverskudd riktignok. Men dog som begynnelsen på en kontinuerlig bedring av årsregnskapene.

Ettersommeren og høsten 1947 gir for alvor bud om at man går bedre tider i møte. For første gang på flere år blir det igjen fart på sparebankens utlån. Byggelån ble utbetalt med kr. 200.000,- og utlån mot gjeldsbrev økte til over det dobbelte fra året før. Når driftsoverskuddet allikevel ikke ble bedre enn netto kr. 1.290,15, skyldtes dette de store ledige midler som banken hadde hatt liggende i første halvår. Styret mente derfor å ha grunnlag for følgende optimistiske uttalelse: «Kan sparebanken holde innskuddene og regne med de samme utlån som ved årsskiftet, skulle driften fremover bli fullt tilfredsstillende.»

Optimismen viste seg å være vel begrunnet. I 1950 ble netto driftsoverskudd kr. 28.000,-. I 1955 kr. 55.000,-. Seks år senere, i 1961 er nettooverskuddet kr. 37.500,-, og forvaltningskapitalen nærmet seg 9 millioner kroner.

Året 1968 ble siste driftsår for Brevik Sparebank som selvstendig bank, idet banken 31.12. ble fusjonert med Eidanger Sparebank under navnet Brevik og Eidanger Sparebank. Regnskapet for 1968 ble avsluttet med forvaltningskapital kr. 10.416.320,77. Likviditeten var sterk, idet lett realiserbare verdipapirer, kassebeholdning og netto innestående i andre banker utgjorde ca. 33% av forvaltningskapitalen. Netto overskudd 1968 ble kr. 46.866,32.