Fra: Sikker som banken

«Det glade vanvidds tid»

av Harald Bache Bystrøm

Mens skuddene falt i Sarajevo den 28. juni 1914 og mordene på den østerriksk-ungarske tronarving, erkehertug Franz Ferdinand og hans gemalinne bare forårsaket små krusninger i nyhetsbildet i Norge, medførte Tysklands krigserklæring mot Russland 1. august en øyeblikkelig katastrofestemning over hele Europa.

Også i Norge oppsto kaos og full forvirring. Den forestående krig utløste frykt for sammenbrudd i pengemarkedet og svikt i mattilførselen. Landets beholdning av korn og andre levnedsmidler var små. Prisene på mel og matvarer skjøt i været og førte til hemningsløs hamstring. Den 31. juli ble umiddelbart noteringer av verdipapirer innstilt. Fondsbørsen stengte. Uroen forsterket seg. Foran bankene steg køene av engstelige sparere som forlangte sine innskudd utbetalt i klingende mynt.

Verst var det i det store byene. Utenfor Norges Banks hovedavdeling i Kristiania hersket mandag 3. august det villeste kaos. En samtidig beretning forteller at en hysterisk menneskemengde sloss om de fremste plassene i køen foran hoveddøren. Alle ville ha vekslet inn sine sedler mot gull, en rettighet som gjeldende lov hjemlet adgang til. På hver hundrekroneseddel sto ennå påtrykt: «Norges Bank betaler mod denne Sæddel lhændehaveren HUNDRE KRONER GULD».

Regnet pøste ned over hovedstaden hele denne mandagen. Uten at det virket det minste nedkjølende på de overopphetede gemyttene. Og etter stengetid hadde bankens vaktmester sin fulle hyre med å sanke sammen rester av ødelagte paraplyer og flerrede damehatter. Snipper, slips og løse skjortebryst lå nedtråkket og tilsølt på fortau og i rennestenen. Dagen gikk senere over i historien som «Den sorte mandagen».

Nervøsiteten gjorde seg gjeldende over hele landet. Publikum viste ingen forståelse for faren ved å tappe bankene fullstendig for penger. Enkelte innskytere levde faktisk i den naive tro, at deres penger lå vel forvart i bankens hvelv. Det fortelles med krav på pålitelighet, at en eldre kone kom til sparebanken for å forvisse seg om at de pengesedlene hun fikk utlevert var de samme som hun hadde satt inn!

Også i Porsgrunn grep uroen om seg, uten at man opplevde de helt dramatiske episoder. Uttakene i byens banker på den siste julidagen ble allikevel faretruende store. Bekymrede kasserere kunne berette for sin banksjefer at kontantbeholdningene begynte å nærme seg nullpunktet.

Da ble man reddet av gong-gongen. Porsgrunds Sparebanks styreprotokoll forteller:

«Den 3die August 1914 afholdtes Directionsmøde af Hensyn til den nuværende kritiske Situation. Saavel i politisk som financiel Henseende, besluttedes det indtil videre ikke at bevilge Laan og heller ikke at udbetale allerede bevilgede Laan.

Ifølge Rigstelefon-meddelse inat og idag modtaget Telegram fra Finansdepartementet saalydende:

«Man skal anmode Dem om at sætte i Kraft Planens Forskrifter om Opsigelse af Indskud som maatte fordres udbetalt», besluttedes indtil videre at overholde Opsigelsesfristen for Indskudd paa 6 Maaneders Opsigelse.

Indskudd paa alm. Sparevilkaar besluttedes likeledes overholdt, idet det dog skal være Anledning til strax at udbetale indtil Kr. 50 pr. Bog ugentlig.

Da Banken kun har ubetydelige disponible Midler besluttedes det at anmode Kommunen om hurtigst mulig sørge for Tilbagebetaling af endel af dens midlertidige Laan, foreløbig af ca. Kr. 50.000.

I lighed med andre Banker saavel her i Fjorden som i Christianias Banker besluttedes at forhøie Indskudsrenten til 5% paa 6 M. Opsigelse og 4,5% paa alm. Sparebankvilkaar. Udlaansrenten forhøies til 6,5% samt Efterskudsrente og kassalaan til 7%. Kommunens midlertidige Laan beregnes efter 6,5% Renter.»

Finansdepartementets raske inngripen bidro i stor grad til at uroen omkring bankene la seg. Den 4. august ble det utferdiget en provisorisk anordning, der pengefordringer som forfalt i tiden 5. august - 6. september fikk 1 måneds henstand. Samtidig ble Norges Bank fritatt for plikt til å innløse sine sedler i gull. Denne provisoriske anordning ble erstattet og supplert av moratorieloven av 18. august.

Høsten 1914 satte England i gang den såkalte Nordsjøsperringen for å blokkere de tyske havner. Som mottrekk begynte tyskerne sin ubåtkrig, som i stor grad også rammet nøytrale skip. Dermed begynte alvorlige vanskeligheter for import av korn og andre nødvendige levnedsmidler. I februar 1917 erklærte Tyskland uinnskrenket ubåtkrig i hele havområdet rundt England og Irland. I april kom USA med i krigen. Dette betød en dramatisk intensivering av krigsoperasjonene på alle fronter. Prisene på husholdningsvarer steg til det mangedobbelte på svartebørsen. Seddelmengden vokste. Maksimalpriser, kommunale provianteringsråd og subsidier holdt på langt nær tritt med prisstigningen. Effektiv rasjonering ble ikke innført før 1. januar 1918. Høsten og vinteren dette året ble en tung tid for mange.

Blant de varer som hadde sterkest stigning var menigmanns daglige forbruksartikler - korn, mel og brensel. Med utgangspunkt i en engrosprisindeks i 1913 på 100, steg den i 1916 til 202,9. Ved krigens slutt i 1918 hadde indeksen nådd 345,1, mens den 30. september 1929 kulminerte med 433,1!

Takket være de offentlige inngrep, med blant annet fastlåsing av husleietakster og direkte bidragsordninger, klarte myndighetene til en viss grad å begrense stigningen i de direkte leveomkostninger. Som for menigmann allikevel forble ille nok:

Med en leveomkostningsindeks i 1914 på 100, var den i desember 1916 kommet opp i 161. I 1918 steg den ytterligere til 265, og toppet seg i desember 1920 på 335.

Krigsårene 1914-18 snudde fullstendig opp ned på alle tilvante begreper innen nærings- og finansliv. Norges Banks resolutte inngrepen og moratorium hindret imidlertid sammenbrudd på pengemarkedet. Folks panikkartede redsel for å miste sine sparepenger fortok seg også forbausende raskt. I stedet skapte krigen en berettiget frykt for mangel på livsnødvendige varer. Mat ble hamstret inntil det meningsløse. Nye produksjonsbedrifter begynte snart å dukke opp. Gamle hjul ble satt i sving på nedlagte virksomheter. Markedet fikk etter hvert store, umettede behov for varer. Arbeidsløshet ble et ukjent begrep. Det var nok av jobber for arbeidsvillige hender. Og akkurat denne situasjon kan kanskje oppfattes som det eneste positive resultat av det vanvidd som utspant seg på Europas slagmarker.

For skipsfartsnæringen ble krigsårene en gloria tid. Alt som kunne flyte og seile ble satt inn i kysttrafikk og oversjøisk fraktfart. Utrangerte plimsollere ble innkjøpt fra utlandet. Gammel tonnasje brøt årelange opplag og gikk på vannet, til dels flytende likkister langt under sikkerhetsforskriftenes minstekrav. Enorme beløp havnet på skipsredernes bankkonti. Ofte inntjent av lugubre spekulasjonshaier. Penger lukter ikke. Heller ikke penger tjent på samvittighetsløst forbruk av sjøfolks liv.

Midt oppe i denne brottsjø av maritim dans rundt gullkalven våknet en slumrende yrkesgruppe til fullt liv, aksjemeglerne! Hærskarer av useriøse og ukyndige megleramatører kastet seg over aksjemarkedet. Selv gamle, velrenommerte meglerfirmaer ble grepet av psykosen. Mulighetene for eventyrlige og lettvinte aksjegevinster skapte en spekulasjonsfeber hinsides enhver fornuft. Hos mange aksjekjøpere og -selgere syntes den sunne fornuft å utvikle seg omvendt proporsjonalt med den stigende kurve på aksjebarometrene. Tapsrisiko ble nærmest betraktet som en fiktiv umulighet. Aldri tidligere i historien har så mange korthus blitt bygd på kortere tid. Korthus som ikke en gang var fundert på løs sand. Men med sine grunnmurer bokstavelig talt forankret i løse luften!

Ingen trær gror inn i himmelen. Og slett ikke syke trær uten vekstgrunn og næringstilførsel. Krigstidens ustyrlige spekulasjons-feber fra 1916 til de første etterkrigsår måtte en gang ta slutt. I 1921 kom de første illevarslende signaler om at landets økonomi nærmet seg kanten av stupet. Mange storspekulanter valgte imidlertid å overse faretegnene, i ubegrunnet håp om at det hele dreide seg om en forbigående krise. Deres engasjementer var dessuten så fastlåst og omseggripende, at det var ugjørlig å komme seg ut av dem. Selv om viljen måtte være til stede.

I 1922 var katastrofen et faktum. Festen var over. Tiden da små og store Bør Børsoner kunne tenne sine Havanesere i flammer fra 100-kronersedler og stumpe dem i champagneglasset var definitivt forbi. Luftige drømmer om rask og evigvarende rikdom ble brutalt avløst av et jordnært konkursmareritt. Fallittene rammet hardt og nådeløst. Fabrikkarbeiderne møtte stengte porter foran ruinerte bedrifter. Arbeidsløshet var ikke lenger et fjernt og uvirkelig spøkelse. Men en skremmende, nær og beinhard realitet.

***

Det var således ikke noen rosenrød fremtid som ventet Einar Wellerop da han i 1919 tiltrådte stillingen som Sparebankens administrerende direktør. På det tidspunkt var det riktig nok ingen som kunne forutse tyveårenes økonomiske katastrofer. Blant distriktets banker knaket det riktig nok i sammenføyningene for Solum Sparebank i 1919, men takket være en kommunal garanti på en million kroner holdt banken hodet over vannet inntil konkursen rammet ti år senere. Bortsett fra dette lokale og temporære skremmeskudd på bankfronten, hersket fremdeles optimismen og troen på fremtiden blant befolkningen. Krigstidens redsler og masseødeleggelser var et tilbakelagt stadium. Europa slikket sine sår. Den sivile produksjonsindustri var lammet, mens hele verden trengte varer. Handelsflåten fortsatte å seile inn enorme summer til landet. Ved krigens slutt 11. november 1918 hadde Norge 1300 millioner kroner til gode i utlandet.

Spekulasjonsbølgene fortsatte å skylle over landet. Fortjenestemulighetene syntes å være ustoppelige. Mens bankene fikk et nytt og hittil ukjent problem å hanskes med - den eventyrlige pengeoverflod som fylte hvelv og kasse! Uansett hvor meget man lånte ut til næringsliv og private, vokste pengerikeligheten bankene over hodet. Man var havnet i «det glade vanvidds tid», som statsminister Gunnar Knudsen uttrykte det i en tale i Stortinget 14. juni 1920.

Kommunenes likviditetsbehov ble redningen for mange banker. For kommunene var i konstant nød for rede penger. Høyt inntektsnivå blant befolkningen, og tilsvarende økt skattevolum var langt fra nok til å dekke utgiftene ved den stadig mer omseggripende kommunale bygge- og anleggsvirksomhet. Optimistiske budsjetter overskred langt hva kommunene selv hadde muligheter for å dekke av egne likvider. «Men hva gjør vel det?» syntes filosofien å ha vært hos høykonjunkturberuste folkevalgte. «I bankene er det overflod av penger. Og så er det jo noe som heter kassakreditt!»

Og bankene takket mer enn gjerne ja til forespørsel om kommunale lån og romslige kassakreditter. Rentemarginen var god. Fortjenestemulighetene store. Og det viktigste av alt, kommunene var toppsikre kunder. Nesten på høyde med staten. Trodde man.

Høykonjunkturen fortsatte helt frem til høsten 1920, nærmere ett år etter at omslaget hadde rammet de fleste andre europeiske land. Men allerede i juli kom skremmende advarsler fra Norges Bank:

«Alvorlige tider forestår vårt land i økonomisk henseende, ... og det påligger enhver norsk mann og kvinne å føre et nøysomt liv, likesom det er enhvers plikt - han være arbeidsgiver eller arbeider ... å anvende all sin kraft på å yde det best mulige arbeid på å øke produksjonen og forminske innførselen.»

Norges Banks dystre påminnelse var i høy grad betimelig. Med bakgrunn i den kjensgjerning at Norges tilgodehavende i Tyskland og Russland ikke ble betalt. Med et importoverskudd på 3.600 mill. kroner. Kursen på svenske kroner lå på 1,90, mens engelske pund steg til svimlende 32 kroner!

Konjunkturomslaget førte til et skred av skip på vei til opplagsbøyene. I juni 1921 lå over 40% av handelsflåten i opplag. Mens skipsaksjekursene raste til bunns sammen med ankerkjettingene. For norsk bankvesen ble den endrede markedssituasjon katastrofal. Spesielt ille ute var forretningsbankene. Mange av dem var dukket opp som sopp i regnvær i pengeoverflodstiden. Det gikk inflasjon i bankopprettelser. Og det var disse spekulative nykomlinger som først gikk over ende på grunn av en utrolig lettsindighet med utlån til rene luftslott og eventyrforetagender innen handel, industri og skipsfart. Svært ofte bare med sikkerhet i deponerte spekulasjonsaksjer.

Også Porsgrunn ble rammet med full tyngde under konjunkturnedgangen. Her var for øvrig ikke Sparebanken lenger enerådende på bankområdet, slik den hadde vært i henimot femti år etter sin opprettelse.

Den 1. januar 1893 kom den første konkurrent, «Kreditbanken i Porsgrund», en filial av fylkets største bank, Skiensfjordens Kreditbank.

1. oktober 1899 startet Porsgrunds Ørebank sin virksomhet på Vestsiden, mens byens fjerde bank, A/S Porsgrunds Handelsbank ble opprettet i september 1915. Dette siste tilskudd på bankstammen i Porsgrunn ble for øvrig også det første offer for bankkrisen. Allerede sommeren 1921 måtte den innstille sine betalinger, etter bare seks års drift. Ved store anstrengelser lyktes det å reise ny preferansekapital. Sparebanken var med i redningskorpset og bidro med 50.000 kroner. I nye fem år ble skuta holdt flytende, inntil det i 1926 ble nødvendig med en ny kapitalinnsprøytning. Men i 1932 var det ugjenkallelig slutt. Betalingsinnstilling og konkurs var siste stopp.

I 1923 hadde også Telemarks største bank, Skiensfjordens Kreditbank, måttet gi opp. Dermed gikk også alle dens filialer over ende, i Kragerø, Brevik, Porsgrunn, Notodden og Rjukan. Skiens & Oplands Privatbank trakk sitt siste sukk allerede i 1921. Av de 8 banker som var etablert i Skien var det bare bygdebanken Gjerpens Sparebank som med nød og neppe unngikk totalforlis, takket være en redningsbøye på 6 millioner kroner fra Norges Bank i 1932. Brevik Sparebank og Eidanger Sparebank berget seg også helskinnet gjennem krisen.

Ved verdenskrigens slutt i 1918 var det i alt 31 sparebanker i Telemark. Av disse gikk 6 nedenom og hjem i kriseårene. Av privatbanker var det 9, med til sammen 6 filialer. Samtlige av disse gikk over ende. Bortsett fra beskjedne Porsgrunds Ørebank, småsparerbanken hvor «mindste Indskud var 10 Øre og mindste Udlaan var 5 Kroner».

Den norske økonomi hadde havarert. Tilbake lå et finans- og bankvesen i ruiner.

Lenge så det ut til at Porsgrunds Sparebank skulle klare å ri stormen av. En nøktern bankledelse hadde stort sett holdt hodet kaldt under den verste spekulasjonsstormen. Panteheftelser i form av verdiløse aksjebrev og obligasjoner var relativ beskjeden. Verre var ytre omstendigheter som bl.a. den sterkt synkende pengeverdi. Utenlandske valutaspekulasjoner reduserte i september 1920 kronen til 23,5 øre i førkrigspenger. To år senere steg den til 45 førkrigsøre, mens den i 1925, igjen var redusert til 35 førkrigsøre. I september 1931 var kronens kjøpekraft kommet opp i 85 førkrigsøre.

På toppen av det hele kom den generelle uro i bankmarkedet. Med banker som ble satt under administrasjon eller gikk konkurs. Noe som naturlig nok førte til engstelse hos sparerne som fryktet at også deres innskudd i Porsgrunds Sparebank stod i fare. Dessuten førte det sviktende produksjonsmarked til økt arbeidsledighet i byen og i distriktet. Folk begynte rett og slett å få behov for sin sparepenger for å spe på til livets opphold. Uttakene vokste derfor i styrke og førte til masseoppsigelser av sparekontrakter, som bankledelsen ikke kunne imøtekomme. Et tilsagn om lån av 50.000 kroner fra Norges Bank ble trukket tilbake etter at bankinspeksjonen hadde konstatert et underskudd på 9%. Og i stedet ble Sparebanken anbefalt å søke offentlig akkord, «for på den måte å undgå at forfordele nogen».

Sparebanken fulgte rådet. Det var ikke lenger noen vei utenom. Dens garantisikre utstående fordringer var for langsiktige til å kunne dekke det akutte behov for kontanter. Også overfor kommunen, bankens største debitor, sto man maktesløs. Kommunen, som i 1923 generøst hadde tilbudt banken å stå som garantist for den fremtidige drift, hadde i mellomtiden pådradd seg gjeldsforpliktelser langt over tålegrensen. Med betalingsinnstilling og gjeldsordning som resultat. Hos en kommune som de facto var konkurs var intet å hente. Det glade vanvidds tid var forbi.

***

Høsten 1926 avgikk banksjef Einar Wellerop ved døden, etter syv problemfylte arbeidsår. Ved utlysing av den ledige stilling meldte seg i alt 49 søkere. Ansatt ble den 40 år gamle avdelingssjef i Kreditbanken, Porsgrunn, Waldemar Sørensen. Lønnen ble fastsatt til kr. 9.000 pr. år. I forstanderskapets ansettelsesvilkår het det bl.a. «at den administrerende direktør ikke må overta noen lønnet stilling uten direktionens tilladelse.»

Utdrag (s. 56-64) fra:
Harald Bache Bystrøm: Sikker som banken : Sparebanken Grenland 150 år. - Porsgrunn 1994
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen