Fra: Sikker som banken

«Til Sædeligheds, Flids, Ordens og Sparsommeligheds Befordring»

av Harald Bache Bystrøm

Bankens første vedtekter, eller Plan, som det het i den tids språkbruk, er interessant på flere måter. Ikke bare på grunn av dens språklige eiendommeligheter og snirklede kansellistil. Men også som et økonomisk tidsbilde og som uttrykk for den klart sosiale filosofi som var den bærende, felles idé bak sparebankopprettelser i Norge på 1800-tallet.

Formålsparagrafens første punkt etterlater således ingen tvil om den primære bakgrunn for Porsgrunds Sparebanks tilblivelse, som var «... Til Sædeligheds, Flids, Ordens og Sparsommeligheds Befordring». Den sosiale omsorgstanke kommer også til uttrykk i fortsettelsen, om at penger «modtages af Personer af begge Kjøn, i særdeleshed af Arbeids- og Tjenestefolk, eller saadanne Personer, som ved at indskyde Spareskillinger, ville opsamle sig et Fond til Nødens eller Trangens Dage».

Vedtektenes poengtering av begge kjønns samme rettighet til å sette sine sparepenger i banken, gir en klar indikasjon på datidens kjønnsrollemønster. Man er tilbake i en svunnen tid da kvinnene på langt nær hadde oppnådd samme menneske- og borgerretter som «det sterke kjønn». I 1844 var det ennå langt frem til 1913, året da kvinnene i lovs form endelig ble innvilget alminnelig stemmerett i Norge!

De neste to punkter i formålsparagrafen er også verd å merke seg, passusen om «...ved Udlaan at virke for Næringsveienes Opkomst», og «... ved dens opsparede Midler i sin Tid at komme Porsgrunds Commune til Hjælp ved Bidrag til Foranstaltninger, som for Communen ansees gavnlige».

I motsetningen til formålsparagrafens første punkt, som mer eller mindre likelydende forekommer i samtlige sparebankvedtekter på denne tiden, er det grunn til å se nærmere på disse to punktene. Anførselen om «at virke for Næringsveienes Opkomst» kan ikke sees å ha mange paralleller i vedtekter for banker opprettet før Porsgrunds Sparebank. Når man her møter en så klar formulering om også å stå til næringslivets tjeneste, har dette utvilsomt sammenheng med de rike handelstradisjoner som tidligere hadde ført Porsgrunn frem som distriktets ledende handels- og finanssentrum. Men som etter de katastrofale tap under Napoleonskrigene ikke var kommet på fote igjen. Gjennom hele sin økonomiske storhetsperiode hadde handelshusene i byen vært avhengige av kapitaltilgang og diskonteringsmuligheter hos de store bankierfirmaer og finanshus i København, Hamburg og London. Men også her var kapitalkildene tørket inn, og en konstant mangel på likvide midler Iå som en klam hånd over distriktets næringsliv.

Sparebankenes utlånsprotokoll gir klart uttrykk for at handelsfirmaene i Porsgrunn fra første stund visste å benytte seg av byens nye lånekilde. Og selv om bankens egenkapital og driftsoverskudd de første årene ikke tillot utøvelse av en forretningsbanks mangeartede funksjoner, så hadde i hvert fall bankens initiativtagere og opphavsmenn vist en realistisk forståelse av en banks oppgaver i lokalmiljøet, og var klart i forkant av den senere utvikling av norsk bankvesen.

Det samme gjelder punktet om «... at komme Porsgrunds Commune til Hjælp ved Bidrag til Foranstaltninger, som for Communen ansees gavnlige». Uten å ha kjennskap til vedtektene i samtlige sparebanker som var etablert før Porsgrunds Sparebank, kan i hvert fall med sikkerhet fastslås at noen vanlig passus i bankenes formålsparagraf har dette ikke vært.

Lest med briller anno 1994 er det unektelig mangt og meget i de første vedtekter som virker fremmed og vekker undring. Og som gjenspeiler forhold som mildt sagt ville vært utenkelige i dag. Som f.eks. bestemmelsen i §3, som forteller at renter av innskudd beregnes først «fra 1 Maaned efter Indskydelsen i Sparebanken»! Eller den antikverte kuriositet i §6, som opplyser at bortkomne eller utskrevne kontrabøker kun erstattes med en ny mot betaling av 12 skilling - til kassereren personlig!

I vedtektenes §9 finner man igjen presisert at det først og fremst var småsparerne man var interessert i å betjene. For her heter det uttrykkelig, at ingen «maa i Sparebanken eie mere paa een Gang end 2000 Species». Om en innskyter skulle være så ubetenksom å overse bestemmelse om dette maksimumbeløp, «lægges for ham ei Renter mere til Capitalen». Og da var unektelig noe av hensikten med banksparing borte!

Det må også minnes om den etterfølgende paragrafs bestemmelse om 12 ukers oppsigelsestid for beløp over 300 Spd. Og at banken ikke beregnet renter for oppsigelsesbeløpet fram til uttaksdato. Man kunne heller ikke foreta ny oppsigelse fra samme konto før den foregående oppsigelse var effektuert.

I ettertid er det lett å smile av slike vedtekstformuleringer og bestemmelser, rigorøse og pedantiske som de kan virke i dag. Man må imidlertid ikke tape av syne, at en banketablering i 1844 var noe nytt og nærmest uprøvet i vårt land. Tross alle sine svakheter og mangelfullhet, så dreide deg seg her om nyskapninger på det økonomiske og finansielle marked. Det er en pionerinnsats man er vitne til, et dristig foregangstiltak som påkalte forsiktig og grundig omtanke. Det var menigmanns og småkårsfolks penger man primært påtok seg å forvare og forrente. Enhver mulighet for tap eller verdiforringelse måtte unngås.

I denne sammenheng skal heller ikke glemmes, at Porsgrunds Sparebanks vedtekter fra 1844, som i dag først og fremst har kuriositetens interesse, stort sett er identisk med forgjengernes vedtektsbestemmelser. Om ikke alltid i bokstav, så i hvert fall i ånd.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før bankens innskytere begynte å forlange vedtektsendringer. Særlig var §3 en torn i øyet hos sparerne. At innskudd ikke ble gjort rentebærende før etter en måned var vanskelig å fordøye. Og kundenes krav om renteberegning fra første innskuddsdag ble stadig sterkere.

Først på forstanderskapsmøte den 30. juni 1849 ble en eventuell vedtekstendring drøftet. Direksjonen hadde imidlertid sterke innvendinger mot endring av renteberegningen, idet man «... har troet at bemærke, at den forhen brugte Beregningsmaade har en heldigere Indflydelse paa Sparebankens Virken, end muligens den nye vilde have, og har derfor fundet det rigtigst at udsætte med at faa denne Beslutning iværksatt, indtil denne Gjenstand paany i denne kommende Generalforsamling er drøftet.»

Forstanderskapet godtok enstemmig dette utsettelsesforslag.

Den etterfølgende generalforsamling medførte imidlertid ingen endring av renteberegningen. Heller ikke de neste generalforsamlinger. Fem år gikk hen før «denne Gjenstand paany ble drøftet». Da var påtrykket fra innskyterne blitt så massivt, at direksjonen, mot en stemme, den 1. januar 1854 innstilte på at §3 skulle endres, slik at renten kunne godskrives fra innskuddsdagen. Mot tre stemmer ble forslaget vedtatt også av forstanderskapet. Som dessuten vedtok endring av §10, slik at oppsagte innskudd fortsatt skulle forrentes frem til utbetalingsdatoen.

Også § 11 fikk nytt innhold:

«Directionen er bemyndiget til at udbetale opsagte Summer saa hurtigt som Bankens Casse tilsteder, uden Hensyn til de i foregaaende § fastsatte Opsigelsesterminer.»

Samtidig ble vedtatt endring av §25, hvoretter «... den Sum, Directionen maa have i Casse, bliver 1500 Spd.» (Mot 500 Spd. som hittil.)

Vedtekstendringene fikk snart positive følger for banken. Byens innbyggere fikk i større grad forståelse for at det var lønnsomt å sette penger i banken. Man fikk øynene opp for sparebeløpenes effektive avkastning og at penger på bankkonto ga større sikkerhet enn å ha dem liggende på kistebunnen, hvor de kunne være utsatt for både tyveri og ildebrann.

Resultatet av denne nye innstilling hos befolkningen, som også falt sammen med en forbigående bedring av konjunkturene, fremgår av følgende styreprotokollering:

«Aar 1854 ide juli afholdtes Directionsmøde hvor man i Betragtning af den store Tilstrømming af Penge i den senere Tid enedes om at nedsætte Discontopræmien for 3 Maaneders VexIer paa 200 Species og derover til 5 Pct. pr. Anno, og derom at utfærdige Bekjendtgjørelse som indskydes i Porsgrunds Posttidende og Correspondenten.»

Disse gylne tider tok imidlertid slutt. Tre år senere går pengestrømmen den motsatte vei. Nye tilbakeslag i konjunkturer og nedgang i sysselsettingen førte til at mange innskytere fikk bruk for sine oppsparte «Fonds til Nødens eller Trangens Dage».

For å motvirke de økende uttak hevet banken 10. september 1857 innskuddsrenten fra 4 til 5%, samtidig som diskontopremien ble hevet fra 5 til 7%. Uten at noe av dette syntes å hjelpe på situasjonen. Noe en styreprotokollering fra 10. november 1857 er en tydelig indikajson på:

«Man var kommen til Kundskab om at Enkemadame Aalborg her af Byen vilde indsætte en opspart Capital i Creditcassen mot 6 Pct. Rente, men at hun mot at tilstaaes en lignende Rente af Sparebanken var villig til at indsætte Summen her. Da Pengetrangen for Tiden er saa stor at Sparebanken kun kan udrette Ildet mere end udbetale Opsigelser, da den har mangfoldige Ansøgninger om Laan til den forhøiede Discontopræmie, og da den endelig ved at modtage dette Beløb og derved sættes istand til å frie seg for en stor bebudet Opsigelse ved at discontere et tilsvarende Beløb, besluttedes at modtage dette Beløb stort 1500 Spd. under Betingelse at det blir staaende uopsagt i mindst 6 - sex - Maaneder fra Indskudsdagen.»

Bare halvannen maned senere, den 23. desember diskuterte direksjonen igjen de vanskelige forhold man var kommet opp i som følge av alle oppsigelsene. Fra Norges Bank forelå tilsagn om et lån mot utstedelse av en veksel, «endossert af et par gode Navn». Formannen foreslo da at «Directeurerne under solidarisk Ansvar for dem personlig skulle endossere Sparebankens Accept, og Directeur J. Aall Flood erklærede sig villig til uden Betingelser at trassere for indtil 1000 Spd.»

Den akutte krise ble imidlertid løst ved at «Directionen paa Sparebankens vegne (hadde) modtaget et Laan af S.K. Høegh paa 1100 Spd., som forrentes paa alminnelig Manér og udbetales igjen med 400 Spd. den 10de Febr. og 720 Spd. 5te Marts d.A., da Høegh tiltrænger Pengene til, Indfrielse af ff. Accepter. Følgelig maa disse Summer, som velvilligen overladtes Sparebanken, for at redde den ud af en øieblikkelig Forlegenhed, forskudsvis udbetales til betingende Terminer. Da det af Høegh modtagne Beløb er utilstrækkelig til at dække Udtællingerne, besluttedes at modtage et Laan, som er bevilget af Bankafdelingen i Skien mod 1 Maaneds Vexel, endossert af N. Vauvert og T.P. Wille.»

***

I løpet av de neste decennier gjennemgikk vedtektene en rekke endringer basert på erfaringer og forretningsformer mer tilpasset datiden. Uten å gå for meget i detalj, er det interessant å merke seg en del av de endringer som fant sted. Første gang i 1861:
Den reservasjonsløse formulering i de første vedtekters §1 om «... i sin Tid at komme Porsgrunds Commune til Hjælp ved Bidrag til Foranstaltninger som for Communen ansees gavnlige» har tydelig gitt bankens ledelse kalde føtter. Og følgende endring foretas:

«I dette sidste Øiemed kan efter Forstanderskabets Beslutning anvendes, af den Deel af Sparebankens Formue, der overstiger 5000 Spd., indtil Halvparten af hvert Aars Nettogevinst. Naar Sparebankens Formue overstiger 10.000 Speciedaler kan Forstanderskabet derimod med 2/3 Pluralitet beslutte i samme Øiemed anvendt vilketsomhelst Beløb, naar kun de 10.000 Spd. ikke angribes.»

Vedtekstendringene i 1861 gjør derimot oppsigelsesfristene mer gunstige for innskyterne og forstanderskapet åpner for adgang til kjøp av aksjer og andre verdipapirer. Byens sogneprest og byfogd skal for øvrig ikke lenger være selvskrevne medlemmer av forstanderskapet.

Tredve år senere, den 6. april 1891 stadfestet departementet bankens 3. vedtekter. Denne gang løsnes på båndet mellem bank og kommunestyret. I motsetning til de opprinnelige vedtekter, hvoretter hele kommunestyret var kollektivt medlem av forstanderskapet, skulle nå bare 16 kommunestyremedlemmer kunne innvelges. Mens de øvrige 8 medlemmer skulle velges blant byens øvrige stemmeberettigede borgere, som i de siste forutgående måneder hadde hatt minst 500 kroner innestående i banken. (For øvrig en forutsetning som fremdeles gjelder i jubileumsåret 1994!) Her ser man dessuten at vedtektene for første gang bruker betegnelsen kroner, istedet for spesiedaler. Omleggingen av myntsystemet hadde skjedd i 1877. Da forsvant daler og skilling, og ble erstattet av kroner og ører. En spesiedaler ble satt til 4 kroner.

Vedtektene fra 1891 bringer også inn en annen interessant endring av §10:

«Direktionen vælger inden sin midt den administrerende Direktør, hvis Løn fastsættes af Forstanderskabet, der også kan bestemme Godtgjørelse til de øvrige Medlemmer af Direktionen.»

Her må innskytes, at Jørgen C. Knudsen allerede under et forstanderskapsmøte 22. januar 1889 hadde fremmet forslag om at «... Der bevilges kr. 600 som Løn til et Medlem af Direktionen, for i et Aar 1 Time daglig at være tilstæde i Banken for at ivaretage det i Sparebankens Loves §3 foreskrevne, samt med en af Direktionens givet begrændset Myndighed at diskontere gode Forretningspapirer.»

Forslaget ble vedtatt i 1891 med 18 mot 3 stemmer, og Nicolai Friis ble på det etterfølgende direksjonsmøte valgt til formann. Uten å kunne si, at banken dermed hadde fått sin første administrerende direktør i moderne forstand, hadde man i hvert fall tatt det første skritt mot en slik administrativ ordning. Mathias Vauvert ble for øvrig valgt til viseformann.

Endringen av §10 i 1891 er derfor i realiteten en vedtektsfestet bekreftelse på en praksis som allerede hadde fungere i tre år. Noen godtgjørelse til direksjonsmedlemmene ble derimot ikke gjennemført før forstanderskapet den 29. januar 1895 vedtok at hvert direksjonsmedlem skulle ha en årlig godtgjørelse på kroner 100. Bestemmelsen om godtgjørelse til formann og direksjonsmedlemmer innebar ikke bare en ny praksis ved styreformen i Sparebanken. Den forteller samtidig at hittil hadde alt arbeid som medlemskap i direksjonen medførte, vært gratisarbeid. Siden opprettelsen i 1844 hadde banksjeffunksjonen vært pålagt hvert direksjonsmedlem, som to og to ad gangen hadde forestått alle ekspedisjonsforretninger i bankens åpningstid, ved siden av den fast ansatte kasserer. Å bli oppnevnt eller valgt til medlem av en bankdireksjon ble ansett som en stor ære og en tillitssak. Nærmest som en slags sosial borgerplikt for menn fra det ledende samfunnssjikt. Å bli betalt for et æresverv kom følgelig ikke på tale.

Slik banktjenesten etter hvert hadde utviklet seg, med et stadig økende antall kunder, med større ansvar og utvidet engasjement, var tidspunktet omsider kommet, da virksomheten måtte bli gjenstand for en mer forretningsmessig og profesjonell kontororganisering.

Vedtektene fra 1891 inneholder også en endring av §13, som resultat av en ny lov fra 6. juli 1887 om opprettelse av kontrollutvalg ved norske sparebanker:

«Forstanderskabet vælger hvert Aar inden sin Midte 2 udenfor Bankens Direktion og Revision staaende Mænd, der i Forening med Forstanderskabets Ordfører til ubestemte Tider har at gjennemgaa Bankens Bøker og Værdipapirer samt - uden Varsel - at efterse Kassebeholdningen. Herover føres Protokol, der forelægges for Forstanderskabet.»

***

Det er åpenbart at man var gått nye tider i møte.

I 1915 forelå bankens vedtekter nr. 5. Igjen finner man endringer som gjenspeiler nye tider og nye tanker. Som blant annet kommer til uttrykk i endringer av forstanderskapets sammensetning. Nå går man helt bort fra den gamle ordning med selvskreven kommunal representasjon. Heretter skal alle forstanderskapsmedlemmer «vælges blandt Porsgrunds Byes stemmeberettigede borgere. Berettiget til at avgi stemme er indenbysboende myndige mandlige og kvindelige indskydere.» Når «kvindelige» denne gang er nevnt, har dette referanse til lovendringen i 1913 om innføring av kvinners alminnelige stemmerett.

Den 1. oktober 1919 rundet Porsgrunds Sparebank 75-årsmerket. Nicolai Friis som hadde ledet bankens virksomhet gjennem 30 år hadde selv nådd 73 års alder. Nå ønsket han av helbredshensyn å trekke seg tilbake. I styremøte 1. september ble hans ønske imøtekommet, og han ble innvilget en årlig pensjon på 3.500 kroner. «Hvortil kommer et indtil videre Dyrtidstillæg af kr. 500 årlig fra 1. oktober d.A. at regne.»

Fra samme dags forstanderskapsmøte leses videre:

«Et forslag fra Overlærer Vemmestad om at der bevilges en Maaneds Løn som Gratiale til Bankens Funktionærer i anledning af Bankens jubileum forkastedes med 13 mod 10 Stemmer.»

De brave direksjonsmedlemmer skuslet så visst ikke bort innskyternes midler!

Samtidig med banksjefens fratreden sluttet også den mangeårige revisor, Just S. F. Wright. Hans pensjon ble satt til kr. 1.000 med kr. 200 i dyrtidstillegg.

Nicolai Friis' avgang medførte endring av praksis ved ansettelse av administrerende direktør. I likhet med det som etter hvert var blitt vanlig i andre sparebanker, ble det slutt på at forstanderskapet skulle velge direktør blant de sittende styremedlemmer. I stedet ble det nå fattet vedtak om at administrerende direktør skulle velges utenom forstanderskap og styre. Vedtektenes §7 ble derfor endret til «... Den administrerende Direktør ansættes af Forstanderskabet, hvis Ordfører kundgjør Stillingen ledig ... Den administrerende Direktør ansættes med 6 Maaneders gjensidig Opsigelse.»

Herav fulgte også endring av §8:

«Direktørene velger innen sin midte en Formand og en Viceformand. Den administrerende Direktør kan ikke vælges til Formand.»

Den 27. mai 1919 ble den ledige stilling etter Nicolai Friis lyst ledig. 24 søknader kom inn, hvorav 23 fra personer i ledende stillinger i sparebanker og privatbanker. Bare en av søkerne kom utenfra det etablerte bankmiljø, overrettssakfører Einar Wellerop fra Porsgrunn. Med 19 mot 2 stemmer ble Wellerop ansatt. Lønnen ble «... Kr. 8.000 pr. Aar + Dyrtidstillæg Kr. 2.000. Angaaende de i hans Ansøgning gjorte Forbehold besluttede man at tillade ham indtil videre at beholde sine Agenturer, men Forstanderskabet kan heri naarsomhelst gjøre Forandring.»

Den 1. oktober 1919, tiltrådte o.r.sakfører Einar Wellerop som Porsgrunds Sparebank administrerende direktør.