Litt om Porsgrunns oppkomst og økonomiske utvikling

c. Kriseårene fram til ca. 1850

av Chr. Abrahamsen

Med 1807 inntrådte så nedgangsperioden som om enn med varierende styrke kom til å vare like til 1840 årene.

De første 7 år av denne periode skyldtes krigen med England som blokerte de norske kyster og lammet handel og skipsfart. Det er, sier Worm-Müller, ingen overdrivelse å si at disse år tok alt hva den gylne tid hadde skjenket og mer til. Nordmennene var etter å ha vært en kreditornasjon blitt et forarmet folk - en skjebne som 100 år senere også skulle ramme vårt folk etter den første verdenskrig.

Etter fredsslutningen i 1814 oppstod nye vanskeligheter for vårt næringsliv.

Det nye frie Norge hadde som arv etter fellesmonarkiet overtatt et forvirret pengevesen. I 1813 hadde den dansk-norske stat gjort en likefrem stats-bankerott ved å redusere pengeverdien. Samtidig opprettet den en ny bank, men dennes stilling var så svak at den ikke kunne hevde sine sedlers verdi. Noen egen statsbank hadde Norge ikke, og et av de første tiltak som den frie stat måtte gå til, var å opprette en sådan. Et forsøk på å reise denne ad frivillig vei mislyktes, og man måtte derfor gå til tvangsopprettelse ved å pålegge befolkningen tvungne innskudd utlignet på formue og inntekt (den såkalte sølvskatt) hvorved Norges Bank fikk et grunnfond på 2 millioner spd. (8 mill. kroner).

Pengevanskelighetene var derfor i de første frihetsår utrolig svære. Del gikk til dels her i fjorden som betalingsmiddel sedler fra kjøpmennene hvori de forpliktet seg til å innløse dem med varer for 12-16 skill. Ved siden herav kom vanskelighetene og de økonomiske ofre i anledning av oppgjøret med Danmark, hvorved den unge fattige stat skulle utrede 3 mill. spd. (12 mill. kroner) som anpart av den dansk-norske statsgjeld. Næringsveiene lå nede. I særlig grad gjaldt det trelasteksporten, til England som tidligere hadde vært en hovedinntekt for landet. England la nå en tyngende toll på den norske trelast, mens på den annen side trelasten fra Canada og Østersjølandene ble stillet gunstigere. Jernverkenes virksomhet var blitt lammet ved krigen. Det danske marked var tapt etter adskillelsen, og utenlands gjorde den svære engelske jernproduksjon seg gjeldende. Skipsfarten ble lammet først og fremst ved den skjebne som hadde rammet trelasthandelen, hvortil den jo i særlig grad hadde vært knyttet, men dernest også av sammenbruddet på det europeiske fraktmarked.

Disse forhold - en høy beskatning, en depriciert speciedaler og uavbrutte vanskeligheter i næringslivet - var de vanskeligheter våre fedre hadde å kjempe med utover til 1840 årene. Denne uavbrutte krise bevirket at de fleste av de gamle handelshus fra det foregående århundre måtte oppgi kampen og likvidere. Næringslivet i dets gamle former stod for fall og måtte føles inn i nye former avpasset etter de nye forhold.

For Porsgrunns vedkommende var ved århundreskiftet de gamle handelshus som hadde bygget opp Porsgrunn, på vei til å forsvinne.

Av familien Løvenskiold levet som nevnt den gamle kammerherre fremdeles i byen. løvrig var familien flyttet fra stedet.

Av familien Aall var kun Eidsvollsmannen Jørgen Aall og hans aldrende onkel Jacob Aall på Borgestad tilbake.

Jørgen Aall (f. 1771 d. 1833) hadde sammen med sin bror statsråd Niels Aall overtatt og delt farens utstrakte eiendomer i Telemarken, sagbruk, skip, restanser og beholdninger. Han var således en meget rik mann som satt i en stor virksomhet. Pengereduksjonen og de vanskelige tider for trelasthande! og skipsfart under og etter krigen angrep i høy grad hans økonomiske stilling, og i 1818 måtte han gjøre oppbud og oppgi den betydelige virksomhet hvori han satt. Sine siste år henlevet han på Roligheten, hans fars vakre lyststed, som han fikk beholde. Han døde i 1833.

Også den gamle Jacob Aall på Borgestad måtte i 1822 på grunn av konjunkturene nedlegge sin virksomhet. Han døde i 1826.

På den gamle grunn dukket der så etterhvert opp nye menn som skulle bli de ledende i Porsgrunns næringsliv fremover gjennom årene. Av disse skal først nevnes familiene Møller og Flood.

Hans E. Møller (d. e.) f. 1780 d. 1860, var sønn av dr. med. Hans Møller på Åkre ved Porsgrunn og svigersønn av Nicolal Benj. Aall (d. e.). Han begynte i 1804 sin virksomhet som trelasthandler og skipsreder og sees i 1806 å ha eiet 4 skip. I årene 1807-1813 tapte han en rekke av sine skib som dels ble komdemnert dels tatt av fienden. Han erstattet dog sine tap ved nyinnkjøp og kjempet i det hele energisk for å holde det gående. Sine skip sendte han under nøds- og krigsårene til Danmark etter korn, og det hendte gjentagende ganger at de så vidt slapp unna fienden og vendte velberget hjem - takket være deres føreres mot og snarrådighet. Som erindring om hans virksomhet som skipsreder i disse år eksisterer ennå et license-brev utstedt for skip Andromache og egenhendig undertegnet av keiser Napoleon I i Schønbrunn den 1. august 1809. Jacob Aall betegner da også Møller som «en av Norges virksomste og dyktigste handelsmenn».

Det kan tilføyes at Møller også personlig gjorde sin innsats i krigsårene ved å bringe depecher fra regjeringen i Kjøbenhavn til Norge, og hans store legemskrefter, hans djervhet og konduite skal ofte være kommet ham til nytte under disse farefulle reiser gjennom Sverige.

Møller drev i noen tid sammen med svogeren statsråd Niels Aall firmaet Aall & Møller.

Fra 1828 til 1935 forpaktet han sammen med sin sønn, den senere sølvverksdirektør N. B. Møller, Ulefoss jernverk. N. B. Møller var forøvrig i en kortere tid medeier i verket, men overdrog, senere sin del til sin partner, Diderik v. Cappelen, i hvis familie godset senere har vært.

Møller skjenket 3000 rdl. til opprettelse av det norske universitet.

Også ved opprettelsen av Porsgrunds Sparebank medvirket Møller, idet han var medlem av den komite som utarbeidet sparebankens første plan og som i 1844 avgav innstilling om denne.

Hans sønn H. E. Møller (d. y.) f. 1804 d. 1867, slog seg likesom faren ned som kjøpmann og skipsreder i Porsgrunn og drev en betydelig forretning. Han overtok etter sin far eiendommen Åkre ved Porsgrunn.

Møller drev et stort skipsrederi og opptok med sine skip også emigrantfarten på Amerika - en fart som også andre skibsredere på stedet etterhånden tok fatt på.

Møllers største innsats er dog for norsk assurancevesen hvor han har innlagt store og uvisnelige fortjenester. I 1837 medvirket har ved opprettelsen av «Langesundsfjordens AssuranceseIskab» som senere ble omdøpt til Den første norske Assuranceforening og fikk sitt sete i Porsgrunn. Denne forening ledet Møller med stor fremgang like til 1860. En splittelse innen foreningens direksjon førte da til at Møller brøt ut og opprettet assuranceforeningen Det norske Lloyd som han ledet til sin død. Ved siden herav stiftet han i 1853 Porsgrunds Sjøforsikringsselskab, hvis bestyrer han likeledes var.

Allerede tidlig var Møller forkjemper for opprettelsen av en egen norsk besiktelsesinstitusjon for norske skip - et initiativ som ledet til opprettelsen av Det norske Veritas i 1864, i hvis stiftelse han tok avgjørende del.

I 1850 inngav han til Finansdepartementet forestilling om opprettelse av kreditforeninger; Finansdepartementet fant dog ikke å kunne gå med på planen berom. Derimot ble Kongerikes Norges Hypothekbank opprettet i 1851. Kreditforeningstanken ble derved utskutt i henved 60 år.

Både som forretningsmann og som leder av de tre store assuranceinnretninger i Porsgrunn satt Møller i en stor virksomhet.

Han var i det hele en initiativrik, stort anlagt, fremsynt og vidtskuende personlighet.

Møller ble i 1844 valgt som varamann i Porsgrunds Sparebanks første direksjon. Han var initiativtager til opprettelsen av Gjerpens Sparebank (i 1848). Han var også mangeårig stortingsmann for Bratsberg (mellom 1845 og 1858).

En annen slekt som kom til å spille en stor rolle i byens forretningsliv i 1800 årenes første halvdel, er familien Flood.

Det var brødrene Jørgen Flood (f. 1792 d. 1867) og Elias M. Flood (f. 1794 d. 1838) som tilhørte den gamle Skiensslekt av dette navn.

De grunnet i 1817 i Porsgrunn firmaet J. & E. M. Flood som i ca. 50 år var et av de ledende firmaer i byens forretningsliv.

Jørgen Flood var ved forretningens start kun 25 år gammel, men hadde allerede en del bevegede år bak seg. I 1868 reiste han til Island, idet han fulgte grev Trampe, der var utnevnt til amtmann i Reykjavik. Her kom han i 1809 til å oppleve «kong» Jørgen Jørgensens okkupasjon av øen og hans proklamasjon som øens protektor. Flood oppnådde dog å slippe avsted med et skip, men dette kom underveis i brand; besetningen og med den også Flood ble reddet og brakt i land i England.

Etter hjemkomsten grunnet han et handelsfaktori ved Hafnarfjord på Island sammen med Jacob Aall (på Borgestad), statsråd Niels Aall, mdme Cappelen og sin far Peder Flood i Skien. Denne handel fortsatte Flood noen år fremover.

Å grunnlegge et nytt firma i 1817 var ingen lett sak p. gr. av de økonomiske vanskeligheter vårt land på den tid befant seg i og som foran er omtalt.

Brødrene Flood foretok derfor først en lengre reise til Danmark, Tyskland og Holland for å søke forbindelse med utenlandske firmaer i forskjellige brancher og få ordnet seg med krediter hos banker og bankmenn, særlig i Kjøbenhavn, Hamburg og Amsterdam. I Hamburg oppnådde brødrene forbindelse med det store bankierhus Conrad Heinrich Donner som den gang og i mange år fremover spilte en så stor rolle for Norges kreditter utenlands og derfor på mange måter hadde en avgjørende innflytelse på den norske forretningsvirksomhet og de norske handelshus' skjebne i kriseårene.

Brødrene Floods forretningsvirksomhet omfattet foruten skipsrederi (ved siden av H. E. Møller, fjordens største) også kornhandel samt handel med manufaktur- og kolonialvarer likesom de drev tobakksfabrikk. Forretningen var stor og ansett; butikksforretningen var søkt av folk fra hele fjorden. Bedriften gikk derfor tross de dårlige tider meget godt.

Elias Flood døde i ung alder. Han var ugift og disponerte ved testamente sin betydelige formue bl. a. også til veldedige formål i Porsgrunn.

Jorgen Flood var nå eneeier, og firmaet vokste under hans ledelse.

I 1842 kjøpte han Bolvik Jernverk og Herre bruk og flyttet i 1847 fra «Floodegården» i Porsgrunn til Vold.

Kjøpet av jernverket brakte imidlertid firmaet inn i den krise som utover ved århundredets midte rammet alle de gamle jernverk der etterhånden måtte gi opp sin virksomhet. Bolvik jernverk ble nedlagt i 1866. Det var forøvrig da overtatt av Floods sønner, Fritz Trampe Flood og Niels W. Flood.

Jørgen Flood døde i 1867.

Familien Flood deltok i tegningen av garantikapitalen for Porsgrunds Sparebank. Jørgen Flood var medlem av bankens første direksjon. Han var også Porsgrunns første ordfører.

I Vestre Porsgrunn hadde Carl Deichmann Møller (f. 1772 d. 1852), el. bror av ovennevnte Hans El. Møller (d. e.) overtatt sin svigerfar Jørgen Wrights betydelige forretning. Han var meget rik og anslått til å eie «1 tønde gull». Han var likesom broren bidragsyter til universitetet. Pengereduksjonen og kriseårene etter 1814 knekket imidlertid hans økonomi, og hans store forretning ble etterhvert avviklet og hans mange faste eiendommer solgt. Selv flyttet, han til Christiania i 1833 og døde i 1852, visstnok av kolera.

Et firma som fra 1830 årene kom til å spille en rolle i byens næririgsliv, var grunnlagt av M. T. Mathiesen (f. 1796 d. 1841). Mathiesen var gårdbrukersønn fra Vestre Klyve i Solum. Han ble skipsfører og ervervet i 1830 årene den nåværende apothekergård i Vestre Porsgrunn og begynte skipsrederi, emigrantfart, trelasthandel samt en større kjøpmannsforretning. Mathiesen som i løpet av noen år ble en av byens fremtredende menn, døde i ung alder. Hans forretning fortsattes av hans enke, under firma M. T. Mathiesens enke. Fru Mathiesen var bidragsyter til sparebankens garantifond.

Jacob Müller (f. 1799 d. 1876) drev i mange år fra 1830 skipsrederi, betydelig trelasthandel, skipsbyggeri og handel i Vestre Porsgrunn. Han eiet de tomter hvor Porselænsfabriken nå står. Han opphørte dog med sin forretning og flyttet til Skien hvor han ble havnefogd. Müller var medlem av sparebankens første direksjon.

Sluttelig må nevnes familien Vauverts innsats i byens forretningsliv. Så vel Christen Vauvert som hans bror Niels Vauvert var handlende og drev skipsrederi. Christen Vauvert var far av legatstifteren Louis Vauvert der i århundredets annen halvdel kom til å spille en så stor rolle i byens forretningsliv. Niels Vauvert var bidragsyter til bankens garantifond og medlem av dens første direksjon hvor han hadde sete i 20 år.

Vi har i det foregående i korte trekk søkt å gi en fremstilling av byens økonomiske og forretningsmessige utvikling i tiden fremover til sparebankens grunnleggelse,

Det gamle handelspatrisiat som dominerte stedet i 1700 årene, var vekk, og dets virksomhet tilhørte i 1844 forlengst historien. Der satt dog ennå tilbake som forretningsfolk i byen menn som dels ved slektskap, dels ved tradisjon var forbundet med de gamle slekter - folk som satt i en ganske stor forretningsvirksomhet, hvilken dog på ingen måte kunne måle seg med flere av deres forgjengeres. Ved siden herav grodde etterhvert nye firmaer opp. Det var sjømannstanden som i 1844 i noen utstrekning og senere i stigende grad kom til å rekruttere forretningsstanden i Porsgrunn fremover gjennom årene, og det var i mange år de hvite seil som brakte byen dens ære og dens makt -.

Man vil ha bemerket hvor ensidig byens forretningsliv artet seg gjennom hele det lange tidsrom på henimot 200 år som foran er behandlet. Det er trelasthandelen og skipsfarten som er de dominerende næringsveier for stedet. Dikteren Chr. Pram som i 1805 besøkte Porsgrunn og lovpriser det kulturelle liv på stedet, uttaler bl. a. flg.: «Hittil har imidlertid denne så skjønt lovende kultur ikke vist seg i anlegg for foredlingsindustrien i manufakturfabrikker og håndverk». Det skulle ennå ta flere årtier fra 1844 før industrien fikk fotfeste i Porsgrunn, og næringslivet i det hele ble mer allsidig.