Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektromatallurgiske gjennom 75 år

Organisasjonsforhold

av Paul-Henrik Hynne

Næringslivets hovedorganisasjoner

I Norge er organisasjonsfrihet lovfestet. Det innebærer i denne sammenheng at ingen personer mot sin vilje kan pålegges å være medlem av noen av næringslivets eller yrkeslivets organisasjoner. På den annen side kan enhver slutte seg til slike organisasjoner etter eget ønske. Dette forholdet gjelder bedrifter likefullt som enkeltpersoner.

Som en naturlig konsekvens av dette og av det forhold at såvel mennesker som bedrifter står sterkere samlet enn alene, er de fleste arbeidstakere og arbeidsgivere samlet i organisasjoner som har de klare formål å ivareta medlemmenes interesser.

Både på arbeidstakersiden og på arbeidsgiversiden finnes en rekke organisasjoner, men hovedtyngden av arbeidstakere i håndverk og industri er organisert i Landsorganisasjonen i Norge, LO, mens de fleste håndverks- og industribedrifter er tilsluttet Norsk Arbeidsgiverforening, NAF. På begge sider er organisasjonene delt i fagforbund eller i bransjeforeninger.

De to organisasjoner betraktes som næringslivets hovedorganisasjoner, og de avtaler som inngås mellom LO og NAF tjener gjerne som modell for avtaler mellom andre organisasjoner. Begge organisasjoner skriver seg fra århundreskiftet, LO fra 1899 og NAF fra 1900.

F.o.m. 1. januar 1989 vil Norsk Arbeidsgiverforening, Norges Industriforbund og Norges Håndverkerforbund gå sammen i en ny organisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon.

Porsgrunns metallurgiske fagforening

PEA's lokale fagforening ble stiftet 18. november 1915 under navnet Porsgrunds Elektrometallurgiske fagforening, tilsluttet Norsk Arbeidsmandsforbund som opprinnelig var stiftet i 1895, fire år før stiftelsen av LO. På LO's kongress i 1923 ble det vedtatt å innføre forbundsformen og en nytt forbund for kjemisk/tekniske og elektrokjemiske bedrifter ble dannet under navnet Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Fra 1924 har fagforeningen ved PEA vært tilsluttet dette forbund. På årsmøtet i 1942 ble et forslag om å forandre navnet til Porsgrunns Metallurgiske Fagforening vedtatt. Dette er da fagforeningens navn i dag, forkortet til PMF, som fortsatt er tilsluttet Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, forkortet til NKIF.

Da PEA's fagforening var blitt stiftet, «fant fabriken paa sin side efter moden overveielse at burde inmelde bedriften i Norsk Arbeidsgiverforening (NAF)». Innmeldelsen var åpenbart tilskyndet av sterke lønnskrav fra den nystiftede fagforening og bedriften ønsket med NAF's bistand «at faa istand en overenskomst med arbeiderne og deres organisation». NAFs mellomkomst i lønnssaken var, i henhold til PEA's styreprotokoll, tydeligvis ikke noe heldig trekk. Tvisten førte til en fire måneders streik og innrømmelser fra bedriftens side, som den i utgangspunktet hadde vært innstilt på å gi hvis NAF hadde gitt sitt samtykke. Det er rimelig å tro at PEA allerede fra dette tidspunkt av var tilsluttet NAFs bransjeforening, Elektrokjemisk Arbeidsgiverforening, som ble stiftet samme år.

Ved sitt 50-års jubileum i 1965 laget PMF et jubileumsskrift som beretter om fagforeningens stiftelse, bakgrunn og foreningens merkesaker opp gjennom årene. Det er åpenbart at fagforeningsarbeid ikke var lett i perioder med omfattende arbeidsledighet og under forhold hvor bedriften hyppig måtte innskrenke eller stanse virksomheten helt på grunn av kraftkontrakter og sviktende krafttilgang. For øvrig var PMF berørt av alle forhold som var oppe i tiden og som angikk arbeidsforhold, lønnsforhold og fagorganisasjoners arbeid.

Bedrift og fagforening

Det er vanskelig ut fra det som foreligger av beretninger fra PEA's tidligere historie å slutte seg til noe om forholdet mellom fagforening og bedrift. Det er vel grunn til å tro at de skarpe klassemotsetninger som eksisterte oppover mot den annen verdenskrig også preget forholdet mellom bedrift og fagforening på PEA. Det er vel også grunn til å tro at større åpenhet, bedre kommunikasjon og større forståelse for den annen parts synspunkter gradvis har fått feste fra siste krig og frem til i dag.

Uansett innsynsvinkel kan vi med rimelig sikkerhet si at forholdet mellom fagforening og bedrift i alle år har vært godt. Utsagn fra nålevende tidligere ansatte fra så lang tid tilbake som 1923 bekrefter en slik antagelse og PMF's 50-års beretning gir heller ikke annet inntrykk. Årsberetningen er interessant lesning og viser at de tunge engasjementer i PMF's historie hovedsakelig går på samfunnsmessige og politiske forhold, som egentlig har ligget utenfor forholdet mellom bedrift og ansatte. Spørsmål av bedriftsintern karakter synes stort sett å ha vært løst i minnelighet innenfor den ramme som den samfunnsmessige utvikling til enhver tid har satt.

Forholdet mellom bedrift og fagforening sees utvilsomt med forskjellige øyne fra de to sider. Som tidligere er sagt vil lederstil og lederpersonlighet hos begge parter spille en stor rolle for forholdet og variere med menneskene som innehar lederposisjonene. Motsetningsforhold har eksistert, men ikke av dyptpløyende karakter. PEA har lykkeligvis unngått spisskonfrontasjoner og konfliktsituasjoner med sterke og varige effekter. I de fleste bedrifter av noen alder og størrelse vil tradisjon og nedfelte erfaringer skape et miljø og en bedriftskultur som sikrer stabilitet og minsker risikoen for skarpe motsetninger. Bare i få situasjoner har det ved PEA vært nødvendig å trekke hovedorganisasjonene NKIF og EAF inn i diskusjonene. Fagforening og bedrift har vært på talefot, og det har vært mulig å komme frem til rimelige kompromissløsninger i stridsspørsmål.

Fra stiftelsen i 1915 har PMF hatt følgende formenn:

Andre arbeidstakerorganisasjoner

Ved siden av PMF har PEA som forhandlingsmotparter tre andre organisasjoner. PEA's arbeidsledere er tildels organisert i det frittstående «Norsk Arbeidslederforbund» (NALF), dels i LO-forbundet «Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer» (NFATF). Videre er vaktpersonalet organisert i LO-forbundet «Norsk Handel- og Kontorfunksjonærers Forbund» (NHKF), gjennom den lokale forening: Porsgrunn Industrifunksjonærers forening.

Norsk Arbeidslederforbund, opprinnelig «Norsk Formands- og Værksmesterforbund», ble stiftet i 1910 og den lokale forening «Formands- og Værksmesternes Forening for Porsgrund og Omegn» ble stiftet i 1915. Den lokale forening kaller seg i dag Porsgrunn Arbeidslederforening. Foreningens formann i PEA's jubileumsår er PEA's elektroformann Øyvind Hansen, som også er formann i PEA's bedriftsgruppe i NALF.

LO-organisasjonen NFATF ble stiftet i 1951 som et alternativ til NALF. PEA's første medlemmer i dette forbund kom i 1964. Foreningens formann i 1988 er Albin Skreien, driftsassistent i produksjonsavdelingen. I NHFK er vaktmann Reidar Halvorsen gruppens tillitsmann.

Ingeniørorganisasjonene NITO og NIF har for tiden ikke organiserte grupper på PEA og bedriftens øvrige «funksjonærer» har heller ingen organisasjon som forhandlingsorgan overfor bedriften. Den eksisterende Funksjonærforening har en ren sosial funksjon.

Det som er sagt om et godt forhold mellom PEA og PMF gjelder i like stor grad forholdet mellom bedriften og de andre arbeidstakerorganisasjoner. Også disse forbindelser er regulert av avtaler mellom NAF og de respektive organisasjoner.

Bedriftsdemokrati

Samfunnslivet og bedriftslivet har klare likhetspunkter. Begge systemer er funksjoner hvor mennesker arbeider sammen og hvor enkeltmenneskenes aktiviteter på en eller annen måte må samordnes og hvor beslutninger av betydning for helheten og for enkeltmenneskene i systemet må tas.

I samfunnslivet i vår del av verden er de demokratiske styringsformer nedfelt med historisk tyngde og bekreftet som de styringsformer som tjener samfunnsmedlemmene best. Samtidig er den private eiendomsrett et av vårt samfunnsystems bærende prinsipper; dermed også eierett til produksjonsmidler, det vil si bedrifter. Med eierrett følger konsekvensansvar og det er en rimelig oppfatning at den som bærer konsekvensene av handlinger også må ta forutgående beslutninger, med andre ord har styringsretten i bedriftslivet.

Som så meget annet har også denne sak to sider. Mens eierens disposisjonsrett over sin eiendom synes logisk, er arbeidstakernes ønske om innflytelse på bedriftens virksomhet og dermed sin egen arbeidssituasjon ikke mindre forståelig. Problemstillingen har vært gjenstand for politiske brytninger nesten fra den tid industrialiseringen av Norge tok fart og allerede i 1920 fikk vi en lov om «Arbeiderutvalg» som et rådgivende organ i bedrifter over en viss størrelse.

En videre formalisering av samarbeid i bedriftslivet fant ikke sted før etter siste krig. I 1945 ble Produksjonsutvalg i bedrifter over en viss størrelse lovfestet. Produksjonsutvalgene forutsatte orientering fra bedriftens side til de ansattes tillitsvalgte og fortrolige samtaler om økonomiske og tekniske anliggender og forhold som berørte sikkerhet og trivsel.

En videre utvikling av bedriftsdemokratiet kom med representasjon av ansatte i statsbedrifters styre i 1947.

Etter en tids forarbeide ble i 1965 de to hovedorganisasjoner NAF og LO, enige om en videre formalisering av samarbeidsforholdene i bedriftslivet, og flere formelle samarbeidsorganer ble avtalefestet. Bedriftsutvalg avløste nå produksjonsutvalgene, og i bedrifter over en viss størrelse ble anbefalt opprettet avdelingsutvalg. Avtaleforholdene er nedfelt i del B av Hovedavtalen mellom de to organisasjoner. Denne revideres løpende ved regelmessige tarifforhandlinger.

Ved PEA har samarbeidsorganene funksjonert rimelig godt. Den lille reservasjonen som ligger i denne formulering er knyttet til de åpenbare vanskeligheter som ligger i kommunikasjon mellom tillitsvalgte og arbeidsstokken for øvrig. Siden ordningen ble etablert har samarbeidsatmosfæren vært gjenstand for en klar utvikling og samarbeidsutvalgene er i dag fora for orientering fra bedriftens side og meningsutvekslinger mellom bedriftsledelsen og de ansattes tillitsvalgte om alle forhold som berører bedriftens virksomhet og utvikling og de ansattes situasjon. At informasjon via samarbeidsorganene kan ha vanskeligheter med å rekke frem til alle ansatte er et problem. Ved saker av vesentlig betydning sammenkaller verksledelsen ved PEA til allmannamøte. Produksjonsresultater og andre forhold av alminnelig interesse for de ansatte bekjentgjøres regelmessig ved oppslag og ved bulletiner.

Den siste utvikling av bedriftsdemokratiske forhold kom med endring av aksjeloven i 1972. Etter denne skal det opprettes bedriftsforsamlinger i bedrifter med mer enn 200 ansatte med representanter fra aksjonærer og fra ansatte. For konsernbedrifter kan bedriftsforsamlingene etableres på konsernbasis med representanter valgt blant de ansatte i alle konsernets bedrifter ved siden av de aksjonærvalgte representanter. Elkem har en slik ordning med bedriftsforsamling på konsernbasis.

Aksjeloven av 1972 ga også ansatte plass i styret i bedrifter over en viss størrelse. Elkem's styre har siden dette år hatt en representant fra operatørene og en representant fra funksjonærgruppen. PEA har i flere perioder vært representert i Elkem's bedriftsforsamling fra begge grupper ansatte og har også hatt en varamann til styret.

I Elkem-systemet møtes i dag alle formenn i de forskjellige bedrifters fagforeninger til en årlig tillitsmannskonferanse som velger et sentralt tillitsmannsutvalg for behandling av fellessaker overfor konsernledelsen. Tillitsmannskonferansen velger en formann for tillitsmannsutvalget, som benevnes fellestillitsmann. PEA's nåværende klubbformann, Ellef Ellefsen, sitter i inneværende år i sin andre termin som konsernets fellestillitsmann.