Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektromatallurgiske gjennom 75 år
Menneskene som en bedrifts viktigste ressurs er nærmest blitt en klisje i næringslivets festtaler. Sannhetsinnholdet i utsagnet er ikke til å bestride; om menneskene i bedriften til enhver tid har følt seg behandlet som bedriftens viktigste ressurs er vel mer tvilsomt.
I vårt samfunnssystem er det i næringslivet to parter, arbeidsgiverne, dvs. eiere og eiernes instrument, ledelsen, på den ene side, og de ansatte på den annen side. Av betydning for bedriftens trivsel er utvilsomt graden av samarbeid, samhørighetsfølelse og oppfatning av felles mål og midler hos partene. Visse interessemotsetninger er imidlertid åpenbare og vil nok alltid bestå, selv om samfunnets økonomiske og sosiale utvikling gjennom årene i meget stor grad har redusert avstanden mellom partene.
Men menneskene er forskjellige og opplever virkeligheten på forskjellig vis. Forholdet bedriftsledelse og ansatte vil alltid ta farve av lederstil og lederfilosof i på den ene side, og på den annen side vil forholdet påvirkes av arbeidstakernes organisasjoner og kanskje særlig organisasjonens ledere. På kort sikt vil interessemotsetningene vært til stede og lett overskygge det som burde være et felles mål, en trygg og sikker arbeidsplass. At vi i de senere år har sett eksempler på at muligheter for kortsiktige økonomiske gevinster for enkelte eiere har vært mer utslagsgivende må ikke forkludre det faktum at de er unntagelsestilfeller.
Partsforholdet i arbeidslivet har nødvendigvis vært preget av den samfunnsmessige utvikling til enhver tid, og forholdene ved PEA har vel gjennomgående fulgt den alminnelige utvikling. PEA har i denne sammenheng vært gunstig stillet og har hatt få konflikter av noen betydning, sett bort fra de store arbeidskonflikter i norsk næringsliv i PEA's aller første år og en streik i slutten av 30-årene. De formelle samarbeidsorganer har funksjonert etter hensikten på PEA og vært fora for diskusjon og løsning av problemer ved siden av det forhold at atmosfæren ved bedriften har vært tillitsfull og omgangstonen naturlig.
Arbeid i et smelteverk har alltid vært varmt, tungt og slitsomt. Den tekniske utvikling har etterhvert gjort mange tunge arbeider lettere eller overflødige, selv om dagens smelteverk ennå stiller krav til fysisk innsats og utholdenhet. Men i dag kan nok ingen danne seg et riktig bilde av hva smelteverksarbeid innebar for 75 år siden. Lengst ansatte av nålevende PEA-medarbeidere husker tilbake til 20-årene og kan berette om arbeidsforhold som vi i dag vanskelig kan forestille oss, manuell håndtering av råmaterialer og produkter, varme og kulde og primitive garderobeforhold. Tross slike forhold har PEA tydeligvis vært en bra arbeidsplass, for bedriften har i alle år kunnet nyte godt av en trofast og stabil arbeidsstokk. At bedriften i stor grad har vært en generasjonsarbeidsplass er nok et tegn på dette, og flere medlemmer av samme familie i arbeid på PEA samtidig har heller ikke vært ualminnelig. I 70-årene hadde PEA den enestående situasjon å ha far med tre sønner på samme skift.
Smelteverksarbeid har sine klare ulemper også i dag, men har nok utvilsomt også sine mer fordelaktige sider. Arbeidet kan aldri bli monotont, arbeidets natur gir på mange måter frihet i utførelsen og gir utfordringer til fantasi og oppfinnsomhet, og fremfor alt er smelteverksarbeid en sosial virksomhet med arbeid i fellesskap. Smelteverk har nok alltid trukket til seg spesielle mennesketyper, sterke og robuste, med sterk personlighet og kanskje fremfor alt humør. Festlige anekdoter fra PEA's tidlige tider krydrer samværet med bedriftens pensjonister.
Begrepet «skippertak» har vel i seg en litt negativ klang, men i smelteverkssammenheng skal vi være glade for at skippertaksviljen eksisterer. Når en stor produksjonsenhet ved et uhell faller ut av produksjon er det helt avgjørende å kunne få den i drift igjen raskest mulig. Ved PEA har det aldri manglet på innsatsvilje i slike situasjoner og dette gjelder alle kategorier ansatte.
Smelteverksprosessene må nødvendigvis gi hård påkjenning på produksjonsutstyret. Kombinasjonen høye temperaturer og store tonnasjer av tunge og hårde råmaterialer sliter raskt ned forskjellige utstyrselementer. Kvalifiserte fagfolk i vedlikeholdsfunksjonen er derfor like betydningsfulle som dyktige ovnsoperatører. Den raske tekniske utvikling i de senere år har ført til stadig mer avansert og komplisert utstyr med tilsvarende krav til kompetanse hos vedlikeholdspersonalet. Også bruk av avansert produksjonsutstyr stiller stadig større krav til ovnspersonalet. Prosessoperatører i elektrometallurgisk industri har inntil nylig ikke hatt muligheter for utdannelse og opplæring utenfor arbeidssituasjonen. Dette forhold er nå i ferd med å endre seg og nye opplæringstiltak er under utvikling.
Rent bedriftsøkonomisk kan vel en definisjon på personalarbeid være bestrebelse på å maksimalt utnytte tilgjengelig arbeidskraft. Denne definisjonen virker kynisk i vår tids samfunn og er også det hvis man ikke tar med dagens erkjennelse av de mange forhold som ligger bak en god arbeidsinnsats og som knytter dyktige medarbeidere til bedriften. Momentene står i kø: Lønn, velferdsforhold, sikkerhet på arbeidet, sikkerhet for fremtiden, utfordringer i arbeidet, boligstøtte, feriesteder, opplæringsmuligheter etc.
Personalarbeid er i norsk næringsliv blitt et eget fagområde og i de fleste noe større bedrifter en egen funksjon. Det har det ikke vært ved PEA før midten av 50-årene. Dermed er ikke sagt at bedriftens forhold til de ansatte før dette tidspunkt ble neglisjert. Ivaretagelse av dette forhold var fordelt over flere funksjoner i driftsorganisasjonen og administrasjonen. I 1957 ble Ragnar Lassen ansatt som velferdssjef og med ham ble grunnlaget lagt for et samordnet personalarbeid på PEA. I 1965 ble Lassen utnevnt til personalsjef, en stilling han beholdt inntil han gikk av med pensjon i 1985.
Personalarbeidet ved bedriften omfatter i dag alle de forhold som er nevnt foran pluss noen til, blant annet oppgaver pålagt av samfunnet for å sikre visse minimumskrav til miljømessige, helsemessige og sosiale forhold. Vi skal ikke gå inn på alle disse, bare ta for oss noen av personalfunksjonens sider som kan synes vesentlig, men først skal vi se på to begreper som på mange måter har skapt et skille mellom de som er beskjeftiget i norsk industri, nemlig begrepene arbeider og funksjonær.
Dette kan vel kalles et klassisk forhold som har satt forskjellige stempler på to kategorier arbeidstakere, de som arbeider «manuelt» i fabrikken og de som har sin virksomhet som ledere og på kontor. Skillet har gått igjen i mange forhold og har normalt gitt et eller annet fortrinn til funksjonær-kategorien. Det arbeides på mange bedrifter målbevist for å fjerne dette skillet, og i Elkem-bedriftene har man langt på vei lykkes i dette. I dag behandles alle kategorier ansatte likt og de har de samme goder og de samme plikter. Dette trekk må hilses velkommen som et bidrag til en bedre samarbeidsatmosfære i bedriftslivet.
Arbeidet med å skaffe bedriften en pensjonsordning begynte tidlig ved PEA, men arbeidet fulgte de klassiske skillelinjer i industrien og det ble opprettet separate pensjonsordninger for de to kategorier ansatte. For funksjonærene kom en ordning i stand i 1929, mens arbeiderne fikk en pensjonsforsikring i 1941. Begge ordninger ble etablert som pensjonsforsikring i Norske Folk. Senere ble det istedet opprettet egne pensjonsfond ved bedriften, administrert fra PEA med aktuarbistand. Etter Elkem-overtagelsen er pensjonsfondene oppløst og tatt over av en pensjonsforsikring i en fellesordning lik for alle Elkem-ansatte. Pensjonsgrensen er i dag 67 år og pensjonsforsikringen samordnet med Folketrygden. De ansatte er dessuten med i en kollektiv livsforsikring og en kollektiv ulykkesforsikring med mulighet for en utvidelse av forsikringen til også å omfatte familier. Det kan være interessant å merke seg at fabrikkens personell «der var beskjeftiget ved driften» har vært ulykkesforsikret siden 1921.
Et feriested for PEA's ansatte og deres familier var et ønske som tidlig kom opp og ble for første gang behandlet på et styremøte i 1947. Bedriften stilte seg positivt til et slikt initiativ, men det skulle gå 20 år før et feriested skulle bli en realitet. En rekke eiendommer var oppe for vurdering og flere former for samarbeid mellom bedrift og ansatte om feriesteder ble diskutert. Lykkeligvis var både bedrift og ansatte kritiske i sin vurdering av de forslag som kom opp og som i tur og orden ikke ble funnet gode nok, for i 1964 ble bedriften tilbudt eiendommen «Bua» i Mørjefjorden i Brunlanes. Stedet syntes umiddelbart hensiktsmessig og har senere vist seg nærmest ideelt for formålet. Stedet har senere fått benevnelsen «Solsjø», det ligger idyllisk til ved fjorden og den avtalen som i 1966 ble inngått med eierne omfattet kjøp av hovedhus, uthus og bryggerhus og 6 da. tomt og videre feste av ca. 35 da. eiendom med strandlinje.
Hovedhuset er i dag innredet med separate små leiligheter for 3 familier pluss vaktmesterleilighet, hver med kokeplass og med felles oppholdsrom. Siden er bryggerhuset blitt innredet som en hytte, og ytterligere 3 hytter er bygget på eiendommen, slik at det på Solsjø i alt i dag er plass til 32 personer.
Noe senere, i 1973 henholdsvis 1975, ble kjøpt to hytter i Vågslid i Vinje kommune. Begge hyttene har 5 sengeplasser. De ligger i typisk fjellterreng. Avstanden fra Porsgrunn med ca. 3 timers kjøretid er noe lang og det var et ønske hos de ansatte om en skogs/fjellhytte noe nærmere PEA.
Ved en spesiell anledning hvor de ansatte ved bedriften var villige til en ekstra ytelse med ikke uvesentlige ulemper, ble en fjellhytte stillet i utsikt av konsernets administrerende direktør som en ekstra påskjønnelse for innsatsen. I 1984 lå forholdene til rette for oppfyllelsen av dette tilsagnet, og da bedriften ved en tilfeldighet kom over en hensiktsmessig hytte ved Gautefall i Nissedal kommune, ble denne kjøpt. Med en kjøretid på ca. 1 time fra Porsgrunn er stedet blitt meget populært for weekend-turer og er meget besøkt.
I 1968 var daværende verksdirektør Høverstad i kontakt med en raulending, Knut Dagalid, som en tid hadde drevet et turiststed, Arabu, ved Møsvanns vestre del i Rauland. Stedet var etterhvert blitt uhensiktsmessig og tungdrevet i turistsammenheng, men syntes ideelt som feriested for et firma. PEA har siden da leiet stedet på åremål, først for funksjonærforeningens medlemmer, men så siden 1972 for alle ansatte på PEA. Stedet har 10 soverom med soveplass for 21 personer og felles kjøkken og oppholdsrom.
Alle feriesteder er flittig benyttet. Med Solsjø ved sjøen og de øvrige feriestedene i skogs- og fjellterreng gis gode feriemuligheter for alle PEA's ansatte til alle årstider. Stedene eies av bedriften, men disponeres av et feriestyre med medlemmer fra de ansattes organisasjoner og fra bedriften. Arabu benyttes leilighetsvis til kurser og sammenkomster av forskjellig natur og disponeres av bedriften ved personalavdelingen. Ellers er Arabu til disposisjon for de ansatte på lik linje med de øvrige feriesteder.
Bedriften har gjennom årene hatt forskjellige støtteordninger for ansatte i forbindelse med anskaffelse av bolig, dels ved lånegarantier, dels ved lån og dels ved direkte bidrag i en eller annen form. Etter at PEA etablerte egne pensjonskasser for arbeidere og funksjonærer, kunne bedriften innenfor de rammer som lovgivningen ga, gi boliglån til sine ansatte med rimelige renter. Etter at PEA's pensjonsordning ble samordnet med Elkem's i en kollektiv pensjonsforsikring i Norske Folk, nå UNI Forsikring, har bedriftens ansatte vært gitt lån til anskaffelse av bolig til rimelig rente på lik linje med Elkem's øvrige personell.
På tomtesiden engasjerte bedriften seg sterkt i midten av 50-årene. PEA ble da av Porsgrunds Porselensfabrikk spurt om interesse for å delta i kjøp av en eiendom på 70 dekar med påstående hus i Bjørndalen på Porsgrunn's vestside med henblikk på utnyttelse av området til boligtomter. PEA grep denne muligheten til å sikre et stort antall tomter for de ansatte og kjøpte eiendommene Bjørnstad og Bjørndalen i 1955 sammen med PP. Året etter ønsket PP å gå ut av eierforholdet, og PEA kjøpte PP's del.
Det ble i første omgang satt ut 18 tomter til eneboliger rundt hovedhuset og langs Bjørndalsveien hvor kloakkforholdene var brakt i orden, og hovedhuset ble pusset opp og innredet med tre leiligheter. Leilighetene ble leiet ut og tomtene ble bortfestet til PEA-ansatte og bebygget i de etterfølgende år.
Resten av eiendommen ble foreløpig liggende ubenyttet på grunn av vanskeligheter med vann og kloakkforhold. Imens ble kommunens reguleringsplaner endret, området som var regulert til boliger ble regulert til industriområde, og boligbyggingen for PEA's ansatte på denne eiendommen stoppet. Da PEA så ikke kunne se noen anvendelse for området ble dette solgt til Porsgrunn kommune. Som kompensasjon for det tapte boligområdet fikk PEA tilsagn om tildeling av 15 boligtomter fra kommunen i kommunale boligområder. Disse er nå utnyttet. Av de 15 tomtene har bedriften benyttet to til tomter for tilflyttede toppledere, mens de resterende er fordelt på bedriftens ansatte etter søknad og loddtrekning.
Hovedhus og tomter i Bjørndalen er senere solgt til de ansatte og bedriften har ikke lenger eierinteresser i boligtomter eller boliger.
Hvordan forholdene var på det tidspunkt da PEA ble startet vet vi lite om. Det formelle verne- og helsearbeid i Norge har lenge vært regulert av arbeidervernlovene. Den første norske arbeidervernlov kom i 1892 og ble avløst av en revidert lov i 1909. I 1915 fikk loven nye arbeidstidbestemmelser som begrenset arbeidstiden i «smeltehytter» til 48 timer pr. uke, og vi må anta at denne ordningen gjaldt da PEA kom i drift i 1915.
Hvordan lover og regelverk virket i detalj i det daglige arbeid kjenner vi lite til. Praktiseringen var nok i betydelig grad avhengig av den enkelte bedriftsleders holdning til saken og PEA skilte seg vel neppe ut fra annen industri. Opplysninger om skadetilfeller og helseforhold fra PEA's tidligere finnes ikke, men vi kan i styreprotokoller lese om styrebehandling av støtte ved lengre skadefravær og støtte ved dødsfall.
I 30-årene var helse- og vernearbeidet overlatt laboratoriepersonellet og bedriftens innsats var, etter beretninger å dømme, svært begrenset. Ved siden av å yte førstehjelp ved skader, var det laboratoriets ansvar å holde et medisinskap på laboratoriet og et i «brakka» og sørge for etterfylling av kamferdråper, plaster, borvann og gasbind. Det sies at kamferdråpene alltid forsvant raskt.
Da krigssituasjonen brøt ut i Europa i 1939, ble bedriftens beredskap mer organisert. Sanitetsgrupper ble satt opp og gitt undervisning etter oppfordring fra myndighetene, men laboratoriets personell hadde fortsatt ansvaret for bedriftens sanitetsarbeid. I 1957 ble ved PEA ansatt egen velferdssjef og helse- og vernearbeid ble da omfattet av velferdssjefens ansvar. I 1973 ble det dessuten ansatt en verneinspektør, en stilling som i 1976 ble avløst av en egen verneleder under personalavdelingen. For å understreke vernearbeidets betydning og fjerne forsinkende mellomledd, ble organisasjonsformen, etter sterk oppfordring fra operatørrepresentantene i Arbeidsmiljøutvalget, endret i 1986 slik at verneleder nå rapporterer direkte til verksdirektør.
Bedriftslegeordningen
Takket være et initiativ fra daværende bedriftslege dr. med. Eyvind Thiis-Evensen ved Norsk Hydros fabrikker på Herøya, kom PEA tidlig med i en organisert bedriftslegeordning i 1948. Dr. Thiis-Evensen hadde tatt en doktorgrad på en undersøkelse av silikoseforhold ved en porselensfabrikk og var sterkt engasjert i yrkessykdommer. I 1947 gikk han ut med et forslag om en felles bedriftshelsevirksomhet for flere industribedrifter i Porsgrunn, og det ble dannet en «yrkeshygienekomite» som nærmere vurderte et slikt opplegg. Yrkeshygienekomiteens arbeid resulterte i opprettelsen av Bedriftslegekontoret for Porsgrunn og Omegn i 1948. PEA var med fra starten av og får fortsatt sitt bedriftshelsearbeid ivaretatt derfra.
Kontoret heter i dag Porsgrunns Felles Bedriftshelsetjeneste og har 3½ legestillinger. Kontoret betjener ca. 75 industribedrifter og etater og bare 2-3 større bedrifter i området har bedriftslegetjeneste utenom fellesordningen. PEA har egen bedriftssykepleier i heldagsstilling siden 1975 og 2/5 fysioterapeutstilling siden 1981. PEA har siden midten av 50-årene eget legekontor og eget kontor for bedriftssykepleier på bedriftsområdet, og fellesordningens leder i dag, dr. Z. Szanday, utfører sin legetjeneste for PEA med en dag pr. uke her.
Bedriftshelsetjenestens formål er først og fremst av forebyggende art gjennom kartlegning av arbeidsmiljøforhold og iverksettelse av forebyggende tiltak. Bedriftslege og sykepleier evt. fysioterapeut deltar videre i bedriftens arbeidsmiljøutvalg, attføringsutvalg og AKAN-utvalg. Bedriftshelsetjenesten har også som oppgave oppfølging av langtidssykemeldte og generell helsekontroll.
Arbeidsmiljø
For øvrig er helse- og vernepersonalets virksomhet i dag regulert av Lov om Arbeidsmiljø av 1977. Den er av generell natur og utvides med en rekke forskrifter og veiledninger. Loven har et vidtrekkende omfang idet miljøbegrepet utvides til å omfatte alt som kan ha innflytelse på en arbeidstagers fysiske og psykiske tilstand. Loven er videre dynamisk i den forstand at referansepunktet er en standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet. Den er dermed en permanent utfordring til samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om nye veier i verne- og miljøarbeidet. Loven tilsikter også grunnlag for at virksomheten selv skal kunne løse sine arbeidsmiljøproblerner i samarbeid med arbeidslivets organisasjoner.
Det har vært og blir lagt stor vekt på verne- og miljøarbeid ved PEA. Det kan alltid diskuteres om det har vært og blir lagt nok vekt på det. Øynene som ser og kroppene som føler reagerer forskjellig, og det er umulig å stille opp absolutter i en slik sammenheng. Smelteverksarbeid er og blir vesensforskjellig fra de fleste andre typer industrier, og enkelte miljøproblemer kan vanskelig løses til alles fulle tilfredshet innenfor økonomiske rammer som tillater bedriften å fortsette sin virksomhet. Ved PEA synes samarbeidsforholdene i verne- og miljøarbeid å være gode og bedrift og ansatte møtes i fornuftige standpunkter.
Miljøarbeidet møter målbare og ikke målbare problemer. Det rent skadeforebyggende arbeid hører med til den første kategorien. Her kan klare definisjoner settes opp og resultatet av arbeidet måles i antall skader og antall fraværsdager på grunn av skader. Resultatmessig ligger PEA omtrent på gjennomsnittet for sammenlignbar industri.
Det skadeforebyggende arbeid er et arbeid som aldri tar slutt og som krever en permanent oppfølging både fra bedriften gjennom sine linjeledere og fra arbeidstakernes side ved de valgte verneombud. Arbeidet går like meget på holdningspåvirkning som på korreksjon av fysiske mangler og arbeidsforhold. Det holdningsskapende arbeid krever stadig nye innfallsvinkler for å skape og holde interesse for problemene og gi grunnlag for aktsomhet i arbeidet til enhver tid. Arbeidsmiljøloven stiller krav om opplæring av et visst omfang for alle ledere og for alle verneombud, men utover dette må bedriften drive et uopphørlig påvirkningsarbeid.
Det må bemerkes at Elkem-konsernet alltid har vektlagt denne side ved konsernets bedrifter med betydelig tyngde, blant annet ved sentralt å ha egne stillinger for både helsesiden og vernesiden for bistand til bedriftene og oppfølging av tiltak.
Den psykiske tilstand er ikke målbar i samme forstand som fysiske skader, men den alminnelige fraværssituasjon vil utvilsomt reflektere den generelle tilfredshet eller mistilpassing i arbeidsstokken. Trygghet i arbeidssituasjonen og tilpasning i organisasjonen er faktorer som spiller inn og som kan avleses på fraværsbarometeret. Sett under en slik synsvinkel synes også PEA's situasjon å være som distriktets gjennomsnitt. Forholdet er langt vanskeligere å analysere enn skadehyppighet og årsaksforhold; tiltak selvsagt tilsvarende vanskelig å finne. PEA er utvilsomt i dag i en fase med noe usikkerhet med hensyn til organisasjon og arbeidssituasjon. En avklaring her vil gi øket trygghet og trivsel.
I den rent skadeforebyggende virksomhet arbeides det målbevisst i alle organisasjoners ledd for å aktivisere alle ansatte.
Industrivern
I verneorganisasjonen inngår også industrivernet. Et organisert industrivern er pålagt bedriften ved Sivilforsvarsloven av 1953. Industrivernet har spesielle funksjoner i fred og under krig, men generelt er industrivernets oppgave i en bedrift å beskytte ansatte mot, eventuelt yte hjelp ved skader og forebygge og begrense materielle skader ved uhell eller krigshandlinger. Det løpende arbeid for industrivernet er å sørge for en organisasjon blant bedriftens ansatte for disse oppgaver, anskaffelse av utstyr og opplæring av personell, først og fremst i brannbekjempelse og førstehjelp. For en bedrift med helkontinuerlig virksomhet tilsier dette at skiftmannskap ved siden av deler av dagtidsstyrken må gis opplæring og løpende oppdatering av nødvendige ferdigheter, slik at industrivernet til enhver tid kan tre i virksomhet hvis nødvendig.
Industrivernet ved PEA ledes i dag av vernelederen, som ved en assistent og med bistand fra Porsgrunn Brannvesen og bedriftens helsepersonell gir mannskapene den nødvendige opplæring. De mannskaper som har vært pekt ut for industrivernet ved PEA har vist stor interesse og innsatsvilje, både i opplæring og aksjon, og har i innsats ved enkelte uhell begrenset skadeomfang i betydelig grad.
Som de fleste andre større bedrifter har PEA sitt eget bedriftsidrettslag. Bedriftsidretten i Norge er i dag organisert i Norsk Bedriftsidrettsforbund som et særforbund under Norges Idrettsforbund siden 1957, men bedriftsidretten har lengre tradisjoner enn dette.
Dens opprinnelse skriver seg fra arbeideridretten med de første organiserte tiltak i 1908. Arbeidernes Idrettsforbund, AIF, ble stiftet i 1924 og den organiserte bedriftsidrett var helt frem til 1940 tilsluttet AIF. I Telemark har det vært et bedriftsidrettsutvalg i AIF siden 1932.
l 1939 ble det ført forhandlinger om en organisatorisk sammenslutning av de to idrettsforbund, AIF og Norges Idrettsforbund, NIF, men krig og okkupasjon satte en stopper for dette. I 1946 ble forhandlingene tatt opp igjen og bedriftsidretten ble vedtatt organisert som et utvalg i Norges Idrettsforbund. I 1957 ble så bedriftsidretten organisert som et særforbund under Norges Idrettsforbund.
Telemark Bedriftsidrettskrets ble stiftet i 1947 og bedriftsidretten på PEA fikk sin første organiserte form omtrent på dette tidspunkt.
De første aktiviteter i PEA's bedriftsidrettslag var fotball, skihopp, skyting og håndball. Senere aktiviteter er bordtennis, sykling, langrenn, turmarsj og tennis. PEA har hatt habile utøvere i flere idrettsgrener, særlig er gode resultater oppnådd i skyting hvor PEA har tatt flere Telemarksmesterskap individuelt såvel som for lag. Bedriftsidretten på PEA får en betydelig økonomisk støtte fra bedriften, den skal være et tilbud til de mange og både ansatte og bedrift er tjent med en bred oppslutning.
Fagopplæring i arbeidslivet har lange tradisjoner og har sin opprinnelse i gamle lærlingeordninger i håndverkslaugene. Denne opplæringsform fikk etterhvert hensikter utover selve opplæringen, idet stadig stivere regelverk og strengere krav til svenneprøver begrenset tilgangen til håndverksyrkene og bidro til å opprettholde yrkenes prestisje og begrense konkurransen mellom utøverne.
Som en reaksjon mot dette forhold kom Håndverksloven i midten av forrige århundre; næringslivet skulle ha større frihet og enhver som ønsket det skulle ha anledning til å ernære seg av håndverk. Senere ble kravet til læretid og fagprøve også tatt inn i håndverksloven og lærlingsordning i håndverksfag har vært regulert av håndverksloven helt frem til 1950.
Opplæring i fagområder av mer industriell karakter har ikke samme tradisjoner. For industrien har vi i Norge i det hele tatt ikke hatt lovbestemmelser om den praktiske opplæring på arbeidstedet før 1950. Den opplaering som fant sted i industribedrifter var, i den grad den var systematisert, ofte bygget på modeller fra håndverksfagene. Enkelte fremsynte og gjerne større bedrifter startet egne bedriftsskoler og andre supplerte den praktiske opplæring med støtte i aftenskoler for skolemessig undervisning i den mer teoretiske del av fagområdene.
I 1950 fikk vi den første egne lov om opplæring i arbeidslivet. Den avløste Håndverkslovens bestemmelser om lærlingordning og omfattet dessuten industri og butikk-, lager- og kontorarbeid. Loven av 1950 om lærlinger i håndverk, industri, butikk- lager- og kontorarbeid er siden blitt revidert flere ganger. Fra 1972 gjelder den bare for håndverk og industri. I 1980 ble den avløst av en ny «Lov om fagopplæring i arbeidslivet».
Siden lærlingordningen for industrifag kom i lovmessige former i 1950 har PEA arbeidet systematisk med lærlinger i bedriften for de fag som har falt inn under PEA's virksomhetsområder og hvor PEA har vært godkjent som lærebedrift. Godkjennelse som lærebedrift gis av Yrkesopplæringsnemnda som stiller krav om at tilfredsstillende opplæring kan gis og krav om fagutdannet personell til å forestå opplæringen.
Et vesentlig fagområde har inntil nylig ikke vært fanget opp av den organiserte opplæring; operatørene i smelteverkene og i annen prosessindustri har ikke hatt noe tilbud om opplæring som har kvalifisert til fagarbeiderstatus og et fagarbeiderbevis. Forholdet har vært utilfredsstillende for både arbeidstager og arbeidsgiver. Det har gitt uklarhet ved lønnsfastsettelse og har gitt en lavere status, reell eller følt, for grupper av «ikke-faglært» arbeidskraft, og arbeidsgivere har på sin side vanskelig kunnet skape motivering hos de ansatte for å høyne kompetansenivået for et arbeidsområdet som krever både ferdighet og kunnskaper.
Siden slutten av 60-årene har smelteverkenes arbeidsgiverorganisasjon, Elektrokjemisk Arbeidsgiverforening, vist et betydelig engasjement for å rette på dette. Undervisningsmateriell for opplæring i prosessfagene ble utviklet i samarbeid med Norsk Korrespondanseskole, og et opplæringsutvalg la frem forslag til en rammeplan for operatørutdannelse i elektrokjemisk industri, i første rekke rettet mot yrkesaktive operatører for å gi disse kompetanse og status på linje med fagarbeidere i andre industriområder. Opplæringen var tenkt å føre frem til et bransjebevis for kompetanse eller et bedriftsinternt opplæringsbevis.
PEA satte i gang flere opplæringskurs etter denne modell, men generelt sett var opplegget ingen suksess. Da opplæringen ikke ville føre til et offentlig fagarbeiderbevis, manglet et vesentlig incitament. Fagbrevet var åpenbart det mål som måtte settes for å skape den nødvendige interesse. I 1975 anmodet Norsk Hydro om at Norsk Arbeidsgiverforening fremmet forslag om at prosessfag skulle bli fag under Lærlingloven, og aktuelle bransjer på arbeidsgiversiden samlet seg om et slikt forslag.
Da EAF's første initiativ i denne sammenheng ble tatt i slutten av 60-årene, ble arbeidstakernes organisasjon, Norsk Kjemisk Industriarbeiderforening, invitert til å delta i planlegningen av dette opplæringsarbeid. NKIF viste den gang lite interesse og mente at saken var et rent arbeidsgiverspørsmål. Da saken igjen i 1975 ble tatt opp med bred bransjeoppslutning, sluttet også NKIF seg til dette arbeidet og deltok i de videre planleggende utvalg.
Parallelt med organisasjonenes arbeide for en fagopplæring i prosessfaget ble også Lærlingloven av 1950 tatt opp til revisjon. Den elektrokjemiske industri søkte nå å få prosessoperatørfag inn under lærlingloven med forslag om felles opplæringsplan og fagprøveforskrifter for syv bransjer i denne type industri. Etter innstilling fra et riksyrkesutvalg i industrien og påfølgende høringsrunde, fastsatte så Lærlingrådet i 1980 etter fullmakt fra Kirke- og undervisningsdepartementet «Opplæringsplaner og fagprøveforskrifter for fagoperatører i kjemisk prosessindustri».
En generell kompetanseheving blant prosessoroperatører i en bedrift gjennom lærlingordningene er en langsom prosess, og såvel Lærlingloven av 1950 som Fagopplæringsloven av 1980 åpner derfor muligheter for yrkesaktive operatører til opplæring som fører frem til fagbrev (§ 20 i begge lover). Opplegget krever en allsidig praksis i faget, minst 25% lenger enn læretiden før fagprøven avlegges. Ved hjelp av bedriftsintern støtteundervisning er 17 prosessoperatører ved PEA nå brakt frem til bestått fagprøve og gitt offentlig fagarbeiderbevis som «prosessoperatør i elektrokjemisk industri».
Yrkesopplæringsnemnda i Telemark gir honnør til PEA for lærlingarbeidet i alle år og en spesiell honnør for det arbeidet som har vært gjort for § 20-kandidater i prosessfaget. PEA har her virkelig vært en pionerbedrift.
PEA er i dag godkjent lærebedrift for 8 fagområder.
Pr. 1. juni 1988 har PEA i alt 44 ansatte med offentlig fagarbeiderbevis, inkl. de 17 nevnte prosessoperatører. På lærlingsiden har PEA pr. samme dato 8 lærlinger på kontrakt, hvorav 3 prosesslærlinger. Videre arbeider 5 operatører i studiesirkel for å kvalifisere seg etter § 20 til fagprøver som industrimekanikere.
| Utdrag (s. 163-184) fra: Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektromatallurgiske gjennom 75 år, 1988 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |