Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektromatallurgiske gjennom 75 år

Forurensningsproblemer

Utslipp til luft

av Paul-Henrik Hynne

Åpne smelteovner

Smelteverksindustrien har inntil få år tilbake markert seg sterkt og synlig som en betydelig luftforurensningskilde med sine karakteristiske store røkutslipp. Røken er en konsekvens av prosessens kjemiske forløp. I fremstillingsprosessen dannes som biprodukter store mengder gass som tar med seg stoffpartikler, som dels dannes i prosessen og dels rives med fra råmaterialene i ovnene.

I løpet av de siste 10-15 år er smelteverkenes luftforurensningsproblemer brakt under kontroll og smelteverksindustrien er praktisk talt blitt usynlig.

Misnøyen fra PEA's omgivelser med utslippene fra fabrikken og bestrebelsene som har vært gjort fra bedriftens side har vært berørt flere ganger i denne beretning. Allerede i 20-årene ble klager over nedfall fra fabrikkrøken behandlet i styremøte og det ble «overlatt til driftsbestyrer å behandle saken på best mulig måte». Det var neppe meget som bedriften da kunne gjøre.

I begynnelsen av 30-årene vet vi at bedriften satte i gang forsøk på rensing av gassene med egne krefter og med bistand fra utenlandske konsulenter uten at dette førte til noe resultat. I alle smelteverk ble det på den tid bare arbeidet med åpne ovner, ovnsgassene brant på ovnsoverflaten og, i tillegg til forbrenningsgassene, ble store mengder falsk luft trukket med opp i ovnsskorstenene. De gassmengder som skulle renses ble derfor enormt store og dimensjonene på eventuelle renseanlegg tilsvarende store og kostbare. Det var heller ikke utviklet utstyr som effektivt kunne skille støvpartiklene fra gassen.

Lukkede manganovner

Skulle gassmengden bringes ned på et rimelig nivå måtte lufttilgangen begrenses eller hindres. Ovnene måtte med andre ord lukkes og måtte kunne drives uten at operatørene hadde adgang til materialoverflaten i ovnen. Dette synes mulig for ovner som laget manganlegeringer, derimot ikke for ovner for silisiumlegeringer hvor materialoverflaten til stadighet må brytes ned og bearbeides.

I 50-årene kom de første lukkede manganovner, og forurensningsproblemene fra manganindustrien nærmet seg en løsning. PEA's første lukkede ovn, ovn 7, ble bygget i 1953. Den var utstyrt med et våtvaskeanlegg hvor ovnsgassene ble vasket ved tilsprøytning av vann i en roterende vifte. Dette utstyr var det beste som på den tid kunne skaffes. Det berettes at både ovnshvelv og gassrenseanlegg skapte problemer, men nyttige erfaringer ble vunnet som kom godt med ved bygging av PEA's neste lukkede ovn, nr. 9, i 1963. Det opprinnelige vaskeutstyr på ovn 7 var da i mellomtiden byttet ut med et nytt og mer effektivt system. Da ovn 9 ble planlagt, hadde myndighetene med utgangspunkt i «Granneloven» gjort etablering av en nye produksjonsenheter for ferrolegeringer avhengig av offentlig konsesjon som stilte betingelser til forurensningsbegrensninger, og ovn 9 ble bygget som en lukket ovn med våtvaskeanlegg for ovnsgassene.

Bare mangan ved PEA

Da Elkem overtok PEA i 1966 hadde PEA fortsatt ferrosilisiumproduksjon i åpne ovner, riktignok i beskjeden skala tonnasjemessig sett, men forurensningene fra disse ovnene var likevel ikke ubetydelige. I avtalen mellom SKK og Elkem om Elkem's kjøp av SKK's PEA-aksjer inngikk også en bestemmelse om tiltak fra Elkem's side for reduksjon av luftforurensningene. Noen teknisk løsning for røkproblemet fra ferrosilisiumproduksjonen var ennå ikke funnet, og det var da lite Elkem kunne gjøre annet enn å stoppe produksjonen av ferrosilisium.

PEA's produksjon av ferrosilisium ble så overført til Elkem's nye ferrosilisiumverk i Salten, og PEA har siden bare hatt manganproduksjon i lukkede ovner, sett bort fra noen korte perioder med en spesialproduksjon i en åpen ovn tidlig i 70-årene med en egen dispensasjon fra forurensningsmyndighetene.

Gassrensing

Alle PEA's ovner i dag, dvs. ovnene 9, 10 og 11, er utstyrt med våtvaskeanlegg hvorfra ovnsgassene går ut med et støvinnhold godt under konsesjonsbetingelsenes bestemmelser.

Senere har også problemet med rensing av ferrosilisiumrøk funnet en teknisk løsning. Røkpartiklenes natur og de store gassvolumer det dreier seg om har ført til en annen metode enn for manganovner, og ferrosilisiumrøk renses i dag i tørrenseanlegg hvor støvpartiklene filtreres fra ovnsgassene.

Med omlegningen av fremstillingsprosessen for ferromangan med lavt karboninnhold i 1985 fikk PEA et røkproblem av en helt annen natur enn kjent fra tidligere ved bedriften. Som beskrevet tidligere består prosessen i innblåsning av oxygen i ferromangansmelten, og prosessen avgir store mengder gass samtidig som også store mengder luft trekkes med. For prosessen ble valgt et tørrensingssystem utviklet av Elkem Engineering. Støvpartiklene samles opp og pelletiseres for tilbakeføring til ferromanganprosessen.

Fullstendig røkfri er fabrikken imidlertid fremdeles ikke. Åpning og tapping av ovner og utstøpning av flytende metall vil alltid gi en del røk som er vanskelig å fange opp. Forholdet er foreløpig ikke underlagt konsesjonsbetingelser, men forurensningsmyndighetene har utbedt seg bedriftenes synspunkter med hensyn til kontroll også av forurensninger fra disse kilder.

De arbeider som her står på trappene vil samtidig med begrensning av forurensninger til omgivelsene bidra til et bedre arbeidsmiljø for bedriftens operatører. Støv og varme er fremdeles belastningsfaktorer som kan reduseres. Videre mekanisering og automatisering av arbeidsprosessen vil videre utvilsomt bedre arbeidsforholdene for bedriftens ansatte i årene som kommer.

Dioxinproblemer

Mens dette skrives har PEA fått et nytt miljøproblem å håndtere. I juni 1988 inntraff en brann i kondensatorbatteriet på ovn 10. Kondensatorbatteriet består av et stort antall enheter som hver enkelt er fylt med en isolerende olje. På det tidspunkt da PEA's nåværende ovner ble bygget, ble som standard isolasjonsolje brukt en spesialolje med høy antennelsestemperatur for å gjøre anleggene brannsikre. Oljen inneholder en stoffgruppe under benevnelsen PCB (polyklorerte bifenyler), og det er senere fastslått at oljen ved oppvarming til et visst temperaturnivå spaltes og avgir meget giftige komponenter. Forholdet har vært kjent en del år, og utskifting av kondensatorbatteriene på PEA har stått på PEA's investeringsliste en tid. Da sannsynligheten for brann i kondensatorbatteriene har vært sett på som meget liten, har utskiftningene vært nedprioritert og utsatt.

Det er konstatert at det ved kondensatorbrannen i juni ble utviklet de giftige komponenter dioxiner, og prøver som ble tatt av spesialister umiddelbart etter brannen viste meget høye konsentrasjoner av disse. Da brannen fant sted i det avlukkede transformatorrom ble ingen av PEA's ansatte berørt av utslippene.

Et spesialfirma er engasjert for rengjøring av transformatorrom og utstyr. Rengjøringsprosessen er meget omstendelig og ventes å ta flere måneder. Uhellet kom meget ubeleilig; det er stor etterspørsel etter produktene fra ovn 10, og prisene er gode. Utstyr og driftsavbrudd er imidlertid forsikret, og det ventes at PEA kommer ut av uhellet uten vesentlige økonomiske tap.

Kondensatorbatterier med samme isolasjonsolje som den på ovn 10 er i bruk ved flere av Elkem's bedrifter. Utskifting av slike kondensatorbatterier i Elkem-systemet vil bli forsert.

Utslipp til vann

Rensing av røkgassene fra manganovner foregår ved våtvasking ved alle manganovner i Norge i dag. Gassrensingen skjer ved en tilsetning av vann og støvpartiklene overføres fra gassen til vaskevannet. Ved PEA's første lukkede ovn ble det støvholdige vaskevann ført direkte til Porsgrunnselven. Da PEA's neste lukkede ovn ble bygget i 1963, gikk bedriften inn med et eget renseanlegg for vaskevannet hvor støvet ble utfelt i en sedimenteringstank og deretter filtrert ut på et roterende vakumfilter. Tiltaket gikk dengang like meget på gjenvinning av verdifulle manganenheter i støvet som på rensing av vannet. Da ovn 10 ble bygget i 1968 ble den utstyrt med samme type gassvaskeanlegg som ovn 9, og det ble laget et felles vannrenseanlegg for begge ovner. Utslipp til vann var fremdeles ikke konsesjonsbelagt, og det var ikke definerte utslippsgrenser for de forskjellige elementer i utslippene.

Da ovn 11 ble planlagt var samtidig under forberedelse en ny lov om vern mot vannforurensninger, og det ble fra PEA's side, med sterk støtte fra Elkem's spesialister, lagt ned et meget stort arbeide for å lage et effektivt vannrenseanlegg, som skulle tilfredsstille de krav som man kunne vente ville komme med den nye lov.

Uten å gå for meget i detalj kan det vel fastslås at renseanlegget for vann på ovn 11 har etterhvert funksjonert tilferdsstillende, selv om tilpasning av renseprosess og utstyr har tatt tid og ressurser. Ennå gjenstår en del arbeid for at anlegget skal arbeide perfekt. I prinsippet ønskes ikke noe avløp til elv, vaskevannet i renseprosessen må renses og brukes på nytt, det vil si full resirkulering av vaskevannet. I praksis vil det være nødvendig med et visst avløp, og konsesjonsbetingelsene gir rom for det.

Det opprinnelige felles vannrenseanlegg for ovnene 9 og 10 hadde et vesentlig lavere ambisjonsnivå da det ble bygget enn de krav som senere konsesjonsbetingelser har satt. Anlegget har vært gjenstand for flere forbedringer og i 1988 har det vært tatt et krafttak for å bringe dette renseanlegg på nivå med anlegget på ovn 11 og på linje med konsesjonsbetingelsene.

Forurensningsproblemene er imidlertid ikke slutt med rensing av vaskevannet. Støvpartiklene, som vaskes ut av gassene og som så skilles ut og frafiltreres vaskevannet, må enten anvendes for et eller annet formål eller deponeres på en forsvarlig måte. Noen fornuftig anvendelse av slammet har det foreløpig ikke vært mulig å finne. I forståelse med Statens Forurensingstilsyn og de kommunale myndigheter blandes nå slammet med slagg fra silikomanganprosessen og deponeres som fyllingsmasse på et område i Skjelsvikdalen nær PEA.

Utslippskontroll

Med stor industrikonsentrasjon i Skien og Porsgrunn har distriktet i lange tider vært et av de mest forurensningsbelastede områder i Norge, og luftforurensningene har utvilsomt vært til betydelig sjenanse for befolkningen. På initiativ fra lokale myndigheter ble det i 1969 opprettet et «Kontrollaboratorium for Luftforurensinger i Nedre Telemark», og finansieringen ble fordelt på staten, kommunene og industrien.

Fra 1961 ble luftforurensningsspørsmålet håndtert av Røykskaderådet som igjen sorterte under Industridepartementet, mens vannforurensningsspørsmål fra 1971 ble behandlet av Statens Vann- og Avløpskontroll som sorterte under Vassdragsvesenet. I 1973 fikk Norge det første Miljøverndepartement som så pr. 1. juni 1974 opprettet Statens Forurensningstilsyn, som tok over funksjonene til Røykskaderådet og Statens Vann- og Avløpskontor og dermed samlet alle forurensningssaker i en etat.

Noen systematisk undersøkelse av vannforurensninger og vannkvaliteter i Porsgrunnselven og tilstøtende fjordområder var ikke tidligere utført, og i 1973 satte Miljøverndepartementet i gang en omfattende undersøkelse av disse forhold. Denne resipientundersøkelse ble finansiert av industrien i området etter en fordelingsnøkkel fastsatt av departementet. PEA gikk inn i denne ordningen.

I forbindelse med de nye petrokjemiske anlegg i Bamble ble i 1974 Kontrollaboratoriet avløst av «Statens Forurensingstilsyns Kontrollseksjon i Nedre Telemark», som også finansieres ved bidrag fra den del av den lokale industri som regnes som forurensende. Kontrolleseksjonens oppgaver er i prioritetsrekkefølge: Kontroll av utslipp, overvåking av luftforurensning og informasjon. Kontrollordningen gjelder utslipp til vann og til luft og omfatter følgende bedrifter: Union, Hydro Porsgrunn, Hydro Rafnes, Statoil, Norcem og PEA. Resipientundersøkelsen i 1974-76 følges opp i et overvåkingsprogram med deltagelse fra stat og fylke.

Med de tiltak som myndighetene har satt i verk og bedriftenes innsats for reduksjon av forurensninger har det i 70-80-årene vært tatt kjempeskritt fremover mot et bedre levemiljø i Grenlandstraktene. For PEA's vedkommende er bedriften med hensyn til luftforurensninger praktisk talt blitt usynlig og forurensende utslipp til vann vil med pågående arbeid i løpet av året bli brakt ned på et nivå i overensstemmelse med konsesjonsbetingelsene.

All ferrolegeringsvirksomhet er i dag konsesjonsbelagt. I 1973 ble bedrifter innen visse bransjer, blant disse ferrolegeringsverk, pålagt konsesjonsplikt for all sin virksomhet med hensyn til utslipp til luft og vann og PEA ble gitt de nødvendige konsesjoner i 1975. For MOR-anlegget ble særskilt konsesjon gitt i 1985.

Grenlandsområdet har fått meget mediapublisitet i inneværende år, i stor grad på grunn av miljøvernorganisasjonenes aggressivitet og ofte noe spesielle arbeidsform. Miljøvernorganisasjonenes arbeid må ses som et gode, og det må aksepteres at de bruker ukonvensjonelle virkemidler. Industrien må tåle offentlighetens oppmerksomhet og må ta den erkjennelse at uten et ytre press ville miljøvernarbeidet gått betraktelig langsommere. På den annen side må bestemmende myndigheter være edruelige i sin vurdering av situasjonen til en hver tid og ikke gi pålegg eller ta beslutninger for å høste kortsiktige politiske poeng uten hensyn til bedriftenes økonomiske virkelighet. Miljøarbeid er i mange tilfeller av uomtvistelig helsemessig betydning, men er ofte også av mer trivselsmessig natur. En levedyktig industri og industriarbeidsplasser er også trivselsfaktorer som må vektlegges i denne forbindelse.

Utdrag (s. 155-162) fra:
Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektromatallurgiske gjennom 75 år, 1988
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen