Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år

Fra omorganiseringen i 1977 frem til jubileumsåret

av Paul-Henrik Hynne

Resultatutvikling

Selv om virksomheten på PEA ved inngangen til 1978 var tilpasset markedsforholdene og kraftprissituasjonen, var ikke utsiktene lyse. Linjene og konkunkturutviklingen pekte fortsatt nedover, og den kraftdiskusjon som pågikk i samfunnet i denne periode ga lite håp om bedre krafttilgang og rimelige kraftpriser. Lykkeligvis førte ikke konsernledelsens bekymringer for PEA's fremtidsmuligheter til noen drastiske beslutninger. PEA's ledelse og også divisjonsledelsen hadde tro på at PEA etter den gjennomgripende organisasjonsomlegning som hadde funnet sted i 1977 ville kunne være en levedyktig bedrift.

1978 begynte svakt, men i annet halvår var det klar bedring å spore, og året gikk ut med et rimelig positivt resultat for PEA, forholdsvis bedre enn for konsernet som helhet. Og oppgangen fortsatte. Verdens stålproduksjon lå totalt sett i 1979 på et rekordhøyt nivå, riktignok med store forskyvninger fra de tradisjonelle stålproduserende land i vesten til nye stålproduserende land. Ferrolegeringsforbruket følger stålproduksjonen selv om markedsområdene forskyves, markedene for stål og ferrolegeringer er til syvende og sist globale. De gode avsetningsforhold for ferrolegeringer i 1979 hadde for øvrig ikke bare den høye stålproduksjon som årsak. I samme periode var oljeprisene for annen gang utsatt for en sjokkstigning, som igjen løftet energiprisene slik at en del produsenter tok marginalkapasitet ut av drift og reduserte tilbudet i markedet.

Mens en del gammel kapasitet har gått ut i land med høye energipriser, har andre land øket sin produksjonskapasitet. Særlig har Brasil markert seg som et tungt eksportland for ferrolegeringer. Andre land, f.eks. Venezuela, som har store vannkraftprosjekter under utvikling, vil også utvilsomt melde seg som storprodusenter og eksportører av ferrolegeringer og bety en kraftig utfordring for Norge og andre tradisjonelle eksportland.

Etter toppåret i 1979 fulgte en utflatning av etterspørselen etter PEA's produkter i 1980 og videre et svakt år i 1981 med et, riktignok beskjedent, men likevel negativt resultat.

Ikke bare oljekrisen, men også mange andre internasjonale forhold har hatt betydning for verdens økonomiske situasjon i de siste 70-årene og i 80-årene frem til i dag. Den økonomiske situasjon har til enhver tid vært usikker, og konjunktursvingningene brå og sterke med meget ustabile markedsforhold.

Etter et bunnår for konsernet i 1982, som PEA kom relativt bra ut av, fulgte en bedring av 1983 med en ny topp i 1984 for konsernet såvel som for PEA. Også denne gleden ble kortvarig, 1985 brakte med seg fall i etterspørsel og priser. Konjunkturene fortsatte å synke, PEA fikk igjen et lite underskudd i 1986 og kom ut med et lite overskudd i 1987, mens konsernet som helhet fikk to særdeles dårlige år med betydelige underskudd.

I jubileumsåret kan PEA igjen glede seg over oppgangstider. De senere års erfaringer har selvsagt skapt skepsis med hensyn til varigheten av konjunkturtoppene, men det arbeides målbevisst over hele konsernet og selvsagt også ved PEA med produksjonsbedring og kostnadsreduksjoner for å kunne møte nye vanskeligheter.

Endel situasjoner og tiltak ved PEA de siste ti år skal gis litt ekstra plass.

Produksjonsutstyr

Etter 1977 har PEA hatt fire ovner intakte, ovn 6 med reaktoranlegg og ovnene 9, 10 og 11. I 1985 ble en helt ny prosess for fremstilling av ferromangan affine tatt i bruk, og ovn 6 stanset for godt. I forbindelse med anlegget for denne prosess ble ovnene 7 og 8 med tilhørende utstyr fjernet. Ovn 9 har bare vært i bruk i kortere perioder. PEA's kraftkontrakter gir krafttilførsel av forskjellige sikkerhetsgrad og til forskjellige priser. For full drift av alle tre ovner må et visst kraftkvantum kjøpes over samkjøringen til varierende markedspris. I perioder med høy pris på slik tilfeldig kraft og sammenfallende lave markedspriser kan bruk av denne kraftkategori være ulønnsom. I slike situasjoner er ovn 9 tatt ut av drift.

Gassleveranser til Hydro

I et tidligere kapittel om utnyttelse av PEA's ovnsgass er omtalt tre forskjellige avtaler med Norsk Hydro om salg av gass til forskjellige formål ved Hydro's anlegg på Herøya. Den siste kontrakt ble inngått i 1979 etter nokså harde forhandlinger, som ble ført opp til høyt nivå i begge organisasjoner. Begge parter var sterkt interessert i å få en avtale istand, men sto også hardt på sine oppfatninger om pris og på et stadium i forhandlingene ble disse brutt. Etter noen tid tok Elkem igjen kontakt og partene kom til et rimelig kompromiss.

Nytt overføringsanlegg for gassene fra ovnene 9, 10 og 11 ble bygget og anleggene satt i drift i 1982.

Gassleveransene som nå har pågått i 6 år har vært av stor økonomisk betydning, selv om brukerregulariteten har vært ujevn. I 1984, som var et topp produksjonsår på PEA, leverte PEA en gassmengde til Hydro hvis energiinnhold tilsvarer 17.000 tonn fyringsolje. I 1986 var imidlertid leveransen bare det halve, i det Hydro's ammoniakkfabrikk var ute av drift i lengre tid etter en alvorlig eksplosjonsulykke.

Da gassprisen er knyttet til prisen for fyringsolje som noteres i USA-dollar, har de store prissvingninger som har opptrådt på oljemarkedet og de betydelige valutabevegelser gitt sterkt varierende resultat for PEA's gassleveranser. At PEA's gassinntekter siden gassleveransen til Hydro tok til utgjør ca. 50 mill. kroner mens bedriftens samlede resultat i samme periode utgjør ca. 73 mill. kan jo gi grunn til noen refleksjoner. Forholdet viser hva utnyttelsen av gassens energi betyr, samtidig som det går tydelig frem hvor stor del av resultatgrunnlaget som er utsatt for verdisvinginger utenfor bedriftens kontroll.

Hvorvidt salg av PEA's gass til Hydro alltid vil være den beste anvendelse avhenger av olje- og kraftpris. Et alternativ for PEA vil alltid være å bruke gassen til kraftfremstilling.

Nytt lederskifte

I kapittelet om Elkem er behandlet oppkjøpet av Union Carbide's ferrolegeringsvirksomhet. Forhandlingene med Union Carbide begynte i juni 1980. De norske Elkembedriftene fulgte forhandlingene på avstand med noe engasjement av enkelte spesialister ved vurdering av Union Carbide's forskjellige anlegg. PEA ble mer berørt av forhandlingssituasjonen enn de øvrige verk ved at verksdirektør Hans Chr. Andersen ble valgt til prosjektleder på Elkem's side ved forhandlingene og derved tatt vekk fra sin lederposisjon ved PEA. Som midlertidig leder av den daglige drift ble utnevnt produksjonssjef Paul-Henrik Hynne.

Da forhandlingene med Union Carbide ble avsluttet og overtagelsen var et faktum, var det også nødvendig med betydelige organisasjonsendringer i Ferrolegeringsdivisjonen ved konsernets hovedkontor. I denne sammenheng ble PEA's verksdirektør utnevnt til teknisk direktør ved Ferrolegeringsdivisjonen med hovedansvar for teknisk koordinering av de amerikanske og norske verk. Etter Hans Chr. Andersen ble Paul-Henrik Hynne utnevnt til verksdirektør på PEA fra 1. juni 1981. Som ny produksjonssjef ble ansatt tidligere produksjonssjef ved i Meraker Smelteverk, Halvard Berg.

Nye organisasjonsforhold

Overtagelsen av Union Carbide's ferrolegeringsverk i USA, Canada og Norge fikk nødvendigvis også konsekvenser for Elkem's organisasjon i Norge. En gradvis tilpasning og samkjøring av virksomhetene i Nord-Amerika og Norge har funnet sted gjennom de etterfølgende år. Den umiddelbare konsekvens i Norge var at Ferrolegeringsdivisjonen ble skilt ut som et eget område i Elkem-organisasjonen. Elkem's ferrolegeringsvirksomhet i Norge omfattet etter Union Carbideoppkjøpet ved siden av de tidligere Elkembedrifter Fiskaa, PEA, Bremager og Salten, to nye smelteverk, mangansmelteverket i Sauda og silisiumverket i Meraker. De seks norske verk ble organisert i operasjonsområder etter sine produkter. PEA sammen med smelteverket i Sauda og kraftverkene der utgjorde Manganområdet under ledelse av direktør Carsten Due-Gundersen, som tidligere var direktør for de to selskapene i Sauda. Smelteverket i Sauda skiftet navn fra Electric Furnace Products Company Ltd til Sauda Smelteverk A/S, mens kraftverkene som var organisert i eget selskap, A/S Saudefaldene, fortsatte under sitt gamle navn. Begge selskaper har av praktiske hensyn beholdt selskapsformen som egne aksjeselskaper.

Det var nå naturlig å samle visse funksjoner som berørte begge bedrifter i en felles ledelse i operasjonsområdet eller divisjonen. For PEA's vedkommende hadde innkjøp av manganmalm etter Elkem-overtagelsen fortsatt å være et anleggende for bedriften, likeledes var PEA's produkter blitt solgt direkte fra PEA. I den nye situasjon var det rimelig å utnytte mulighetene for stor-driftsfordeler ved å samle innkjøp av manganmalm fra alle manganverkene i Elkem-organisasjonen: PEA, Sauda, Marietta (USA) og Beauharnois (Canada) i en felles innkjøpssituasjon. Det totale forbruk av malm for konsernets manganbedrifter ligger på ca. 1 million tonn/år, og en slik mengde må tilsi prisfordeler.

På salgssiden hadde PEA og Sauda vært konkurrenter siden PEA tok opp produksjon av manganlegeringer omkring 1930. Nå skulle bedriftens produkter markedsføres under Elkem's navn, og løsningen ble i første omgang at PEA's salgssjef fikk ansvaret for det samlede salg. Senere er alt markedsføringsarbeid i Ferrolegeringsdivisjonen blitt samlet ved hovedkontoret i Oslo. De mange Elkemverk arbeider til dels mot samme marked, og optimal utnyttelse av ressursene på begge sider av Atlanterhavet krever et nært samarbeid av produksjonsopplegg og salgsfordeling. Markedsføringsavdelingen i Oslo opererer derfor i nært samarbeid med tilsvarende funksjoner i Pittsburgh, USA, hvor Elkem's nordamerikanske virksomhet har sitt hovedkvarter.

Samarbeid med Sauda

Sauda Smelteverk var en vesentlig større bedrift enn PEA med flere ansatte, større produksjonsspektrum, flere ovnsenheter og skilte seg kanskje mest ut fra PEA ved at smelteverket var en hjørnestensbedrift i et relativt isolert og begrenset samfunn. Bedriften hadde hatt ansvaret for en rekke samfunnsmessige funksjoner som pådro bedriften betydelige økonomiske belastninger.

Det er grunn til å anta at Sauda's ansatte så med blandede følelser på Elkem's overtagelse av sin bedrift på samme måte som PEA's ansatte da PEA ble overtatt av Elkem i sin tid. Fra PEA's side ble det sett med spenning på den nye situasjon med samkjøring med den vesentlig større Saudabedriften. Samarbeidet har gått over forventning. Noen konkurransesituasjoner har ikke vært til å unngå, men disse har mer virket som incitamenter enn som hindringer. Begge parter har hatt noe å gi og har gått inn i en samlivssituasjon som har vært positiv for begge sider. Omfattende erfaringsutveksling gjennom deltagelse i felles prosjektgrupper og gjensidige bedriftsbesøk ved siden av regelmessige møter i manganledelsen har gitt positive resultater og skapt en utmerket samarbeidsatmosfære.

Omlegging av raffineringsprosessen

Som nevnt i avsnittet om Elkem's ferrolegeringsvirksomhet er Norges naturlige fortrinn for slik produksjon, nemlig adgang til rikelige og rimelige kraftmengder, i ferd med å forsvinne. Konkurranseklimaet for standardprodukter er hårdt, og det er viktig å utvikle prosesser for mer raffinerte produkter hvor særkompetanse kan komme til sin rett.

Den prosess for fremstilling av ferromangan med lavt karboninnhold som PEA startet i 1974 og som fortsatt var i bruk ved Union Carbide-oppkjøpet i 1981, var en prosess hvor manganoksyder reduseres med silisium fra silikomangan. En annen fremgangsmåte er å fjerne karbon fra standard ferromangan ved å oksydere karbonet ved tilførsel av oksygen. En slik prosess var utviklet av Union Carbide og i bruk i Sauda. Da prosessen ble tilgjengelig for Elkem ved Union Carbide-oppkjøpet, ble arbeid med å videreutvikle prosessen med henblikk på høyere utbytte og bedre økonomi satt i gang. Blåseprosessen for manganraffinering har mange likhetspunkter med etablerte prosesser for stålfremstilling. I stålprosessene har utviklingen tildels gått fra blåsing av oksygen på overflaten av smeltebadet til innblåsing av oksygen gjennom dyser i beholdervegg nede i smelten. En prosessforbedring i manganraffinering ble søkt etter samme utviklingslinje som i stålprosessene.

Forslag til en forbedret raffineringsprosess forelå fra Elkem's forskningsavdeling i 1983. I utviklingsprosessen hadde markedsundersøkelser vist at behovet for raffinert ferromangan kunne ventes å stige, og PEA søkte bevilgning for et anlegg med en produksjonskapasitet på 35.000 tonn pr. år. Det gamle anlegget hadde en kapasitet på ca. 10.000 tonn pr. år begrenset av kapasiteten på den gamle ovn 6 og ville utvilsomt bli ulønnsomt i løpet av kort tid.

Sauda var også interessert i å oppdatere sin raffineringsprosess med utvidet kapasitet og begge bedrifter konkurrerte om bevilgning til et nytt anlegg, idet hverken konsernøkonomi eller markedsoppfatning tilsa utvidelse av produksjonen ved begge verk på dette tidspunkt. En totalvurdering av situasjonen, som også tok med bedre leveringssikkerhet ved fordeling av denne produksjon på to forskjellige verk, gikk i PEA's favør, og prosjektarbeid ble satt igang.

Den endelige prosess fikk en noe annen utforming enn tilsiktet ved prosjektets start. Under prosjektarbeidet ble Elkem kjent med en annen teknologi utviklet av den tyske ingeniør Willy Korf. Denne teknologi, som egentlig er utviklet for stålproduksjon, syntes interessant, og kontakt med Korf ble etablert. Nærmere studium av Korfs prosessutforming, bl.a. gjennom besøk ved et Korf-eiet stålverk i Brasil, underbygget fordelen ved Korf-teknologien. Forsøk ved forsøksstasjonen på Fiskaa bekreftet denne oppfatningen, og en avtale om utnyttelse av Korfs patenter ble inngått. Prosessen ble gjenstand for et grundig forarbeid, og ved siden av arbeidet ved forsøksstasjonen på Fiskaa, ble utført modellforsøk ved SINTEF i Trondheim.

Prosjektarbeidet og anlegget hadde flere interessante sider. Arbeidet med både prosessutvikling og planlegging var et fellesprosjekt hvor såvel Elkem Engineering som forsøksavdelingene i Norge og USA deltok sammen med PEA's personell. Den opprinnelige oksygenblåseprosess for manganraffinering som ble utviklet ved Union Carbide's anlegg i Niagara Falls i Amerika fikk der benevnelsen MOR for Metal Oxygen Refining, og denne benevnelsen har fulgt prosessen videre slik at den nye raffineringsprosess ved PEA bare kalles MOR.

For PEA's vedkommende var dette prosjekt det største ved bedriften etter anlegget av ovn 11 i årene 1970-1972. Erfaringene fra prosjektarbeidet med gassoverføringsanlegget til Norsk Hydro kom godt med og ble et fundament for den nye prosjektgruppen som hovedsakelig var satt sammen av de samme lederne fra bedriftens fagavdelinger. Samarbeidet mellom alle deltagende organisasjoner og grupper ga verdifulle erfaringer til alle parter og bør komme til nytte ved senere prosjekter av stort omfang.

Karakteristisk for prosesser med oksygenblåsing er utvikling av store røkmengder, og utstyr for rensing av gass utgjør en meget stor del av anlegget, såvel kostnadsmessig som plassmessig. Å få plassert det nye anlegg inne i og blant PEA's eksisterende bygningsmasse uten å bryte interne transportlinjer var et problem som prosjektgruppen fikk løst på en meget tilfredsstillende måte.

Et spesielt interessant trekk ved den tekniske løsning er en anvendelse av avansert elektronisk utstyr i prosesskontrollen. I prosjektfasen sto man overfor et valg mellom bruk av kjent konvensjonell instrumentering og bruk av datateknologi for prosesstyring. Den nye datateknologien ble valgt, og etter en normal tilpasning- og innkjøringsperiode, har styringssystemene virket meget tilfredsstillende. Det er interessant å notere at operatørene har tilegnet seg de nødvendige ferdigheter med dette styringssystem uten noen problemer.

I prosessen brukes først og fremst oksygen, men også store mengder CO2 eller karbondioksyd går med. Det nære naboskap til Norsk Hydro har i denne sammenheng vært fordelaktig. Begge gasser produseres ved Herøyafabrikkene, og gassene leveres nå fra Norsk Hydro i rørledning direkte til forbruksstedet. MOR-anlegget har når dette skrives vært i drift i ca. 2½ år.

Produksjonskapasiteten i inneværende år ligger ca. 40% høyere enn prosjektforutsetningen, produktene holder godt de ønskede spesifikasjoner og også produkter med høyere raffineringsgrad enn forutsatt kan lages. Anlegget må karakteriseres som en suksess.

Utdrag (s. 128-137) fra:
Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år, 1988
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen