Fra: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år
Siden SKK overtok aksjemajoriteten i selskapet i 1920 hadde styret hatt 6 medlemmer. I mars 1939, på første generalforsamling etter adv. Knagenhjelm's død, men før direktør Traaholt's bortgang, foreslo direktør Christiansen å begrense antall styremedlemmer til 4 mot tidligere 6. Bakgrunnene for dette forslag er uklare, men såvel SKK som Meteor støttet forslaget, som da ble enstemmig vedtatt av generalforsamlingen den 13. april 1939. Vedtaket medførte ingen umiddelbare endringer idet Knagenhjelm jo var gått bort og Meteor's representant Leon Levy aldri var til stede på styremøtene, så styret fortsatte med samme sammensetning som tidligere. Da direktør Traaholt døde i 1939, ble tidligere driftsingeniør i Vestfold Kraftselskap, Olav Strand, ansatt som Traaholt's etterfølger i SKK. PEA holdt sin generalforsamling 30. mars 1940, og da Olav Strand ikke skulle tiltre i sin nye stilling før i mai, valgte SKK Porsgrunns ordfører, bankbestyrer Th. Weber, som sin representant, ved siden av tidligere borgermester, nå rådmann, Kjølseth. Styrets øvrige medlemmer var fortsatt direktør Alex Christiansen og Meteor's dr. Friedrich, og dette var PEA's styre da krigen rammet Norge i 1940.
Krigsutbruddet i 1939 møtte et ikke helt uforberedt PEA. Under de foreliggende usikre forhold hadde PEA's ledelse arbeidet for å sikre bedriften en så stor råmaterialbeholdning som mulig. De planlagte utvidelsesarbeider ble besluttet lagt til side, og arbeidet ble konsentrert om å holde bedriften gående med det eksisterende produksjonsutstyr.
Selv om bedriftens ledelse syntes å ha vært forutseende i tiden umiddelbart foran okkupasjonen av Norge, ble selvsagt ikke PEA spart for noen av de vanskeligheter som krigen førte med seg for andre bedrifter og for Norge's befolkning i sin alminnelighet. De første krigsårene bragte forøvrig med seg et problem som bedriften hadde vært spart for i en årrekke. Vinterene var vannfattige, kraftforsyningen sviktet og i årene 1939-1942 ble det totalstans i henholdsvis 3, 5 og 7 måneder. En medvirkende årsak antas også å ha vært kraftleverandørens motvilje mot å levere kraft til en virksomhet som kunne ses som et bidrag til okkupasjonsmaktens våpenfabrikasjon og krigføring.
Også ved disse driftsstansene forsøkte PEA å beskjeftige sin arbeidsstokk og benyttet den, i den grad det var mulig, i vedlikeholdsarbeid og nyanlegg. Planene for et nytt ovnsanlegg som var påbegynt i 1938, men lagt til side da krigstruslene meldte seg for alvor, ble tatt frem igjen, nå med et anlegg for ferrosilisium som siktemål.
I et tidligere avsnitt om Elkem er nevnt at PEA's driftsbestyrer Tønnes Ellefsen allerede i 1920-årene syslet med tankene om en roterende ferrosilisiumsovn. Datidens omstendigheter gjorde at han da ikke fikk realisert denne ide. Senere fikk han imidlertid gjennomslag for sine tanker om en roterende ovn hos Elkem, som etter vellykkede forsøk bygget en slik ovn for ferrosilisium på Fiskaa Verk i 1937. Med en ny ovn på PEA var nå tiden inne for å realisere denne ideen ved eget verk og PEA's ovn nr. 6, som ble tatt i bruk i 1942, ble de da en roterende ovn for ferrosilisiumproduksjon.
Vesentlig på grunn av svikt i kraftforsyningen gikk PEA's produksjon sterkt tilbake omkring krigsutbruddet fra nesten 20.000 t legering i 1938 til vel 16.000 t i 1939, til ca. 10.000 t i 1940 og til bare ca. 6.000 t i 1941. At bedriftens overskudd steg fra kr. 284.000 i 1938 til kr. 666.000 i 1940, sier noe om prisutviklingen for PEA's produkter i denne periode, som selvsagt var preget av rustningsindustriens krav til stål.
Da den nye ovn 6 kom i bruk i 1942, steg igjen produksjonen, men ikke så meget som ovnskapasiteten skulle tilsi. Etterhvert som situasjonen utviklet seg under den tyske okkupasjon øket den sivile motstand, og hverken den lokale ledelse eller de ansatte søkte å styrke produktiviteten utover det som var rimelig for å holde hjulene i gang. Markedet for PEA's produkter ble etterhvert hovedsakelig den tyske stålindustri. Oversikt over produksjonsvolumene fra krigsårene er ikke lenger tilgjengelige, men produktprisene må ha vært gode. Regnskapene viser gode resultater i alle år, med en markant topp i 1944 på nærmere 1,5 mill kr., til tross for at bedriften våren 1944 måtte stanse på grunn av kraftmangel. Foruten 8% aksjeutbytte ble det også bevilget romslige gratialer til de ansatte og gitt bevilgninger til en rekke sosiale og veldedige tiltak.
Mens den daglige drift ved PEA gikk sin gang, ble etterhvert situasjonen på styreplan preget av et sterkt motsetningsforhold mellom SKK's direktør Olav Strand og PEA's direktør Alex Christiansen. Utgangspunktet for striden var kraftkontrakten mellom SKK og PEA. Da direktør Strand overtok ledelsen av SKK etter direktør Traaholt's død bare få måneder før krigen kom til Norge, drev PEA fremdeles etter kraftkontrakten fra 1920. Kontrakten var en spillkraftkontrakt, men sikret PEA fra 1925 4.440 kW i vintermånedene og 2.590 kW i sommerperioden. Resten av forbruket var spillkraft uten noen leveransesikkerhet. PEA's totale kraftforbruk var fra 1935 til 1939 øket fra ca. 4.000 kW til nærmere 10.000 kW, slik at den usikre andel av PEA's spillkraftforbruk var gått vesentlig opp.
Gjeldende kraftkontrakt ville løpe ut i 1942, men allerede i 1936 var en avtale om en ny kraftkontrakt til avløsning av 1920-kontrakten blitt inngått mellom SKK og PEA ved direktørene Traaholt og Christiansen. Den nye kontrakten ga PEA et fastkraftkvantum på 5.000 kW, altså en noe større sikkerhet enn i 1920-kontrakten, men fortsatt ville den største delen av PEA's kraft være spillkraft uten leveransesikkerhet. PEA hadde merket lite til dette, da det etter at Norekraften kom inn i 1928 hadde vært rikelig med kraft som PEA hadde nytt godt av, slik at bedriften nærmest betraktet spillkraften som en fast kraftleveranse.
I 1940 inntraff for første gang på lang tid kraftknapphet som følge av tørke og vannmangel. Dette måtte få et utslag i forskjell mellom fastkraft- og spillkraftleveranser, og PEA måtte gå til driftsinnskrenkninger og periodevis driftsstans.
Med dette forhold som bakgrunn, tok direktør Strand opp med direktør Christiansen forståelsen av den forestående nye kraftkontrakt, og det viste seg raskt betydelig uoverensstemmelser om tolkningen av den. Hva disse gikk ut på er uklart, men det synes klart at Christiansen mente at PEA ikke lenger var tjent med den nære tilknytning til SKK og kanskje burde søke andre forbindelser, navnlig Norsk Hydro, som han antok ville kunne skaffe den kraft PEA ville trenge i fremtiden. Denne oppfatning ga han uttrykk for overfor Strand.
SKK hadde aksjemajoriteten i PEA siden 1920 og hadde besatt styreformannsposisjonen etter h.r. advokat Knagenhjelm's død i 1939. Ved generalforsamlingen i 1941 var Strand av SKK's styre tiltenkt formannsstillingen. Imidlertid gjorde også Christiansen krav gjeldende på denne etter sin oppfatning av en forståelse av 1920 mellom SKK og Meteor om en balanse mellom majoritets- og minoritetsinteressene i PEA.
For «husfredens» skyld aksepterte SKK dette mot en erklæring fra Christiansen om at han ikke skulle oppta noe som helst arbeid for å endre de eksisterende eierforhold ved bedriften, med mindre dette skjedde i overensstemmelse med SKK. På dette tidspunkt hadde allerede Christiansen vært i kontakt med Norsk Hydro om en mulig interesse for å overta Meteor's aksjepost i PEA. Dette foranlediget igjen Hydro til, ved en passende anledning, å forhøre seg med SKK om mulighetene for kjøp også av SKK's PEA-aksjer, da bare kjøp av alle PEA-aksjene vil være av interesse for Hydro.
Det videre forløp av denne sak er et ganske komplisert sett av forhandlinger mellom SKK, PEA og Hydro, hvor også Nordisk Lettmetall kom inn i bildet. Nordisk Lettmetall var et selskap etablert av den tyske okkupasjonsmakt for å utnytte norsk vannkraft til fremstilling av aluminium og magnesium til sin rustningsindustri. Fabrikken for en slik produksjon var besluttet lagt til Herøya. Hydro og Hydro's ledelse var nødtvunget blitt trukket inn i Nordisk Lettmetall's etablering og virksomhet, og da PEA's tomteområde var av en viss interesse i denne sammenheng, kom også dette forhold inn i diskusjonen om kjøp av PEA's aksjer.
Parallellt med denne sak lå SKK i forhandlinger med Hydro om kraftleie og kraftformidling og så seg dermed ikke tjent med å avvise Hydro's interesse for PEA, men gikk inn i forhandlinger, selv om et salg ikke var i SKK's interesse. Saken ble løst ved at direktør Strand stilte uakseptable høye priskrav for salg av SKK's PEA-aksjer, og Hydro/Lettmetall frafalt sin interesse. Noen unyttede tomteområder syd og vest for PEA's anlegg ble imidlertid solgt til Lettmetall ved denne anledning, samtidig som PEA påtok seg visse tjenester ved den fremtidige produksjon.
Det forhold at Christiansen tok PEA's eierforhold opp med Hydro, på tross av sin forsikring om det motsatte ved formannsvalget til styret eller ikke gjorde klart at han allerede hadde vært i kontakt med Hydro i en slik sammenheng, bidro til å tilspisse forholdet mellom Strand og Christiansen. Da så Christiansen i 1942 meldte seg inn i NS, var motsetningsforholdet klart. Ved neste valg, i 1942, sikret SKK seg formannsstillingen ved sin styreformann Halvorsen.
Et nytt stridsspørsmål mellom SKK og PEA dukket opp i forbindelse med rekvirering av kraft til PEA av de tyske myndigheter i 1943. Christiansen brakte prisspørsmålet opp for Arbeidsdepartementet, som fastsatte en pris som ikke ga SKK dekning for sine omkostninger. SKK gikk til søksmål mot departementet for å få avgjørelsen underkjent, men trakk saken tilbake på grunn av trusler fra tysk side via departementet.
På generalforsamlingen i 1944 ble Christiansen ikke gjenvalgt til styret. Christiansen protesterte mot valget, idet han mente at SKK hverken hadde anledning til å holde ham utenfor styret eller hadde rett til å ha et flertall i styret. Det var enighet om å bringe dette forhold inn for en voldgiftsavgjøreise, men før saken kom til behandling brakte Christiansen saken opp for Innenrikdsdepartementet. Etter påbud fra departementet ble direktør Strand satt utenfor styret, og et helt nytt nasistisk styre med direktør Christiansen som formann ble innsatt. Dette nye styre rakk bare å holde et møte før krigen var slutt, og samtlige medlemmer av det nye styret, inklusive direktør Christiansen, ble fengslet for medlemskap i NS.
De sterke motsetningene innen styret grep ikke inn i bedriftens daglige virksomhet. Produksjonen gikk sin gang med de besværligheter som krigen førte med seg for bedriften og for de ansatte. Råmaterialtilgangen var usikker, malm, koks og kull måtte importeres, men da makthaverne trengte PEA's produkter, ble de nødvendige mengder skaffet til veie. Men krafttilgangen var uregelmessig og var vel i stor grad bestemmende for produksjonstakten.
Dagliglivet for PEA's ansatte var vel under krigen som for folk flest; mat var en mangelvare og bedriften søkte å støtte opp med enkelte bidrag. En styreprotokoll beretter: «Det besluttedes å anskaffe et parti saltet sild til fordeling etter redusert innkjøpspris», og gjennom krigsårene ble det levert suppe til de ansatte. At støtten ikke var mer omfattende skyltes nok mer mangel på matvarer enn på økonomiske midler.
Bare i ett tilfelle var bedriften direkte utsatt for krigshandlinger. Den 24. juli 1943 ble Herøya bombet. Målet var det tyske lettmetallanlegg som var under oppførelse på Hydro's eiendom på Herøya. Allerede i 1941 ble arbeidet med å bygge en fabrikk for fremstilling av 10.000 tonn magnesium og 12.000 tonn aluminium påbegynt, og dette arbeid nærmet seg fullførelsen i 1943. Den allierte ledelse fulgte våkent med i det som skjedde på Herøya, og ville åpenbart ikke tillate dette tilskuddet til Tysklands krigspotensial.
Kl. 12.45 lørdag den 24. juli gikk flyalarmen, og fra kl. 13.30-14.15 tømte 120 amerikanske fly sin bombelast over Herøya. Mens lettmetallfabrikken på Herøya ble fullstendig rasert, Eidanger Salpeterfabrik sterkt skadet og 55 mennesker mistet livet på Hydros område, slapp PEA forbausende lett fra bombingen. Selv om det ble registrert 38 bombenedslag på PEA's område, ble ingen mennesker skadet, men opplevelsen må ha vært sterk for alle som satt i kjellere og dårlige beskyttelsesrom og hørte bombene falle.
Ovnshus 1 ble en del skadet. For øvrig ble ingen bygninger truffet, og den materielle skade var ikke overveldende, selv om reparasjonskostnadene naermet seg kr. 300.000. Det berettes at fabrikken kunne ha vært i drift igjen i løpet av få uker, men arbeidet med å reparere transformatorer, som kunne ha vært utført på 10 - 14 dager, ble trukket i langdrag og tok flere måneder. Utpå høsten ble det så igjen vannmangel og driftsstansen varte til langt utpå våren 1944.
| Utdrag (s. 70-79) fra: Paul-Henrik Hynne: Elkem A/S PEA, tidligere Porsgrunn elektrometallurgiske gjennom 75 år, 1988 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |