PEA gjennom 50 år

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6

Etterkrigsårene

av Carl Lund

Da krigen var slutt, stod PEA i den eiendommelige situasjon at den var uten noen ledelse. Som før nevnt ble samtlige norske styremedlemmer og suppleanter, adm. direktør og revisor alle fengslet som NS-medlemmer. Hovedaksjonæren SKK ved dir. Strand tok da initiativet, og anmodet Gjerpen Skifterett om å innkalle til generalforsamling for å få styret inn i lovlige former.

Denne anmodning ble imøtekommet, og ekstraordinær generalforsamling ble holdt 8. juni 1945. Sorenskriver Håvik åpnet møtet. Dir. O. Strand ble valgt til dirigent, og under hans ledelse foregikk forhandlingene. Det ble enstemmig vedtatt å erklære den siste avholdte generalforsamling for ulovlig, og samtlige beslutninger som var fattet der for ugyldige. SKK og Meteor var nå enige om «maktfordelingen», i selskapet. Voldgiftssaken ble hevet med begge parters tilslutning, og det ble foretatt valg på helt nytt styre:

1. Bankbestyrer Th. Weber, Solum. Suppl. Kapteinløytnant C. P. Wright, Porsgrunn.
2. Dir. O. Strand, Porsgrunn. Suppl. Ing. E. C. Knudsen, Borgestad.
3. M. Jules Bloch, Geneve. Suppl. Kontorsjef Wm. Prøis, Porsgrunn.
4. Ing. T. Ellefsen, Porsgrunn. Suppl. Disp. Johan Jeremiassen, Porsgrunn.

Av de fire styremediemmer representerte Weber og Strand hovedaksjonæren SKK, Bloch representerte Meteor, (dr. Fridrich var død i 1944), mens ing. Ellefsen var nøytralt medlem utenfor aksjegruppen. Han forpliktet seg til å stemme på SKK s formannskandidat. Da bankbestyrer Weber døde allerede 14. juni 1945, rykket kapteinløytnant Wright opp som fast styremedlem, og ble valgt til styrets formann.

Etter M. Jules Blochs død 6. desember 1945 ble hans sønn M. Gilbert Bloch valgt til nytt styremedlem i 1946. Som personlig varamann for C. P. Wright valgtes først reparatør Abr. Skilbred, Bøle, og senere fra 1949 - mekaniker (ordfører) Joh. Kristensen, Skotfoss. l 1950 ble overing. Th. Holst Eggen, Porsgrunn ny varamann for dir. Strand.

Styret avskjediget den tidligere direktør, og konstituerte driftsbestyrer Ellefsen som ny adm. direktør. Han ble fast ansatt fra 6. august 1945. Regnskapet for 1944 ble gjort opp med et overskudd på bortimot halvannen million, og styret ordnet opp i forskjellige andre saker fra krigstiden, diverse lønnsspørsmål og bevilgninger, skattesaker, m.m. Blant annet ble det bevilget ca. 40 tusen kroner som siste okkupasjonsår var blitt utbetalt til hjemmefronten.

Driften var stanset den 8. mai, driftsstansen gikk over i fellesferien, og først 10. oktober kom virksomheten i gang igjen. Da begynte produksjonen av FeSi på en ovn. Med den lange stans var det naturlig at driften i 1945 ga et betydelig underskudd. Dette ble imidlertid dekket ved overføring av 500 tusen kroner fra det store overskudd i 1944.

Krigen var slutt, men den etterlot en verden i kaos. Det tok tid før det ble etablert et noenlunde normalt produksjons- og forretningsliv igjen. Markedsforholdene var vanskelige det første etterkrigsår, med lave priser, høye frakter, stor konkurranse, og dårlig kommunikasjon landene imellom. Dessuten var bedriftenes maskinelle utstyr nedslitt og foreldet, og konkurranseevnen tilsvarende redusert.

Imidlertid var behovet der for alle slags produkter, ikke minst jern og stål. Den ødelagte verden skulle gjenreises. Alt i løpet av 1946 ble det så stor etterspørsel etter FeSi at det var vanskelig for PEA å klare leveringene. Tross svikt i krafttilførselen lyktes det stort sett å holde to ovner i gang.

Dessverre inntraff det høsten 1946 et par alvorlige ovnuhell. Den ene var på ovn 2, som produserte råjern. Der flommet ca. 60 tonn råjern ut og fylte hele tappeøsekanalen foran ovnen. Ved inspeksjonen viste det seg at ovnen var i en slik forfatning at en midlertidig reparasjon var utelukket. Ovnen måtte ikke bare ommures, men en stor del av stålkonstruksjonen måtte også fornyes.

Det andre ovnsuhellet gjaldt ovn 6. Ved avdekning av det øvre bunnlag ble det funnet en mektig rujernsblokk på ca. 40 tonn som gikk helt til ovnens stålbunn. Det var et vanskelig og langvarig arbeide å få den fjernet. Det måtte skje ved å bore huller og sprenge jernet ut med dynamitt i små stykker ad gangen.

Dels for å stimulere arbeidsinnsatsen, dels fordi lønningene lå lavere enn ved bedrifter i nærheten ble det fra oktober 1946 innført en ordning med ekstra lønnstillegg for arbeiderne, den såkalte «produksjonsakkord». Alt den første måneden økte de utbyttet på ovnene med ca. 15%.

Etter hvert stabiliserte forholdene seg noe. 1946 var et godt år for Norge, preget av ro og fremgang i det økonomiske liv. Også PEA fulgte med i oppgangen. l begynnelsen av 1947 meldes det om tilstrekkelig elektrisk energi, nok arbeidere, og stor ordretilgang. Dir. Ellefsen var en tur i USA for å undersøke markedsforholdene, og besøkte også diverse stålverk. Han rapporterte at det for tiden ikke var mulig for PEA å få levert vanlige ferrolegeringer der. Frakt og toll gjorde det umulig å konkurrere. Derimot kunne kullstoffattig ferromangan avsettes, men det var ikke så lett å få tilstrekkelig malm. Den russiske handelsavtale ga for lite manganmalm til PEA, og det var i det hele vanskelig med eksportlisenser fra forskjellige land f.eks. India.

Den store etterspørsel fortsatte, men et par år utover var det mange forstyrrelser og driftsstanser på grunn av svikt i krafttilførselen. Særlig var 1947 et vanskelig år i så måte. Da var det en katastrofal tørkeperiode i juli-august, den verste på hundre år. Ovn 6 måtte stoppes den 1. sept. og ovn 2 den 8. sept, og det var hel driftsstans til april 1948.

Driftsstansen ble fulgt av en forsert drift med dyr ekstrakraft. Imidlertid ble transformatorstasjonen reparert og utbedret, og fra høsten 1949 kunne bedriften regne med nok kraft. Fra da av har PEA i realiteten fått en meget jevn kraftlevering, bare med en mindre innskrenkning i vanskelige vintermåneder.

Under disse forhold var det naturlig at spørsmålet om utvidelse meldte seg. Det kom også et visst påtrykk utenfra. Marshallplanen, som Norge sa ja til i 1947, ønsket økning av den norske FeSi produksjon, men ønsket ikke anlegg av nytt ferrolegeringsverk. Økningen måtte derfor komme gjennom de gamle bedrifter.

l begynnelsen av 1949 var planene kommet så langt at dir. Ellefsen kunne legge frem foreløbige omkostningsoverslag på 2 1/2 til 3 millioner kroner for utvidelse av FeSi produksjonen. En ny ovn for raffinert ferromangan ble satt i gang fra 30. mars 1949, ovn 1. Om høsten meldes det at driften av den nye raffineringsovnen hadde gått bra.

Devalueringen i 1949 hadde varierte virkninger, bl. a. viste det seg at stabiliseringslinjen innenlands ikke kunne holdes. Men eksportnæringene fikk en lettelse i den prismessige konkurranse, og passerte nå indekstallet for de siste førkrigsår. Særlig var det en betydelig fremgang for den elektrokjemiske og den elektrometallurgiske industri.

Selv om både råstoffprisene og prisene på de ferdige produkter fluktuerte noe, var driftsforholdene stort sett meget gode for PEA. En tid var etterspørselen så stor at det ble drevet en sterkt forsert eksportproduksjon, med 50% større produksjon enn vanlig. Det ble derfor fortsatt arbeidet med planer om nyanlegg og utvidelser. l løpet av 1950 ble det undertegnet kontrakter med Elektrokjemisk A/S om nytt ovnsanlegg for ferromangan, og med ing., Selmer om ny verkstedsbygning. En høyst påkrevd utvidelse av kontorbygningen måtte vente, da byggetillatelse foreløbig ble avslått.

Fra denne perioden ble det fast skikk å yte et gratiale til arbeidere med lang tjenstetid ved PEA, og det ble vedtatt faste retningslinjer for økonomisk støtte til de ansattes boligbygging. Det har alltid vært en stor fordel for bedriften at den har hatt en stabil arbeidsstokk, en solid kjerne av pålitlig, øvede folk. I 1949 var det f. eks. 14 funksjonærer og arbeidere med 30 års tjenstetid eller mer, i 1950 ytterligere 17.

I slutten av 1950 var det tilsammen ca. 300 funksjonærer og arbeidere ved bedriften. Eksportverdien var da kommet opp i omtrent 2 millioner kroner pr. måned - ekspansjonen fortsatte. Koreakrigen i 1950 satte fart i rustningsindustrien, og det gode år 1951 ga et overskudd på nesten to millioner kroner for PEA. Styret bevilget 21. desember 1951 store beløp til forlengelse av høybanen (188 tusen), losseapparat (454 tusen), løpekran (167 tusen), beskyttelsesrum med garderober (270 tusen), samt pumpehus (95 tusen).

Begynnelsen av 1950 - årene var i det hele tatt preget av livlig virksomhet på alle fronter i PEA. Bedriftens dyktige stab under dir. Ellefsens kyndige og inspirerende ledelse var travelt opptatt med forbedringer av det gamle og planlegging av nytt. De eldste ovnene hadde nådd en ærverdig alder, de var fra 1927 og 1928, og kunne nå trenge avløsning.

En ny ferrolegeringsovn (ovn 7) var ferdig i februar 1953 og ble satt i ordinær drift 12. juni samme år. Den ble bygget etter henstilling fra Industridepartementet. Statsmyndighetene ønsket store utvidelser av produksjonsapparatet da eksportindustrien skaffet valuta til landet.

Produksjonsøkningen med 4 ovner i drift (3 på FeSi og 1 på manganprodukter) førte til plassmangel. Den disponible plass for råmaterialer var liten for drift på 3 ovner, og helt utilstrekkelig for 4. Det ble også nødvendig å bygge ny kai, en forlengelse på ca. 94 meter, og nytt krananlegg.

l mldten av 1950-årene hadde Norge noen meget gode år økonomisk sett, med rekordytelser innenfor alle næringsgrener. På verdensmarkedet var det jevnt over stor etterspørsel etter ferrolegeringer, selvom markedsforholdene skiftet noe fra år til år. PEA lå i 1954 inne med store lagre av høyprosentig FeSi, som det da var meget dårlig avsetning på. Derimot ble hele manganproduksjonen solgt, bl.a. var Østerrike blitt et godt marked.

Bedriftens produkter var i det hele meget godt ansett. På styremøtet 1. september 1954 kan f.eks. adm. direktør meddele at «vi fra en del forbrukere av vår silico mangan, bl.a. i Tyskland, hadde fått kompliment for kvaliteten av våre produkter, og enkelte verk hadde bestemt forlangt kun å få levert legeringer fra PEA».

l disse gode etterkrigsår, da PEA vokste til en virkelig storbedrift, hadde den hele tiden den samme ledelse. Styrets medlemmer ble gjenvalgt hvert år, med konsul Carl P. Wright som formann. Den daglige ledelse lå hos den mann som kjente bedriften ut og inn, adm. direktør T. Ellefsen. Etter 40 års tjeneste ble han i 1959 overrakt en gave «som en påskjønnelse og takk for de utmerkede tjenester han gjennem mange år hadde ydet vårt selskap».

Like stabil var forholdene i den merkantile avdeling der kontorsjef Wm. Prøis i 1960 ble påskjønnet for sin 40 års tjenestetid ved bedriften. l tillegg til sin utmerkede innsats som kontorsjef hadde han i mange år deltatt i styrets arbeide som fast varamann.

For å imøtekomme de stadig skjerpende krav til en bedre velferds- og sosialtjeneste samt personalforvaltning, ble R. Lassen ansatt 1. oktober 1957 som velferdssjef (pers. sjef fra 1965).

l den tekniske avdeling hadde dir. Ellefsen fra 1946 driftsbestyrer T. Høverstad ved sin side. Ing. Søraas sluttet da ved bedriften. l 1957 sluttet PEA's dyktige metallurg dr. ing. A. Frisak. Som ny metallurg og laboratoriesjef var fra 1. oktober 1957 ansatt siv. ing. A. Udgaard. I 1957 ble siv. ing. R. Sørlie ansatt som driftsingeniør.

Kraftprisene steg nå noe, på grunn av de store og økende utgifter SKK hadde hatt og stadig hadde, for leveranse til PEA. l tilslutning til de store kraftledninger over Porsgrunnselva hadde de bygget en ny transformatorstasjon på Roligheten til en pris av mellom to og tre millioner kroner. Til det kom energitapene, og utgifter til overføring og transformering.

Det var i denne perioden også kraftvanskeligheter etter nedbørfattige sommere. Vinteren 1955/56 var ovn 6 stoppet fra november til mars, og driftsinnskrenkningen førte til at bedriften ble liggende etter med leveringer av høyprosentig FeSi for Sentralkontoret. (Norske Ferrosilisiumsprodusenters Sentralkontor ble opprettet i 1945 som en felles salgsorganisasjon for norsk produsert høyprosentlig ferrosilisium). Andre periodiske ulemper var lavere priser på grunn av skjerpet konkurranse, vanskeligheter med tilførsel av manganmalm og kvarts, m.v. Stort sett gikk bedriften for fullt, og med gode økonomiske resultater. Millionoverskuddene fortsatte. Først i 1957 og 1958 kom det et konjunkturomslag med hardere konkurranse og fallende priser, i Norge som i verden ellers. Under disse forhold ble det aktuelt å finne nye, sikre markeder for manganmalm, og i den forbindelse ble det reist spørsmål om å investere i drift av manganmalmforekomster i Marokko. Adm. direktør foretok en reise dit for å undersøke forholdene, og kom til det resultat at PEA burde engasjere seg i grubevirksomheten i Marokko. Han argumenterte med at det stadig ble vanskeligere å skaffe god malm, at den marrokanske malm var god, og at landet fraktmessig sett var den billigste kilde.

En tid samarbeidet PEA med et svensk selskap, Wargøns A/B, Vänersborg, om prøvedrift i en enkelt marokkansk grube. Senere førte den politiske utvikling i Nord Afrika til at styret enstemmig besluttet å avvikle sine interesser i Marokko og opphøre med den prøvedrift de hadde drevet sammen med det svenske selskap.

Meteors representant i styret, M. Gilbert Bloch, hadde hele tiden vært en motstander av Marokkoplanen, og han kjempet også mot et annet prosjekt som var oppe samtidig, nemlig at PEA skulle engasjere seg i anlegg av et ferrosilisiumverk i Nord-Norge. Styret besluttet imidlertid 31. august 1957 å delta i reisingen av Nord-Norge verket sammen med de andre medlemsbedrifter i Norske Ferrosilisiumprodusenters Sentralkontor.

Det var nemlig fra myndighetenes side gitt uttrykk for at hvis de norske verker ikke gikk inn for en slik plan, ville det bli gitt konsesjon til et kapitalsterkt utenlandsk (tysk) selskap. Nord-Norge-planen bød også på visse fordeler. Der var billig elektrisk kraft, råmaterialer fantes på stedet, og anlegget kunne bli en god forretning når det ble bedre tider for smelteindustrien.

Foreløbig ble forholdene enda vanskeligere, og styret gikk inn for at byggingen i all fall måtte utsettes, og at PEA måtte få sin andel redusert. Opprinnelig var det meningen at hvert av de 6 tilsluttede verker skulle delta med 1/6, nå krevde PEA at omkostningene skulle fordeles forholdsvis etter kvoten i Sentralkontoret.

Etter lange forhandlinger lyktes det å få gjennom begge disse ønskemål. Byggingen ble utsatt noe, og PEA fikk redusert sin andel. Det nye verk, «A/S Fesil - Nord» kom i gang i begynnelsen av 1962. Det ligger på Storneset ved Finnfjordbotn i Lenvik herred i Troms fylke.

Sammen med andre norske ferrolegeringsverk er PEA også eier av A/S Feitspatkompaniet som driver kvartsbrudd ved Kragerø, og av Fesil-Brikettfabrikken I/S, som driver et briketteringsanlegg for FeSi på Roligheten like ved PEA.

Bakgrunnen for striden om det nord-Norske verk var de vanskelige markedsforhold i 1958. Prisene ble trykket, bl.a. fordi nye produsenter forsøkte å trenge seg inn ved dumpingpriser. Tross de vanskelige markedsforholdene ble i november 1958 en ny ovn (ovn 8) tatt i bruk for produksjon av SiMn ved PEA. Det gjaldt å holde produksjonen oppe og unngå oppsigelser.

l 1958 lyktes det også etter lange forhandlinger å få i stand en større, fordelaktig barterhandel med USA, med levering av ferromangan mot hvete eller forstoffer. Senere kom flere slike gunstige avtaler istand, bl.a. en i 1960 mellom USA-India-Norge.

l 1959 bedret forholdene seg. Nedgangen tok foreløbig slutt. Det var nå så stor ordreinngang på manganlegeringer at det var vanskelig å dekke bestillingene. For ikke å sette gamle kunder i forlegenhet kjøpte PEA mindre kvanta legeringer av andre smelteverk.

Under disse forhold, med full drift på fem ovner, ble det også drøftet muligheten av bygging av en eller to nye ovner. Det var imidlertid ikke så helt enkelt å realisere en slik plan. Utvidelse av driften ville føre med seg et sterkt øket kraftforbruk, og kraftselskapets dir. Strand, som var valgt til styrets viseformann under konsul Wrights sykdom, kunne i begynnelsen av 1960 opplyse at for å skaffe kraft til nok en ovn måtte SKK investere ca. 15 millioner kroner.

Kraftforbruket, som var steget fra ca. 10 tusen kw før krigen til ca. 30 tusen kw, ville øke til ca. 38 tusen kw med en ny ovn. Fra 1948 til 1960 var kraftforbruket steget fra 117 millioner kwh pr. år til 222 millioner kwh pr, år, svarende til en gjennomsnittsbelastning på ca. 25.500 kw.

Salgene holder tritt med produksjonen, men prisene var fremdeles lave. Det ble også klaget over forskjellige ulemper ved driften. Sommeren 1960 var driften bl.a. hemmet av dårlig elektrodemassekvalitet noe som forårsaket mange elektrodebrudd. Da ble det også nødvendig med omfattende reparasjoner på flere av ovnene.

De urolige politiske forhold ute i verden skapte også problemer. Det er ganske karakteristisk når det høsten 1960 heter: «Vi vil også en tid utover ligge med en større lagerbeholdning av malmer enn vanlig, da vi på grunn av de politiske uroligheter i Afrika også bestilte lavprosentig malm fra India for ikke å bli stående uten råmaterialer, og da afrikanerne allikevel opprettholdt sine leveringer tross de politiske forhold.»

I etterkrigstiden dukket også det gamle lokale problem røkplagen opp. Det blir nå tatt meget vitenskapelig. Sammen med Hydro og omegnskommunene engasjerte PEA Universitetets Hygieniske Institutt til å foreta en nærmere undersøkelse.

Av andre saker det ble arbeidet meget med, kan nevnes spørsmålet feriested for arbeiderne. Det viste seg vanskelig å finne et skikket sted, og også å bli enig om formen for økonomisk støtte. Tross stor interesse for saken forble den uløst til 1965. Derimot lyktes det etter lange forhandlinger å få i stand en gunstig pensjonsordning for arbeiderne. I 1958 ble det opprettet et pensjonsfond for funksjonærene.

Det har ellers vært trukket store veksler på bedriftens hjelpsomhet, i form av en strøm av søknader om støtte til de forskjelligste formål. Enkelte er blitt avslått, men det er ikke små beløp som tilsammen er blitt ytet. Det meste er bidrag til sammenslutninger av sosial eller humanitær art. Mange foreninger har fått hjelp regelmessig hvert år, men det er også mange engangstiltak, som f.eks. 25 tusen kroner til Porsgrunns Lutherske Sykehus i 1958.

Av bevilgninger av en annen art kan nevnes nesten 100 tusen kroner i 1955 til innkjøp av mudderpram av stål med bunnslipp for å tippe slagg ved Torsberg i Frierfjorden. Denne anskaffelse forteller litt om bedriftens vekst. Den var nemlig blitt nødvendig fordi det ikke lenger var mulig å bli kvitt de store slaggmengder ved planering av tomtearealene.

Sammen med Porsgrunds Porcelænsfabrik kjøpte PEA i 1955 eiendommen Bjørndalen i Solum, men allerede året etter overdro PP sin andel til PEA. Hovedbygningen i Bjørndalen ble pusset opp og ga gode boligforhold for 3 familier. Det ble i de etterfølgende år festet bort flere tomter til ansatte ved PEA. l flere år hadde det vært søkt om byggetillatelse for utvidelse av fabrikkens kontorer. l 1955 lyktes det endelig å oppnå tillatelse, og byggearbeidet ble satt igang.

Etter lengere tids sykdom sa den mangeårige styreformann, konsul Carl P. Wright, fra seg gjenvalg i 1961 kort tid etter avgikk han ved døden. Han hadde vært en aktiv og myndig formann, som utførte et stort og godt arbeide for PEA i sin lange funksjonstid.

Til ny formann ble valgt den tidligere v.formann, dir. O. Strand i SKK. Nytt styremedlem ble mekaniker (ordfører) Johan Kristensen, Skotfoss. Kristensen ble også valgt til viseformann. Nye varamenn ble driftsbestyrer T. Høverstad (for Ellefsen) og ing. Chr. Knudsen, Borgestad (for Kristensen).

PEA's salg og kontrakt med de europeiske agenter hadde i etterkrigstiden vært ivaretatt av dir. Ellefsen. Økende produksjon krevde imidlertid videre utbygging av salgsapparatet. Den 1. sept. 1961 ble så siv. øk. R. Holmen ansatt som salgssjef. (merk. dir. fra 1. januar 1966).

Dette styret ble altså valgt våren 1961, og samme høst la det frem et stort anlagt foreløbig program for nyanlegg i årene 1961 - 64 på tilsammen vel 12 millioner kroner. Dette forslaget ble behandlet på styremøte 25/10 - 1961. Styrets formann og bedriftens adm. direktør med tilslutning av viseformann gikk sterkt inn for at det var absolutt nødvendig å foreta de foreslåtte nyanlegg. Andre norske smelteverk foretok store utvidelser, og PEA måtte følge med for ikke å bli liggende etter i konkurransen om markedene.

Meteors representant M. Gilbert Bloch var mot nyanlegg, men for visse moderniseringer. Han hevdet at når ovn 8 var blitt bygget så nylig som i 1958 for å erstatte de gamle ovnene, kunne det ikke være nødvendig å gå videre alt nå.

Med tre mot en stemme vedtok styret fire poster på programmet: Råstofflager (2,4 mill.), ovnshus (1,8 mill.), 60 meter forlengelse av kai (900 tusen) og nytt laboratoriebygg (500 tusen). Tilsammen kom disse arbeider på ca. 5,6 millioner kroner. Arbeidet skulle finansieres ved lån, og settes i gang snarest mulig.

Senere (18/7-1962) ble disse planer og omkostningsoverslagene noe revidert. Laboratoriebygget ble foreløbig utsatt, og i stedet skulle det brukes ca. 1,2 mill. til kraner, malmknuser, sikter og belter.

Markedet hadde som nevnt tatt seg godt opp etter den midlertidige depresjon i 1957 og 1958, da resultatene var atskillig beskjednere enn de hadde vært årene før. Derfor kunne M. Bloch våren 1962 med god grunn komplimentere adm. direktør og ledelsen for øvrig med det gode resultat av driften.

Men da var allerede forholdene igjen forverret.Det var en sterkt økende konkurranse, som ga seg utslag i trykkede priser. Særlig var det en voldsom priskamp for mangan. «Vi må i alle tilfelle regne med at 1962 blir et vanskelig år», heter det i styreprotokollen.

Utdrag (s. 39-51) fra:
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen