De svarte dager i Wall Street høsten 1929 utløste en verdenskrise som betød et alvorlig tilbakeslag fra høykonjunkturen i 1928 -29, og skapte en langvarig depresjon på verdensmarkedet. Her hjemme i Norge ble hele vårt næringsliv rammet. Første halvpart av 1930-årene ble en hard og vanskelig tid, med rekord i antallet arbeidsløse, en alvorlig landbrukskrise, og mye annen elendighet.
Med denne bakgrunn er det ganske imponerende hvor godt PEA klarte seg. Produksjonsstigningen stanset riktignok for en tid, og de store overskudd fra 1929 og 1930 skrumpet sterkt inn, men selv i det vanskeligste året, 1931, var overskuddet der, og det økte jevnt i årene utover. Fra 1932 var det igjen stigning i produksjonsmengden, og fra 1933 kunne det deles ut 10% utbytte.
Det er flere årsaker til at PEA klarte seg så godt gjennom disse vanskelige år. Viktigst er det vel at bedriften stod relativt sterkt etter det gode arbeidet som var gjort i 1920-årene. Det var etablert solide forbindelser for kjøp av råvarer og salg av ferdige produkter, og det var foretatt store tekniske moderniseringer og utvidelser. Nå var den nødvendige modningstid for utbyggingen av produksjonsapparatet over, og produktene kunne sendes ut på markedet. Særlig viktig var kanskje den omlegning som var i gang fra ferrosilisium til manganlegeringer som hovedprodukt.
l begynnelsen av 1931 får styret melding om at det meste av overskuddet fra 1930 under de stadige prisfall må anvendes til avskrivning på lager av ferdige produkter og råmaterialer, men samtidig hører vi at produksjonen, av mangan går ganske bra. Administrerende direktør hadde vært en tur i USA, og rapporterte at det var muligheter for salg der.
En annen salgsmulighet åpnet seg da det i 1931 ble solgt tre tusen tonn FeSi til en russisk handelsdelegasjon. PEA var som tidligere nevnt medlem av et Ferrosilisium-syndikatet i Wien. l disse årene var styret misnøyd med bedriftens stilling i syndikatet, og drøftet flere ganger spørsmålet om å melde seg ut, men det endte med at PEA ble stående som medlem.
Høsten 1932 klages det fremdeles over depresjon på verdensmarkedet og vanskelige avsetningsmuligheter. Forholdene var så dårlige at styret for alvor var inne på tanken om å innstille driften. Denne mulighet ble imidlertid heldigvis avverget. «Man var enig om at det ville være meget uheldig å gå til et sådant skritt, og man besluttet derfor i all fall å opparbeide de forhåndenværende lagre av manganmalm forinnen sådant skritt ble foretatt.» Med den arbeidsløshet som da hersket, var det av stor betydning for hele distriktet at en bedrift som PEA klarte å holde det gående uten innskrenkninger.
Det er avsetningen av kiseljern ved syndikatet som er gått sterkt tilbake i 1932, så meget at produksjonen i sin helhet måtte lagres. Manganjern var lettere å avsette, men salget vil være avhengig av forholdene på verdensmarkedet, og da særlig på det amerikanske marked.
Det viste seg imidlertid vanskelig å gjøre større forretninger med USA under de usikre forhold som hersket der. Ettervirkningene etter katastrofen i 1929 var langt fra overvunnet, og de urolige arbeidsforhold skapte vanskeligheter for stålverkene. Både PEA's adm. direktør og bedriftens metallurg dr. Frisak dro over til USA, dir. Christiansen for å undersøke markedsforholdene, ing. Frisak for å studere de fabrikker PEA leverte manganprodukter til.
Den økende ferro-mangan produksjon hadde for øvrig en bivirkning som ble et vanskelig og varig problem for fabrikken, nemlig røkplagen. l første omgang var det bedriften selv som ble rammet, idet driftsbestyrer Ellefsen må flytte fra sin leilighet på Roligheten.
På sin studiereise hadde ing. Frisak også i oppdrag å studere hva som var gjort i USA for å innskrenke røkplagen. Klagene over denne ulempe ble nemlig etter hvert mer høyrøstet. Porsgrunn helseråd ble mobilisert, og ga gjennom stadslegen selskapet påbud om å sørge for at røkplagen fra fabrikken ble fjernet eller i det minste sterkt redusert.
Styret diskuterte saken gjentatte ganger, og måtte selvfølgelig erklære at man ville gjøre alt rimelig for å redusere ulempene uten at denne erklæring syntes å ha ført til særlig merkbare resultater.
Tross de store vanskeligheter av forskjellig art lyktes det altså å holde produksjonen godt oppe. l 1933 ble det tilsammen produsert 15.380 tonn, av det 8.632 tonn ferromangan og 218 tonn silicomangan. Året etter kan vise en liten oppgang til 15.620 tonn, av det 8.100 tonn ferromangan og 1.330 tonn silicomangan. Produksjonsmengden var i femåret 1930-35 gjennomsnittlig 15.000 tonn, et meget tilfredsstillende resultat slik forholdene da var.
Av produksjonen ble omtrent halvparten solgt til USA og Mexico, resten til Europa og de engelske kolonier, representert ved syndikatene i Wien og Paris. Den økte produksjon krevde økt import av råvarer, og den samlede tonnasje ved kaiene vokste i dette tidsrom til ca. 80.000 tonn årlig.
l denne perioden ble det også foretatt forbedringer og utvidelser, f.eks. av transportanlegget, og det ble vedtatt å bygge om den gamle lagerbygningen for 160.000 kroner. Mere betydningsfullt var nok det forslag som ble lagt frem for styret 15. november 1935 av driftsbestyrer Ellefsen om å anskaffe en induksjonsovn. Hensikten var å omlegge driften slik at det også kunne fabrikkeres og leveres raffinerte produkter, som var meget bedre betalt.
Dir. Christiansen støttet forslaget, og gikk også inn for at det skulle opptas et lån på en million kroner til å dekke utgiftene til en induksjonsovn og til andre moderniseringer. Styret inntok, som styrer flest pleier å gjøre, en forsiktig og avventende holdning. Det gikk i første omgang ikke lengre enn til å vedta at det skulle arbeides videre med saken.
Dette betød imidlertid ikke at planen var skrinlagt. Allerede 1936 ble det tatt positive skritt for å realisere planene. l juli vedtok styret å anbefale at lånet ble opptatt, og for å skaffe de nødvendige utvidelsesmuligheter anbefalte de også at PEA skulle kjøpe Porsgrunns Cementstøperi's faste eiendommer på Roligheten for en pris av 150.000 kroner pluss omkostninger.
Disse forslag kom opp til avgjørelse på en ekstraordinær generalforsamling 24. juli 1936. Generalforsamlingen vedtok kjøpet av Cementstøperiet, og gav styret fullmakt til å oppta lån, m.m. Millionlånet ble tatt i Christiania Bank- og Kreditkasse som etter at takst hadde blitt avholdt satte bedriftens verdi til 1,6 millioner kroner.
Vedtakene var imidlertid ikke enstemige. Meteor, den sveitsiske aksjonærgruppen, stemte mot. Grunnen var en divergens med SKK angående kraftleiekontrakten. Det er kanskje denne uenighet som førte til at styret 23. oktober 1936 sa opp den gamle kontrakten med Meteor. Men det sveitsiske selskapet skulle også for fremtiden være teknisk rådgiver for PEA for gjennomgåelse av planer og driftsforhold.
På samme styremøte la direktør Traaholt frem og fikk vedtatt en ny kontrakt om kraftleie, i alt vesentlig utarbeidet av ham og direktør Christiansen. Den skulle gjelde i 12 år videre, dvs. fra 1942 til 1954, og lød på en konstant minimumskraftmengde på 5000 kW etter kr. 50,- pr. kW-år. Spillkraft skulle leveres til en pris av 0,5 øre pr. kWh.
SKK hadde økt sine leveringsmuligheter betydelig etterat Grønvollfoss Kraftverk var kommet i drift i 1933, og hadde ikke vanskelig for å dekke den konsumstigning som kom fra midten av 1930-årene. l slutten av tiåret steg PEA's forbruk ganske sterkt, til en middelbelastning over året på ca. 10.600 kW, dvs. mer enn hele SKK's produksjon ved starten.
l 1937 ble moderniseringen fulgt opp med nye store bevilgninger, bl.a. til forlengelse av betongkaien til 240 meters lengde, til ny kran, m.m. Det var også nødvendig å reise en ny kontorbygning. Den gamle måtte rives for å arrondere terrenget omkring den nye fabrikkbygningen på en rasjonell måte.
Den aktive ekspansjonsperioden fikk et tilbakeslag i 1937 form av en langvarig streik. Arbeiderne stillte krav om vesentlige lønnsforbedringer, og bedriften måtte til slutt gå med på en lønnsforhøyelse på ca. 19%. Etter driftsstansen var det nødvendig med en større reparasjon av ovnene.
Under svært gunstige forhold kunne bedriften feire sitt 25-års jubileum i november 1938. Det ble holdt to vellykkede fester i Odd Fellows lokaler i Porsgrunn, 13. november for 50 deltagere, og 15. november for 150 deltagere. Til stede var samtlige arbeidere og funksjonærer, representanter for SKK og de tre kommuner Porsgrunn, Gjerpen og Solum, og lokale forretningsforbindelser.
l slutten av tiåret var avsetningsforholdene noe variert. For kiseljern var det stor svikt i avsetningen. Det førte til begrenset produksjon av dette produkt, og omlegging av driften til manganjern, som det nå var bedre muligheter for på det amerikanske marked. l tråd med tidligere praksis overdro styret til driftsbestyrer Ellefsen planlegging av nye avdelinger, for kromjern, og for raffinering av manganjern og kromjern. Normalt lå nå produksjonen på 20 tusen tonn pr. år, med et kraftforbruk på 18 tusen hk. og en arbeidsstokk på bortimot 180 mann.
PEA fulgte som vanlig konjunkturene ute i verden, der krigstruselen ble stadig mer overhengende. Vi var inne i en opprusttnings-boom, og stålproduksjonen ble stadig viktigere. Bedriftens overskudd var store, aksjonærene fikk sine 10% ved hvert årsoppgjør, de ansatte fikk sine gratialer, og flere og flere samfunnsganglige tiltak søkte og fikk økonomisk støtte.
l tillegg til alt dette ble det også satset meget på fabrikkens fremtid. Foruten det tidligere nevnte planleggingsarbeide ble det sørget for å kjøpe store lagre av oversjøiske råstoffer, særlig manganmalm. Da krigen kom, stod PEA godt rustet til å møte dens vanskeligheter.
| Utdrag (s. 26-30) fra: Carl Lund: PEA gjennom 50 år (Særtrykk av: Verksnytt) |
Til bokas innholdsfortegnelse | |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Vis bilder | Søk i bokbasen |