PEA gjennom 50 år

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6

De vanskelige 1920-år

av Carl Lund

Hovedgrunnen til Meteors salg av aksjemajoriteten i PEA i 1920 var de alt annet enn lyse fremtidsutsikter. Hittil hadde sveitserne hatt god grunn til å være fornøyd med sin norske pengeplasering, men i 1920 var forholdene blitt lite gunstige. Da var det i det hele tatt vanskelig å finne gode investeringsmuligheter i Norge som i andre land.

l likhet med andre typiske eksportbedrifter har PEA alltid vært avhengig av forholdene på verdensmarkedet, og i 1920-årene følger fabrikkens opp- og nedgang svært nøye de rådende konjunkturer ute og hjemme. Det kan derfor være naturlig å se litt på den alminnelige økonomiske utvikling fra 1920 og utover.

Det mest markante trekk ved begynnelsen av tidsrommet er tilbakeslaget etter verdenskrigens høykonjunktur. Dette tilbakeslag kom ikke momentant da krigen var slutt den 11. nov. 1918, og kom heller ikke på samme tid overalt. Det begynte så smått i de store land i 1919, og ble ikke for alvor merkbart før våren 1920. Men da hører vi også fra alle kanter av verden samme klager, over avsetningsvanskeligheter, pengeknapphet, prisfall, slapt fraktmarked, sviktende kjøpeevne og kjøpelyst o.s.v. Da kom krisen, «de dårlige tider». Verdensproduksjonen av mange viktige varer falt i løpet av 1921 til halvparten av det normale, det var en alminnelig tilbakegang som også i høy grad rammet PEA's produkter.

Konjunkturomslaget kom noe senere i Norge enn i de ledende industriland, men katastrofetegnene begynte snart å vise seg her hjemme også. Alt i iull 1920 heter det i et opprop som ble sendt ut fra ansvarlig finanshold, fra Norges Banks ledelse: «Det er nå statens, kommunenes og privates plikt å unngå alle utgifter som ikke er uomgjengelig og nødvendige, og det påligger enhver norsk mann og kvinne å føre et nøysomt liv - likesom det er enhvers plikt - han være arbeidsgiver eller arbeider - å anvende all sin kraft på å yte det best og mest mulige arbeide for å øke produksjonen, minske innførselen og i det hele tatt stille oss mest mulig uavhengig av utlandet.»

Det siste fromme ønske lyder nærmest en smule naivt. Muligheten for en slik uavhengighet var svært illusorisk. Enten vi ønsket det eller ikke, måtte vi følge verdenskonjunkturen og årene 1920 og 1921 stod i Norge som i andre land i nedgangens tegn. De høye tall sank sammen, særlig var 1921 det store prisefalls år, det tyngst av kriseårene. Bedrift etter bedrift måtte innskrenke produksjonen eller helt innstille den, og det verste av alle nedgangstegn, arbeidsløsheten, begynte å melde seg.

Selv om det i det stille ble arbeidet hardt i mange bedrifter for å holde det gående og bevare konkurranseevnen, var arbeidet foreløbig uten særlige resultater. De kom først senere - der de i det hele tatt kom. Det var ikke alle bedrifter som overlevde krisen.

En av de store vanskeligheter var den betydelige og nesten konstante uro på arbeidsmarkedet som nå satte inn. Våren 1920 stilte arbeiderne krav om vesentlige lønnsforhøyelser. Partene ble ikke enige om nye tariffer, og tvisten ble løst ved tvungen voIdgift, der arbeiderne seiret over hele linjen. Dommene falt om høsten 1920. Da steg fremdeles prisene her hjemme, men ute i verden var prisfallet godt igang. Meget snart gjorde det seg sterkt gjeldende i Norge også, og lønnsøkningen ble en voldsom belastning for bedriftene. Det varte heller ikke lenge før arbeidsgiverne kom med krav om lønnsreduksjoner, krav som igjen førte til landsomfattende arbeidskonflikter. Hele det norske næringsliv var kommet inn i krisesituasjon som det tok år å komme over. Alt i alt kostet arbeidskonfliktene i 1920-årene 14-15 millioner tapte arbeidsdager, ett uhyggelig høyt tall.

Ute i Europa ble det ved midten av 1920-årene noen bedring på de fleste områder. Det er Brian-Stresemann perioden, med tilnærming mellom de gamle hovedmotstandere Frankrike og Tyskland, en internasjonal avspenning på det politiske felt som også førte til en svak økonomisk oppgangskonjunktur.

Denne bedring merkes også her hjemme, kanskje særlig for eksportnæringene, men ellers var årene 1925-27 noen harde år med store vanskeligheter for næringslivet. Det var i det hele tatt permanent uro på arbeidsmarkedet, med lønnskonflikter og arbeidsløshet, helt til slutten av 1920-årene. Da først møter vi en virkelig økonomisk fremgang, men stort sett begrenset til enkelte næringer, særlig industri og handel. Det kan ha gjort sitt til denne bedringen at pengeverdien ble stabilisert. Ved stortingsvedtak av 28. april 1928 ble gullstandarden gjeninnført fra 1. mai 1928, etter at kronen hadde vært under pari siden 1919.

Denne 1920-årenes økonomiske bølgegang, som her er skissert meget summarisk, gjenspeiles klart i PEA's økonomi. 1921 og 1922 var år med sviktende avsetningsmuligheter og fallende priser, forhold som førte til store tap på beholdninger av enhver art, og ga driftsresultater med betydelige underskudd. Årene 1923-25 viste et økende overskudd, 1926 og 1927 igjen underskudd, og endelig ga slutten av tiåret ganske pene overskudd. Fra 1927 av ble det utbetalt utbytte til aksjonærene, 6%, senere 10%.

Disse skiftende resultater skyldtes ikke bare at bedriften fulgte den store konjunkturkurve, det var også andre faktorer som spilte inn. Nedgangen i begynnelsen av tiåret kom nok i første rekke av at virksomheten ble sterkt hemmet ved sammenbruddet på verdensmarkedet, men også av en langvarig arbeidsstans i 1921/22, og ikke minst av vanskeligheter med kraftleveringen. Det var stor svikt i SKK's strømleveranser vintrene 1923 og 1924, en svikt som førte til langvarige driftsstanser for PEA.

Etterat SKK i to år på rad ikke hadde levert PEA den garanterte kraftmengde, kom det i 1925 til en ganske kraftig divergens mellom de to aksjonærgrupper som eide bedriften. Meteor hevdet at de ikke hadde hatt den rettmessige fordel av ordningen i 1920, og forlangte oppløsning av fellesskapet. l styret fikk de flertall for sitt syn, da de fikk støtte av formannen h.adv. Knagenhjelm og av adm. direktør Christiansen, men saken ble til slutt ordnet ved et kompromiss. Den gamle kraftleiekontrakt ble forlenget på uforandrede betingelser med to år, svarende til den tapte driftstid, til 1. juli 1942.

Vanskeligheten med kraftleien hang sammen med den linje PEA hadde valgt i sin kraftpolitikk. De hadde ikke sikret seg noen primakraft, dvs. kraft som selskapene forpliktet seg til å levere til enhver tid, men hadde i årene siden 1920 arbeidet dels med ren spillkraft, dels med kraft som dannet en mellomting mellom primakraft og spillkraft. De hadde da den fordel å drive med billig kraft, men til gjengjeld måtte de renonsere på den sikkerhet for konstant drift som dyrere primakraft ville ha gitt. Når vi tar i betraktning de kostbare driftsstanser i 1923 og 1924, er det vel et spørsmål om ikke en annen kraftpolitikk den gang hadde vært heldigere for bedriften.

Fra 1928 var det imidlertid slutt med kraftvanskelighetene. Da kom Nore i drift, SKK begynte å leie kraft av staten og med det var krafttilførselen sikret i selskapets distrikt. Fra 1. oktober 1928 leiet SKK fra Nore minst 10 tusen kW primakraft til en pris av kr. 90,- pr. kW-år. PEA ble sikret inntil 5 tusen kW til en pris av 0,45 øre pr. kW-år med plikt til å betale for minst 6 tusen timers brukstid årlig. Fra da av og til 1938-39 var det en uavbrutt kraftrikelighet som PEA nøt godt av, slik at bedriften vennet seg til å betrakte spillkraften som en fast kraftlevering på samme måte som om den hadde vært primakraft.

Som før nevnt ble det i de vanskelige 1920-årene i mange bedrifter arbeidet hardt både for å holde det gående, og med tanke på fremtidig vekst og utvikling. Denne aktive holdning møter vi ikke minst i PEA. Selve fabrikkanlegget ble stadig utvidet og modernisert, produksjonsmidlene forbedret, og det ble drevet en intens virksomhet for å finne frem til produkter som ga de beste avsetningsmuligheter.

Denne perioden i bedriftens historie bygger meget på de vedtak som ble fattet på to fulltallige styremøter på Roligheten 19. og 20. juli 1920. Da ble først og fremst de store saker drøftet og vedtatt, kontraktene med Meteor og SKK, og millionlånet, men styret behandlet også en lang rekke andre spørsmål av betydning for PEA's fremtid - det er ikke mindre enn 21 punkter i de lange referater i styreprotokollen. Det kan vel sies at styret på disse møtene trakk opp retningslinjer for bedriften i årene fremover.

Noe av det viktigste var behandlingen av lønnsspørsmålet, at det ble fastsatt lønn til ledere og arbeidere. Hittil hadde PEA stått i den gruppen av elektrokjemiske bedrifter som hadde de laveste arbeidslønninger, 3. klasse, men nå ble lønningene hevet så bedriften kom i 2. klasse.

Styret bevilget 15 tusen kroner til reparasjon av hovedbygningen m. m, men var ellers meget forsiktig med utgiftene. Styreprotokollen sier: «Administrerende direktør avga beretning om flere nyanskaffelser der burde foretas for å lette arbeidet og spare arbeidskraft. Styret var i prinsippet enig med den adm. direktør, men fant å burde se tiden an, forinnen der ble truffet noen endelig beslutning.» Vi merket trykket av «de dårlige tider.»

Selv om Meteor nå ikke lenger var eneeier av PEA, spilte det sveitsiske selskap enda en viss rolle for bedriften. På et styremøte i Kristiania 1. oktober 1920 heter det f.eks. at dir. Christiansen og dir. Traaholt la frem rapport om deres konferanser i Paris med Meteors representanter angående driften kommende vinter, og at planer ble vedtatt i samsvar med dettte. Det gjaldt både produksjon, kraftleie og innkjøp av brensel og råstoffer. «Etter det oppstilte program kan fabrikken til stadighet beskjeftige 50 à 60 mann, hvilket er noe mere enn den faste arbeidsstokk utgjør.»

Men det nyttet lite med planer i disse vanskelige år. Avsetningsmarkedet var ytterst dårlig, både for ferrosilisium og for rujern, og driften gikk med tap. Styret er bekymret: «Det ble henstillet til administrasjonen å sørge for så vidt mulig å bringe utgiftene - også i mindre ting - ned, såvel på kontoret som i fabrikken.» (18. mai 1921.)

Under slike forhold var tapet ikke så stort da det ble streik fra slutten av mai 1921. Arbeidsstansen varte ikke så lenge, men da streiken var slutt, vedtok styret å innstille driften, foreløbig for en måned, muligens for hele vinteren. Denne stans ble lang, den varte helt til april 1922. Da først var det så pass etter spørsel etter ferrosilisium at styret fant det mulig å sette fabrikken i gang igjen så snart man fikk nok kraft.

Driften gikk nå bra noen måneder, men så kom den før nevnte svikt i kraftleveringen vinteren 1922/23. Den førte til hel stans fra 10. nov. 1922 til 10. mars 1923, og dessuten var det 2½ måned med innskrenket kraft. Allikevel kunne den adm. direktør på styremøte 9. mai 1923, samtidig som han meddelte at barikinnstillingene ikke hadde berørt PEA's midler, erklære at «vår økonomiske stilling er langt bedre enn vi kunne vente etter den lange driftsstans i vinter.»

Den forholdsvis gunstige økonomi skyldtes vel bl.a. at det var tatt i bruk nye råmaterialer, koksgrus istedenfor koks, noe som førte til vesentlige besparelser i produksjonsutgiftene. De foretatte forandringer i driften førte også med seg at det fra begynnelsen av 1923 ble ansatt en metallurgisk ekspert, dr. ing. A. Frisak.

Høsten 1923 sluttet ing. Ernst Kaufmann i bedriften. Hans stilling som bedriftsleder ble midlertidig bestyrt av ing. Frisak, til ing. T. Ellefsen ble ansatt som driftsbestyrer fra 1. august 1924. Han hadde da hatt annet arbeide og hadde vært borte fra PEA siden 1919.

Vinteren 1924/25 var det ny driftsstans på grunn av vannmangel, fra 25. november 1924 til begynnelsen av februar 1925. l de periodene da bedriften ikke var i gang, ble den faste arbeidsstokk så vidt mulig holdt i arbeide med forskjellig slags «nødsarbeide», reparasjoner, ominnredninger og nybygninger. Det ble selvfølgelig ganske kostbart å holde ca. 50 mann beskjeftiget på denne måten, og Meteor protesterte mot de store bevilgninger til dettte formål. Selskapets representant i PEA's styre, dr. Friderich, hevdet også at SKK burde betale noe erstatning for de tap de påførte PEA ved svikt i kraftleveransen. Som før nevnt ble denne konflikt ordnet ved et kompromiss, en toårig forlengelse av kraftleiekontrakten.

Vinteren 1925/26 var det igjen stans i kraftleveringen i de hardeste vintermånedene, fra november til februar, og høsten 1926 heter det at stillingen finansielt sett er meget svak. Det er kullstreik i England, prisene ligger nede, bedriften forholder seg avventende og vil ikke selge. En annen grunn til å vente, er at det ute i Europa arbeides med å danne et ferrosilisium-syndikat, en ordning som antagelig ville føre til bedring i prisene for dette produkt.

På et styremøte 22. april 1927 forelå det melding om at det nå var stiftet et internasjonalt ferrosilisium-syndikat med hovedsete i Wien, og at PEA's kvote var 8,3% av det samlede syndikatkvantum. Det var en gunstig ordning for bedriften, som med dette hadde sikkerhet for avsetning av sitt hovedprodukt til regningssvarende priser.

En annen og mindre gunstig melding på samme styremøte gjaldt kraftsituasjonen. Den etterlengtede utbygging av Nore ville antagelig bli forsinket på grunn av jernstreiken, heter det. Men den ville dog komme om ikke så altfor lenge, så styret bevilget allikevel 20 tusen kroner til delvis dekning av omkostningene ved en ny kabel til Roligheten. Det var en forlengelse på ca. 6 km. av fjernledningen fra transformatorstasjonen på Hauen til en ny sekundærstasjon ved PEA.

På møtet ble det også referert at det hittil var gått med 127 tusen kroner til nyanlegg og ombygging ved bedriften, og styret godkjente nå en ny stor utvidelse. De gikk med på en plan som driftsbestyrer Ellefsen fremla om å bygge en ny lagerbygning. Med transportordningen ville den komme på 37 tusen kroner, men disse anlegg ville føre med seg betydelige besparelser. I april 1928 hører vi at dette lagerhuset er ferdig, og virker meget tilfredsstillende.

Vinteren 1927/28 var det bare mindre innskrenkninger i driften fordi lagrene var fulle. Etter et par underskuddsår viste regnskapet nå et pent overskudd. De gunstige driftsresultater i slutten av tyveårene hadde flere årsaker. Den viktigste var nok bedringen ute i verden med økt etterspørsel etter bedriftens produkter. Samtidig ble det mulig å tilfredsstille denne etterspørsel fordi Norekraften sikret krafttilførselen og den kontinuerlige drift. Men vi skal heller ikke se bort fra det som var gjort og stadig ble gjort fra ledelsens side for å øke fabrikkens muligheter så den kunne møte de stigende produksjonskrav. Driftsbestyrer Ellefsen var igjen initiativtager. Etter forslag fra ham ble det i 1929 bevilget store beløp til modernisering av transportmidlene, ombygging av ovner, og andre forbedringer.

Noe av det viktigste var utvidelsen av kaiområdet. PEA hadde en omtrent 500 meter lang strandlinje til Porsgrunnselven. Etter hvert ble ca. halvparten av denne strekning utbygget med kaier, der lossing og lasting av inn- og utgående skip foregikk ved hjelp av kraner og transportbelter med en kapasitet av 100 tonn pr. time. Det ble losset malm fra de oversjøiske markeder, og lastet ferdige jernlegeringer som ble sendt til stålindustrien både i Europa og i oversjøiske land.

l den første femårsperioden, da Meteor alene hadde den øverste ledelse, bestod bedriftens produksjon av kiseljern, gjennomsnittlig 5 tusen tonn pr. år. Etter 1920 lyktes det å holde samme produksjonsmengde, men dette var bare mulig ved en delvis omlegning av driften til rujern og lavprosentlig kiseljern. Samtidig ble det eksperimentert med fremstilling av forskjellige legeringer, som kromjern, fosforjern og nikkeljern. Av nye produkter ble manganjern og kiselmanganjern uteksperimentert, med malmimport fra fjerne land, Chile, Syd-Afrika, India og Russland. Størsteparten av utførselen gikk også til oversjøiske land, USA, Australia, Kina og Tyrkia. Disse land stod fritt, mens det europeiske marked ble regulert ved et kiselmanganjernsyndikat med sete i Paris.

Samlet steg produksjonen i slutten av 1920-årene til ca. 12 tusen tonn jernlegeringer pr. år for eksport. PEA var nå vokset til en av landets større elektrokjemiske bedrifter og var fra 1926 den største skattyter i Porsgrunn kommune.

Utdrag (s. 18-26) fra:
Carl Lund: PEA gjennom 50 år
(Særtrykk av: Verksnytt)
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Vis bilder Søk i bokbasen