Det begynte i 1912. Da var det sveitsiske industriselskap Usine Electro-Metallurgique Meteor S. A. i Genf interessert i å finne et passende sted for anlegg av en elektrometallurgisk fabrikk. Kraftleiekontrakten ved den fabrikken selskapet hadde i Martigny i Sveits utøp nemlig i 1915, og et nytt anlegg måtte planlegges i tide. Hovedkravet til et slikt nytt anlegg var at det kunne skaffes tilstrekkelig elektrisk kraft, og det var årsaken til at Norge kom inn i bildet.
På denne tiden var det blitt kjent i utenlandske industrikretser, særlig etter reisingen av Norsk Hydros fabrikker, at Norge bød på store muligheter for kraftutbygging. Vårt lands fossekraft, og med det vår nær sagt ubegrensede mulighet for å produsere elektrisk energi, lå alt til rette for en rask industrialisering, selv om konsesjonspolitikken la visse hindringer i veien. Foruten drivkraft, hadde vi arbeidskraft, og vår handelsflåte og gode havner ga oss store muligheter til import av råstoffer og eksport av ferdige produkter.
Det var imidlertid en faktor vi manglet, og den var viktig nok: Vi manglet da som både før og senere kapital. Sveitserne hadde kapital, de søkte investeringsmuligheter og sommeren 1912 kom Meteors administrerende direktør dr. Landriset til Norge. l Oslo kom han i kontakt med en kjent jurist med gode forbindelser i industrikretser, høyesterettsadvokat Arthur Knagenhjelm, som igjen ga ingeniør Alexander Christiansen i oppdrag å undersøke kraftmulighetene i landet med sikte på anlegg av en metallurgisk fabrikk.
Disse undersøkelser førte til positive resultater. Ingeniør Christiansen kunne snart legge fremtilbud om kraft fra tre kraftselskaper, Jørpeland og Sauda i Rogaland, og Porsgrunn i nedre Telemark. Av disse muligheter anbefalte ing. Christiansen Porsgrunn, vesentlig av to grunner. Den ene var tomteforholdene. I Porsgrunn var det flate, rommelige, lett utbyggbare tomter ved en isfri havn. Det var grei og billig adkomst til bedriften for all transport. Sjøveien ga mulighet for temmelig dyptgående skip, på landsiden var det gode veier, og jernbane i nærheten.
Ing. Christiansens annen og viktigste grunn til å velge Porsgrunn var at det der var kraft nok til leie. På den tid da sveitserne kom til Norge, hadde det lykkes statsminister Gunnar Knudsen, med beundringsverdig energi og fremsyn, å få stiftet stiftet Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap (SKK), en interkommunal sammenslutning mellom de tre nabokommuner Porsgrunn, Gjerpen og Solum.
Skien, som den gang var distriktets største kommune, var også oppfordret til å være med på kraftutbyggingen, men trakk seg til slutt ut av samarbeidet av forskjellige grunner. Den viktigste var kanskje mistillit til den oppsatte lønnsomhetsberegning. Flertallet i Skiens bystyre (26 mot 26 stemmer) mente det ville være umulig å få avsatt de store kraftmengder som skulle produseres, tilsammen ca. 10 000 kW.
Produksjonen foregikk ved et kraftanlegg som var under utbygging, Årlifoss i Tinnelven i Gransherad i Øst-Telemark. Fra Årlifoss ble kraften ved en ca. 70 km lang fjernledning overført til transformatorstasjonen i Skiensfjorden. Sentralpunktet der var Hauen ved Borgestad i Gjerpen. Konsesjon på kraftoverføringen ble gitt 28. juni 1913, og 28. mars 1915 kunne strømmen sendes ut over fordelingsnettet.
Det var klart for lederne av SKK at Årlifoss i første omgang ville gi overproduksjon av kraft, da de tilsluttede kommuners «husbruk» bare ville ta ca. en tiendedel av den kraft som ble produsert, og de var derfor interessert i å kapre storavtagere. Det ble ført forhandlinger med Norsk Hydro om kraftleie til bedriften på Notodden, Notodden Salpeterfabrikker, men uten resultat. Denne plan var heller ikke særlig populær i SKK. Prisen var lav (29,30 kr. pr. kW år), og det var mer stemning innen selskapet for å ta sikte på industriell ekspansjon i deres eget område, i en av de tre tilsluttede kommuner. Det var derfor såre naturlig at SKK og sveitserne fant hverandre. Meteor hadde kapital og trengte kraft, SKK hadde kraft og trengte kraftkunder.
Kontakten ble som nevnt formidlet av ing. Christiansen, og på hans anbefaling kom Meteors ledende menn til Norge i november 1913. Det var foruten den tidligere nevnte adm. direktør Landriset også selskapets president dir. Leon Levy og dipl.ing. Maurice Ullmann. Etter et møte i Oslo ledet av h.adv. KnagenhjeIrn reiste sveitserne, adv. Knagenhjelm og ing. Christiansen alle til Porsgrunn til konferanse med SKK's folk, direktør Emil Aubert (styrets varaformann) og ing. Nils Traaholt (senere direktør i SKK).
Partene ble fort enige om en foreløbig kraftleiekontrakt. Den gikk ut på at SKK skulle levere det nye selskap på Roligheten 6000 hk (4420 kW) til en pris av 32,- kr. pr. hk. år (43,50 kr. p.r. kW år). Hvis kraftselsskapet hadde ledig kraft, skulle fabrikken dessuten kunne disponere inntil 2950 kW av denne med 6 måneders varsel og til en pris av 40,- kr. pr. kW. år. Disse betingelser var økonomisk langt gunstigere enn det SKK hadde kunnet oppnå av Norsk Hydro, og enda fikk kraftselskapet inn en bestemmelse om at leveringsplikten falt bort hvis vannføringen gikk ned under normalen for Tinnelven, 88 m³/ S.
Kontrakten skulle gjelde fra utgangen av 1915, det tidspunkt da man regnet med at driften skulle være i gang, og kontraktstiden var 25 år, altså til 1940. Med denne avtale var SKK's økonomi sikret, og samtidig var det blitt mulig å starte den nye fabrikk for elektrometallurgisk produksjon.
På en konstituerende generalforsamling 15. november 191 ble selskapet stiftet på advokat Knagenhjelms kontor i Oslo, Det fikk navnet Porsgrunds elektrometallurgiske Aktieselskab (PEA), (fra 1. januar 1949 Porsgrunn Elektrometallurgiske A/S) og til styre ble valgt stifterne. På styremøte umiddelbart etter generalforsamlinaen ble advokat Knagenhjelm valgt til styrets formann, ing. Ullmann ble administrerende direktør og leder av anlegget og ing. Christiansen teknisk og kommersiell rådgiver.
l protokollene, som ble ført av advokat Knagenhjelm personlig, heter det bl.a.:
«Undertegnede Maurice Ullmann, Arthur Knagenhjelm og Alex Christiansen ere d.d. blevne enige om at danne et aktieselskab for drift af elektrokemisk, elektrometallurgisk eller lignende virksomhed. Selskabet skal have sit forretningskontor i Porsgrund under navn: Porsgrunds elektrometallurgiske Aktieskab. Aktiekapitalen skal være kr. 250.000.-. fordelt på 500 aktier a kr. 500,00. Aktierne skal lyde på navn.
Aktiekapitalen overtages i sin helhed af undertegnede stiftere, således at
undertegnede M. Ullmann overtager 400 aktier kr. 200.000,00 Arhur Knagenhieim overtager 50 aktier kr. 25.000,00 Alex Christiansen overtager 50 aktier kr. 25.000,00 kr. 250.000,00 »
De vedtekter som samtidig ble vedtattt, fastsatte bl.a. at selskapet skulle ha et styre på tre medlemmer, og ga styret meget vidtgående fullmakter. Styret kunne bl.a. ansette og avskjedige funksjonærer samt pantsette alle selskapets eiendommer uten generalforsamlingens samtykke.
Med kraftavtalen var det avgjort i hvilket distrikt det nye selskap skulle plaseres, og ing. Christiansens neste oppdrag var å finne og erverve gunstige tomtearealer i Porsgrunnsområdet. Han kjøpte av brukseier Otto Rasmussen ca. 22.600m² på Nedre Roligheten, «for på denne tomt å oppføre fabrikkbygning for selskapet», som det heter i styreprotokollen. Kjøpekontrakten var underhånden godkjent av styret, og tillatelse til ervervelse ble gitt i statsråd 3. april 1914. Kjøpesummen var 45 000 kroner. Senere samme år kjøpte selskapet den gamle hovedbygningen på Roligheten med have for 31 000 kroner. Den ble brukt til funksjonærbolig og kontorbygning helt til 1938.
Det ble sluttet kontrakt med Porsgrunds Cementstøperi om oppførelse av fabrikkbygningen m. m. for ca. 180 tusen kroner. Når kontrakten gikk til dette firma, skyldes det nok også at sementstøperiet var nærmeste nabo, en fordelaktig beliggenhet som sparte mye i transportutgifter. De andre store bestillingene gikk til Porsgrunn kommune, som skulle bygge kai for 37 000 kroner, og til firmaet Norsk Elektrisk og Brown Boveri på levering av elektriske anlegg. Smeltetransformatorene ble levert av Brown Boveri, Baden.
Alle større avtaler var altså truffet og de viktigste maskiner bestilt da verdenskrigen brøt ut sommeren 1914. Men det er klart at krigsutbruddet måtte mane til en viss forsiktighet. Det er karakteristisk når det i styreprotokollen for 12. august 1914 heter om en ny bestilling: «Man har midlertid på grunn av de politiske begivenheter i Europa funnet ikke på nåværende tidspunkt å kunne tegne egen kontrakt.» Det var heller ikke til å unngå at byggearbeidene ble noe forsinket. På styremøte 4. mai 1915 klages det over, at selv om alt er gjort for å påskynde anlegget, så har allikevel krigen forsinket det. Man var da ennå ikke kommet så langt at SKK kunne få levert kraft.
Anleggsarbeidet ble hele tiden ledet av Meteors mann, sveitseren ing. Maurice Ullmann, som hadde sittt kontor i Oslo til sommeren 1915. Som hans assistent ble i juni 1914 ansatt ing. Tønnes Ellefsen. Han arbeidet først som konstruktør ved Ullmanns kontor i Oslo, senere som anleggsingeniør i Porsgrunn under oppbygningen av smelteverket, og fortsatte som driftsassistent etter at verket var fullført. Fra arbeidet ble satt i gang i mai 1914 hadde verksmester Jørgen Wiik tilsyn med byggearbeidene.
I april 1915 tiltrådte den sveitsiske ingeniør Ernst Kaufmann som metallurg og laboratoriesjef. Arbeidsdepartementet hadde gitt tillatelse til at han og ing. Ullmann var ansatt som funksjonærer i selskapet til tross for at de ikke var norske statsborgere.
Ved slutten av året 1915 er en etappe i bedriftens historie slutt. Anleggsarbeidet er ferdg, prøvedriften kan begynne. Den 28. november 1915 kan ing. Ellefsen skrive i arbeidsjournalen: «Ovn no. 1 under strøm kl. 5 eftm.» og dagen etter, den 29. nov., heter det: «Ovn no. 2 under strøm kl. 4¾ eftm.», og «Ovn no. 3, under strøm kl. 10 eftm.». Resultatet lot ikke lenge vente på seg. Den 30. nov. forteller journalen: «Første metalltapning fant sted på ovn no. 1 kl. 6 eftm., forløp meget tilfredsstillende.»
Smelteverket var altså i drift fra desember 1915. Arbeidsstokken var ved starten ca. 90 mann, og i begynnelsen av måneden var produksjonen 4 tonn ferrosilisium pr. dag. Dette kvantum var i slutten av desember steget til detdobbelte, 8 ton pr. dag, og kom våren 1916 opp i 11-12 tonn pr. dag.
Den første sending ble ekspedert i januar 1916. l henhold til kontrakt av 1914 ble hele produksjonen, i krigstiden ca. 5-6 tusen tonn ferrosilisium pr. år, solgt til Meteor, som igjen solgte den videre til fordelaktige priser til de franske og engelske forsyningsdepartementer.
Produksjonens eneste avtager under første verdenskrig var altså de allierte regjeringer, som på sin side var forpliktet til å sørge for de råmaterialer og forbruksartikler som var nødvendige. Dette forhold varte til 1919 da Meteors franske kontrakter utløp. Fra da kunne PEA's produkter omsettes fritt på verdensmarkedet, og råmaterialer og forbruksartikler skaffes derfra, bortsett fra kvartsen som ble levert fra Kragerødistriktet.
Ellers tok det nok sin tid før driften ble helt normal, og barnesykdommene var overvunnet. Det heter i styreprotokollen om den første måneden at tallrike uhell med smeltetransformatorene i forbindelse med arbeidernes ringe erfaring hadde bevirket at driften ble vanskeliggjort, og at den elektriske kraft ikke kunne nyttiggjøres i sin helhet.
Allikevel var det en avgjort fordel at ledelsen hadde drevet på så energisk for å få anlegget ferdig. Takket være dette kom den nye bedrift i gang i en konjukturmessig sett meget gunstig periode. Den fikk sine store startutgifter mens prisene enda var normale, og deltok siden i den alminnelige oppgang. Verdenskrigen skapte en høykonjunktur med voldsom aktivitet på alle næringslivets områder. Som nøytral stat stod Norge i den gunstige stilling at landet kunne nyttiggjøre seg det stadig stigende behov for varer og tjenester, vi kunne handle med begge de krigførende parter.
Men denne trafikk gikk ikke friksjonsfritt for landet som helhet, og heller ikke for PEA. Det var mange kontroverser og vanskeligheter. I slutten av 1915 kom det f.eks. til stans ved bedriften på grunn av mangel på elektroder. Den engelske regjering hadde beslaglagt det partiet fabrikken skulle ha.
Året etter opplevde også bedriften sin første stans på grunn av en arbeidskonflikt. Det var streik fra 5. februar til 7. april 1916. Arbeiderne krevet høyere lønn, PEA var villig til å gå med på kravene, men av forskjellige grunner ble det allikevel en to måneders arbeidsstans.
Under disse forhold var det vel ikke å vente at det økonomiske resultat skulle bli så strålende, men første års regnskap kan allikevel ikke sies å være avskrekkende. Det viste et samlet underskudd på 35.727,97 kr. Av dette falt 14.776,13 kr. på den ene månedens drift i 1915, slik at altså hele året 1916 ga et underskudd på vel 20 tusen kroner.
Ved vurderingen av dette må det også tas i betraktning at det var betalt full kraftleie i 12 måneder og arbeidslønn i 10 måneder, mens det hadde vært to måneders streik og to måneders driftstans. Dessuten var driften fremdeles noe hemmet på grunn av uerfarne arbeidere. Styret pekte også på at underskuddet kunne ha vært unngått ved ikke å foreta amortisasjon i større utstrekning, men «man har funnet det nødvendig fra første stund av å drive forretningen på en fullt ut sunn basis».
Derfor heter det også med behersket optimisme på styremøte 13. april 1917 at man «kan se fremtiden i møte med tillit, med mindre det skulle komme til å skorte på de for fabrikkasjonens nødvendige materialer». Denne hindring inntraff imidlertid. Selv om produksjonen i 1917 ble ca. 35% større enn året før, var den atskillig mindre enn forutsatt. Dette skyldtes, heter det, ikke arbeidstvister, da bedriften hadde gått med på høyere lønn på grunn av dyrtiden. Årsaken til svikt i produksjonen var nettopp de fryktede vanskeligheter med å skaffe de nødvendige råstoffer. Krigen og skipningsvanskeligheter skapte en slik mangel at fabrikkens drift gjentatte ganger måtte innskrenkes, «uaktet der fra administrasjonens side har vært tatt alle mulige forholdsregler for å unngå dette».
Takket være produksjonsøkningen, og at Meteor hadde gått med på en høyere pris, viste allikevel 1917 et overskudd på nesten 70 tusen kroner. Det ble brukt til å dekke forrige års underskudd, til avsetning til reservefond og skatter, og til 6% utbytte til aksjonærene.
De rent praktiske vanskeligheter bedriften hadde å kjempe med under første verdenskrig kan illustreres ved et eksempel. Transport av ferdige produkter til Russland foregikk slik: Hestekjøring til Eidanger stasjon, smalsporet jernbane til Kristiania, omlasting til bredspor på Østbanen, ny omlasting til smalspor på Hamar, innlasting i kystfartøy i Trondhjem, fra Murmansk delvis frakt med hest, delvis med flodbåt til produktet endelig kunne lastes på russisk jernbane og sendes til bestemmelsesstedet. Så tungvint kunne frakten være den gang.
Ved årsskiftet 1917/18 skjedde det store forandringer i bedriftens øverste ledelse. Til tross for inntrengende henstillinger om å fortsette sluttet ing. Ullmann etter endt oppdrag den 1. nov. 1917 for å overta en stilling ved Meteors daværende hovedsete i Paris. Han fikk «direksjonens beste takk for dyktig og energisk arbeide ved fabrikkens grunnleggelse og første drift».
Styret ansatte nå ing. Alex Christiansen som administrerende direktør med kontor i Oslo, mens ing. Ernst Kaufmann ble driftsbestyrer. På generalforsamlingen 18. april 1918 ble dr. Friderich valgt som Meteors representant i styret istedenfor ing. Ullmann. Samtidig ansatte Styret ved siden av ing. E. Ellefsen ing. Hans Gasmann som driftsassistent. Ellefsen og Gasmann gikk på to skift, og foruten driften hadde Ellefsen den mekaniske avdeling og fabrikasjonen, Gasmann hadde laboratoriet.
Det siste krigsår skapte økte vanskeligheter i Norge. Både vareknappheten og eksportrestriksjonene ble stadig mer følbare. Etter lange forhandlinger fikk vi endelig sluttet en handelsavtale med USA, som godkjente vår utførsel til Tyskland og ga oss rett til import av en rekke artikler som ble fordelt kvotevis. Før denne Amerika-avtalen (Nansen-avtalen) kom i stand 30. april 1918, var det særlig en lang og seig drakamp om metallene, mineralene og de elektrokjemiske produkter. Av ferrosilisium fikk Norge utføre to tusen tonn til Tyskland, tyve tusen tonn til de allierte.
PEA's direktør klaget over at bedriften ble tildelt altfor lite elektroder og jernskrap. De fikk bare 80 tonn elektroder pr. år, mens de siste år hadde brukt 261 tonn, og med full drift trengte 480 tonn. Det var også en måneds streik i 1918, fra 4. juli til 5. august, på grunn av uenighet angående forståelsen av en bestemmelse i gjeldende tariff. Tvisten kom for arbeidsretten, og endte med et mindelig forlik.
Disse forskjellige hindringer førte til at det økonomiske resultat av driften ble relativt beskjedent, men det ble da i 1918 et overskudd på nesten 25 tusen kroner. Det ble brukt til reservefond, skatter og 6% til aksjonærene. For øvrig er det nok riktig som det heter i SKK's femtiårsberetning: «Trass i høgkonjunktur på ferrolegeringsmarkedet figurerer bedriftens fortjeneste i regnskapene for disse gyldne år med overraskende små tall. Forklaringen på dette ligger i forretningsmessige disposisjoner som for en stor del overførte fortjenesten til utlandet.»
Produksjonen hadde hittil vært begrenset til det ene produkt ferrosilisium, men i 1919 reiste administrerende direktør spørsmålet om å gjøre driften mer lønnsom ved å utvide den til andre produkter. Styret sluttet seg til tanken, det ble forhandlet med Meteor om saken, og man kom frem til det resultat at man kunne forsøke produksjon av ferrokrom, ferronikkel, ferromangan, silico-mangan, og rujern smeltet av smijernspon.
Disse nye driftsforsøk kan ikke sies å ha vært vellykket. Det heter f.eks. i 1920 at ovnene ikke egner seg til produksjon av ferrokrom, og om fabrikasjon av rujern med smijernspon som råmaterialet heter det i styreprotokollen 14. april 1920 at denne fabrikasjon måtte innstilles midlertidig på grunn av vanskeligheter fra arbeidernes side. Samtidig fortelles det at ferrosilisiumprisen igjen er stigende, og at man foreløpig var gått over til bare å produsere 45% ferrosilisium.
I samme styreprotokoll refereres det at driften i 1919 har gått med et tap på ca. 222 tusen kroner «på grunn av streik, forhøyelse av lønninger, de dårlige markedspriser, etc.» Det mest skremmende ved dette svake resultat var kanskje at det ikke bare var ugunstige forhold på markedet i øyeblikket, men at også fremtidsutsiktene var mørke. Etterkrigstidens nedgangskonjunktur truet. Det var liten avsetning av PEA's produkter, og små utsikter til å bli kvitt de store usolgte lagre av ferdigprodukter. De sveitsiske eiere kunne neppe føle seg videre sikre på sin norske investering.
En av bedriftens store vanskeligheter var forpliktelsen til å betale full kraftleie, enten de 6000 hestekrefter ble brukt eller ikke. Dette var naturligvis en særlig sterk økonomisk belastning når fabrikken gikk med innskrenket drift og ikke kunne få utnyttet den faste kraftmengde. Men samtidig var den annen part, kraftleverandøren SKK, heller ikke fornøyd. Det hadde selskapet forsåvidt ikke vært under krigen heller, for det stigende prisnivå sammen med forbruksøkningen hadde gjort den opprinnelig gunstige kraftpris mindre fordelaktig, selv om den var høyere enn prisene for tilsvarende kraft fra andre selskaper.
Dessuten ønsket SKK en mer elastisk ordning av kraftleveransen, med adgang til under toppbelastningen om vinteren å frigjøre visse kraftmengder til annet bruk i den nærmeste tid, og utsikter til å kunne avsette større kraftmengder til andre tider, alt etter kraftforholdene. De ville gjerne ha mulighet for å kunne levere PEA spillkraft.
Begge parter var altså interessert i en revisjon i en eller annen form av den gamle kontrakt, og det ble SKK som høsten 1919 tok initiativet til forhandlinger om dette. Deres mål var som nevnt å få frigjort helt eller delvis den kraftmengde som var bundet i kontrakten med PEA, slik at de fikk muligneter for å kunne utvide sin forsyningsvirksomhet. Selskapet var vel også interessert i å skaffe seg økt innflytelse i PEA's ledelse.
Direktør Traaholt i SKK kontaktet direktør Christiansen i PEA, som kunne tenke seg en forandring i kraftleiekontrakten hvis SKK gikk inn som aksjonær og gjorde innrømmelser på annen måte. Meteor erklærte seg enig i dette. De ville ikke gå til helt salg, men var interessert i alternativet om samarbeide, altså delvis salg. Meteors administrerende, direktør dr. Friderich kom i desember 1919 (26-27/12) personlig til Oslo for å føre de avsluttende forhandlinger med direktørene Traaholt (SKK) og Christiansen (PEA). Den ordning de kom frem til, ble bekreftet i skrivelse av 7. januar 1920 fra Meteor til SKK.
De viktigste punkter i avtalen gjaldt eierforholdet og kraftleien. De økonomiske bestemmelser gikk først og fremst ut på at aksjekapitalen i PEA ble forhøyet fra 250.000,- til en million kroner fordelt på to tusen aksjer a 500,- kr., og at SKK overtok aksjemajoriteten. De fikk 1100 av de 2000 aksjer, eller 55%, mens Meteor beholdt 900 eller 45%. SKKs aksjer ble betalt med 40% over pari kurs, tilsammen 220 tusen kroner i overkurs. Dette beløp gikk inn i PEA som reservefond, slik at 45% av beløpet ble Meteors andel. Alle eiendommene ble overtatt etter sin bokførte verdi, 713.445,- kr. Dessuten ble det opptatt et driftslån på inntil en million kroner. Av dette ytet Meteor maksimalt 700 tusen mens kraftselskapet skaffet resten.
Den gamle kraftleiekontrakt ble forandret slik at SKK fikk frigjort ca. halvparten av den faste kraft i de fem vintermåneder (fra 15. november til 14. april), mot å stille spillkraft til rådighet. Samtidig forpliktet PEA seg til å bruke den spillkraft bedriften fikk til disposisjon i hele den utstrekning omstendighetene tillot. Kraftprisen ble satt til 0,5 øre pr. kW, men hvis driften ved PEA viste underskudd, amortisasjon ikke medregnet, skulle prisen senkes så underskuddet ble dekket.
Med Meteor ble det truffet en avtale om at selskapet skulle fortsette som teknisk og kommersiell konsulent samt salgsagent for PEA.
Disse bestemmelser ble vedtatt av SKK's representantskap den 10. juni 1920, og på en ekstraordinær generalforsamling i PEA i Porsgrunn 19. juli 1920. Der ble det også foretatt de forandringer i vedtektene som var blitt nødvendige. Det viktigste nye var en utvidelse av styret som det nye eierforhold førte med seg. Styret fikk nå 6 medlemmer mot før 3, og fikk denne sammensetning:
H.r.adv. A. Knagenhjelm, OsIo
Dipl.ing. A. Christiansen, OsIo
Dr. sc. Louis Friderich, Genf
Dir. Leon Levy, Paris
Borgermester H. E.Kjølseth, Porsgrunn
Ing. Nils Traaholt, Borgestad
Av disse seks representerte Friderich og Levy selskapets tidligere eiere Meteor, Kjølseth og Traaholt de nye eiere SKK. Som suppleanter for de to sistnevnte ble valgt gårdbrukerne Tollef Stensrud og Hans Fjære. Dir. Kaufmann ble suppleant for M. Levy.
Forandringen i styrets sammensetning kom til uttrykk i en forandring i vedtektenes § 4. Det ble ikke gjort noe med § 5, som ga styret de store fullmakter til å handle på selskapets vegne.
l følge de kontrakter som ble approbert av partene, skulle Meteors representant dr. Friderich alltid være til stede i styremøtene, eller ha avgitt uttalelse om de foreliggende saker. Dr. Friderich møtte også regelmessig til og med generaltorsamlingen 14. mars 1939, senere ble hans besøk avlyst på grunn av krigen. Mellom møtene handlet administrerende direktører på styrets vegne, og han alene hadde selskapets prokura.
På denne tid, omkring 1920, var bedriften vokst ganske betydelig. Produksjonsverdien var steget til vel 4 millioner kroner årlig. Porsgrunn og nabokommunene fikk store skatteinntekter fra de mange ansatte, arbeidere og funksjonærer, og byen fikk også bedriftens skatt. Den store arbeidsstokk ga gode muligheter for beskjeftigelse for arbeidsledige. Mens Porsgrunns befolkning i tiåret 1900-1910 var gått tilbake, var det i neste tiår sterk fremgang. Noe av denne fremgang skyldtes nok PEA. Bedriften var blitt til nytte og hjelp for distriktet, det var nå tydelig at den var kommet for å bli.
| Utdrag (s. 5-17) fra: Carl Lund: PEA gjennom 50 år (Særtrykk av: E.S. Verksnytt 1976-77) |
Til bokas innholdsfortegnelse | |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Vis bilder | Søk i bokbasen |