PEA gjennom 50 år

Roligheten

av Carl Lund

Roligheten er ennå navnet på strøket der PEA ligger, lengst syd i Porsgrunns gamle byområde. l dag passer ikke dette navnet lenger. Nå er hele stedet fylt av liv og larm, storindstriens maskiner går døgnet, året rundt. Alt er anderledes enn det var i hine fjerne år da Roligheten fikk sitt navn.

Det var i 1783 at storkjøpmannen Nicolai Benjamin Aall fra Porsgrunn bygget et landsted på Eidangergården Bjørntvedts grunn. Han kalte det for «Roligheten», og den gang var det virkelig et rolig tilfluktssted utenfor alfarveien, en fredet plett å søke hen til.

N. B. Aall hørte til det gamle handelspatrisiat, en krets av rike kjøpmenn som var kjent for sine sterke kulturelle interesser. De drev handel, var redere, verkseiere, og ikke minst grunneiere. Det hørte med til deres sikre sosiale posisjon at de også eide jord, gårder og skog.

De bodde i byene disse storkjøpmennene, i de småbyene Norge den gang hadde. Men mange av dem søkte gjerne ut til sine landsteder i byens nærhet, lystgårder, som de kaltes. Etter tidens svermeriske smak fikk disse lystgårdene meget romantiske navn, slike som passet i de store følelsers tid.

Da Carsten Anker bodde i København, hadde han et lite landsted ved Øresund som han kalte Rolighed. Kanskje har N. B. Aall kjent dette stedet, det var god kontakt innen kretsen. Men det kan være like rimelig at han fant på navnet selv, som et uttrykk for det han ønsket stedet skulle gi ham. «Min far var der alltid i et muntert lune, og hadde likesom avrystet forretningenes byrde», beretter sønnen Jacob Aall.

l sine erindringer, som han skrev på sine gamle dager, forteller Jacob Aall også litt om selve stedet:

«Mens jeg var barn, kjøpte min far den tett nedenfor Porsgrunn liggende øy Gåsegrunn, som han omdøpte til Roligheden. Der lot han oppføre en bygning, som formedelst sin sterke mur og det såkalte italienske s-tak ansåes for tidens mesterstykke og egnens underverk. En klosset murmesters ufullkomne stukkatur-arbeide ved brannmuren beundredes også meget, likesom alle Europas storheter figurerte i flotte kobberstikk i gangene. Der tilbragte jeg mine gladeste barndomsdager, tumlet meg med mine søsken fritt omkring, forlystet meg ved de mange nye gjenstander, og sværmet omkring blant påfugler, perlehøns og andre sjeldne dyr hvormed min far smykket sitt yndlingssted.»

Roligheden ble overtatt av en av N. B. Aalls andre sønner. Eidsvollsmannen Jørgen Aall, og for ham ble det mer enn et landsted, det ble et hjem. Det gikk dårlig med forretningene i de vanskelige år etter 1814, og da hans store gård i Porsgrunn brant ned 14. mars 1819, flyttet han med hele sin tallrike familie til Roligheden.

Der kom Jørgen Aall til å tilbringe resten av sitt liv. Han måtte riktignok samme år selge huset, men kjøperen var Jacob Aall på Nes jernverk, som generøst lot broren fortsette å bo der. Jørgen Aall fikk også hjelp av en annen av sine brødre, og levde stille og tilbaketrukket på Roligheden til sin død i 1833. Da hadde han overlevd både sin hustru og sine ni barn.

Roligheden ble solgt i 1839 og senere delt i Øvre og Nedre Roligheden, som hadde forskjellige eiere. I 1860 kom trelasthandler Erik Rasmussen fra Kilebygda inn i bildet. Han skilte seg snart med den øvre, mindre del, der det for det meste har vært sagbruk med til dels stor eksport av skurlast, grubetømmer, m. m. På hovedparsellen i syd bygget Erik Rasmussen opp en av byens største forretninger. Han drev trelasthandel, rederi og annen næringsvirksomhet, og gjorde det svært godt.

Det var Erik Rasmussens sønn Otto Rasmussen som i 1914 solgte en del av sin eiendom Roligheden til det nystiftede PEA. Skjøtet er utstedt 10. juni 1914, tinglyst 16/6 samme år, og kjøpesummen var kr. 45.000,-.

Med dette var stedets utvikling fullført, fra uberørt natur over lyststed og det forholdsvis fredelige sagbruk frem til moderne storindustri. Navnet Roligheden er der fremdeles, men det passer ikke lenger, brukes ikke så meget, og vil kanskje ikke leve så lenge. Det hører en svunnen tid til.