Skiensfjordens komunale kraftselskaps virksomhet i 25 år

1912 - 1937

utarbeidet av H.E. Kjølseth og N. Traaholt

Skiensfjordens kommunale kraftselskap

Kraftselskapets stiftelse

I den skrivelse av 14. mars 1910 som statsminister Gunnar Knudsen sendte til ordførerne i Gjerpen, Porsgrunn, Skien og Solum om samarbeide i spørsmålet om å forsyne kommunene med elektrisk energi uttalte han, at distriktet hadde mange betingelser for i ennu høiere grad enn det allerede var, å bli et betydelig industricentrum dersom det blev tilført elektrisk energi. Sådan energi måtte skaffes utenfra, og en løsning av denne opgave hadde størst utsikt til å lykkes dersom man samlet interessene i et felles kraftanlegg.

Denne skrivelse dannet innledningen til og utgangspunktet for det arbeide som blev tatt op for å løse kraftforsyningsspørsmålet for de fire kommuner og som førte til dannelsen av Skiensfjordens kommunale kraftselskap, populært kalt S. K. K.

Skien hadde allerede i flere år hatt sitt elektriske anlegg med fordelingsnett, hvortil der levertes elektrisk kraft fra Laugstol bruks kraftstasjon som var beliggende midt i byen. Porsgrunn hadde siden 1901 hatt sitt lille dampdrevne elektrisitetsverk. Landkommunene hadde ingen elektrisitetsforsyning.

De to byer hadde hver sin elektrisitetskomite som arbeidet med planer om å skaffe elektrisitet fra vannkraftanlegg. Kravene var meget beskjedne. Særlig var det projekt på 2 a 300 kilowatt som Porsgrunn arbeidet med, så ubetydelig, at man nu har vanskelig for å skjønne hvor liten forståelse alle eller iallfall de aller fleste den gang hadde av fremtidsmuligheten og fremtidskravene på dette område. Mange trakk derfor også på skuldrene til Gunnar Knudsens henvendelse. Møtet kom dog istand, takket være innbyderens personlige autoritet.

Resultatet av møtet var at der skjedde henvendelse til de 4 kommuner om å velge 3 mann hver til en felleskomite, som skulde ha det opdrag å undersøke mulighetene for å få istand en felles kraftoverføring.

Alle fire kommuner efterkom opfordringen og valgte som sine medlemmer av «Kraftkomiteen»:

Komiteen holdt sitt første møte den 7. juni 1910. Gunnar Knudsen valgtes til formann, med direktør Emil Aubert som nestformann og direktør H. E. Kjølseth som sekretær. Disse 3 sammen med disponent Lars Vold fra Solum dannet komiteens arbeidsutvalg. Sekretæren fikk i opdrag å utarbeide en oversikt over de muligheter for kraftanlegg på minst 2500 HK. som forefantes innenfor 100 kilometers avstand. Samtidig blev der avertert efter tilbud om salg av vannfall eller leie av elektrisk energi.

Det i sommerens løp innsamlede materiale blev bearbeidet utover høsten og vinteren. Det blev besluttet å la utrede ved fagfolk tre alternativer, nemlig: utbygning av og kraftoverføring fra henholdsvis Høgefoss i Treungen og Årlifoss i Gransherad og leie av energi fra Tinnfoss Papirfabrikk. Senere kom også spørsmål om leie av energi fra Treschow Fritzøe på tale.

Som tekniske konsulenter engagertes ingeniørfirmaet Nissen & von Krogh for den elektrotekniske og ingeniør Kinck for den hydrotekniske del. Overrettssakfører H. E. Møller blev antatt som juridisk konsulent.

Den 5. oktober 1911 avga arbeidsutvalget sin innstilling, den bekjente «røde bok», som konkluderte med forslag til felleskomiteen («Kraftkomiteen») om å innstille til de fire kommuner å fatte følgende

beslutning:

I.

Kommunestyret (herredsstyret) bemyndiger Skiensfjordens kommunale kraftkomite at indkjøpe Aarlifos for den pris og paa de betingelser, som er fastsatt i haandgivelsesdokument fra d'herrer Eyde og Kloumann av 26. januar 1911. Komiteen bemyndiges til for fælles regning av de om kjøpet tilsluttede kommuner at reise et midlertidig laan til dækning av kjøpesummen.

II.

Kommunestyret (herredsstyret) bemyndiger komiteen, indtil en kommunal fællesordning er kommet istand, at paabegynde de nødvendige forarbeider til vandfaldets utbygning.

III.

Kommunestyret (herredsstyret) erklærer sig villig til at træde sammen med de øvrige interesserte kommuners repræsentanter for i fællesskap at vedta love for en forening til indkjøp og utbygning av vandfall samt istandbringelse av et kraftoverføringsanlæg til Skiensfjorden og dettes senere drift, i det væsentlige i overensstemmelse med det av komiteen utarbeidede utkast.

Med innstillingen fulgte håndgivelse på Årlifossen i Gransherad for kr. 400,000.00.

Videre hadde arbeidsutvalget utarbeidet utkast til lover for det interkommunale selskap som foreslos oprettet.

Endelig fulgte en rekke overslag og sammenlignende beregninger over anlegg og drift for de forskjellige alternativer som var drøftet foruten andre uttalelser av teknisk og juridisk art.

I møte den 14. oktober nestefter vedtok felleskomiteen mot 1 st. den av arbeidsutvalget fremlagte innstilling.

Dermed gikk saken til kommunene.

Det foreslåtte kraftanlegg i Årlifossev skulde gi ca. 9100 kW. (12150 HR) i fullt utbygget stand. Konsulentene hadde beregnet anleggsutgiften for kraftverk, overføring og sekundærstasjon til 3,365 mill. kroner iberegnet innkjøp av fossen og anlegget kun delvis utbygget. Et kraftanlegg i Høgefossen vilde blitt noget større og vilde falt noget billigere i forhold til ydeevnen, men dette vassdrag var lite regulert. Derfor falt valget på Årlifossen.

Komiteen regnet i sine planer med en startbelastning av 1000 kW. og en årlig konsumtilvekst av 300 kW. De første 6-7 år gikk man ut fra vilde gi underskudd på driften. Man regnet prisen på energien levert i sekundærstasjonen på Hauen i Gjerpen til kr. 80.00 pr. kW., hvortil kom fordelingsomkostninger anslått til kr. 7.00 pr. kW.

Saken vakte en livlig diskusjon i alle kommuner. Ingen hadde igrunnen tenkt sig et projekt av dette omfang, og i første øieblikk var vel mange nærmest forbløffet. I virkeligheten åpnet forslaget, som mange den gang fant for dristig, øinene hos folk for distriktets utviklingsmuligheter og for det behov for elektrisitet som her vilde melde sig, når forholdene blev lagt til rette for utviklingen.

Kommunestyrene i Gjerpen, Porsgrunn og Solum vedtok det av felleskomiteen fremlagte forslag, men Skien forkastet det (med 26 mot 26 st.). Dermed gikk Skien ut av samarbeidet, og grunnlaget for dette var rykket bort.

De tre gjenværende kommuners styrer sammenkaltes til et fellesmøte som holdtes den 9. mars 1912. På dette møte vedtokes det å anmode felleskomiteen - hvorav Skiens medlemmer nu var trådt ut - om å utrede de økonomiske utsikter på basis av kraftoverføring, fra Årlifossen for de tre gjenværende kommuners regning.

Allerede den 14. mars nestefter fremla arbeidsutvalget en tilleggsinnstilling til den «røde bok». Der anbefaltes enstemmig de tre kommuner å gjennemføre kraftanlegget efter den for utarbeidede plan. Man hadde som erstatning for at Skien var gått fra, sikret sig et tilbud fra Norsk Hydro om kjøp av en del av kraften fra Årlifoss. Denne leverance skulde i tilfelle skje til Norsk Hydros fabrikker på Notodden.

I et nytt fellesmøte av kommunestyrene den 26. mars blev det med stort flertall anbefalt de enkelte kommunestyrer å vedta forslaget.

I løpet av kort tid blev også vedtak fattet i alle tre kommuner om planens gjennemførelse efter komiteens forslag.

Ved kongelig resolusjon av 7. juni 1912 blev kommunestyrenes vedtak stadfestet, og de vedtatte lover for samarbeidet mellem kommunene approbert. Dermed var den betydningsfulle sak forsåvidt bragti havn.

Sammenslutningen blev organisert som en forening under navn av Skiensfjordens kommunale kraftselskap.

Hovedtrekkene i de lover som var utarbeidet av arbeidsutvalget og som nu var godkjent, var følgende:

De tre kommuner danner en forening som innkjøper et eller flere vannfall, utbygger dem og overfører energien til kommunene. Den nødvendige kapital hertil lånes under like ansvar for de tre kommuner (1/3 på hver).

Selskapet ledes av et styre på 6 medlemmer (2 fra hver kommune) og et representantskap på 18 medlemmer (6 fra hver kommune).

Alt av virksomheten flytende overskudd skal benyttes til betaling av gjeld, kjøp av vannfall, utbygning av anlegg og nedsettelse av prisen på elektrisitet. Når selskapets stilling tillater det, kan der også betales utbytte til de interesserte kommuner. Så lenge selskapet har gjeld, kan dog ikke over 25% av overskuddet anvendes til utbytte.

Forøvrig inneholder lovene de nødvendige bestemmelser om selskapets administrasjon og danner kontrakten om samarbeidet mellem, de tre kommuner.

Med hensyn til energifordelingen mellem de interesserte kommuner blev der fastsatt den bestemmelse at selskapet leverer energien nedtransformert til forbruksspenning (220 volt) til kommunene som selv fordeler den til befolkningen, dog skal konsumenter på over 368 kW. (500 elektr. hestekrefter) kunne forsynes direkte fra kraftsselskapet.

I tilslutning til kommunenes vedtak om dannelse av det interkommunale kraftselskap valgte de tre kommuner sine medlemmer av selskapets første styre og representantskap. Den nyvalgte ledelse tok straks op arbeidet med å realisere planene.

Kraftselskapets ledelse

Spørsmålet om å finne en god organisasjon av kraftselskapets ledelse blev inngående drøftet av den oprindelige «kraftkomite». S. K. K. var det første interkommunale selskap i sitt slags. Man hadde derfor ingen forbilleder å bygge på. Man blev stående ved en ordning med et styre og et representantskap, hvori alle tre kommuner var like representert. Disse organer blev tillagt den størst mulige myndighet og fikk dermed det fulle ansvar for selskapets ledelse.

Det er neppe tvil om at denne selvstendighet i første rekke er årsaken til at selskapet har kunnet arbeide som det har. Ledelsen fikk en forretningsmessig slagkraft som satte dem istand til å handle raskt og treffe sine bestemmelser i det rette øieblikk uten å måtte oppebie lange forhandlinger i de enkelte kommunestyrer. Det var kun ved innkjøp av vannfall, optagelse av nye lån og garanti for sådanne at kommunenes bifall måtte innhentes.

«Styret leder foretagendet på beste måte i alle sedvanlig forekommende tilfeller» heter det i selskapets lover, som forøvrig gir nærmere detaljer for styrets virkeområde.

Representantskapet tilligger det efter innstilling fra styret å avgjøre kjøp av faste eiendommer, opta lån, fastsette lønninger, ansette adm. direktør, bestemme prisen på elektrisk energi, beslutte utbygninger og godkjenne regnskapene.

Lovene fastsetter bestemmelser for det tilfelle at den ene kommunes representanter skulle komme i opposisjon til de to andre kommuners. I de forløpne 25 år har der dog ikke vært bruk for disse sikkerhetsbestemmelser. Samarbeidet har vært så godt at tvist mellem kommunene hittil ikke har forekommet.

De i 1912 vedtatte lover har i det heletatt vist sig å virke tilfredsstillende. De har derfor heller ikke vært gjenstand for noen forandring av betydning. Den eneste endring i organisasjonen er igrunnen bare den, at driftsbestyreren i 1920 blev adm. direktør og tiltrådte styret, dog uten stemme. Denne forandring er dog mer av formell enn reell art, da driftsbestyreren også tidligere alltid deltok i styrets møter.

I de 25 år selskapet har vært i drift har der kun vært 2 formenn.

Styrets første formann var statsminister Gunnar Knudsen. Han blev stadig gjenvalgt inntil sin død. Det siste møte han deltok i blev holdt 24. mars 1928. Derefter var han på grunn av sykdom forhindret fra å være tilstede i møtene. Han avgikk ved døden 1. desember 1928.

Selskapet reiste hans statue ved Hauen sekundærstasjon i Gjerpen den 7de juni 1931.

Siden Gunnar Knudsens død har borgermester H. E. Kjølseth vært styrets formann. Han blev valgt som styremedlem ved selskapets oprettelse, og har siden stadig blitt gjenvalgt. Fra 1917 til 1928 var han nestformann, og som sådan fungerende formann under Gunnar Knudsens fravær som regjeringschef i årene 1917-1921.

Direktør Emil Aubert var nestformann i styret fra 1912 til og med 1916. I årene 1913 til 1916 var han fungerende formann, da Gunnar Knudsen i disse år var regjeringschef.

I 1929 var gårdbruker Tollef E. Stensrud nestformann i kraftselskapets styre.

I årene fra og med 1930 har bankbestyrer Th. Weber vært styrets nestformann. Han var dessuten medlem av styret fra 1918 til 1926 og i 1929.

I de forløpne 25 år har følgende herrer vært medlemmer av kraftselskapets styre:

Styrets beslutninger iverksettes av den administrerende direktør, likesom den daglige ledelse av selskapets tekniske og forretningsmessige anliggender underligger ham.

Ingeniør Nils Traaholt, som først var ansatt som byggeleder for fordelingsanleggene og som sådan tiltrådte 7. oktober 1912 blev 1. januar 1915 ansatt som driftsbestyrer, hvilken stilling som før nevnt blev forandret til adm. direktør i 1920.

I representantskapet som består av 6 mann fra hver av de tre kommuner har der vært stadige forandringer i årenes løp. Det er derfor et stort antall personer som har hatt sete i dette kollegium siden 1912.

Representantskapets første ordfører var verkseier Chr. J. Reim. Han fungerte i årene 1912 til 1919.

Han avløstes i 1920 av gårdbruker Jacob Gisholt som fremdeles fungerer som ordfører.

Den første varaordfører var skibsreder H. Jeremiassen. Han var varaordfører i 1912 og dessuten i 1918 til 1920.

For 1913 valgtes gårdbruker Lars Eriksen til varaordfører. Han fortsatte som sådan til 1917.

I 1921 blev ingeniør Finn C. Knudsen valgt som representantskapets varaordfører og er siden stadig gjenvalgt til hvervet.

Det er mange og tildels meget store saker som styre og representantskap har hatt under behandling siden selskapets oprettelse. Styrets protokoll viser idag over 4300 behandlede saker, og et stort antall av disse har vært forelagt representantskapet til behandling.

I de sterkt skiftende tider som man har oplevet siden 1913 har styrets og representantskapets opgave ikke alltid vært lett. Ledelsens opgave er av dobbelt natur. Den er både social og økonomisk. Å forene disse to sider har - ikke minst i kriseårene - voldt sine vanskeligheter. Det har dog lykkedes tross den voldsomme prisstigning i krisetiden både å holde uforandret den samme lave kraftpris som man begynte med og samtidig skaffe nok elektrisk energi tilveie.

Efterat rolige tider inntråtte har det vært ledelsens hovedopgave å bygge ut egne anlegg og derved skaffe billigere elektrisitet enn den inan har kunnet leie utenfra. Også dette har det lykkedes å få gjenneinført så langt som behovet for energi hittil har krevet det.

Det bør også være sagt at kraftselskapets styre og representantskap i sitt arbeide med kraftforsyningssaken alltid har handlet i full overensstemmelse med de interesserte kommuners styrer. De spørsmål som har krevet kommunestyrenes avgjørelse er av disse ved enhver anledning behandlet saklig og i full tillit til selskapets ledelse,

Anleggene

Såsnart de 3 kommuners beslutning om kraftutbygning var fattet og approbasjon på disse beslutninger og på selskapets lover var gitt av Kongen, besluttet det nyvalgte styre og representantskap overensstemmende med de interesserte kommuners beslutninger å iverksette utbygningen av Årlifoss med everføring til Skiensfjorden og fordeling av kraften innen nevnte kommuner. Som byggeleder for kraftanlegget med fjernledningen ansattes ingeniør Ragnvald Lie og som byggeleder for sekundærstasjonen og fordelingsnettet ingeniør Nils Traaholt, senere driftsbestyrer og adm. direktør.

Vedtaket om kraftutbygningen fant sted på et gunstig tidspunkt. Det var forholdsvis billig å bygge, og det voldte ingen særlig vanskelighet å reise de lån som behøvdes.

Anleggsarbeidet begynte sommeren 1912 ved kraftstasjonen og utvidedes efterhvert til den 70 km. lange fjernledning fra Årlifoss til Hauen i Gjerpen og til fordelingsnettet i de tre kommuner med sekundærstasjon på Hauen.

Årlifoss kraftanlegg.

De 17,1 m. fall som under navn av Årlifoss blev innkjøpt ved selskapets start, var ingen imponerende foss. I virkeligheten var selve Årlifoss kun 4-5 m. og resten en rekke stryk fordelt på et par km. opover elven. Efter den skarpe strid som kraftplanene avstedkom, var det kun naturlig at den tapende part utviste sitt fond av vittighet og kalte fossen «Dårligfoss».

Utbygningen av Årlifoss bød ikke på særlige vanskeligheter, men var dog efter datidens forhold et ganske betydelig foretagende. Allerede Eydes ingeniørkontor hadde utarbeidet generelle planer for utbygningen. Disse blev endel omarbeidet av ingeniør Lie. For å skaffe større flomløp blev dammen utført i Z form og samtidig utstyrt med 2 valsedammer, 20 × 5 m., de første i Norge. Enn videre blev turbinenes sugerør ført ned i en felles avløpskanal. Der blev også foretatt en ytterligere opdemning på 1,5 m. Maskininstallasjonen blev fastsatt til 4 aggregater a 6000 turb. HK., inkl. reserven, hvorved ydelsen ved normal vintervannføring blev beregnet til 13,600 elektr. HK (10,000 KW) ved sekundærstasjonen.

Dammen, turbininntakene og kraftstasjonens fundamentering og bygning blev støpt i betong. Dammen blev utført som stabil dam med undtagelse av dammen i dypløpet som blev utført som kombinert hvelvdam. For å tørlegge damstedet under bygningen blev der slått en 120 m. tunnel 6 × 6 m. i fjellet på nordøstre elvebredd, og denne tunnel blev avstengt ved 2 hovedluker og 2 reserveluker.

I Tinnelven fremfløtes betydelige tømmermengder, og for disses forbislipning blev der utført et lensearrangement og en tømmertunnel 180 m. × 2 × 2 m. med innbygget tømmerrenne.

Turbininntakene er utført som særskilte inntak for hver turbin med vrakgrinder og dobbelte glideluker. Turbinluker og valsedammer dirigeres elektrisk ved trykknappstyring fra apparatpodiet. Ved opdemningen blev der skapt en sjø ca. 2 km. lang og med en overflate av ca. 238000 m². Kraftstasjonen er bygget i nær tilknytning til inntaksdammen, hvorfra fører korte rørledninger av 4,0 m. diameter frem til turbinene. Disse er bygget i direkte forlengelse av rørledningene og utført som dobbelt Francisturbiner med sugerør i midten. Turbinene er levert av Myrens Verksted. Generatorene er direkte doblet til turbinene og utført for 3-faset vekselstrøm 6000 volt 50 per. pr. sek. med en ydeevne av 6500 KVA. og 187 omdr. pr. min. De er utført for egen og fremmed magnetisering. Generatorene er levert av Maschinenfabrik Oerlikon, Schweitz.

Av hjelpemaskineri finnes 1 turbin 120 HK. med likestrømsgenerator og 1 vekselstrøm-likestrømsomformer med tilhørende transformator på 80 kW, samt et akkumidatorbatteri for 220 volt og 360 amperetimer. Det øvrige elektriske utstyr er anbragt i en tilbygning for enden av maskinsalen og har i 1ste etg. 4 hovedtransformatorer 6500 KVA. 6000/60000 volt med vannavkjøling. Transformatorene er levert av Elektrisitetsaktieselskapet A. E. G. Koblingen av generatorene til transformatorene kan foregå direkte eller over et dobbelt sett samleskinner med hjelpesamleskinner ved oljebrytere og skillebrytere. I 2nen etg. er anbragt 60000 volt transformatorbrytere med tilkobling til dobbelt sett hovedsamleskinner i 3die etg. hvorfra avgrenes til 2 fjernledningsbrytere i 4de etg., hvor også uttaket til fjernledningen til Skiensfjorden befinner sig. Synkronisering og parallellkobling kan foregå både på 6 kV.- og 60 kV.siden, normalt på den siste. Brytere og apparatanlegg er levert av Norsk Elektrisk & Brown Boveri, Oslo.

Som ingeniør Lies nestkommanderende for Årlifoss fungerte ingeniør Einar Monsen samt ingeniør Einar Greve ved administrasjons- og lønningskontoret. Som elektrotekniske konsulenter ingeniørene Nissen og von Krogh.

Ved sammenkoblingen med Rjukanledningen for overføring av Norekraft blev der i 1928 utført 2 inntak med skille- og oljebrytere og et spenningsreguleringsanlegg for en gjennemgående effekt av 20000 KW. og for en regulering mellem grensene 54-62 kV. Reguleringstransformatorene (hoved- og serietransformator) er anbragt i et nytt tilbygg mellem apparatbygningen og dammen. De er levert av A/S Per Kure, mens apparatanlegget herfor er levert av Norsk Elektrisk & Brown Boveri. Anlegget tokes i bruk 1ste juli 1928.

Årlifoss kraftanlegg har vært i kontinuerlig drift siden igangsettelsen den 28. mars 1915 med undtagelse av 2 døgns stans under storflommen 1927 og 1 ukes stans i påsken 1935 samt en lignende iår, grunnet avstengning av Tinnosdammen for reparasjon. Under de to siste driftsstanser er der foretatt forskjellige utbedringsarbeider.

Driften har foregått uten større uhell, når undtas et lensebrudd i 1926, som forårsaket at store tømmermengder gikk ned på anlegget og tilstoppet valsedammens avløp. Man måtte da åpne hovedlukene for tappetunnellen for å hindre oversvømmelse. Vannmassene trakk store sten fra elveleiet gjennein tunnellen og ødela reservelukene og deres midtstender, en differdinger nr. 100 (1 m. over høikant).

Man vil av hosstående fotografi forstå vannets kolossale kraft når man ser hvordan denne svære stålbjelke er bøiet og revet av som papp. Da hovedlukene også hadde fått endel skade og var utette, måtte der foran tunnellen bygges en fangdarn. Denne er bygget av betong som hvelvdam med åpninger i bunnen for bjelkestengsel og et overløp til å avstenge med nåler på toppen. Arbeidet som måtte utføres under drift og for fullt vanntrykk - optil 26 m. - var meget vanskelig. Utførelsen blev overdradd ingeniør O. Rolfsen med ingeniør F. Selmer som entreprenør.

FjernIedningen.

Utstikningen av fjernledningen blev straks iverksatt av konsulentene og ekspropriasjon foretatt 1913.

Fjernledningen fra Årlifoss til centralpunktet ved Skiensfjorden er ca. 70 km. og er bygget med 2 ledningssett. med et kabeltversnitt av 50 m/m² kobber oplagt på støtteisolatorer anbragt i 6-kant i 1,8 m. avstand fra hinannen med 50 m/m² stålkabel på mastetoppen som jordline. Mastene er fagverks jernmaster utført som pendelmaster og med avspenningsmaster med pass ende mellem rum. Mastene er fastskruet til betongfundamenter, 2 for bæremastene og 4 for avspennings og vinkelmastene. Fjernledningen er inndelt i 7 seksjoner ved 6 linjebrytere.

Som nestkommanderende og senere selvstendig byggeleder for fjernledningen fungerte ingeniør Torleif Hansen-Lange.

Den forbindelse Langesundsfjordens kommunale kraftselskap (L. K. K.) først bygget med uttak på 10 kV.-nettet fra Brandstasjonen i Porsgrunn, blev snart for liten, og i 1916 blev en 60 kV. ledning bygget fra Hauen til Eidanger grense ved Sanna, hvorfra den av L. K. K. fortsattes til Dalen ved Brevik. I 1918 blev der bygget en avgrening fra hovedfjernledningen ved Sætre til en provisorisk sekundærstasjon på Notodden. Herfra førte kabler og luftledning 6 kV. frem til Tinfos II kraftstasjon tilhørende Tinfos Papirfabrik. Samtidig blev der bygget en forbindelse til Skien sekundærstasjon, hvorved man foruten med Skiens by kom i direkte 60 kV. forbindelse med Vestfold Kraftselskaps nett.

I 1929 utførtes en forlengelse av fjernledningen, idet der blev bygget en ny ledning 3 × 95 m/m² kobber på betongstolper og for 132 kV. (foreløbig isolert for 60 kV.) fra Hauen sekundærstasjon til Roligheten, ca. 6 km. hvor der blev bygget en ny sekundærstasjon. Ledningen er bygget for utvidelse til dobbelt trådsett. Senere er ledningen forlenget til Eidanger grense og av Hydro fortsatt til Herøya.

Sekundærstasjoner.

Hovedsekundærstasjonen i distriktet, Hauen sekundærstasjon, blev bygget 1913-14 og satt i drift samtidig med Årlifoss. Den er også hvad den rent tekniske innredning angår, temmelig lik apparatbygningen på Årlifoss med anleggene anordnet i 4 etager. Transformatorene er 3 stk. a 550 kVA. 54/10 kV. Dessuten finnes Pettersen spoler for kompensasjon av jordstrømmer på 60 og 10 kV.-nettene. Fra Hauen sekundærstasjon utgår det 10 kV. fordelingsnetts hovedlinjer, og stasjonen er derfor rikelig utstyrt med 10 kV. fordelingsanlegg - dobbelt sett samleskinner med oljebrytere for hver av de utgående linjer og tilsvarende instrumentering. Fra apparatrummet dirigeres driften, og der finnes her nødvendige telefonforbindelser. I 1921 installertes den her i landet første høifrekvente linjerette telefonforbindelse (med Årlifoss). Denne er senere utskiftet med mere moderne anlegg, og den høifrekvente driftstelefon omfatter nu forbindelser med Årlifoss, Smestad (Samkjøringscentralen ved Oslo), Notodden og Herøya.

Sekundærstasjonen ved Notodden er utført som provisorium, og dens transformatorer, 2 stk. a 5000 og 6500 kV.A., er flyttet. Ved overføringen av 5000 kW. for Hydro fra Notodden til Herøya er der av dette selskap opsatt en 8000 kVA. transformator i friluft, hvorfor stasjonen for tiden kun inneholder et enkelt apparatarrangement.

Sekundærstasjonen på Roligheten er bygget av hensyn til den økede kraftleveranse til Porsgrunds Elektrometallurgiske A/S. Der er f. t. installert 2 transformatorer 6000 og 5000 kVA.

Foruten de nevnte sekundærstasjoner er der i distriktet tilknyttet vårt 60 kV. nett sekundærstasjoner i Skien, tilhørende Skiens by, og ved Dalen, tilhørende Langesundsfjordens kommunale kraftselskap samt transformatoranlegg på Herøya tilhørende Eidanger Salpeterfabriker (Hydro).

Fordelingen av kraften innenfor de 3 deltagende kommuner Gjerpen, Porsgrunn og Solum skjer fra Hauen sekundærstasjon som utgangspunkt. Ledningene føres dels som kabel i tettbebyggede strøk, dels som luftledninger, og planen er lagt således at der kan skaffes flest mulige ringforbindelser, hvorved avkoblinger for reparasjon og eftersyn, begrenses til det minst mulige. Herved opstår dog visse vanskeligheter med måling av kraften, idet det betinger 2 målepunkter i hver kommune. Hertil kommer ytterligere at kraftmengder som er over 500 HK, efter selskapets lover skal leveres direkte av selskapet, mens de enkelte kommuners elektrisitetsverker overtar fordelingen av de mindre kraftmengder. Dette medfører igjen delvis dobbelt forlegning av ledninger av hensyn til målingen av kraften. Ved måle- og forgreningspunkter er opsatt koblingsstasjoner, som danner lokale fordelingsstasjoner med transformatoranlegg samtidig. Der er i 10 kV. nettet ialt 20 sådanne stasjoner samt 41 transformatorkiosker og 98 stolpetransformatorer. Alt ialt er der i fordelingsnettet anbragt 154 transformatorer med en samlet ydeevne av 13.210 kVA. Hertil kommer de transformatoranlegg som er utført av de større industrielle bedrifter som kjøper sin kraft høispent.

I fordelingsnettet er nedlagt 44 km. høispente kabler fra 16 til 150 m/m² kobbertversnitt og med en samlet kobbervekt av 78,6 tonn. Ennvidere er der bygget 103 km. høispente luftledninger for 16, 35 m/m² kobbertversnitt og med en samlet kobbervekt, av 50,2 tonn. Hertil er anvendt 61 jern-, 128 betong- og 1814 impregnerte trestolper.

Som nestkommanderende ved utbygningen av fordelingsnettene og driften ansattes 3/7 driftsingeniør Andreas Haugerud.

Grønvollfoss kraftanlegg.

Grønvollfossen var som Årlifoss samlet og projektert av ingeniørene Eyde og Kloumann og var oprindelig påtenkt anvendt til industrielle formål. I 1913 fikk statsminister Gunnar Knudsen imidlertid tilbud om også å kjøpe denne foss, og der fant da sted en konferanse mellem ham og generaldirektør Eyde, hvor tilbudet blev fremsatt. Gunnar Knudsen ba da om en bindende håndgivelse, så han kunde få forelagt saken for selskapets bevilgende myndigheter. «Du skal få 10 minutter», sa Eyde. «Javel», sa Gunnar, «jeg tar den, hvis du tar en 3 mndrs. aksept». Dermed kjøpte Gunnar fossen for egen regning, men tilbød selskapet å overta den til selvkostende, hvilket også enstemmig blev gjort.

Det skulde imidlertid gå mange år før utbygningen fant sted. Anlegget blev projektert høsten 1928 og konsesjonsandragende innsendt 29. jan. 1929 og konsesjon meddelt 29. november 1930. Som byggeleder ansattes diplomingeniør Ole Rolfsen. Arbeidet blev påbegynt i begynnelsen av 1931 og anlegget satt i drift 1ste juli 1933.

For å kunne utnytte den fulle fallhøide 22,6 m. måtte jernbanen omlegges på en strekning av ca. 4 km., heri innbefattet et par tunneller og flytning av jernbanestasjonen. Av situasjonsplanen vil man se at damanlegget er ganske omfattende, ialt en damlengde på ca. 400 m. hvorav halvparten fast dam med innretninger for regulering av vannavløp og turbininntak, resten fyllingsdam med betong-kjerne.

Da dammen var en meget vesentlig del av anleggsomkostningene, og da man hadde hatt dårlige erfaringer med betongens holdbarhet ved Årlifoss og andre steder i vassdraget, var det naturlig at man ofret betongfremstillingen og cementen et inngående studium.

Resultatet herav var at man fant å måtte anvende en kalkfattig ciliciumrik cement, som bedre kunde motstå det syrlige og rene vann i Tinnelven. Da de norske cementfabrikker ikke vilde innlate sig på fabrikasjonen av den cementtype våre undersøkelser utpekte som den beste, blev der opsatt en cementmølle ved anlegget. Resultatet blev både teknisk og økonomisk tilfredsstillende. Den fremstillede betong har vist sig helt fortrinlig, men selvsagt vil det ta mange år før man får sikkert bevis for i hvilken grad den er bedre enn betong av Portlandcement for dette øiemed. Sammensetningen var 1 : 2½ : 3 med en vanncementfaktor av 0,64. Til dam og inntak er ialt medgått 35.000 m³ betong. Ved opdemningen er der skapt en sjø på 820000 m². Denne utnyttes til døgnregulering i forbindelse med Årlifossjøen og en tillempet slipning fra Tinnoset. Våre normale døgnvariasjoner som er optil 5000 KW, dekkes derved.

Turbinene og luker etc.

Efter meget grundige undersøkelser besluttet man å installere 2 vertikale agregater med Kaplanturbiner a 15000 HK. (60 m³ pr. sek.). Ved Kaplanturbinen opnådde vi en meget gunstig virkningsgradskurve ved varierende vannføring og på grunn av disses store overbelastningsevne en tilstrekkelig reserve ved normal vintervannføring. Samtidig kunne omdreiningstallet settes op fra 187 til 214 således at det samlede agregat turbin med generator ikke blev dyrere enn om der var anvendt Francisturbiner. Det var reservehensynet som gjorde at man forlot den oprinnelige plan med 1 Kaplanagregat på 30000 HK, som ville blitt både billigst og enklest i drift. De anvendte Kaplanturbiner er levert av I. M. Voith, Heidenheim, med underleverandør Ruuds mek. verksted, Oslo, og er de første som er installert her i landet.

Fra inntaket fører korte rørledninger ned til turbinspiralene. Turbinenes sugerør er særlig omhyggelig utformet og forsynt med et innebygget kryss for å redusere virveldannelsen.

Dammaskineriet består av 2 hydraulisk (oljetrykk) styrte rulleluker for turbinene, 1 automatisk virkende oljetrykkluke for finreguleringen (inntil 180 m³ pr. sek.) 1 valsedam 20 × 5 m. og 9 glideluker med spill hver på 4,5 × 5 m som flomluker. Ennvidere er for uttapning av bassinet anbragt 2 bunnluker 3,75 × 4,5 m. Anleggets samlede gjennemløpskapasitet er 2300 m³ pr. sek. mens den høieste flom som er observert, nemlig i 1927 blev anslått til ca. 1300 m³ pr. sek. Oljetrykklukene er levert av Voith og Ruuds mek. verksted i fellesskap, valsedammen av M. A. N., flomlukene av Wisbech A/S og bunnlukene av Kværner Brug A/S.

Generatorene er bygget for 12500 kVA ved cos. = 0,8 og 6000 volt og direkte koblet til turbinene med omdreiningstall 214. Svingmomentet er 460000 kgm². Generatorene er vertikale, helt innkapslet og selvventilerende og forsynt med automatisk brannslukning system Lux (kullsyre). Generatorene er spesielt bygget med henblikk på samkjøring med Østlandets andre kraftanlegg og hårdhetsgraden er fastsatt slik at man opnår et stabilt parallellarbeide mellem Grønvollfoss og f. eks. Nore i en avstand av ca. 150 km. Generatorene er levert av Norsk Elektrisk & Brown Boveri, Oslo.

Hver av generatorene har sitt enkle apparatanlegg, (strøm-, spennings- og hustransformator med tilbehør) og forbindes direkte til kablene som gjennem en særskilt kanal fører ut i friluftanlegget hvor 2 selvkjørte transformatorer hver på 12500 kVA 6/132 kV. er anbragt. Anlegget drives foreløbig for 60 kV. Transformatorene er levert av A/S Per Kure, Oslo og det høispente apparatanlegg av Norsk Elektrisk & Brown Boveri.
Anlegget er bygget for helautomatisk drift med fjernstyring og kontroll på Årlifoss.
Automatikken består av 3 hovedgrupper:

1. Igangsetning og stopp, regulering av belastning, strøm og spenning, samt fjernvisning og kvitteringskontroll.
2. Vannreguleringen basert på et selvregulerende differentialsystem for konstant vannføring, og innstillbar fast avløpsmengde når døgnregulering benyttes.
3. Feilmelding og varsling.

Foruten anlegget på Grønvollfoss er der et mindre kommando-anlegg med fjernmåling på Årlifoss, hvor alle nødvendige målinger kan avleses og hvorfra driften kan dirigeres. Det er sannsynligvis det mest komplette helautomatiske vannkraftanlegg som inntil nu er bygget og det arbeider forbausende sikkert efter at det er blitt nøiaktig innregulert.

Fordelene ved automatisk drift er ikke bare besparelse på betjening og anlegg av boliger for denne, men hovedsakelig ved en samlet og oversiktligere drift og hurtigere virkende disposisjoner.

Instrumentering og automatikk er utført av N/A Siemens, Oslo.

Som byggeleder for Grønvollfossanlegget har fungert overingeniør Ole Rolfsen med nestkommanderende ingeniørene Rolf Meinich Olsen og Agnar Ekaas.

Som konsulenter for den hydrauliske del har vært antatt ingeniørene Hallgrim Thoresen og Thune Holm. Den elektriske del er bearbeidet av direktør Traaholt med ingeniør J. Hjorth som konsulent for generatorene.

Selskapets utvikling

Vedtaket om utbygning av Årlifoss med overføring og fordelingsanlegg i de 3 kommune, fant sted på et gunstig tidspunkt. Det var forholdsvis billig å bygge, og det voldte ingen særlig vanskelighet å reise de lån som behøvdes.

Anleggsarbeidet begynte sommeren 1912 ved kraftstasjonen, og efterhvert som planer og ekspropriasjoner var ferdig optokes arbeidet med fjernledning og fordelingsanlegg.

Da det gjaldt om snarest mulig å tilfredsstille det mest påtrengende behov for elektrisitet og samtidig å oparbeide det størst mulige konsum til Årlifosskraften var disponibel blev der leiet inntil 736 kW. fra Myren Træsliperi. Efterat den første del av fordelingsnettet var ferdig påbegyntes driften 21de oktober 1913.

Da selskapet kun skulle levere kraften nedtransformert til bruksspenning, måtte der skaffes organer for fordeling av elektrisitet til de enkelte forbrukere. Et forslag om at der skulle oprettes særskilte elektrisitetsverk for hver kommune og at disse skulle administreres av det felles kraftselskap vedtokes av dettes styre og representantskap samt de 2 landkommuner, men forkastedes av Porsgrunn, som foretrakk å bibeholde sin gamle organisasjon fra dampverket.

Det økonomiske grunnlag hvorpå kraftselskapet blev stiftet var et antatt begynnelseskonsum av 750 kW., og en årlig stigning av 225 kW. samt en kontrakt med Hydro om adgang til å leie bort inntil 7360 kW. til Notodden Salpeterfabrikker og med adgang til hvert år å redusere denne kraftmengde med inntil 365 kW. dog ikke under 4400 kW. Men prisen var lav - kr. 29.30 pr. kW. år. Hertil kom at der måtte anlegges en sekundærstasjon ved Notodden og kabler føres frem til fabrikkene.

Når man som tidligere nevnt måtte regne med en underskuddsperiode på 6-7 år var det klart at der skulle lite til av svikt i anslagene for forholdene kunde bli uholdbare.

Man utsatte derfor den endelige avgjørelse av Hydrokontrakten lengst mulig i håp om at noe bedre skulde dukke op, og undersøkte overalt efter liebhabere på kraft. Tilslutt kom man i forbindelse med et sweitsisk selskap Meteor S/A, med hvem man i 1913 inngikk kontrakt om leie av 4400 kW. i 20 år til en pris av kr. 44.00 pr. kW. år levert på Roligheten ved Porsgrunn. Dermed var selskapets økonomi sikret.

Man inngikk også kontrakt med Langesundsfjordens komm. kraftselskap om leie av kraft første gang inntil 736 kW. som ved gjentatte senere forhandlinger er øket inntil kontrakten nu omfatter en levering på 4600 kW.

I 1915 inngikk man også kontrakt med det nystartede A/S Porsgrunds Metalverk om levering av 450 kW., som også senere er øket.

Før anleggene var avsluttet utbrøt verdenskrigen som i første omgang medførte en øieblikkelig stagnasjon, men som efterhvert bevirket et stadig økende prisnivå og en forsert foretagsomhet på alle områder og dermed øket også efterspørsel efter kraft. Ikke minst de høie brenselspriser i forbindelse med de lave priser på elektrisitet vi innførte for kokning og opvarming for å stimulere dette salg bragte forbruket i været likesåfort som vi kunne utvide våre fordelingsanlegg.

Våre kommuners forbruk øket fra Årlifossanlegget blev satt i drift, 28de mars 1915 til 1922 med 8-900 kW. årlig i gjennemsnitt.

Som det så ofte går ved slike større projekter blev de oprinnelige planer adskillig utvidet og forandret efterhvert som arbeidet skred frem. For Årlifoss vedkommende viste detaljundersøkelser at man kunde foreta 1,5 m høiere opdemning enn forutsatt likesom man også av hensyn til utnyttelsen av flomvannføringen fant det lønnsomt å øke de 4 maskinagregaters ydeevne fra hver 4,500 til 6000 turbin HK. Istedetfor sekundærstasjon på Notodden med kabler til Hydro, som falt bort med kontrakten, blev fjernledningen til Skiensfjorden bygget fullt ut med 2 trådsett istedetfor 1, sekundærstasjonen på Hauen fullført med 3 transformatorer og 2 kabler nedlagt fra Hauen til Roligheten hvor den nye elektrometallurgiske fabrikk reistes.

Fordelingsnettet var oprinnelig ment kun å omfatte Porsgrunns by og de tettest bebyggede strøk omkring Skiensfjorden i første omgang, og lovene bestemte at sådanne anlegg skulde være forretningsmessig lønnsomme for å kunne kreves utført. Denne bestemmelses overholdelse vilde imidlertid medført at elektrisiteten ikke kunde få den utbredelse utover i landdistriktene som man hadde håpet. Man har derfor med stilltiende samtykke fra alle parter bygget videre utover efterhvert som den økonomiske stilling tillot det. Resultatet herav er at samtlige kommuner nu praktisk talt er fullstendig elektrifisert undtatt Kilebygden i Solum og det vil neppe vare lenge før også denne er kommet med.

Imidlertid har lønnsomhetsbestemmelsen også gjort sin nytte, da den ga selskapets ledelse et effektivt middel til å hindre urimeligheter, som f. eks. under og efter parafinmangelen vinteren 1917-18, og nærmest følgende år. Materialprisene var da så høie, at det vilde medført betydelig forhøielse av strømprisene om man hadde gitt efter for de tildels meget pågående krav om fortsatt utbygning.

På grunn av forannevnte planendringer, utvidelser og prisstigningen blev anleggene dyrere enn antatt, og ved idriftssettelsen var der disponert 5½ million kr. foruten innkjøpet av Grønvollfoss, men den økede avsetning i forbindelse med kontrakten med Porsgrunds Elektrometallurgiske A/S (Meteor) mer enn opveiet meromkostningene således at man med en kraftpris av kr. 90.00 pr. kW.år til våre kommuner, hvilket praktisk talt tilsvarte den forutsatte pris, undgikk den påregnede lange underskuddsperiode.

Kun det første driftsår 1915-16 bragte underskudd av noen betydning, nemlig ca. kr. 150,000.00. Allerede neste år var underskuddet bragt ned til kr. 27,400.00 og året efter var der et overskudd på kr. 89,000.00. Siden har drften stadig vist overskudd. I det siste avsluttede driftsår, 1935-36 var overskuddet kr. 582,000.00 eller kr. 165,000.00 mer enn det som behøvdes til amortisasjon. Dessuten er betydelige beløp anvendt til ekstraordinært vedlikehold og modernisering. Overskuddene og inntektene samt anvendt kapital og lån fremgår av vedstående kurveblad.

Allerede i 1918 var Årlifoss's kraftproduksjon på det nærmeste opbrukt og man leiet sammen med Treschow-Fritzøe 6000 HK. (ca. 4400 kW.) fra Tinfos Papirfabrik. Denne kraftmengde deltes med ½-part på hver, dog således at vi mot vederlagsfri overføring på våre ledninger leverte kraften med varierende mengder og skaffet oss derigjennem en større toppydelse til de tider vårt behov var størst. Treschow-Fritzøe hadde magasinanlegg og tilstrekkelig maskinkapasitet og hadde derfor kun behov for kraftmengden i kWh. uansett når den blev levert. Dette var visstnok i virkeligheten den første samkjøring her i landet. Efter Treschow-Fritzøes salg til Vestfold Kraftselskap blev denne samkjøring yderligere utvidet og detaljerte kontrakter herom vedtatt.

Skiens kommune hadde efterat samarbeidet med de andre kommuner var forkastet, avsluttet kontrakt med Treschow-Fritzøe om 3000 HK. (ca. 2200 kW.) og bygget egen fjernledning fra Siljan til Skien med sekundærstasjon sammesteds.

Behovet blev snart større og ved overføringen fra Tinfos fikk Skien yderligere 1000 HK. (736 kW.) Treschow-Fritzøe fant dog snart at kontrakten med Skien blev ugunstig, både på grunn av den lave pris og på grunn av den lange brukstid. Der blev derfor innledet forhandlinger med vårt selskap om å overta leveransen og enighet opnåddes våren 1920 mot en kontant godtgjørelse til oss av kr. 2,200,000.00. Denne avtale blev overtatt av Vestfold Kraftselskap. Samtidig forhandlet vi med Skien om en modifikasjon av kontrakten således at den kunne sikre Skien større kraftmengder og bedre tilpasses behovet. For å kunne klare leveransen til Skien og det stadig økede behov leiet vi fra samme dato ialt 12000 HK. (ca. 8800 kW.) fra Tinfos og kjøpte av Meteor 55 pct av aktiene i Porsgrunds Elektrometallurgiske A/S. Samtidig traff man ny avtale med fabrikken hvorefter vi fikk en viss rådighet over de tidligere omkontraherte 6000 HK. (ca. 4400 kW.) på nærmere avtalte vilkår. Den nevnte aksjemajoritet blev innkjøpt for kr. 770,000.00 og betalt av erstatningen for overtagelse av Skienskontrakten.

Med denne serie kontrakter som alle trådte i virksomhet 1ste juli 1920 var der skapt en ny og bredere basis og en mere rasjonell drift muliggjort. Kontrakten med Tinfos blev avløst av kontrakt med Nore Kraftverk den 1ste juli 1928, fra hvilket tidspunkt vi leiet 10000 kW. primakraft til kr. 90.00 pr. kW.år og 5000 kW. spillkraft til Porsgrunds Elektrometallurgiske A/S efter en pris av 0,45 øre pr. kWh. og med en garantert minste brukstid av 6000 timer pr. år. Den nevnte fabrikk som imidlertid var kommet over kriseårene, fikk derved en nødvendig anledning til utvidelse og en mere rasjonell drift.

Der er i det foregående kapitel nevnt om kjøpet av Grønvollfoss i 1913. Dennes kraftmengde var imidlertid ikke stort større enn Årlifoss og man var klar over at det i tide gjaldt å sikre sig en kraftkilde som virkelig kunne bety noget for fremtiden. En sådan kraftkilde fant vi i Hjartdøla som blev innkjøpt i 1918-19 og som i fullt utbygget stand var projektert utbygget for 4 agregater a 20000 kW. hvorav 1 reserve og med en årgangs gjennemsnittsydelse av 46000 kW. Da anlegget har fortrinlige reguleringsmuligheter uavhengig av andre kraftanlegg, er anlegget særlig evnet som toppdriftanlegg. Vårt konsesjonsandragende om utbygning blev besvart med helt umulige konsesjonsvilkår av hensyn til Nore, men vår besiddelse av denne kraftkilde gjorde dog så meget at vår Norekraft kun blev gjort gjeldende for 5 år, hvorefter vi forutsetningsvis skulde kunne bygge ut et av våre fossefall. De øvrige Norekraftavtagere måtte binde sig til 10 år. Hvad der derved er innspart for distriktet, dekker hele Hjartdølas kjøp, projektering og forrentning. Når Grønvollfoss blev utbygget før Hjartdøla, kom det av at det vilde være lettere å få konsesjon og finansiering i orden for et mindre objekt, som dessuten også kunde utnyttes fullt ut fra første dag det blev satt i drift. Som man ser har konsumkurven i 10-års perioden efter 1925-26 også holdt sig konstant. Når konsesjonen på Grønvollfoss til tross for mange betenkeligheter allikevel blev gitt, kom det for det første av at staten mente vi hadde en kontraktmessig rett og ennvidere formentlig av at utbygningen av Grønvollfoss var nasjonaløkonomisk forsvarlig derved at denne utbygning ikke var dyrere enn utvidelse med et nytt agregat på Nore som man dengang hadde påtenkt. Fra 1ste juli 1933 da Grønvollfoss blev satt inn i driften blev salgsprisene redusert for våre 3 kommuner fra kr. 90.00 pr. kW.år som vi hadde holdt den hele tid, til kr. 75.00. Likeledes blev prisene på de kraftmengder våre avtagere Skien og Langesundsfjorden hadde uttatt av Norekraft sammen med oss nedsatt tilsvarende. Disse prisnedsettelser stimulerte kjøpelysten i en vanskelig tid og konsumet blev stort sett holdt oppe. Nu med de bedrede tider er der tegn til en ikke ubetydelig stigning både for industriens og den almindelige elektrisitetsforsynings vedkommende. I årene efter krigen har vårt distrikt vært rammet av en rekke bankinstillinger, som har lammet næringslivet og foretagsomhet i en uhørt grad, og når vi allikevel har kunnet holde elektrisitetsforbruket oppe, skyldes dette utvilsomt i første rekke våre billige priser.

Å skaffe tilveie de energimengder som der til enhver tid har vært behov for og til en rimelig pris har ikke minst under og umiddelbart efter krigen vært en vanskelig opgave. Den er søkt løst således at behovene skulde dekkes, prisene holdes lave og selskapets økonomiske stilling allikevel til enhver tid være god.

Foruten direkte salg av elektrisitet, besørger vi f. t. også overføring av 5000 kW. fra Svælgfoss til Eidanger Salpeterfabrikker.

En sådan utvikling som selskapet i disse 25 år har gjennemgått, vilde ikke vært mulig uten medarbeiderskap av en rekke dyktige og påpasselige funksjonærer og arbeidere, av hvem flere har vært med fra begynnelsen.

Det har vært selskapets bestrebelse å gjøre det administrative apparat så enkelt som mulig uten å skade, men heller derigjennem å høine den effektive nytteverdi. Selskapets første kontorer var leiet i skibsreder Martin Olsens gård. I 1931 kjøpte selskapet sin nuværende kontorbygning, som blev ominnredet for øiemedet.

Foruten direktør Traaholt og driftsingeniør Haugerud som er nevnt tidligere, er f. t. ansatt følgende:

Samarbeidende organisasjoner

En redegjørelse for Skiensfjordens kommunale kraftselskaps virksomhet vilde ikke være fullstendig uten å nevne de organisasjoner man ved samarbeide med andre er interessert i, og som utgjør et nødvendig eller ønskelig ledd av selskapets virksomhet. Uten tvil har dette samarbeide bidratt til det resultat som foreligger på 25-års dagen.

Norske Elektrisitetsverkers Forening.

Vårt selskap har helt siden 1912 vært medlem av Norske Elektrisitetsverkers Forening og har herigjennem ydet vårt bidrag til fremme av felles interesser og elektrisitetssakens sunde utvikling i vårt land. Av Foreningens virke kan foruten den vanlige og omfattende foreningsvirksomhet, nevnes utgivelsen av «Elektroteknisk Tidsskrift» og organisasjonen og driften av «Norges Elektriske Materiellkontroll».

Foreningens daglige ledelse underligger generalsekretær J. Sandberg, med overingeniør H. Grosch som chef for Materiellkontrollen. Selskapets representant har den hele tid vært direktør N. Trååholt, som siden 1921 har vært foreningens formann.

Porsgrunds Elektrometallurgiske A/S.

Det er i det foregående nevnt de forhold og omstendigheter som førte til vårt selskaps deltagelse i Porsgrunds Elektrometallurgiske A/S. Dette selskap er stiftet 15. november 1913 av det fransk-sveitsiske selskap «Météor» med formål: fabrikkdrift av elektrokjemisk, elektrometallurgisk eller lignende art. Med Skiensfjordens kommunale kraftselskap var det før stiftelsen sluttet kontrakt om leie av 6000 hk. i 25 år. Til utnyttelse av den leide kraft blev fabrikkanleggene på Roligheten bygget i årene 1914-15 for fremstilling av jernlegeringer og igangsatt høsten 1915.

Aksjekapitalen var i de første år kr. 250,000.00. Den blev utvidet til kr. 1,000,000.00 da Skiensfjordens kommunale kraftselskap den 1. juli 1920 inntrådte som hovedaksjonær ved kjøpet av 11/20 av aksjene fra «Météor».

Produksjonen i årene 1915 til 1920, da Météor hadde den øverste ledelse av driften, var i gjennemsnitt 5000 tonn kiseljern pr. år.

Den efterfølgende 5 års periode er preget av tilbakeslaget efter verdenskrigens høikonjunktur med sviktende avsetningsmuligheter og fallende priser, som medførte store tap på beholdninger av enhver art. Dertil kom vanskelige driftsforhold med sterkt redusert krafttilførset i vintermånedene, og en langvarig arbeidsstans i 1921-22. Ved delvis omlegning av driften til rujern og lavprocentig kiseljern lykkedes det å oprettholde den tidligere produksjonsmengde på gjennemsnittlig 5000 tonn jernlegeringer. I denne periode eksperimentertes med fremstilling av forskjellige legeringer, som kromjern, fosforjern og nikkeljern, men driften var ikke gjenstand for utvidelser.

Disse kom først i årene 1925 til 1930, da kraftforsyningen og avsetningsforholdene bedredes. I gjennemsnitt var den årlige produksjon av jernlegeringer i denne periode 10000 tonn. Av nye produkter uteksperimentertes manganjern og kiselmanganjern.

Tilbakeslaget fra høikonjunkturen i 1928-29 stanset produksjonsstigningen et par år, men fra 1932 da driften blev omlagt til manganlegeringer som hovedprodukt, kan noteres fortsatt stigning i produksjonsmengden, som i gjennemsnitt for årene 1930 til 1935 utgjor 1.5000 tonn.

For perioden 1935 til 1940 regnes med en gjennemsnitlig produksjon av 20000 tonn jernlegeringer med et kraftforbruk av 18000 hk. og en arbeidsstyrke på 180 mann, som svarer til stillingen idag.

Fabrikkanlegget har fra 1925 vært under stadig utvidelse og modernisering for å kunne møte de stigende produksjonskrav. Dets kaier anløpes nu av skib på inntil 10000 tonn, som bringer malm fra de oversjøiske markeder og henter de i elektriske smelteovner produserte jernlegeringer til jern- og stålindustrien i alle verdensdeler. Lossing og lastning av 80000 tonn inn- og utgående gods foregår ved hjelp av kraner og transportbelter med en kapasitet av 100 tonn pr. time. Det til fabrikkanleggene erhvervede areal utgjør 120 mål med 500 meter strandlinje til Porsgrunnelven, hvorav halvparten er utbygget med kaier.

Siden 1926 da tapene fra lavkonjunkturen efter verdenskrigen var oparbeidet, har selskapet vært den største skattyter i Porsgrunn kommune. På aksjekapitalen er i gjennemsnitt for årene 1920 til 1936 utbetalt 4,1 procent i utbytte - i de første år intet og i de siste år 10 procent. Til understøttelsesfond for arbeidere og funksjonærer har bedriften i de senere år avsatt vel 100,000.00 kroner.

Av arbeidere og funksjonærer har de fleste vært knyttet til bedriften over en lang årrekke. Driftsbestyrer er ingeniør T. Ellefsen og driftsingeniør dr. ing. A. Frisak.

Vassdragsreguleringer.

Vannkraftens utnyttelse er uløselig knyttet til regulering av vassdragene. Hvor der er flere vannfallseiere i samme vasdrag forutsettes dannet reguleringsforeninger eller brukseierforeninger, som de også kalles. I Øst-Telemarkens vassdrag var det først Skiens brukseierforening og Møsvannskomiteen som tok sig av reguleringer.

Tinnsjøreguleringen blev bygget i 1890 av Skiens brukseierforening og dammen nybygget og vesentlig utvidet av Norsk Hydro i 1907. Reguleringsgrensene er mellem cotene 187,20 og 191,20, hvorefter reguleringshøiden er 4,0 m. med et magasin på 204,1 mill. m³. Midlere vintervannføring er 87 m³.

Møsvannsreguleringen blev bygget av Møsvannskomiteen 1906 og utvidet av Norsk Hydro 1909. Reguleringsgrenser cotene 900 og 914,5 med en reguleringshøide på 14,5 m. og et magasin på 768,76 mill. m³. Midlere vintervannføring ca. 47 m³.

Mårvannsreguleringen blev utført av Norsk Hydro i 1917-18 og består av 2 reguleringsdammer: Øvre Mår regulering mellem cotene 1101,50 og 1108,50 eller 7,0 m. reguleringshøide med 145,56 mill. m&sup3: magasin. Kalhovde regulering mellem cotene 1064,56 og 1071,35 eller 6,79 m. reguleringshøide med 92,0 mill. m³ magasin.

Møsvannskomiteens virksomhet blev avløst av Øst-Telemarkens Brukseierforening i 1925 hvis styre f. t. består av Direktør N. Traaholt, formann. Advokat Bjarne Eriksen, viseformann. Direktør H. B. Holta. Ingeniør Winsnes. Ingeniør Johan Hallesby, adm. direktør. Ingeniør Jean Michelet var foreningens adm. direktør 1925-1936 og er nu dens tekniske konsulent.

Foreningen Samkjøringen.

Den allerede med Treschow-Fritzøe i 1919 og senere med Vestfold Kraftselskap efter 1920 innledede samkjøring utviklet sig senere til også å omfatte flere verker på Østlandet. Fra 1928 av da Norekraften skulde fordeles, måtte dette foregå gjennem en samkjøringsorganisasjon med en fast ansatt samkjøringschef. Formålet for enhver samkjøring er en rasjonell utnyttelse av de forhåndenværende kraftkilder og magasiner, samt å understøtte hinannen ved driftsstans. Der er på dette felt adskillige verdier som kan innvinnes både for det enkelte verk og nasjonaløkonomisk sett, men der er også mange problemer både av teknisk, administrativ og forretningsmessig art som må løses før man kan si at det eftertraktede mål en «full og rasjonell utnyttelse» er nådd. Man har her valgt å gå skrittvis frem og bygge på en frivillig sammenslutning, og dette har hittil ført til utmerkede resultater.

Samkjøringens styre består av: Direktør Ragnvald Steen, formann. Direktør Chr. Lindboe, viceformann. Generaldirektør Adolf Indrebø. Direktør N. Traaholt. Chefingeniør A. Uchermann. Direktør G. Parmann. Ingeniør H. Bärnholdt, samkjøringschef.

Dagens og fremtidens opgaver

Teknikkens utvikling står ikke stille. En slående illustrasjon hertil er å sammenligne Årlifoss med Grønvollfoss, to anlegg som i sin tid var projektert så like som to tvillinger. Men hvilken himmelvid forskjell er der ikke på de 18 år. Neppe på noget punkt er der likhet lenger. Det samme kan også sies om overføringer og fordeling, om enn i nogen mindre grad.

Hovedreparasjon og modernisering.

Efterhvert som elektrisiteten har blitt et uundværlig drifts- og hjelpemiddel i vårt daglige liv blir det mer og mer påtrengende nødvendig å ofre driftssikkerheten og en ubrutt kraftlevering den største opmerksomhet.

De gamle anlegg holder i denne henseende ikke lenger mål - av to grunner. Selv om der utføres et godt og forsvarlig vedlikehold til hvert år vil man for eller senere ved de fleste anlegg måtte foreta en hovedreparasjon og utbedre skader på dam, konstruksjonsdeler og maskineri, som man ellers under drift ikke kan komme til. For det annet må man utskifte maskineri, apparater etc. som vel ennu i sig selv er fullt driftssikre, men som ikke lenger er økonomiske nok, eller som ikke kan tilfredsstille nutidens krav med hensyn på sin funksjon.

Umiddelbart efter avslutningen av anleggsarbeidet på Grønvollfoss begynte vi på en sådan bovedreparasjon og modernisering av våre anlegg.

Årlifossdammen blev systematisk undersøkt ved en serie boringer og plan utarbeidet for en gjennemgripende reparasjon. Denne plan er delvis gjennemført og resten vil bli utført til neste sommer.

Kraftstasjonens betongkonstruksjoner med undervannskanalen likeledes. Maskineriet overhales, f. eks. er det innsatt nye kjerner i alle hovedtransformatorer. Apparatanleggene moderniseres, nytt selektivt, hurtigvirkende relesystem, nye effektbrytere og nye lynavledere anskaffes for det hele overføringssystem.

Også boliger for betjeningen moderniseres. Nytt kloaksystem og vannledninger anlegges etc.

Alt i alt representerer disse utbedrings- og moderniseringsarbeider betydelige beløp som fordeles over 5-6 år og vi er nu midt oppe i dette arbeide.

Ny fjernledning.

Vår nuværende fjernledning er fullbelastet og belastningen stiger. Foreløbig kan vi møte denne stigning ved overføring av kraft gjennem Vestfolds anlegg. Men en ny fjernledning er nu i nær fremtid påtrengende nødvendig. Denne, som vi allerede i 1929 har søkt konsesjon på er forutsatt bygget for 132 kV. (Norespenningen) og ved full utbygning med 2 trådsett og 120 m/m² kobber vil den få en overføringskapasitet på adskillig over 100 000 kW. Den kan i første byggetrin lett utbygges for 1 trådsett og isoleres for 60 kV.

Hjartdølas fremtidige chanser.

Vårt selskap, likesåvel som de fleste andre på Østlandet ser hen til Nore som den naturlige kraftkilde en tid fremover, men når den dag kommer da Nores produksjon blir optatt østenfor vil spørsmålet om utbygging av Hjartdøla atter melde sig. Den billigste kraft bør da gå av med seiren, - og vi tror at Hjartdøla har gode chanser.
Projekteringen er utført av ingeniør O. Rolfsen og alt er ferdig til å ta fatt på en utbygning.

S. K. K.'s betydning for distriktet.

Det er ikke lett uten videre å danne sig et riktig begrep om kraftselskapets betydning i distriktets sociale og økonomiske liv. Selskapet har litt efter litt utviklet sig til å bli en faktor som griper inn i alle forhold. Der er ikke det menneske i hele distriktet som ikke på en eller annen måte står i forbindelse med den felles elektrisitetsleverandør. Fra husmoren på kjøkkenet som manøvrerer sin kilowatt mellem kokeplate, stekeovn og varmtvannsbeholder til ingeniøren som tumler med tusen kilowatt i sin fabrikk, så er de avhengig av elektrisiteten.

Kanskje forstår man betydningen best når man forsøker å tenke sig at elektrisiteten plutselig blev tatt helt bort og skulde og måtte undværes eller erstattes ved andre hjelpemidler. Når man bruker den elektriske energi i det daglige liv, så tenker man som regel ikke på de mange fordeler den byr på, de mange lettelser den fører med sig. Man tenker heller ikke ofte på de arbeidsmuligheter som den elektriske kraft er istand til å skape, og dog reises der ingen ny bedrift uten at elektrisiteten i en eller annen form finner anvendelse ved den. Ofte er tilstedeværelsen av elektrisk energi hovedbetingelsen for at en ny bedrift kan komme igang.

Dersom elektrisiteten skal kunne bli det utbredte hjelpemiddel i husholdningen, i bedriftslivet og på andre områder som den er blitt i dette distrikt, må den dog kunne leveres til en billig pris. Det er den opgave S. K. K. alltid har hatt for øie: å skaffe nok elektrisitet og til billigst mulig pris.

De tre kommuner, som tilsammen eier kraftselskapet, har også i forståelse av denne opgaves betydning alltid støttet selskapets ledelse i dens bestrebelser for å fylle dette mål. Ved å føre samarbeidet om denne opgave videre utover til de nærmeste nabodistrikter er også disse blitt delaktige i de samme fordeler. Dette har igjen ved den økede omsetning virket tilbake på selskapet og været til gavn for alle dets abonnenter. Man er derved blitt istand til å tilføre distriktet de store elektrisitetsmengder til så lave priser, at få steder kan opvise noe lignende.

Vårt ønske og vårt mål, er at dette også i fremtiden vil lykkes oss.