Einar Østvedt: Porsgrund metalverk A/S gjennom 25 år

Fra okkupasjonen til i dag

Da tyskerne veltet inn over landets grenser 9. april 1940, kom hele det norske næringsliv inn i en ny situasjon. Da grensene ble sperret vestover, ble all økonomisk virksomhet innsnevret. Ser en på virkningen i krigsårene som fulgte, kan følgende hovedpunkter nevnes: De fleste normale forbindelser med utlandet ble brutt, effektiviteten ble mindre, og store deler av produksjonen ble rekvirert av den tyske okkupasjonsmakten. Bare en begrenset varemengde ble igjen til de norske forbrukere, som nå ble inngjerdet med alle slags restriksjoner og en streng rasjonering. «Men knapphetssituasjonen ble til en viss grad kamuflert av den stadige flom av nytrykte sedler som strømmet ut i den norske omsetning,» skriver professor, dr. Erling Petersen. «Vi fikk derfor det paradoksale forhold at realøkonomisk sett ble vi sterkt forarmet, men i nominelle verdier kunne vi notere stadig større inntekter og større formuer. Og denne pengeillusjon var det ikke alle som klarte å gjennomskue.»

Det sier seg selv at okkupasjonen måtte skape en sterk sjokkvirkning i industrien. Ser vi på produksjonstallene i 1940, så var indeksen i mars 106 (1938 = 100), i april var den 69 og i mai 61. Men dermed var bunnen også nådd. I juni steg indekstallet til 79, i juli til 82, og stigningen fortsatte utover året, til den nådde toppunktet under hele krigen med 108, i november. Først et godt stykke ut i 1941 begynte beredskapslagrene å ta slutt, og så meldte vanskene seg for alvor. Tilførselen av råstoffer og hjelpestoffer tok til å stoppe opp, og fra 1942 meldte nedgangen i industriproduksjonen seg med økende styrke. I 1944 var indeksen igjen nede i 76, og ved krigens slutt var den nådd så lavt som til 60. Et tall som forteller at produksjonen på dette tidspunkt var i ferd med å bryte fullstendig sammen.

Naturlig nok måtte også metallverket komme til å svinge med i denne ustabile opp- og nedgangsbevegelsen. Straks tyskerne rykket inn, begynte vanskene å melde seg. En del av arbeiderne ble innkalt til krigstjeneste, og av den grunn ble arbeidstiden for de som var igjen, redusert til 36 timer pr. uke. På tomten foran fabrikkbygningen mot elven ble det bygd beskyttelsesrom. Den radikalt endrede økonomiske situasjon skapte betalingsvansker hos kundene, et forhold som imidlertid rettet seg etter hvert. Knappheten på råvaremarkedet skapte nye hindringer, og endelig overtok Forsyningsdepartementet tildelingen av kobber og olje og gav ordre til at verket bare måtte gå med halv produksjon.

I januar 1940 var verkets driftsingeniør, E. D. Knudsen, blitt ansatt som direktør. Han hadde vært knyttet til verket helt fra starten av og kjente verksdriften til hver minste detalj - et uvurderlig aktivum i en tid da det ikke i liten grad kom til å avhenge av verkets egen elastisitet om det skulle kunne berge seg igjennom den lange og harde krisen.

Tross den vanskelige situasjon fortsatte verket å utbygge sitt materiell. For å øke pressenes effektivitet, ble det kontrahert et aggregat akkumulatorer til 200 atmosfærers trykk, som skulle erstatte det gamle og nå foreldede trykkanlegg. Men leveringen drog ut - først i 1941 ble bestillingen effektuert.

Etter hvert ble tilgangen på kobber så redusert at en måtte se seg om etter utveier til å utnytte verkets kapasitet. Ressultatet ble at det - etter anmodning fra myndighetene - ble inngått en avtale med Norsk Zinkkompani om at verket skulle påta seg å produsere en del halvfabrikater av sink. Da det snart viste seg at disse produkter var mindreverdige, unnlot verket imidlertid å produsere dem uten etter ordre. Tross innskrenkninger og vansker av mange slag, hadde verket i 1940 en ganske omfattende produksjon. Etter Prisdirektoratets godkjenning ble det delt ut et utbytte på 6 pst,

Våren 1941 lå industriproduksjonen for hele landet noe lavere enn foregående høst. Men utpå sommeren kunne produksjonsindeksen igjen noteres i 107. Det var ellers siste gang den lå over førkrigsnivået, og fra nå av gikk det raskt og ubønnhørlig nedover.

Som rimelig var, inntrådte det under de normale forhold ganske store forskyvninger mellom de enkelte bransjer. For metallverket ble også 1941 et relativt bra arbeidsår. Arbeidsstyrken var, som før, på 126 mann, og verkets ledere hadde nok å ta seg til. Etter påbud fra departementet ble det om sommeren bygd et splintsikkert tilfluktsrom av jernbetong. Det var på 10 x 15 meter, og ble plasert langs Brogaten, slik at det kunne brukes som underlag for en fremtidig kontorbygning. Det ble også organisert et brannslokkings- og førstehjelpskorps med fullt tidsmessig utstyr. På grunn av den sterke verdistigning som fulgte av tyskernes uhemmende bruk av seddelpressen, gikk verket til en forhøyelse av brannforsikringen med 50 pst.

Mens verket viste liten interesse for produksjonen av halvfabrikater i sinklegeringene og neppe tok det tungt at verktøybestillingene til sinkproduksjonen vanskelig lot seg effektuere, innløp det etter hvert store ordrer fra Forsyningsdepartementet og A/S Norsk Aluminium Company på presstråd og ledningsmateriell i kobber og aluminium. Ikke mindre enn 1200 tonn av årets samlede omsetning falt på denne del av produksjonen, og tross økte driftsutgifter, særlig på grunn av oljeprisene, som gav et ekstra-utlegg på 70 000 kr., viste årsdriften et respektabelt overskudd.

Blant de mange vansker okkupasjonen skapte, var det forhold at produksjonslivet mer og mer måtte arbeide med uhensiktsmessige råstoffer og hjelpestoffer. Etter hvert stanset tilførselen av kol og koks, og en måtte se seg om etter andre fyringsmetoder. Dertil kom mangelen på brenselsolje, som tvang metallverket til å gå til anskaffelse av gassgeneratorer for å holde driften i gang. Ikke bare var anlegget av disse en meget kostbar affære. Det måtte også kjøpes inn svære mengder av ved, som måtte kappes, lagres og tørres. Til alt dette kom at vedlikeholdet av maskineriet måtte bli lite tilfredsstillende.

I 1942 var verket vesentlig beskjeftiget med å omarbeide kobber og aluminium til tråd til fastsatte priser, som lå atskillig under hva bedriften forlangte. Det ble etter hvert klart at verket ikke kunne drives med balanse dersom en fortsatt skulle selge til underpris, og det ble i den anledning sendt inn en motivert henstilling til Prisdirektoratet om å få prisene forhøyet. Men hverken dette eller personlige henvendelser førte fram, og det eneste resultat ble at myndighetene krevde å kontrollere verkets neste årsregnskap.

I oktober 1942 engasjerte verket en ekspert, ingeniør O. I. Wold, som fikk i oppdrag sammen med bedriftens leder å undersøke driften og komme med forslag til eventuelle forbedringer eller nyanskaffelser som verket hadde til hensikt å foreta så snart krigen var slutt. Utredningen, som bygde på grundige granskinger og beregninger, forelå ikke ferdig før i april 1943, og ble lagt til grunn for de store endringer og utbygginger som ble satt i gang etter krigen, i 1946. På grunn av de mange leveringsvansker som kom til, ble disse arbeider ikke gjennomført før i 1948 og 1949.

Som situasjonen lå an, var det ikke i verkets interesse hverken å utmerke seg ved noen synderlig aktivitet eller å kunne peke på noe overskudd i regnskapene. Verkets drift i 1942 gav da til resultat at årsoppgjøret viste et større underskudd. Det var nå blitt klart at bedriften var drevet inn i den nedgangsbølgen som hadde grepet storparten av landets øvrige næringsliv. Også det var blitt bastet og bundet av det finmaskede nettverk av kontroller og reguleringer som den tyske regjeringsmakten hadde lagt om vår industriproduksjon. Det var vanskelig å slå seg noenlunde «tørrskodd» igjennom under et slikt press, men så lenge pågangsmotet holdt, var det ennå håp om å få oppleve andre og lysere tider.

I sin innberetning til Prisdirektoratet hadde verket hevdet at prisene på dets produkter på grunn av de økte produksjonsomkostninger burde forhøyes med 20 øre pr. kilo, og etter nye forhandlinger fikk det til slutt tillatelse til å heve prisene med 8 øre. Imidlertid kunne verket med god grunn henvise til tapet på sitt siste årsregnskap og søkte på nytt om forhøyelse - denne gang med 30 øre pr. kilo. Etter dette sendte Prisdirektoratet en av sine sekretærer ned for å gjennomgå selskapets bøker, og resultatet av hans undersøkelser, som falt gunstig ut for verket, var at Prisdirektoratet nå foreslo en hevning av prisene med 17 øre pr. kilo. Likevel fant styret at dette ikke var nok og søkte om 22 øre samt en godtgjøring fra prisutjevningsfondet på ca. 35 000 kr. for de tap verket var blitt påført. Prisdirektoratets svar var at det gikk med på en ytterligere forhøyelse på 3 øre, til 20 øre, som skulle legges til de tidligere innvilgede 8 øre, men avslo å gi noen erstatning for tidligere tap. En henvendelse som styret rettet til prisreguleringsfondet om dette, brakte heller ikke noe resultat. Men ennå gav styret ikke opp. Etter nye konferanser og atskillig parlamentering fikk verket omsider tillatelse til å beregne et ekstratillegg på kobber- og messingrør når det under tilvirkningen ble brukt avfallskobber istedenfor katodekobber.

Etter påbud fra myndighetene var bruken av verkets hovedprodukter, kobber- og messingrør, blitt betydelig innskrenket, og følgen var at bedriften, som nå vesentlig måtte basere sin produksjon på presstråd til ledningsmateriell, hadde små sjanser til å få driften til å lønne seg. Da det gjennom en departemental forordning av februar 1943 var innført forbud mot å fremlegge noen detaljert, skriftlig årsberetning, gir verkets trykte årsregnskap for 1943 ingen annen beskjed enn hva de nakne tallene beretter. De forteller om et svært underskudd - uten avskrivninger.

Det var tydelig at verket nå var kommet i en så kritisk situasjon at en måtte gjøre hva gjøres kunne forat driften ikke skulle stanse. I løpet av de siste år hadde selskapet tapt omtrent halvparten av aksjekapitalen, og styret meddelte nå generalforsamlingen at dersom prisene ikke ble forhøyet i nærmeste fremtid, så kunne verket komme i den stilling at det i samsvar med loven om aksjeselskaper av 1910 måtte fremlegge saken for en ny generalforsamling.

Som kjent skjelnet nazimyndighetene mellom krigsviktige og ikke krigsviktige bedrifter. Som en måtte vente, fikk metallverket melding fra departementet om at det sorterte under den krigsviktige kategori, og dermed var det også automatisk rykket nærmere inn i skuddlinjen. Gjentatte ganger kom det krav fra myndighetene om at en del av verkets arbeidere skulle overføres til annen virksomhet, men hver gang lyktes det verket å komme unna ordrene. Argumentene var - og her brukte verket myndighetenes egne ord - at bedriften var krigsviktig og at arbeidsstyrken av den grunn vanskelig kunne reduseres. Slik klarte verket å holde sin godt oppøvde arbeidsstokk intakt. Betydningen av dette skulle vise seg da krigen var slutt og bedriften, ikke minst takket være den samme arbeidsstokk, straks kunne slå over til full produksjon igjen,

Etter at bunnåret var passert, begynte bedriften langsomt å arbeide seg oppover igjen. 1944 gav et mindre overskudd, som ble avskrevet på tidligere tap. Produksjonen var fortsatt begrenset til forarbeidelse av kobber- og aluminiumtråd [or det sivile norske forbruk, men som i industrien forøvrig, ble verkets produksjonseffektivitet i høy grad forringet ved mangelen på vedlikehold og moderniseringer.

Mot slutten av krigen var jo hele det norske næringsliv kommet i en så tilspisset situasjon at det var mangt som tydet på, skriver professor, dr. Erling Petersen, at det «brygget opp til en katastrofeperiode med et alvorlig sammenbrudd i produksjonsvirksomheten. Disse tendenser var merkbare allerede mot slutten av 1944, men det er særlig i tiden fra årsskriftet fram til frigjøringen at de gjør seg gjeldende.»

Hva metallverket angår, viste driften i første halvår av 1945 stadig tap, men etter frigjøringen gikk det framover med raske steg. Omsetningen steg, arbeidsstyrken økte, og ved årsskiftet satt verket inne med ordrer for full drift i 4 måneder framover.

La oss stanse litt opp og kaste et blikk tilbake på de ekstraordinære forhold som hersket under okkupasjonen, og de virkninger krigssituasjonen fikk i den økonomiske sektor etter frigjøringen.

En vesentlig faktor var at tyskerne under krigen i størst mulig utstrekning søkte å utnytte vårt produksjons- og omsetningsapparat for sin krigsøkonomi. De betalingsmidler de trengte, ble rekvirert i Norges Bank, og en har regnet ut at banken i det hele måtte utbetale 11,4 milliarder kroner på okkupantenes forskuddskonto. Regnet i etterkrigskroner kostet tyskerne Norge tilsammen 12,317 millioner kroner, og pr. enkelt år løp omkostningene opp i fra 34 til 37 pst. av vår nasjonalinntekt.

Alt på et tidlig tidspunkt etter invasjonen begynte, som kjent, den skjulte motstanden mot de uvelkomne gjester. Denne gjorde seg også etter hvert stadig sterkere gjeldende i industrien. Hva metallverket angår, sto en til å begynne med noe usikker overfor spørsmålet om hvordan en skulle forholde seg. Men da det var blitt klart at det gjaldt å produsere minst mulig til fordel for nazistene, satte forhalingspolitikken inn, og aldri hadde rørene fått så mange unødige trekk som i denne tiden. Etter hvert gikk normalproduksjonen nedover med kjempesteg, og kom det direkte ordre om produksjon til tyske formål, ble uhellenes antall legio.

Et nødvendig vilkår for at bedriften skulle komme igjennom okkupasjonstiden uten skam og skade, var at dens arbeidere og funksjonærer holdt seg klar av den infiltrasjonspolitikk som tyskerne forsøkte overfor den norske befolkning. På mange måter var imidlertid de som var knyttet til verket, ganske godt forberedt. Alt da russerne overfalt Finnland i 1939, var reaksjonen spontan og alminnelig. Innsamlingen til finnene fikk stor tilslutning, og etter hvert som den internasjonale krisen tilspisset seg, våknet forsvarsviljen ved verket som ellers i landet. Ved juletider 1939 begynte man å organisere en hjemmevernsavdeling ved verket i rent militære former. Tiltaket fikk stor tilslutning, og en kan regne med at ca. 75 pst. av verkets arbeidere og funksjonærer var aktive deltakere. I februar var en kommet så langt at da Porsgrunns skytterlag på denne tiden arrangerte feltskyting på Bjørkedalsvannet, rykket verkets hjemmevern ut og deltok. Starten fant sted kl. 7 om morgenen, og som et pussig innslag kan en nevne at byens politimester dagen etter fikk klage fra en del borgere som uttrykte sin ergrelse over å være blitt vekket så tidlig på morgenen av verkets iherdige trommeslager.

Etter at tyskerne hadde invadert Norge og Quisling hadde overtatt regjeringsmakten, var det en tid tilløp til streik blant verkets arbeidere. Selvsagt ville en streik under slike omstendigheter ikke bare ha vært nytteløs, men også ha fått de alvorligste konsekvenser. Den ble heldigvis avverket, og arbeidet fortsatte som før, men nå med sterkt redusert tempo.

Under tyskernes etappevise mørklegging av landet spilte beslagleggingen av radioen en ikke uvesentlig rolle. Den begynte i kyststrøkene, og da samtlige landets «leqale» aviser var ensrettet, oppsto spørsmålet om å etablere en illegal nyhetsformidling. Her var.verket med. Til å begynne med gav det ut en nyhetslapp i ny og ne, men etter at alle radioer var inndradd, sendte verket regelmessig ut to «aviser», og det var neppe noen som tenkte på å arbeide før nyhetene var lest. At de to organer ikke alltid stemte overens, spilte en mindre rolle. Da holdt en på det som gav de mest optimistiske meldinger.

I løpet av forbausende kort tid klarte det norske næringsliv å overvinne de vansker som var forbundet med å legge virksomheten om fra en krigs- til en fredsproduksjon. En god hjelp var de store frakter og den høye pris på våre eksportartikler i tiden etter frigjøringen. Men skulle industriproduksjonen bli effektiv og fullt ut konkurransedyktig, måtte det nedslitte driftsmateriellet repareres og moderniseres, eller helst skiftes ut med nye arbeidsmaskiner som tilfredsstilte tidens rasjonaliseringskrav.

Som før nevnt, hadde metallverket alt i 1942 latt utarbeide en plan for rasjonalisering av bedriften. I 1946 gjennomgikk styret planen på nytt, og man ble enig om å samle seg om følgende hovedpunkter: Det skulle anlegges nytt støperi og kjøpes inn moderne elektriske smelteovner og arbeidsmaskiner. Det skulle bygges nye transportbaner, og i det hele måtte driften legges an etter de nyeste og mest hensiktsmessige prinsipper. Av stor betydning ville det også være å få reist en egen administrasjonsbygning, med et laboratorium forsynt med det mest moderne utstyr, og til betjening av dette måtte verket ansette en kjemiingeniør. Etter at planen var vedtatt og anbudene var innkommet, kunne moderniseringen begynne.

Men det var også andre oppgaver å løse. Etter avtale med Porsgrunn kommune ble det foretatt makeskifte, slik at verket oppnådde å få sitt areal regulert til å omfatte hele kvartalet mellom Brogaten, den utvidede Storgate og Toldbodgaten. I løpet av 1946 ble det inngått kontrakt om oppføring av støperibygningen, og de nødvendige maskiner ble bestilt. Da den gamle trekaien etter hvert var blitt ubrukelig, ble det gjort vedtak om å anlegge en ny brygge i jernbetong. Utpå høsten 1946 ble det inngått kontrakt om oppføring av kontorbygningen på det splintfrie tilfluktsrom som var bygd under krigen. Tegningen ble overlatt til arkitekt Odd Nansen, og entreprenørfirmaet Astrup og Aubert påtok seg å oppføre bygningen. For å sikre seg at rasjonaliseringen av driften ble utført i samsvar med de metoder som ble anvendt i ledende utenlandske metallverk, sendte verket direktøren, ingeniøren og fabrikkmesteren til Sverige og Finnland.

Ved årsskiftet 1946 kunne verket notere en betydelig økt omsetning og et overskudd som var det største i bedriftens historie. Arbeidsstyrken hadde nå steget til 150 mann. De magre årene var slutt, de mange innløpne ordrer sikret verket full beskjeftigelse for et par år framover, og det var nå høve til å ta seg av slike sider av velferdsarbeidet som de vanskelige tider hadde gjort det umulig å gjennomføre. Det ble ansatt en bedriftslege, som skulle ha kontroll med arbeidernes sunnhetstilstand, og de nødvendige lokaler til formålet ble innredet. Planen om a opprette et pensjonsjond for funksjonærer og arbeidere hadde vært drøftet tidligere, men hadde ikke latt seg realisere. Den ble nå tatt opp igjen, og etter at verkets forslag var blitt gjennomgått og godkjent av Sosialdepartementet, ble fondet opprettet med en førstegangs avsetning på 200 000 kr.

I 1947 trådte verkseier Reim etter eget ønske ut av styret etter å ha vært medlem av dette helt fra verkets opprettelse i 1926, og i hans sted valte en direktør T. Ellefsen. Det hadde sin betydning for metallverket at det gjennom alle disse år hadde kunnet nyte godt av verkseier Reims interesse og arbeidskraft. Som eier av Porsgrunds mek. Værksted sto han bransjen nær, og gjennom sin forbindelse med en lang rekke ervervsorganisasjoner og sine tillitsverv i mange private selskaper hadde han kunnet yte metallverket store tjenester.

I mars 1947 oppsto det brann i verkstedets spisebrakke, og skaden ble taksert til 45 000 kr. Det ble i den anledning bygd nye lokaler på samme sted, og samtidig ble det anlagt dusjbad og innredet garderober. Våren 1948 var arbeidet ferdig, og avdelingen ble utstyrt med moderne bord, stoler og dobbelt klesskap for hver arbeider. Senere er det også blitt innredet en moderne badstue, og til bruk i spisesalen er det blitt anskaffet et smalfilmapparat.

Hadde 1946 økonomisk sett vært et ypperlig år for bedriften, med sterk stigning i produksjonen og stadig økende tilgang på nye ordrer, så var fremgangen enda sterkere i året som fulgte. Arbeidsstyrken besto nå av 175 mann, og fortjenesten var etter avskrivningene og en overføring til pensjonsfondet meget tilfredsstillende.

Til tross for de på mange områder sterkt økende utgifter hadde metallverket ikke villet søke om tillatelse til å forhøye de priser som var blitt fastsatt før krigens slutt for de varer verket produserte. Derimot hadde det fått innvilget at prisene kunne forhøyes i samsvar med de noteringer som til enhver tid fant sted for prisene for råvarene. Likevel fant Prisdirektoratet prisnivået for høyt og henstilte til industrien frivillig å redusere prisene. Metallverket sa seg etter dette villig til å gå med på den foreslåtte reduksjon på 1 pst. på nettofakturabeløpet i tiden fra 1. september 1947 til 31. august 1948.

I begynnelsen av 1948 ble den nyoppførte kontorbygning og laboratoriet tatt i bruk. Som kjemiingeniør hadde bedriften ansatt Olav Jore. Samtidig ble det nymonterte støperiet satt i gang. Ennå gjensto en del av rasjonaliseringen, men verket hadde full beskjeftigelse. For å gi et begrep om i hvilken grad de tallene bedriften nå opererte med, var steget, kan en nevne at årets arbeidslønninger beløp seg til mer enn 1,5 mill. kr., til driftsrekvisita og reparasjoner medgikk mer enn 1 mill., bare til skattefondet ble det overført ca. 437 000 kr., og til de ordinære avskrivninger ble det anvendt ca. 90 000 kr. Etter denne disponering gjensto et mindre netto overskudd.

I 1949 trådte ingeniør Finn C. Knudsen ut av styret i en alder av 81 år, og i hans sted ble valt ingeniør Anders Bøhle. Samtidig rykket Chr. S. Hanssen, som hadde vært medlem av styret fra starten av, opp i formannsstillingen. Foruten å ha spilt en fremtredende rolle i det gamle metallverk, hadde ingeniør Knudsen mer enn noen annen æren av å ha tatt initiativet til og få saken endelig gjennomført da det nye metallverket startet under temmelig vanskelige forhold i 1926. I økonomiske opp- og nedgangstider, fra fred til krig og tilbake til fred igjen, hadde han vært aktiv i styrets forhandlinger, og da alderen tvang ham til å tre tilbake, sto han i det alminnelige omdømme ikke bare som verkets nestor i administrasjonen, men som en nærsagt personlig del av metallverket.

En betydelig del av sin lange arbeidsdag hadde han lagt ned i bedriften, og da han trakk seg tilbake, sto den på sterkere føtter enn noensinne før.

Hva hele landet angår, viste industriproduksjonen og omsetningen betydelig stigning i 1949. Det var større import og eksport enn i det foregående år, og bygge- og anleggsvirksomheten viste oppgang. Hva angår prisen på kobber - metallverkets viktigste råvare - så viste den hele tiden stigende tendens, og med den store etterspørsel meldte vanskene seg med å få den tilstrekkelige tilførsel. I verkets årsberetning for 1949 klages det over den dårlige tilgang på råkobber av tilfredsstillende kvalitet. Likevel viste året en større omsetning enn noensinne før.

Ifølge årsberetningen for 1950 - verkets 25. driftsår - fortsatte oppgangen i produksjonsmengden. Tilførselen av råkobber i årets løp var tilfredsstillende, men en måtte regne med en reduksjon av kvotene i 1951.

Stort sett ble de vedtekter for selskapet som var blitt godkjent på den konstituerende generalforsamling 20. mai 1926, stående uendret. På årsmøtet 16. mai 1949 ble det gjort en tilføyelse (i § 4) om at selskapets administrerende direktør skulle være fast medlem av styret. Ifølge den inntil da gjeldende ordning hadde styret for sitt arbeid fått en årlig godtgjørelse og 2 pst. tantiéme etter at det var foretatt avsetning til reservefondet og 6 pst. utbytte til aksjonærene, uten at noe var nevnt om hvem som skulle stipulere styremedlemmenes honorar. Dette ble nå endret (i §§ 5 og 8) til at generalforsamlingen skulle fastsette hvor stort honoraret i hvert tilfelle skulle være. På neste årsmøte, i 1950, ble det gjort vedtak om nytt tillegg (til § 4), som gikk ut på at selskapets direktør skulle velges av generalforsamlingen på ubestemt tid, med en gjensidig oppsigelsesfrist på ett år.

Internasjonalt ble 1950 utgangspunktet for store begivenheter som på mange områder har virket avgjørende inn på vår politiske og økonomiske situasjon. Etter utbruddet av krigen i Korea opplevde verden en rustningskonjunktur uten sidestykke i den økonomiske historie. Etterspørselen etter varer og arbeidskraft steg i et faretruende tempo, og i de fleste land vokste inflasjonen i samme tempo. Utviklingen har også i høy grad vært merkbar i Norge, som ikke alene har vært trykket av et usanert pengevesen, men også har manglet balanse både i den indre og ytre økonomi.

Ellers betegnet 1950 produksjonsmessig sett en ny fremgang for landet, med en industriproduksjon som lå ca. 7 pst. høyere enn det foregående år. Men betalingsbalansen viste fortsatt underskudd, til tross for de økte inntekter på skipsfarten. Hvorledes utviklingen vil komme til å arte seg i fremtiden, lar seg meget vanskelig bestemme. Som en truende skygge mot bakgrunnen står opphøret av Marshallhjelpen, hvis betydning vanskelig lar seg overvurdere, og blir det krig, vil alle beregninger bli kullkastet. «l øyeblikket synes alt det en har strevet for, fjernere sin realisasjon enn noen gang før,» skrev skipsreder Odd Gogstad i sin vurdering av 1950 i «Farmand» ved årsskiftet. «Liberalisering av handelen og lettelser i den internasjonale samhandel synes truet av den nye rustningspolitikk. Det er blitt ny mangel på forbruksvarer, og investeringene skjæres ned. Det er stålmangel, kolmangel, papirmangel, og det er skarp stigning i råvareprisene, For olje, tinn, gummi, bomull, ull, korn og mais er det i årets løp notert stadig høyere priser. Prisstigningen er ikke bare en følge av devalueringen. Det var stockpiling eller beredskapslagring som førte til prisstigning i årets første måneder. Russland og U.S.A. konkurrerte om kjøp av krigsviktige råstoffer.»

I særlig grad fordi det er avhengig av råstoffimport til sin produksjon, vil selvsagt heller ikke metallverket kunne skille seg ut fra den almene utvikling. I og med at hovedleverandøren, U.S.A. har måttet stramme inn sine eksportlisenser, kan stillingen bli vanskeligere enn før. Dertil er leveringstidene blitt lengre og prisene høyere, og det er tegn til at våre hjemlige myndigheter vil gå til en ytterligere begrensning av tilgangen på en del råstoffer.

Men - det har vært krisetider før, og de er blitt overvunnet. Pessimistiske prognoser gir ingen stimulans. Vi får håpe på en avspenning med roligere utvikling på metallmarkedene, fallende priser og jevnere tilførsler, og vi skal ikke glemme at det er med tillit og optimisme en frembringer de største resultater.