Einar Østvedt: Porsgrund metalverk A/S gjennom 25 år

Årene fra 1934 til okkupasjonen

Den vekst som gjorde seg gjeldende i landets samlede næringsliv i 1934, var så sterkt at en regnet med at produksjonen var nådd nær opp til toppårene 1929-30. Fremgangen for metallverket viste seg ved den økende tilgang på bestillinger, særlig i årets siste halvdel. Produksjonen økte i forhold til fjorårets med 183 tonn, og bedriften beskjeftiget nå 85 mann. Storparten av produksjonen gikk til innenlandske kunder, men selv om den offentlige statistikk viste at importen av utenlandske varer av samme slag som de verket produserte, ikke var stor, så virket likevel konkurransen fra de svenske metallverkene fremdeles trykkende. Da de tyske og engelske produsenters priser lå atskillig over de norske markedsprisene, var konkurransen fra den kant lite merkbar. Derimot gjorde de svenske verkene gjennom sine faste agenter i Oslo hva de kunne for å utvide markedet for sine varer, og til slutt ble konkurransen så skarp at verket gjennom sin generalagent i Oslo, Astrup & Søn, forsøkte å komme til forståelse med Svenska Metallverken. Forhandlingene førte imidlertid ikke til noe resultat.

Når det lyktes de svenske metallverkene i høy grad å hevde seg på det norske varemarked, så må en tro at det til dels skyldtes den tradisjonelle fordom mot norske produkter. De svenske varene var nemlig ikke billigere enn de norske. Etter Svenska Metallverkens regnskap for 1934 lå prisen på rnetallhalvfabrikater omkring 30 øre høyere enn i Norge.

Da året 1934 gikk ut, viste metallverkets gevinst- og tapskonto et respektabelt overskudd, som ble brukt til avskrivning på maskiner, smelte- og glødeovner, til avsetning til et reservefond, samt til utdeling av 4 pst. utbytte. Det var det første utbytte som var blitt utdelt siden verket ble opprettet i 1926. Ellers hadde verket dette året en skattetvist med Porsgrunns ligningsvesen, som hadde beregnet verdien av verkets driftsmateriell til et beløp som verket fant ikke å kunne godta. På grunnlag av en juridisk undersøkelse av skattelovens bestemmelser om eiendomsbeskatning av arbeidsmaskiner, nektet verket å bøye seg for ligningsvesenets verdiansettelse og gikk til prosess. Etter at saken var blitt behandlet i Høyesterett, ble resultatet imidlertid at verket bare fikk medhold for et mindre beløps vedkommende.

Tross en del vansker på den indre front og en noe redusert omsetning mot slutten av året, gjorde verket et kraftig framstøt i løpet av 1935. Den norske industriproduksjon var nå i fremgang over hele linjen, omsetningen økte, kjøpekraften steg, og lønnsomheten var større. Enkelte næringsgrener hadde ennå sine vansker, ikke minst på grunn av restriksjoner og eksporthindringer, men også de ble etter hvert løftet opp av den gunstige konjunktur.

I den første halvdelen av året hadde verket så mange bestillinger at en for å kunne etterkomme kundenes krav om en kortere leveringstid måtte kjøpe inn en del nytt driftsmateriell som ville fremskynde produksjonen. Men utpå høsten gikk omsetningen tilbake, og grossistene lå med så fulle lagre at de bad om at leveransen på inngåtte kontrakter måtte bli tilbakeholdt. Følgen av dette var at arbeidsstyrken, som nå var oppe i omkring 100 mann, måtte reduseres. Blant de arbeidere som ble oppsagt, viste det seg å være en del organiserte, og oppsigelsen førte i den anledning til atskillige avisskriverier. Særlig komplisert ble situasjonen fordi så godt som ingen av verkets arbeidere var tilsluttet Arbeidernes Fagliqe Landsorganisasjon og verket ikke var medlem av Norsk Arbeidsgiverforening. For at partene i fremtiden kunne ha det organisasjonsmessige grunnlag under forhandlinger, meldte nå verkets arbeidere seg inn i L.O., mens verket ble opptatt i Arbeidsgiverforeningen. Etter dette ble det tatt opp hovedforhandlinger, som førte til en avtale i april 1936.

Etter som omsetningen økte - i 1935 var den 100 tonn større enn året før - meldte behovet seg for en rikeligere tilførsel av elektrisk kraft. Etter avtale med Skiensfjordens kom. Kraftselskap ble verkets kraftforbruk økt etter en pris av 75 kr. pr. kilowatt mot at det garanterte å ta ut 200 over de 500 kilowatt som ble levert etter tidligere avtale.

I 1935 hadde verket et overskudd som inntil da var det største i bedriftens historie. Til tross for at et større beløp ble avsatt til avskrivning på driftsmateriell og at det ble avsatt en betydelig sum til reservefondet, var verket i stand til å gi sine aksjonærer et utbytte på 6 pst.

Som landets næringsliv i det hele, nøt også metallverket godt av den fortsatte oppgang i konjunkturene. Særlig i annet halvår var fremgangen så stor at en kan tale om en høykonjunktur. Alt var i vekst - virksomheten, eksporten, inntektene og valutareservene. Det var en internasjonal bølge som gav stimulans til hele vårt næringsliv. Når metallverket likevel ikke fikk det fulle utbytte av oppgangen, så skyldtes det de forstyrrelser det fremkalte i driften det første halvår at så vel arbeiderne som fabrikken hadde besluttet å organisere seg.

Særlig på ett område lar det seg registrere i hvilken grad metallverket svinget med i den internasjonale konjunkturbevegelsen, nemlig når det gjaldt prisen på kobber. Det norske næringsliv hadde ikke vært alene om den raske økonomiske utviklingen, uttalte Statistisk Sentralbyrå i en årsoversikt: «Vi deler den med alle sterlingblokkens og også en del andre land. Det er denne gang en felles rytme i utviklingen, det er ikke først og fremst de hjemlige forhold som har bestemt dem.»

Ser vi på kobberprisene i tiden fra 1936 til okkupasjonen, så viser de, selv om de gjennomgående lå på et relativt høyt nivå, en ganske variert kurve. I begynnelsen av 1936 var prisen på råkobber 77 øre pr, kilo, men ved utgangen av året var den steget til 1,07 kr. Det følgende halvår gjorde den et kraftig sprang framover til 1,60 kr., men fra mars måned gikk den igjen nedover, til den på slutten av året sto i 85 øre. Nedgangen fortsatte helt til i mai 1938, men så korn omslaget, og da året gikk ut, ble kobber notert til 98 øre pr. kilo. I de første månedene av 1939 lå prisen i et noenlunde jevnt leie, men etter at noteringene var blitt suspendert i august, nådde kobberet opp til en pris på 1,37 kr. pr. kilo ved årets utgang.

Gang på gang klager verket i sine årsberetninger over at driften «har vært trykket av utenlandsk konkurranse». Men stort sett var omsetningen hele tiden stigende. Det samme gjaldt de årlige overskudd, og utbyttet svinget mellom 5 og 7 pst.

Mens det gjennom årene var blitt foretatt stadige forbedringer og fornyelser av verkets driftsmateriell, hadde selve fabrikkbygningen ikke vært gjenstand for synderlige endringer. Hva fabrikktomten angår, var det blitt satt opp et gjerde om eiendommen for å hindre uvedkommende i å få adgang til verket, og den del av strandlinjen som ikke ble brukt, ble leid ut til båtplass for motorbåter.

Våren 1937 inntraff imidlertid en begivenhet som førte til en del endringer av fabrikkbygningen. Den 28. april oppsto det en brann som ødela det vestre hjørnet og en del av taket, men skaden var heldigvis ikke større enn at driften kunne fortsette så lenge reparasjonen varte. Denne ble utført etter anbud, og den tilkjente skadeserstatning var stor nok til å dekke utgiftene til reparasjonen. Samtidig benyttet verket anledningen til å få sitt sanitære anlegg ominnredet med moderne vannklosett, dusj- og omkledningsrom, samt klesskap for hver mann, og ominnredningen var så vellykket at den ble nevnt av fabrikkinspeksjonen som førsteklasses.

Også i 1937 fortsatte de gunstige konjunkturer, og særlig i industrien var virksomheten større enn noensinne. Helt til ut i september steg prisnivået, men så kom det til et vendepunkt med færre ordrer og mindre avsetning. Det var tegn til at den kortvarige høykonjunktur allerede var avsluttet - i det minste var det usikkert hva fremtiden bar i sitt skjød.

Den almene utvikling preget også metallverket, som utover høsten 1937 hadde avtagende ordrer og av den grunn måtte gå til innskrenkning av arbeidsstyrken, som hadde vært på omkring 90 mann. Likevel viste årsoppgjøret et tilfredsstillende resultat, og det ble delt ut et utbytte på 7 pst.

Utpå nyåret 1938 var det synkende konjunkturer og sviktende avsetningsmuligheter, men bortsett fra noen enkelte næringsgrener holdt næringslivet stillingen ganske godt. Riktignok arbeidet skipsfarten under vanskelige forhold, og opplegget av skip steg utover året, men for året gikk ut, viste den innenlandske omsetning betydelig stigning, og kjøpekraften ble stadig større. For metallverkets vedkommende var kurven, den samme som for næringslivet i sin helhet. Den svake tilgang på ordrer i begynnelsen av året førte til at det for å holde produksjonen oppe, tok en del utenlandske bestillinger. Men utover høsten kunne verket igjen ofre seg helt for å tilfredsstille det innenlandske behov.

For ytterligere å rasjonalisere driften og gi muligheter for en utvidet kapasitet, ble det nå gjort en del vesentlige forbedringer. Transformatoranlegget, som hele tiden hadde stått midt på den ene langveggen, ble revet ned og flyttet til en egen bygning som var blitt oppført. For å dekke behovet for rør med opp til 14" diameter, var det bestilt et nytt valseverk (piercing-machine) og en del andre maskiner, og disse ble nå anbrakt på det området som før var blitt opptatt av transformator, anlegget.

Også på andre områder sørget verket for å trygge og utbygge sin stilling, Som før nevnt, hadde bedriften i 1928 oppnådd en beskyttelse på 5 øre pr. kilo for sin rørproduksjon. I 1938 sendte den inn en ny søknad, denne gang om å få forhøyet tollen på sine produkter fra 5 til 8 øre, og søknaden ble innvilget av Stortinget. Et annet spørsmål var å skaffe midler til å betale de kostbare nye maskiner. Da lånet i Rikstrygdeverket nå var nedbetalt til nær det halve, tok verket opp forhandlinger om å få lånet forhøyet, og saken gikk i orden mot at Skiensfjordens Kreditbank vek prioritet for forhøyelsen.

På årsmøtet i februar ble selskapets aktiva oppskrevet med 100 000 kroner, som ble avsatt med 20 000 kr. til skattefondet og 80 000 kr. til reservefondet.

Alt flere måneder før krigsutbruddet i september 1939 hadde man også her i landet følelsen av å befinne seg på terskelen til en verdenskatastrofe, som også for Norge måtte få vidtrekkende følger for de økonomiske og finansielle forhold. Den 1. september rykket tyske tropper inn i Polen, 3. september erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland - og dermed var den annen verdenskrig blitt en uhyggelig kjensgjerning.

Økonomisk faller da året 1939 i to deler - tiden før og etter krigens begynnelse. Det første halvår viste enkelte symptomer på nedgang, men så satte rustningsindustrien inn for alvor, og resultatet ble økt virksomhet, stigende omsetning og gode fortjenester. Som følge av den prekære internasjonale situasjon, fant Norge det nødvendig å slutte handelsavtaler med andre land som fastsatte kvoter for inn- og utførsel av varer. Ellers inntrådte det større ro igjen alt etter en måneds forløp etter krigsutbruddet, idet staten grep inn med en rekke betryggende reguleringer.

For verket ble 1939 det største oppgangsåret bedriften noen gang hadde opplevd. Fra august måned økte ordretilgangen i sterkt tempo, og takket være den langt større kapasitet verket hadde oppnådd ved sine nye arbeidsmaskiner, steg omsetningen i forhold til fjorårets med hele 430 tonn.

Mens det hadde lykkes å få det nye maskineriet hjem før krigsutbruddet, meldte det seg snart vansker med å få kjøpt inn det tilstrekkelige kvantum kobber. En måtte derfor vise forsiktighet med å akseptere alle de ordrer som strømmet inn. Det siste parti kobber som ble bestilt i De forente stater, ble beslaglagt da det skulle innskipes i New York, og en hadde ingen garanti for at ikke kobbertilførselen ville bli alvorlig rammet av krigen, som skapte hindringer på nærsagt alle områder.

Da krigen kom til Norge 9. april 1940, avbrøt den en økonomisk utvikling uten sidestykke her i landet. Fra 1932 og fram til krigsutbruddet hadde det vært stadig fremgang, selv om det først var fra 1935 at det ble virkelig fart i tingene. I den følgende fem-års perioden opplevde man en høykonjunktur uten make. En regner med at realinntekten i landet steg med ikke mindre enn 5 pst. pr, år i denne periode, dvs. en dobling av levestandarden på mindre enn 20 år. Nå ble det med ett slag satt en stopper for denne løfterike utviklingen. Men nettopp i en slik situasjon hadde det sin store betydning at næringslivet hadde gode resurser å møte krisen med. I industriproduksjonen var lagrene av råstoffer meget store, og det gikk derfor atskillig tid etter tyskernes invasjon før vareknappheten satte noe tydelig preg på forholdene. Industrielt sett var det et godt forberedt apparat som møtte okkupantene, men i og med at landet var hærtatt, var det gitt plass for nærsagt en hvilken som helst utvikling.