Porsgrund Metallverk A/S gjennom 25 år

Trekk av Porsgrunns og fylkets næringsliv i tiden for den første verdenskrig

av Einar Østvedt

For omkring 150 år siden skrev kanselliråd Bartholornæus Løvenskiold i sin kjente «Beskrivelse over Bratsberg Amt» at det eneste han hadde sett av industri i Porsgrunn, var god lakk, velsmakende sjokoladekaker og fine likører og akevitter. En mannsalder senere skrev topografen Jens Kraft om Porsgrunn at «av fabrikker finnes her kun et brennevinsbrenneri med I kjele av 972 potters innhold, samt et tobakksspinneri,»

Så lenge Porsgrunn måtte finne seg i a være et ladested under Skien, var det liten fart i den økonomiske utviklingen. Likevel merker en på slutten av 1700~tallet tilløp til en større økonomisk selvvirksomhet. Skipsfarten og skipsbyggingen økte, trelastvirksomheten og handelen gikk fram, og etter at stedet i 1768 var gitt rett til lossing av «qrove» utenlandske varer, ble det i 1807 egen kjøpstad under Skiens jurisdiksjon. Ved inngangen til 1800-årene hadde Porsgrunn allerede sikret seg stillingen som fjordens ledende sjøfartsby, og som en klar mani~ festasjon av den sterke vekst som hadde funnet sted, ble Porsgrunn selvstendig kjøpstad i 1842.

Det var de energiske, intelligente og initiativrike enkeltmenn som hadde dirigert kjøpstadens økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle liv. Få norske byer har i den grad som Porsgrunn vært preget av en håndfull familiers tiltak og energi, og ikke minst gjorde dette forholdet seg gjeldende da byens næringsliv omkring 1880~årene ble lagt om fra skipsfart og skipsbygging i mindre format til moderne storindustri. 1 1884 ble det anlagt et sliperi for brynestein fra bruddene i Eidsborg - Norrøna Fabriker - som etter hvert gikk over til produksjon av slipeskiver og særlig treslipesteiner. Aret etter startet landets første og fremdeles eneste fabrikk for bruksporselen - Porsgrunds Porselænsfabrik - som fra en beskjeden begynnelse har utviklet seg til en bedrift med over 300 arbeidere.

Takket være de gode reserver søm var blitt oppspart i den foregående tid, kom Porsgrunns forretningsliv noenlunde velberget igjennom de nesten katastrofale økonomiske krisene som gikk over landet omkring 1880-årene og 1890-årene. Omleggingen fra seil til damp gikk forholdsvis smertefritt og ble ytterligere stimulert da Porsgrunds mek. Værksted, hvis opprinnelse i form av et metallstøperi skriver seg fra 1850-årene, ble overtatt av Chr. J. Reim. Bedriftens spesialitet var lastebåter for kysttrafikken, fiskerdampskip og slepebåter, og i de senere år den såkalte Porsgrunnsbåten, en lastebåt på 2500 tonn.

Ser en på den industrielle utvikling som har funnet sted i Porsgrunn helt fram til våre dager, er det særlig bredden, dvs. det store antall forskjelligartede bedrifter, en fester seg ved, Det er en produksjon som omfatter margarin, kjeks, bånd og konfeksjon, trevarer, sementvarer, leirvarer, sykler og en rekke andre artikler, og hertil kommer i en klasse for seg Norsk Hydros mektige anlegg på Herøya, som har trukket til seg betydelig arbeidskraft, ikke bare fra Porsgrunn, men også fra de andre omliggende byer og distrikter.

En nødvendig forutsetning for at det overhodet skulle vokse fram en større jern~ og metallindustri i Telemark fylke, var at det eksisterte en bergsverksdrift som sørget for forsyningen av det tilstrekkelige kvan~ tum råstoffer. Vi har allerede nevnt brynesteinsbruddene i Eidsborg i Lårdal, fylkets eldste industri. Alt i Sverres saga nevnes denne brynesteinen, en glimmerholdig kvartsskifer, og i hundrevis av år ble den ført på tømmerflåter eller lasteprammer langs alle vannene den lange veien fra Bandak til Geiteryggen og videre til Gråten,

Ellers har bergverksdriften i Telemark ikke stått i noe rimelig forhold til fylkets betydelige fjellmasse. Det har i løpet av de siste fire hundre år vært tatt opp utallige skjerp, og en del kobber-, sølv, og gullgruver har også vært i drift, men utbyttet har som oftest vært temmelig magert. De første bergverk som overhodet ble startet i Norge, var Moberg i Veum og Gullnes ved Sundsbarmvatn i Seljord. Det siste fikk en ganske dramatisk historie. Etter nøyaktige undersøkelser som var foretatt av hans første bergmester, Hans Glaser, sendte Kristian 3. omkring 1538 tyske bergmenn til Gullnes for å ta opp kobberdrift der. Det ble pålagt bøndene å hjelpe dem med mat og innkvartering, og da hertil kom at bergmennene f6r hardt fram og tilmed plyndret setrene, jagde bøndene dem med våpenmakt ut av bygda. Dette var opprør, og kongen gav høvedsmennene på Akershus, Båhus og Bergenhus ordre til å rykke ut. De ble møtt av en hel liten bondehær i Annbjørndalen overst i Hjartdal. Bøndene fikk fritt leide, men ble straks omringet og fanget. En «rett» ble nedsatt, og 5 av bøndene ble halshogd - av en sjette, som måtte gjøre tjeneste som bøddel.

Så vel Gullnes som kobberverket i Skafså, som ennå eksisterer, har stort sett vært underskuddsforretninger. En del jerngruver, som Fensgruvene i Holla, Bolvik i Solum og Fossum i Gjerpen, har hatt lange driftsperioder, men er nå alle sammen nedlagt. Nærmest som et kuriosum kan en til slutt nevne at en gullgruve har vært drevet på gården Bleka oppe i Svartdal. Det er en kvartsgang på 30-40 cm bredde, som fører gjennom en gabbrobergart, og gullet forekommer i gedigen form. Et fransk selskap forsøkte i 1880-årene å utnytte metallet, men med dårlig resultat. Med de bedre metoder og høyere priser i våre dager er det ikke utelukket at «gullfeberen» engang vil vende tilbake.

Mens bergverksdriftens dager på det nærmeste er endt, spiller jern- og metallindustrien en betydelig rolle i Telemarks næringsliv. Bortsett fra S. D. Cappelens jernverk (på Ulefoss), som har et betydelig støperi med elektrisk smeltning, dreier det seg her om en rekke bedrifter som er blitt til i løpet av de siste halv hundre år. Etter mange forsøk kom den elektriske jernsmeltingen av råmalm i gang i Norge på Notodden i 1910, og som følge av utviklingen på markedet ble produksjonen av rujern etter hvert avløst av framstillingen av en rekke ferrolegeringer.

Mens mange norske sjøbyer bare med største vanskelighet greidde overgangen fra tre og seil til jern og damp, kom Porsgrunn velberget igjennom krisen. Den nye generasjon som tok fatt i 1890-årene, hadde både tiltakslyst og kapital, og de ble de egentlige banebryterne for den forgrente fabrikkdrift, ikke minst i jern- og metallindustrien, som skjøt fart omkring inngangen til den første verdenskrig. Porsgrund mek. Værksted der, som nevnt, var anlagt så tidlig som i 1857 og helt til Chr. J. Reim overtok driften i 1899 hadde framstilt pumper, skipsutstyr og støpegods, var da forlengst et landskjent skipsbyggeri med en betydelig produksjon bak seg.

I 1913 besluttet et fransk-sveitsisk selskap å sette i gang fabrikkdrift av elektrometallurgisk art og stiftet Porsgrunn Elektrometallurgiske Aktieselskap. Formålet var å framstille manganjern og kiseljernlegerinqer i elektriske smelteovner, og i tiden 1915-20 var produksjonen alt oppe i ca. 4000 tonn jernlegeringer pr, år. Råmaterialet ble hentet oversjøisk og produktene var vesentlig beregnet på eksport.

Også andre steder omkring i fylket ble det i denne tiden opprettet nye bedrifter på jern- og metallindustriens område. Brevik fikk i 1910 et stålpresningsverk til framstilling av helpressede melkekar, og i 1916 et mekanisk verksted (Trosvik) med produksjon av skip, lektere og oljetanker. Skien hadde fra 1908 en sykkelfabrikk, i Kragerø ble det i 1916 bygd slipp og mekanisk verksted, med leveranse av lektere og mindre fartøyer, og dessuten ble det opprettet et plate- og sveiseverksted. Legger en til disse større bedrifter den lange rekken av mindre verksteder, støperier og lignende, gir de tilsammen et klart bilde av den friske tiltaksgleden og den freidige gå-på-mentaliteten som rådde grunnen både i Porsgrunn og i nabobyene før og under den første verdenskrig.

Nå var denne optimismen ikke bare sprunget ut av en stemning.

Den var forankret i den selvtillit det gir å vite at handelen og nærings, livet blir båret fram av gode konjunkturer, Det hadde tatt tid før fremgangen ble merkbar i tiden etter unionsbruddet. Perioden 1900 til 1910 er gjerne blitt kalt en naturlig reaksjonstid - et pust i bakken,

Etter atskillelsen fra Sverige var parolen «den nye arbeidsdag» - nå skulle alle kluter settes til, landet skulle også økonomisk mani, festere at det var fritt og selvberget. Fra 1910 begynte oppgangen for alvor, med økende innsats i handel og industri. 1 1912 skrev «Farmand» at det neppe var noen overdrivelse å si at det var sjelden våre nærings, veier - på land og sjø - samtidig hadde brakt så gode resultater. Aret etter var det arbeidsledighet på grunn av den økte virksomhet, og seddelomløpet vokste uavbrutt det første halvåret av 1914. Selv om den truende utenrikspolitiske situasjon ut på sommeren skapte omslag i konjunkturene med nedsatte frakter og dårligere marked for eksportvarer, fortsatte de gode tider. Det er sikkert riktig når det er blitt hevdet at kjøpeevnen innen alle lag av folket aldri hadde vært så god som på det tidspunkt da verdenskrigen brøt ut.

Etter at krigen var sloppet løs, satte det inn en krigskonjunktur med voldsom aktivitet på alle næringslivets områder. I sin beretning for 1915 skrev Norges Bank at krigen i økonomisk henseende hadde brakt vårt land store fordeler, idet enkelte næringsveier, særlig skipsfarten og fiskeriene, med de usedvanlig store frakter og høye priser hadde gitt store tall. Men alt nå satte en fingeren på de mange tilløp til uvettig spekulasjon.

Krigen gav Norge en usedvanlig gunstig økonomisk stilling. Som nøytral stat kunne det handle med begge krigsførende parter. Behovet for varer og skipsrom var kolossalt, og prisene steg. Ved utgangen av 1915 var engrosprisindeksen oppe i 159 når en setter gjennomsnittet for første halvår 1914 lik 100, og tallene økte med utrolig fart.

Naturlig nok vokste det under disse omstendigheter opp en mengde mer eller mindre sunne nye bedrifter, Bare i 1915 ble det innført hele 310 nye aksjeselskaper i Kristiania firmaregister, og også utover landet, i byer og bygder, dukket nye verksteder, sagbruk, fabrikker og rederier opp som paddehatter,