Fra: Dalens egne år
Side om side med ti-års avtalen for de norske fabrikker, løp en avtale mellom Christiania Portland Cementfabrik og Dalen Portland-Cementfabrik om A/S Norsk Portland Cementkontor. Den var tidsbegrenset til utgangen av 1961 og ble da oppsagt av CPC. Forhandlinger om ny avtale førte til positivt resultat i mai 1962, syv-års avtalen av syvende mai. Den avløste ti-års avtalen og inkorporerte Cementkontoravtalen.
Dermed ble Nordland Portland Cementfabrik A/S også medlem av Cementkontoret, og striden innen industrien var avløst av en så tillitsfull fred at en sløyfet punktet om nøytralt oppnevnt oppmann i tilfelle av uoverensstemmelser.
Dalens kvote på Syd-Norge ble øket fra de historiske 49 prosent til foreløpig 54 prosent som i 1968 skulle utjevnes til 50. Med visse modifikasjoner fikk Dalen enerett til eksport, hvilket ble markert i syvende-mai avtalen ved at CPC overførte sine aksjer i Eksportkontoret, dog med rett til å få igjen aksjene når CPC fikk rett til å eksportere. For å sikre ro også i en videre fremtid, ble CPC og Dalen enige om å ta sikte på en fortsatt likedeling av Sydfabrikkenes fremtidige innenlandsmarked etter 1968.
Det vennskapelige forhold understrekes også av at, CPC skulle komme Dalen til hjelp med å dekke innenlandskvoten hvis Dalen skulle foreta reparasjon eller erstatte med nytt de to hederskronede ovnene som hadde vært i gang nesten uavbrutt i over førti år.
Når det gjelder eksporten hadde altså de virkelige tall overgått forventningene: planlagt 525 000 tonn, oppnådd 640 000 tonn. Av disse gikk nesten seks hundre tusen tonn til USA. Det var to markeder som transportmessig lå slik til at man for en noe lengre fremtid kunne gjøre regning med billige frakter, USA og Vest-Afrika.
USA avtok så meget at man først i 1962 og 1963 for alvor kunne begynne en viss bearbeidelse av Vest-Afrika. Bulkskipningen til USA, som begynte i juli 1961, representerer en pionerinnsats såvel for Dalens som fra norsk shippings side.
Selve krumtappen i Dalens suksess på eksportmarkedene var det nye eksportanlegget i Dalen havn. Herfra har de senere år gjennomgående halvparten av produksjonen gått oversjøisk på 18-20 000 tonnere, først og fremst til USA og Ghana.
USA var et virkelig krevende eksportfrernstøt, hvor de amerikanske forbindelser så med skepsis på den norske fabrikks muligheter til å oppfylle avtalen. Det gikk, koste hva det ville. Det gikk sport i det.
Det lå mye av Backes filosofi i dette at man ikke skulle unnskylde eller utsette, men få ryddet alle vanskeligheter av veien før det, ble groer på dem. Dessuten hadde han et våkent øye forde spesielle mulighetene denne traden bød på innen shipping: bulk-skipninger med cement i stedet for ballast wetbound. En våken rederstand fulgte opp gjennom A/S Bulkhandling, hvis flåte av moderne bulkskip tok seg av transporten.
Det var spennende, lærerik og ikke minst ærerik tid for Dalen å innarbeide seg på det amerikanske marked. Det ble opparbeidet et godt tillitsforhold, silokapasitet og støvfri lossing. Senere kom også de store leveranser til Kainji-dammen i Nigeria, et internasjonalt stor-varp som fikk referanseverdi for Dalen, ikke minst når det gjaldt de senere markeder i Vest-Afrika. DPC har i dag en erfaring og sikkerhet som gjør det mulig å komme inn på de store og langsiktige ordres.
Det ene ført til det andre, og blekket var nesten ikke tørt på underskriften av 7-års avtalen før DPCs styre anmodet om å få en ny plan for videre rasjonalisering, modernisering og kapasitetsøkning ved Dalen for årene 1964-1968.
Spørsmålet var om Dalen skulle fortsette ekspansjonen med de muligheter som var til stede for en gjennomgripende fornyelse av det eldste maskineri og de eldste bygninger, eller ta en foreløpig pause i utviklingen med de muligheter dette innebar for en harmonisering av de enkelte produksjonsledd - en aktiv «hverdagsrasjonalisering.»
Som da det gjaldt E-planen kunne styret være noenlunde sikker på at direktør Backe ikke var så meget hverdagsmenneske at han ville søke det siste alternativ satt i planmessig system.
I april 1963 forelå derfor den såkalte V-plan, med en sluttsum på nitti millioner kroner frem til 1968. Tyngden av investeringene skulle legges på de to første årene i perioden (1964-1965) med til sammen bortimot sytti millioner kroner. Fordi ytterligere produksjonsskapende investeringer var ønskelig, ble sluttsummen etter hvert økt til over hundre millioner kroner. Men da var, for å ta produksjonsresultatet først, kapasiteten på ovnene beregnet til 1.250.000 tonn.
Dalens kapasitet var, etter gjennomføringen av E-planen, i 1963 åtte hundre tusen tonn, og denne produksjon var allerede sikret avsetning. Etter hvert som innenlandsomsetningen steg, ville det bli nødvendig å skjære ned på eksportleveransene. De eksportmuligheter som Dalen hadde opparbeidet på USA, krevde stadig økende leveranser. «Hvis denne markedsmessige forpliktelse ikke kan oppfylles fra Dalens side ved økt produksjon, må man forutsette at hele eksportprogrammet på USA vil bli hurtig avviklet, uansett Dalens ønsker om en gradvis avvikling; slik at Dalen vil kunne frykte en overkapasitet uten sikre avsetningsmuligheter inntil innenlandsforbruket når det kapasitetskrevende volum.»
Sitatet er hentet fra begrunnelsen for V-planen. Det blir også fremhevet at Dalen har en avtalerett til utvidelse innen 1968. «7-års avtalen må også betraktes som en avtale mellom cementindustrien på den ene side og myndighetene på den annen. Man kan ikke uten å løpe adskillig risiko gå ut fra at denne utvidelsesrett vil kunne bli fornyet.»
Skynd deg, skynd deg, ellers går det galt, lyder en gammel barneregle. Styrets medlemmer mintes den kanskje da de gikk med på V-planen.
Nå var den i all sin mangfoldighet meget vel tilrettelagt og underbygget. For det siste punkts vedkommende - retten til å utvide og den tid som var til rådighet, henger dette sammen med Stortingets ønske om å se en cementfabrikk på Visnes i Møre.
Rettighetene her var ervervet av CPC og DPC i fellesskap, men med bygging av de mange siloer langs kysten og den stadig mer rasjonelle bulklevering til disse, var det å sette i gang med en helt ny fabrikk - med en investering på i alle fall 200 millioner kroner, en tvilsom sak all den stund de eksisterende fabrikker hadde så gunstige utvidelsesmuligheter.
Det en uvilkårlig og naturlig spør om, er om det forelå beregninger som ga sikkerhet for at Dalen for sitt vedkommende hadde stor nok tilgang på kalkstein.
Siden driften ved DPC ble satt i gang i august 1919, var det til og med driftsåret 1962 brutt litt over fjorten millioner tonn kalkstein, derav bortimot 10 millioner i Dalen-bruddet. Grubedriften var satt i gang i Dalen-feltet i 1960, og etter de nyeste beregninger inneholdt de områder man der rådde over 25 millioner tonn mot før anslått ca. 17 millioner. Dessuten var det såkalte sydfelt beregnet å inneholde et like stort «lager» som det forhøyde anslag for Dalen gruber. På Bjørntvet gjensto ubrutt ca. 62 millioner tonn. Ved en produksjon av 1 250 000 tonn cement pr. år, ville det trenges 1 875 000 tonn kalkstein/år.
Det vil altså si at en bare med det som forelå tilgjengelig kunne drive i den store stil rundt seksti år. Ytterligere eide Dalen Bamble-feltene som kunne forsyne Dalen i ti år, og på toppen av det hele kunne en ytterligere på Eidangerhalvøya sikre seg hundre millioner tonn.
Jo, slik sett lå Dalen midt i smørøyet. Under E-planen var det bygget steinlager I for stein fra Bjørntvet. I V-planen forutsattes bygget et steinlager til av samme dimensjon for Dalen-stein. Den hjerteløse spindelknuseren på Bjørntvet hadde uhyggelig og rikelig kapasitet. Kjefteknuseren i Dalen fra 1925 ville først trenge avløsning i forbindelse med fremtidig større produksjon av pukk og grus.
Da man gikk inn i jubileumsåret 1966, var det utført en vesentlig del av de store arbeider som falt inn under V-planens program. En delvis oppsummering gir foreløpig inntrykk av den dynamiske utfoldelse som hadde fortsatt fra E-plan og inn i V-planen. Steinlager II for Dalen-stein var tatt i bruk og hadde ikke minst betydning under de harde snevintrene i 1963 og særlig i 1965/66. Ovn I og II var revet. Homogeniseringsanlegg med transportsystem og en investering i mølleriene på bortimot førti millioner kroner, omfattende også en såkalt aerofall-mølle som det er nødvendig å komme tilbake til. Den storproduserende Humboltovn, Ovn VI, kostet ti ganger så meget i kronebeløp som hele anlegget i Dalen var prosjektert til femti år tidligere.
Transportanlegg for råmel og klinker og de mange siloanlegg som var bygget rundt kysten, sikret at Dalen kunne oppfylle første forutsetning, nemlig å dekke sin del av innenlandsmarkedet. Siloanleggene lå da som perler på en snor kysten rundt, seks i tallet, helt opp til Levanger. Ikke minst strategisk viktig er siloanlegget på Karmøy der Norsk Hydro var i ferd med å omskape det typiske fiskeriområde ved «verdens rikeste elv», som Karmsundet i sin tid ble kalt på grunn av de enorme sildemengder som har strømmet gjennom dette sundet. I halvhundre år ad gangen har silden i gytetiden blakket sundets vann, nå var det slutt for en stund. Karmsundbroen hvelver seg som en regnbue over den historiske valplass for de store sildeslag og gjør adkomsten til det vordende industrisamfunn tørrskodd.
Tilbake i Dalen: Nye Mischbett-filter for de tre gjenværende ovnene, tiltak som på den ene siden var en sterk reduksjon av støvplagen, og på den annen side førte dette støvet tilbake i cementproduksjonen.
Men cementproduksjon og distribusjon var ikke det eneste som opptok DPC. For å øke anvendelsen av ferdigbetong, og for å kunne tilby flere betongkvaliteter gikk DPC i økende grad inn for å etablere egne betongblandeverk. Det skjedde oftest i tilknytning til de nye løscementsiloene, og ofte i samarbeide med allerede eksisterende betongbedrifter.
Sand- og grustak ble også kjøpt opp for å kunne betjene markedet med gode tilslagsmaterialer. Dette ble selvsagt også sett på som ønskelig fra cementprodusenthold, og det skjedde ikke bare i Dalens nærhet, men i Østfold, Akershus, på Vestlandet og flere steder.
Også når det gjaldt betongvarer var Dalen med, og da helst med utvikling av bjelker, betongfasader og rør. Man følte at man her, som en bedrift med ressurser, kunne være toneangivende og lede utviklingen, og bidra med nye kvaliteter som andre ikke hadde satset på. Det mest avanserte av disse Dalen-produkter var det såkalte Premorør. Premofabrikken kom i gang i 1964 og fikk plass på den «provins til landet lagt» som var skapt ved utfyllinger i Søla.
Hva er nå Premorør for noe? Det er vannledningsrør i store dimensjoner beregnet for høyt trykk. Det er - om enn i helt andre former - en klassisk produksjon. Minnesmerker over de gamle romernes vannbyggingskunst finner man flere steder i Tyskland og Frankrike foruten selvsagt i Italia.
DPC's første store ordre på Premorør gjaldt rør til de store vannføringsledninger for Vestfold Interkommunale Vannverk fra Farris-vannet. Også på annet vis har dette vannet tilknytning til cement-historien: Farris-dammen som i sin opprinnelige form er to hundre år gammel, var den første dam i Norge som delvis ble utført med betong. Ledningen fra Farris-vannet fører gjennom hele Vestfold til Tønsberg, og med avgrening til Sandefjord.
E-plan og V-plan, det er tall og data, omhyggelige beregninger og prognoser som i og for seg er interessante nok. De forteller dog ikke uten videre hva det er som gir dem liv. Regnestaven er et hjelpemiddel, i computernes tid blir den delvis like komisk som kulerammen. Begge redskaper er dog fremdeles i bruk og også bak computeren med de mange kvinnenavn banker resultatene ut i liv og virksomhet, i grublerier, i spenning, i våkenetter, i skuffelser, i triumferende glede når resultatene står på høyde med beregningene.
Det er en alminnelig vending at det er lettere å rive ned enn å bygge opp. De som var med på rivingen av de to hederskronede Krupp-ovnene, eller demontering som det heter, fikk revidert sin oppfatning av dette dogme. Det var en farlig jobb og en vanskelig jobb, men det gikk bra. Særlig var det nervøsitet omkring rivingen av skorsteinene; de som en gang var Dalens høyeste skyline. Da denne rivingen var gjennomført, kunne fundamentarbeidet for ovn VI ta til.
Da DPC fikk den første svevegassovnen fra Klöckner Humbolt-Deutz, var prinsippet forholdsvis nytt, men etter hvert var det flere ovnsfabrikker som gikk over til å bygge ovner for svevegass. Humbolt-ovnen var Dalen vel forhøyd med, og etter grundig undersøkelse av alle muligheter, ble man stående ved Hurnbolt for ovn VI.
Mens ovn V hadde en garantiydelse på 700 tonn/døgn, hvilket ble overskredet slik at den normalt yder mer enn 900 tonn/døgn, er toppydelsen fra ovn VI 1200 tonn pr. døgn.
Spenning og engstelse ble til glede og lettelse da det etter oppfyringen 19. mars 1966 etter hvert kom ro over arbeidet med denne helvetesmaskinen, som i likhet med det meste av det øvrige nyanlegg i denne sektor, er fjernstyrt med TV-kontroll av operasjonene.
Med en årskapasitet på 450 000 tonn, er det innlysende at overraskelser i negativ retning kunne gi alvorlige tilbakeslag, men beroligende var det på den ene siden at det i mølleriet foreløpig ikke var kapasitet til å nytte ovnene helt ut, og på den annen at det forholdsvis snart kom normal drift i gang på denne ovnen som i Dalens jubileumsår var den største i Europa. At man beveger seg i den store stil, forteller cementmølle VI om, den var også Europas største med garantert 93 tonn/t. Innkjøringen kunne etter 14 måneders anleggstid begynne i januar 1965.
De mange begivenheter, større eller mindre, men helst større, danner et kaleidoskop der en uhemmet av kronologien kan hente merkepeler av historisk interesse. I 1962 begynte overlegningene om hvorvidt en skulle gå til anskaffelse av en såkalt aerofall-mølle som til da fortrinnsvis hadde vært anvendt i grubeindustrien.
Men nedmaling av jernmalm er jo ikke noe man kan prestere med melketenner akkurat, og kalkstein er bløtere, men i møllen skulle en ha både kvarts og slagg foruten fire typer stein. Etter å ha laget en liten «test-mill» på Dalen, ble det gitt grønt lys for den første aerofall-møllen som ble satt i innkjøringsdrift hakk i hel med ovn VI.
Aerofall-møllen ser ut som en vertikal turbin - og bråker mye verre. Materialet tilføres i møllens senter på den ene siden og suges ut ved hjelp av vifter på den andre.
Lenger tilbake i historien, før V-planen begynte å realiseres, var det også høydepunkter som sent glemmes. Da Ankerløkken i Florø sjøsatte «Cementus», med fru Ragnhild Aarestrup som gudmor, var det den største oppgave verftet hadde løst. Det var femtende desember 1962, og ved overtagelsen i mai 1963 var båten førstesides stoff i mange aviser: «Den nye «Cementus» er blitt et av verdens mest moderne spesialskip».
Merkedag var det da den første bulklasten for oversjøisk levering tok i bruk det helautomatiske anlegget 11. juni 1961. Det var 15 000 tonneren «Asturia» som fikk den ære, og representanter for importøren i Bridgeport var til stede ved denne anledning.
Fem år senere ble det tatt i bruk et siloanlegg på Long Island. Det som - for å nytte en martialsk terminologi - var begynt med en pinnsvinstilling, var utvidet til et brohode. Det var et fremstøt rett i hjertet av Amerika, med utsikt til FN's hovedsete på den andre siden av Hudson-elven og Manhattan som bakgrunn. Anlegget ble tatt i bruk i april 1965 og høsten samme år ble DPC praktisk talt eneinnehaver av importfirmaet Cilco Cement Corporation.
Det kunne tilsynelatende være en mindre berømmelig ting å skaffe seg innpass i utviklingslandene - hvor fortjenstfullt det enn måtte være å være med i deres oppbygging. Ved siden av eksporten til USA og en del andre land som allerede før var store cementforbrukere, hadde Dalen som nevnt, så snart produksjonsforholdene gjorde det mulig, gitt seg til å bearbeide landene i Vest-Afrika. Å gjøre seg gjeldende der var bare tilsynelatende en enkel oppgave.
De store latente muligheter i disse land var det flere enn Dalen som hadde våkent øye for. Blant store prosjekter - utviklingslandenes ledere har sans for de gigantiske dimensjoner, arbeidet Nigeria med et damprosjekt i elven Niger, ni hundre kilometer fra havet. Det er en lav øy i Niger, Kainji, som har gitt prosjektet navn.
I konkurranse med verdens største fikk entreprenørsammenslutningen Impreglio, Milano, entreprisen. Både ass. direktør Sigurd Krogvik i DPC og direktør Erling Tolfsby i Cementkontoret hadde da hatt kontakt med forskjellige av de entreprenørfirma som gav anbud. De lokale forhold i mottagerlandet var nøye studert og DPC skulle ligge godt an på grunn av selskapets nå forholdsvis store erfaring med hensyn til bulkleveranser.
Direktør Tolfsby, som også er direktør for Norway Cement Export Ltd., der adm. direktør Per M. Backe er styreformann, var til stede i Nigeria da anbudene ble åpnet. Flere hundre kilo anbudsdokumenter ble åpnet i nærvær av representanter for myndighetene og de interesserte entreprenører.
Impreglio's anbud var det laveste, men det høyeste lå ikke mer enn seks prosent over. 60 cementfabrikker i Europa og andre deler av verden var blitt anmodet om å komme med tilbud på cementleveransene. Det gjaldt 220 000 tonn fordelt på tre år.
En slik leveranse er i høy grad et spørsmål om tillit til leverandøren. Cementen skal brukes i opp til 33 grader Celsius. Transporten er vanskelig, og først og fremst er det et spørsmål om høy og stabil kvalitet. Dalen hadde vært ubeskjedne nok til å delta, og femte oktober 1964 var den store fisken på land, da Per M. Backe og Sen. Morpurgo undertegnet kontrakten. Den første skipning fant sted i begynnelsen av 1965. I årsberetningen for dette år sies det at leveransene går programmessig. All cement ble levert fra Dalen, men de to andre fabrikker i Norge garanterer sikker leveranse, idet de eventuelt må overta noe av Dalens leveranser på innlandet i Norge.
Transporten fra Dalen til Kainji var et spørsmål hvis løsning også måtte ta hensyn til de spesielle forhold i utviklingsland. Ikke sånn å forstå at en skulle legge cementsekker på slaverygger og trenge inn i jungelen - det fantes både jernbane og veier for en vesentlig del av strekningen. Kombinasjonen ble da at cementen ble fraktet bulk til Nigeria. Her ble bulklastene overført til tankvogner, og videre dels med jernbane og dels med biltransport.
Leveransen som altså var sikret under skarp internasjonal konkurranse, hadde som tidligere nevnt stor referanseverdi for Dalen overfor utviklingslandene. Dessuten var det en stor oppmuntring under gjennomføringen av V-planen, selv om det også ble en ekstrabelastning for mange avdelinger ved DPC.
En bokstavelig talt opplysende begivenhet - om ikke av så store dimensjoner inntraff en novembernatt i 1965, da det ble meldt brann fra grovknuseren i Dalen. Bedriftens brannvesen sammen med Breviks og Porsgrunns fikk bukt med ilden i løpet av vel tre timer. Det var en bragd, men den hurtige aksjonen hindret ikke at knuseri- og kompressorbygningen var totalt nedbrent. Takket være at man nå hadde steinlager II med Dalenstein, ble det intet avbrekk i produksjonen.
Prognoser kan forstyrres og påvirkes av forhold som man nok til en viss grad tar forbehold om, men vind og vær og restriksjoner av ymse art kan særlig hindre en naturlig økning i forbruket. Det har vært et lavt tak over byggevirksomheten i Norge i de siste decennier, 3% økning pr. år var regnet som en forsiktig prognose både i E-planen og i V-planen. I reviderte V-tall, lagt til rette i juni 1964, var det etter 3% regnet med at det innenlandske forbruk i 1965 skulle bli 1 228 000 tonn. Når det faktiske tall da ble 1 223 000 tonn, må det kunne sies at det, med den kredittstramming som foregikk i byggingssektoren, var vel bedømt.
Eksporten var i prognosen satt til 255 000 tonn, mens den kom opp i 269 000 tonn, som i sin helhet ble levert fra Dalen. I de samlede leveranser for Dalen var det et lite tilbakeslag fra 1964, nemlig 24 000 tonn.
Tre kvart million tonn cement produserte altså Dalen i 1965, mens ovn VI var under anlegg midt inne i ovnsavdelingen, og kulde og store snefall de to siste måneder skapte ekstra problemer. Samtidig ble aerofall-møllen montert i kulde opp til 20 minusgrader, med ikke færre enn 20 000 koblinger av elektriske ledninger utvendig. Bedriftens nesten 600 mann gjorde en innsats, preget av et felles mål.
Da Dalen i 1966 kunne se tilbake på 50 års drift, var produksjonen passert en million tonn.
Det har vært et noe kaotisk bilde en i det foregående har gitt av den ustoppelige vilje til å nå høyere mål i enhver forstand. Kapitlet kan sluttes med to sitater, det ene fra årsberetning for 1965: «Samarbeidsforholdene innen bedriften har også i det forløpne år vært meget gode.»
Det andre sitatet er en uttalelse av ing. A. A. Sandaker til «Grå Bjørn» - Dalens høyt premierte bedriftsavis. Sandaker var teknisk konsulent for Dalen ved prosjekteringen av Bjørntvetbruddet og taubanen, og siden ved de to steinlagrene og aerofall-møllen. Han har dessuten signert prosjekter for noen av de største bedriftene i landet, hatt konsulentfirma i USA og vært i Sibir for en amerikansk oppdragsgiver - hans karakteristikk har med andre ord høy verdi: «Med den fart utviklingen skjer, er jeg av den oppfatning at fabrikken vil bli en av de mest moderne i Europa og enda litt til».
Effektivitet og langt perspektiv i plan og anlegg er nødvendig i den harde bransjen som cementindustrien er. Og Dalen er i jubelåret ikke, bare blant de store med hensyn til eksport i Europa, men som enkeltfabrikk den største. Frankrike og Belgia eksporterte ved disse tider ca. 300 000 tonn hver. Da Ghana kom inn for fullt, gikk Norge som nevnt forbi, og lå en tid øverst på listen med fargerike destinasjoner som Tenerife, Santa Cruz, Apapa, Liberia og Elfenbenskysten, foruten USA, for å nevne noen.
Det er verd å merke seg at det også ble ofret en del på utviklingen innenfor gjerdet, som ikke nettopp har med teknikk og omsetning å gjøre, men som ikke desto mindre influerer på produksjonsresultatene. Bak det lakoniske «samarbeidet innen bedriften har vært det beste», som ofte står å lese i årsberetningene, ligger det ikke så rent lite av nyordninger og forbedringer for de ansatte. Kortere arbeidsuke for skiftarbeidere, fri annenhver lørdag, stempling for alle avdelinger, nye samordningsregler for pensjon, innføring av EDB, 13 perioders systemet og lønn på sjekk-konto, - det var milepæler på vei mot en demokratisering som først senere ble alminnelig i tilsvarende bedrifter.
Det aktive medarbeiderskap kom til uttrykk gjennom regelmessige bedriftsmøter og bedriftsårsmøter, og DPC åpnet pungen for hyttebygging i fjellet, feriested på Stokkøya, finansieringshjelp til boligreising og stiftelse av borettslag. Alt dette kom i årene 1959-62, og det kom mer senere, som bidro til almen tilfredshet. Dalen førte an også på dette område.
Det gode samarbeid innen bedriften var selvsagt en forutsetning for alt dette, men også i andre forhold var Dalen en eksponent for den gode vilje, med rommelig plass for deltagelse i Anne Grimdalens stiftelse, bygging av veikro ved Brevikbrua, engasjement i oppdyrkingen av Negevørkenen og i etableringen av Studieselskapet Brovei A/S. Gjennom Norsk Cementforening ble det arbeidet aktivt for å bringe betonganvendelsen inn i standardiserte former og øke betongens muligheter, og samarbeidsavtaler innen lettbetongindustrien førte til fusjon mellom Siporex og Ytong. Leca sa nei.
Da samarbeidsavtalen mellom de tre norske cementfabrikkene nærmet seg slutten, det inntraff forøvrig etter at Dalen som selskap var fylt 50 år, men før 50-årsdagen for igangsettelsen av produksjonen i aug. 1919 - ble det nedsatt et utvalg som skulle drøfte fornyelsen av denne. I dette forhandlingsutvalg var det Dalens forslag at full fusjon mellom de norske cementfabrikkene kunne komme på tale. En slik anbefaling ble da også godkjent av DPC's styre i juni 1968. Forøvrig hadde tanken om en fusjon vært fremme i styremøter allerede i 1959.
Resultatet ble som kjent en fusjon mellom de tre cementfabrikkene i det nye selskap Norcem, og tidspunktet faller sammen med utgangen av samarbeidsavtalen 31/12-1968, på det nærmeste. Fusjonen fant sted 14/11-1968. Da var DPC 52 år, og cement-produksjonen ved Dalen 49½ år, hvilket forklarer at et påtenkt jubileumsskrift om Dalens 50 år som selvstendig bedrift i første omgang falt mellom to stoler.
| Utdrag (s. 143-161) fra: Kåre Fasting og Fr. Gartmann: Dalens egne år 1916-1968. - Brevik 1980 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |