Fra: Dalens egne år

Plan og dristighet

av Kåre Fasting og Fr. Gartmann

Straks 10-års avtalen for cementindusttien var et faktum, fulgte DPC opp med planer som la grunnlaget for en rask utvikling av bedriftens kapasitet og markeder. Det som senere ble norsk cementindustris viktigste distribusjonsanlegg ble skapt av DPC i de år som fulgte: bulkskipene og siloene langs kysten, såvel som bruhodene i USA og Afrika, som i noen år dessuten gjorde Norge til Vest-Europas største oversjøiske cementeksportør.

Utviklingen var, som vi senere skal se, et resultat av grundig planlegging, den såkalte E-plan, fulgt av en V-plan, og rammen for disse ble trukket opp av administrasjonen allerede i juni 1959, basert på den borgfred som 10-års avtalen hadde foranlediget.

Det fulgte nå en ny tid på Dalen, som hittil hadde eksistert i 40 år. Og det er neppe noen tilfeldighet at utfordringene kom samtidig med direktør Per M. Backes inntreden. Han kom feiende inn som et friskt vær, og fikk sitt styre med på fremsynte investeringer som brakte DPC på konkurransevilkår med store utenlandske produsenter.

Det må også sies at Dalen var en moderne innstilt bedrift, og et godt medium for Backes industrielle virilitet. Han forsto å gå i spann med sine medarbeidere, lå helst litt foran, også når det gjaldt de ansattes velferd. Han skapte og høstet solidaritet.

Men først og fremst var DPC's styre aktivt med, og det er kanskje ikke helt alminnelig, når tidene er vanskelige og planene dristige. Men hverken styrets velvilje eller de ansattes solidaritet kan endre den oppfatning at dette er en periode i Dalens historie som tydelig bærer preg av Per M. Backes ånd og hånd.

De nevnte planer var et investerings og arbeidsprogram, som foruten en rask oppbygging av større produksjonskapasitet omfattet en intens opparbeidelse av eksportmarkedene ved å utnytte Dalens nye dypvannskai, en sikring av innenlandsmarkedet ved størst mulig overgang til bulkleveranser og en gradvis overgang til kystleveranser til egne siloer på egne skip.

Levering i bulk, det vil si løs cement i bil eller skip, var i og for seg ikke noe nytt i 1959. Cement-tankbiler var drønnende på vei, men organisert og regelmessig skipning av bulkeement for eksport og langs kysten var noe nytt, og dette punkt hadde direktør Backe mer enn noen ofret grundig bearbeidelse. Norske redere viste stor interesse for samarbeid, og i dette samarbeid ble DPC sin egen skipsreder.

Tradisjonelt, og av nødvendighet, var DPC blitt en eksportbedrift, men krig og kriser hadde vanskeliggjort og forskjøvet de fjerne mål. Nå ble disse tatt opp igjen med full styrke, og i tiden som fulgte ble grunnlaget lagt for en kontinuerlig oversjøisk eksport. Ghana og USA ble de store mål for Dalen-cement. I samarbeid med norske redere oppnådde direktør Backe meget gunstige langsiktige avtaler, og en eksportrutine som er kommet hele den norske cementindustri til gode.

Et uttrykk for Dalens innsatsvilje i denne tid, og ikke minst for direktør Backes optimisme og innstilling, er at samarbeidsavtalen, særlig etter den justering som fant sted i mai 1962, ga Dalen mindre fordeler ved dårlige konjunkturer og større fordeler ved bedre konjunkturer. Det gjaldt altså å seile i medvind, men det ble ingen makelig fart.

Eksportens andel av leveransene viser en sterk stigning etter 1960, en stigning som økte ytterligere etter at de store nyanlegg kom i drift i 1966.

Millioner og gamle kjepphester

Den såkalte E-plan ble utarbeidet på fire måneder, men var tross det ingen improvisasjon. Mye av det den inneholdt hadde vært drøftet og bearbeidet før. Planen krevde en investering på 65 millioner kroner, men 15 var allerede bevilget året før, så det gjensto «bare» å finne en utvei til 50 nye millioner.

I løpet av de fem år som gikk forut, var det investert litt over 36 millioner kroner, og for disse var produksjonen bragt opp i en halv million årstonn. De nye 65 millioner ville bringe produksjonen opp i 800 000 tonn. Til anskuelse av forholdet mellom investering og produksjon blir det anført i E-planen, at mens en drøy fordobling av investeringene i femåret før, i forhold til 1949/53, ga 31 prosent mer cement, ville nå en økning i investeringene med ¾ av samme beløp gi 70 prosent mer cement.

Det som anføres i forbindelse med investering og produksjon, var noenlunde sikre faktorer. Det var tatt visse forbehold for prisstigning på det utstyr som skulle leveres, store overraskelser behøvde en ikke å regne med. Hva produksjonsøkningen angår, hadde Dalen nå en know-how akkumulert gjennom førti år, og i kontraktene om de store maskinleveranser - møllerier og ovner, var det også anledning til å ta de nødvendige kauteler.

Det som måtte bli det springende punkt, var i hvilken utstrekning en kunne regne med å få avsatt den økede produksjon og til hvilke priser.

Hovedpunktet i ti-års avtalen fabrikkene imellom var å kunne tilfredsstille det innenlandske forbruk. Det er tidligere nevnt at en regnet med en tre prosents økning i forbruket. Det var et forsiktig anslag og svarte noenlunde til den beregnede stigning i nasjonalproduktet. Men for vareslag som det var naturlig å sammenligne med, hadde de økonomiske eksperter forutsett tildels betydelig høyere stigning. I rapporten om nordisk økonomisk samarbeide var det for Norges vedkommende regnet med en økning av stålprodukter på 4.5 prosent pr. år. Oljeforbruket i Norge var steget nesten åtte prosent pr. år siden 1946.

I den antatte forbruksøkning kommer E-planen også inn på direktør Holters gamle kjepphest: betongdekke på veiene. Som en ser av nedenstående, hadde kjepphesten for Norges vedkommende ligget blant loftsskrammel i mange år. Så ikke i andre land. Rapporten sier om dette:

«Ved sin bedømmelse av utviklingen i den 5-års periode som Dalens administrasjon tar sikte på, nemlig perioden 1959/63, har man ikke tatt hensyn til et felt hvor det er åpenbart at cementen i fremtiden vil få økt anvendelse - nemlig veibygging. Norge har i dag kun 100 km betongdekke - i alt vesentlig bygget før krigen. Disse utgjør etter de oppstilte definisjoner på den internasjonale veikongress i Roma 1957, kun 0.5 prosent av våre hovedveier, mens tallene for Holland var 22, Sverige 5 prosent etc. Vår stilling som det mest underutviklede på dette felt av 13 vesteuropeiske nasjoner var ytterligere forverret de siste 3-4 år».

Her var det altså margin for betydelig økning, men den var holdt utenfor. E-planen sier videre at administrasjonen ved sitt skjønn er kommet til at man ikke bør basere seg på mindre økning enn 3 prosent, og at man bør være forberedt på en økning på 5 prosent pr. år. Så vidt det sto i menneskelig makt var altså innenlandsomsetningen noenlunde kartlagt. Eksporten angikk i særlig grad Dalen, og slik 10-års avtalen var formet ga den DPC som eksportbedrift helt spesielle oppgaver - en trend Dalen ikke var så helt ukjent med fra før.

En av grunnene til at Stortinget kom til å behandle cementindustrien i 1953, knyttet seg til Forsvarets behov for cement Fra gammelt av hadde Polen vært et uromornent på verdensmarkedet. Nå da landet lå bak Jernteppet, var det igjen en kilde til vansker. Det importkontor som CPC og DPC drev i fellesskap den tid da import var nødvendig, ville for sitt rennomés skyld ikke ta ansvar for enkelte av de partier som kom fra Polen og Øst-Tyskland. Østblokken hadde mer cement enn den kunne anvende i sin egen gjenoppbygging, og av handelspolitiske grunner tok myndighetene i Norge cement fra øst

Ved slutten av 1950 og begynnelsen av 1960-årene, var det en helt ny utvikling i den internasjonale cementhandel. Fra sitt arbeide med Det europeiske frihandelsområde var direktør Backe på hjemmebane i dette spørsmål. Problemene knyttet seg jo ikke bare til de land som dette var forutsatt å omfatte, men også til de land en skulle samarbeide med i eksport og import utenfor det tenkte store marked. Østblokkens land og de land som i gammeldags terminologi kalles underutviklede, men som i vår milde og avanserte formulering kalles utviklingsland, hadde selvsagt sin plass i de refleksjoner som ble gjort.

Østblokken hadde i 1959 sluttet å eksportere cement og var blitt en importør en måtte regne med. I utviklingslandene steg forbruket hurtigere enn cementproduksjonen. Men det mest interessante, sett fra Dalens synspunkt, var at det høyt utviklede land på den andre siden av havet, USA, lå gunstig til for eksport fordi transatlantisk bulktransport til Amerikas østkyst stilte seg meget gunstig i forhold til jernbanetransporten fra USA's store cementprodusenter. Eksportprisene viste i sin alminnelighet stigende tendens. Dalen kunne i 1959 ikke tilfredsstille sin ene kunde i Bridgeport og måtte si nei takk til en ordre på førti tusen tonn.

Bulkcementens andel økte raskt etter at Dalen bygget silostasjoner rundt kysten, og fraktet cementen på egne bulkcarriere. Cementprisen var stort sett uforandret i en lang rekke år, et lite hopp under Sues-krisen, men sammenlignet med den generelle prisutvikling viser den en stadig synkende tendens.

«Fra 1960 er vi i den situasjon at vi ikke kan dekke vår kunde i Bridgeport som allerede har bedt om fast kontrakt på 120 000 tonn. Overgangen til helårs bulkskipninger som vil sikre vår posisjon, byr på vanskeligheter på grunn av vår manglende leveringskapasitet.»

Ny driv, ny led og nye båter

De femten millionene som inngikk i E-planen og som det allerede var truffet beslutning om, skulle brukes til diverse siloer for råmel og cement, til utvidelse av møllekapasiteten for råmel og cement, til grubedriften som skulle begynne i Dalen og til nytt kontorbygg som skulle sale alt. under en hatt.

Dette viktige sentrum for den administrative virksomhet var høyst påkrevet. Virksomheten var vokset ut av klærne slik at administrasjonen var fordelt på en rekke bygg av mer eller mindre provisorisk karakter.

Det hastet med å øke ovnskapasiteten, og planen forutsatte en ovn V som ville få en kapasitet på rundt 200 000 tonn. Med det som er nevnt ovenfor, ville møllekapasiteten være tilstrekkelig også for denne produksjonsutvidelsen, men taubanen måtte settes i stand til å føre mer stein, samtidig med at det ble behov for et steinlager ved taubanens endepunkt i Dalen. Silokapasiteten måtte også økes, likeledes var det behov for større pakkeri. Det økede skipningskvantum forutsatte også to nye cementsiloer. En kapasitetsøkning i mindre målestokk enn til 800 000 tonn var lite hensiktsmessig både av økonomiske og produksjonsmessige grunner.

Det kan høre symbolsk, men innebærer en praktisk realitet når det i E-planen sies at «ny led ble godkjent i 1959.» Det var foretatt adskillig oppmudrings- og sprengningsarbeider i den anledning. Nå ble også kaiområdene bygget på. Først var meningen å gjøre kaien 180 meter lang, men appetitten vokser mens man spiser, og det ble besluttet å forlenge den med ytterligere femti meter. Kaianlegget ble utstyrt med alle mulige hjelpemidler både for lasting og lossing: skinnegående grabb, transportbelter for inngående og for levering av bulkcement direkte til større eksportbåter. Bulkcementen ble veiet over elektronisk bandvekt.

Da de foreløpig siste cementsiloene sto ferdige, gjorde en unna over 400 tonn pr. time. De to nye 10 000 tonns cementsiloene ble seksti meter høye og bygget med glideforskaling i løpet av 16 døgn. I løpet av 1962 ble det ytterligere oppført tre cementsiloer av samme dimensjon. I annet halvår av 1961 ble det skipet fire bulklaster på gjennomsnittlig 12 500 tonn.

«Skipsreder» DPC mottok den første bulkbåten i begynnelsen av november 1960. Den ble bygget ved Langesund Mek. Verksted, var på 1100 tonn dwt., og utstyrt med pneumatisk lossearrangement. Fru Jacqui Backe døpte båten «Cementine» med ønsket om at hell og lykke måtte følge den på havene. Første lasten gikk til nytt siloanlegg i Stavanger, som DPC hadde oppført i samarbeid med lokale interessenter. I juni 1960 var selskapets silo på Damsgård ved Bergen mottaksklar, og siden fulgte slag i slag siloanlegg ved Tønsberg, Kristiansand S. og noe senere Trondheim. «Cementine» gjorde i 1961 nesten sytti turer og fraktet bortimot nitti tusen tonn. Behovet for enda en spesialbåt ble fulgt opp og bestilt ved Ankerløkkens mek. Verksted i Florø. Den ble døpt «Cementus» og lastet 1350 tonn.

Et vidunder av en ovn

Innkjøringen av ovn V kunne begynnel september 1961, etter planen. Den var i overensstemmelse med E-planen bestilt i mars året før. Det er et vidunder av en ovn med en garantert minimumskapasitet av 700 tonn/døgn og bygger på svevegass-systemet. Leverandør var Klöckner-Humbolt-Deutz, og ovnen kalles i forenklet terminilogi for Humbolt-ovnen. Cyklontårnet med avstøvningsanlegget ga et nytt trekk til Dalens profil.

Det er i det foregående gjort hopp inn i det terreng som var kartlagt i E-planen. Nå kan det være interessant å se hvorledes kart stemmer med terrenget. Styret fikk skrittvis orientering, men her kan det greie seg med den sluttrapport som ble gitt.

Det eneste punkt med noenlunde svikt mellom prognose og virkelighet, var leveransene innenlands. Det var regnet med økning i cementforbruket i 1962 og 1963 på henholdsvis fem og fire prosent. I virkeligheten var økningen det første av årene under en halv prosent og i det siste mindre enn en prosent. De totale leveranser viste av den grunn også svikt, men langt på vei ble svikten oppveiet av åt eksporten i virkeligheten ble over tyve prosent høyere enn anslått i prognosen. Produksjonsresultatet var to prosent bedre enn planlagt for 5-års perioden og skyldtes i første rekke at Humbolt-ovnen holdt mer enn den lovet.

Den vesentligste del av eksporten gikk til USA, men det var satt kraft inn på eksport også til andre land, bl.a. til Vest-Afrika som ga grunn til optimisme.

Investeringene ble femten prosent lavere enn planlagt. Det skyldes ikke at de mange anlegg falt billigere enn beregnet, men bare at enkelte ting måtte utstå til neste periode. Inflasjons- og kostnadsstigningen ble større enn beregnet og dessuten var det nødvendig å foreta reparasjoner av nedkjørt materiell, noe man ikke hadde regnet tilstrekkelig med. Dalens omsetning var i 1958 40.7 millioner kroner, i 1963 70.5 millioner, til tross for at prisen på innenlandscement var gått ned med kr. 7,60 pr. tonn. Prisen på cement var en av de til priser som ikke hadde fulgt inflasjonsspiralen oppover, men tvert om hadde motsatt retning.

Glimrende attest for en «femårsplan»

At det hadde vært en travel og spennende tid, og at man hadde fått mye for pengene, fremgår tydelig av det som i rapporten kalles «Infrastruktur», og hvis rentabilitet ikke lar seg beregne. Det gjelder omfattende tiltak hvis planlegging og utførelse krevde den største omtanke for ikke å forstyrre produksjonsgangen: «Havnen er oppmudret, undervannsbåer sprengt bort, gamle kaier ombygget og forsterket, kullkaikrananlegget revet og bygget om til tørnbrygge, 230 kaimeter ny kai for mottak av 40-50 000 tonns skip, havneareal på 20 000 kvadratmeter oppfyllt og innvunnet som fabrikktomt, transportanlegg med kran for lossing og transport av alle inngående bulkvarer anlagt, automatisert transportanlegg for lasting av cement og klinker, sekkebryggen delvis ombygget og automatisert, vann- og kloakksystemet fullstendig modernisert ved anlegg av stordimensjonert kulvert for overvann og kloakk med rensetank for 90 prosent av kloakkvannet, ny jernbaneundergang med to broer og 300 m vei på fabrikkområdet, samt nye veier og utbedring av gamle ved Dalen og Bjørntvet brudd. Nytt sentralfyrhus med fjernledninger, nytt 2000 kvadratmeter lager for reservedeler, og utvidelse av klinkerlager med 20 000 tonns kapasitet. Nye velferdslokaler med spisesal, kantinekjøkken, klesdepot, garderobe, bad med badstue og legeavdeling er bygget, og 45 000 kvadratmeter tomt og veier er utbedret og asfaltert. Taubanen og fabrikkområdet er inngjerdet og omfattende parkanlegg og beplanting utført både på fabrikkområdet ved Dalen og Bjørntvet brudd. Ombygging og modernisering av funksjonærboliger, bygging av garasjer, deltagelse i borettslag, riving av gamle bebodde anleggs- og tyskerbrakker, oppføring av 2 hytter på Lifjell og bidrag til feriehjem på Stokkøya.

Her kan en si at intet synes glemt. Rapporten nøyer seg ellers med å konstatere at det synes å foreligge god overensstemmelse mellom målsetting og planlegging på den ene side og resultat på den annen side for de forløpne fem år. Men det blir understreket at en ikke må fristes til å legge større vekt på utbedringen enn som et middel til å oppnå lønnsom drift.