Fra: Dalens egne år
Den som kommer først til møllen, det være seg med cement eller annet, får først male.
Tidligere avsnitt i boken har gjort rede for hvorledes DPC helt fra starten av så det samfunnsmessig nødvendig, og for cementindustrien tjenlig, at det hersket ordnede og fredelige forhold fabrikkene imellom.
CPC var kommet først til møllen, og til tross for sin store kapasitet gikk Dalen med på å få en svært beskjeden del av det innenlandske marked. I 1923 var det felles cementkontor opprettet, og kvotefordelingen mellom de to sydfabrikkene ble fastsatt til 51 prosent for CPC og 49 prosent for DPC og Ce-No. Før Ce-No falt ut, måtte Dalen under meget harde internasjonale forhold selge en betydelig del av sin produksjon på oversjøiske markeder.
De tre nordligste fylker lå utenfor kvoteområdet, det var Kjøpsvikfabrikkens egen del av kaken, samt etter avtale en betydelig del av forbruket i Trøndelagsfylkene.
Med det store gjenreisingsprogram for Nord-Norge var det ikke å vente at fabrikken der nord skulle greie å tilfredsstille behovet - hvilket de to andre fabrikker jo heller ikke maktet for sine områder. Bortsett fra et enkelt år hadde Nordlandsfabrikken aldri levert mer enn ti prosent av det samlede forbruk i landet frem til 1954, og når det gjaldt Trøndelagsfylkene leverte den i 1938 vel åtti prosent av forbruket der, mens den i tiden etter krigen inntil 1954 ikke nådde høyere enn til 18 prosent. For sitt eneområde nådde den en behovsdekking på vel seksti prosent. Avtalene mellom de to fabrikker i Cementkontoret og mellom dette og Nordlandsfabrikken løp parallelt etter fornyelsen i 1949 til utløp 31. desember 1954.
I 1953 og særlig i 1954 ble det holdt mange møter mellom de to sydfabrikker om Cementkontorets være eller ikke være. Christiania Portland Cementfabriks representanter var innstilt på full oppløsning og hadde en enstemmig styrebeslutning å holde seg til i dette standpunkt. Dalen Portland-Cementfabriks talsmenn plederte kontorets nødvendighet, og CPC understreket at man ikke i og for seg hadde noe å klage på i samarbeidet.
Under et senere møte i mai fastholdt CPC at kontoret burde oppløses reelt, og at den kunne greie seg med et slags clearingsorgan med et personale på to. Fra DPC's side ble det fremholdt at et fortsatt samarbeid nødvendigvis måtte omfatte kvoter, priser, unngåelse av kryssforsendelser, fraktutjevning osv. Uten at man kom til noen ordning, ble altså Cementkontoret offisielt oppløst fra 1. januar 1955, men i virkeligheten fortsatte samarbeidet uten at man utad merket noen skadevirkninger.
Det var naturlig av flere grunner at den parallelt løpende avtale med Nordland Portland Cementfabrik ble oppsagt til opphør ved utgangen av 1954. Den ene grunnen var at det altså ikke ville være noen felles salgsordning for sydfabrikkene, den andre at sydfabrikkene hadde utvidet sin kapasitet i årene etter krigen, mens Nordiandsfabrikken ikke på mange år hadde maktet å dekke det marked som fabrikkens kvote omfattet.
Cementkontoret var altså om ikke still going strong, dog going. Etter at man som nevnt hadde arbeidet uten avtale en tid, ble det i mai 1955 skrevet under en avtale som opprettholdt status quo med hensyn til kvotefordelingen mellom de to sydfabrikker, en avtale som igjen ble oppsagt av CPC i begynnelsen av 1956. Omtrent samtidig sendte Norsk Portland Cementkontor et brev til NPC der de faktiske forhold ble konstatert: «De tidligere kvotebestemmelser har i lengre tid savnet praktisk betydning ...»
Nå hadde altså Nordlandsfabrikken med støtte av Utbyggingsfondet foretatt en betydelig utvidelse av kapasiteten, men samtidig var forbruket i Nord-Norge steget meget vesentlig, fra et årsforbruk på mindre enn 20 000 tonn i de to siste førkrigsår, til over 115 000 tonn i de etterkrigsår da gjenoppbyggingen virkelig var kommet i gang.
Hva Cementkontorets skjebne angår, var det kommet i stand en foreløpig avtale om å fortsette fellessalget ut året 1957. DPC betalte for denne borgfred en fraktkompensasjon for lektertransport Slemmestad - Oslo. Med hensyn til eksport som nå ble mer og mer aktuelt etter at produksjonskapasiteten var økt så sterkt, skulle den forutsettes fordelt i forhold til fabrikkenes ekstra produksjonskapasitet ut over det nødvendige for dekning av det innenlandske behov.
I brevvekslingen mellom Cementkontoret og NPC for å oppnå en avtale om NPCs marked, ble det i første omgang ikke oppnådd enighet. NPC ville ha den gamle avtalen fornyet, mens Cementkontoret hevdet at den foreslåtte kvote på 10 prosent for Nordlandsfabrikken var i overkant av det rimelige. Cementkontoret strakte seg ikke desto mindre til 11 prosent som garantert minimumsandel av landets totalforbruk og eneleveranse i de tre nordligste fylker. Dette brevet som var av 23. februar 1957, ble nyttet politisk senere, idet NPC oppfattet det som et ultimatum. Den passus som kunne brukes i så måte lyder: «Saken har vært styrebehandlet av våre fabrikker, og man er enig om at hvis De ikke finner å kunne akseptere vårt forslag, er det ikke grunnlag for noen kvoteavtale.»
Her kunne man hente friskt vann til den gamle møllen om mishandling av Nord-Norge. I ordskiftet ble det fra de som ønsket det, omhyggelig unngått å nevne at Cementkontoret uttrykkelig hadde tatt avstand fra en priskrig: «Allerede nå vil vi imidlertid bekrefte at vi er enig i å respektere de gjeldende priser og bonusbestemmelser så lenge De gjør det samme, selv om vi ikke kommer til enighet for øvrig. Videre vil vi avholde oss fra å arbeide på Nord-Norge såfremt De avstår fra hva vi anser som våre avsetningsområder.»
Disse områder var videre i brevet strukket til grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland. Her var en knagg å henge hatten på, men i slutten av juni 1957 ble denne knaggen fjernet, idet de tre fabrikker ble enige om inntil videre å ha hele Trøndelag som felles marked. Forutsetning for denne avtale var at det ble utvekslet opplysninger om salget i Trøndelag og videre at priser og betingelser holdtes etter Prisdirektoratets bestemmelser.
Det var lett å forstå, sier Cementkontoret, at NPC hadde betenkeligheter ved å binde seg til utelukkende å forsyne Nord-Norge. Men på den annen side var det betenkelig for sydfabrikkene at NPC hadde en reserve i Trøndelag som bare ville bli nyttet i nedgangstider. Det viktigste moment mot den gamle fordeling med 85 prosent til NPC i Trøndelag, var samfunnsmessige hensyn: «... fra et nasjonaløkonomisk synspunkt kan det være uheldig å binde de respektive fabrikker til geografisk bestemte avsetningsområder, uavhengig av det faktiske forbruk, idet det vil medføre risiko for en urasjonell utnyttelse av landets produksjonspotensial.»
Nå drev det skyer inn over den himmel som hvelvet seg over Cementindustriens forhold til de offentlige myndigheter. Det ble både spørsmål i Stortingets spørretime og det ble interpellasjon, med påfølgende debatter ved begge anledninger. Nå gjaldt spørsmålet og interpellasjonen i og for seg ikke DPC, og en kunne overfladisk si at det ikke kommer denne saga ved. Men det er en nødvendig bakgrunn for det som skjedde kort tid etter at den nye direktør Per M. Backe overtok ledelsen.
I spørretimen den fjerde mars 1959 var det i alt seks spørsmål og flere av dem lå på «høyeste plan.» Granum ville vite om den ærede landbruksminister var oppmerksom på at det i flere måneder av året hadde vært vanskelig å få kjøpt ekte geitost.
Et annet spørsmål gjaldt eksporten av våpen til Cuba. Lillejulaften var det gått en ladning våpen og ammunisjon fra Raufoss.
Det spørsmål som fra denne spørretimen har relevans til cementindustrien, var i og for seg av fredelig art og ble stillet av en kvinne. Men ved siden av den geografisk-politiske mening det kunne ha, var det også en refselse til den kapitalistiske utbytting. Representanten Margith Munkebye rettet følgende spørsmål til industriministeren: Er det riktig at Christiania Portland Cementfabrikk ved aksjeoppkjøp og på annen måte søker å få herredømme over Nordland Portland Cementfabrik, Kjøpsvik, i den henseende å redusere Nordlandsfabrikkens produksjon til 2/3 av den kapasitet den er utbygd for?
Statsråd Sjaastad, som da var sjef for Industridepartementet, svarte at CPC i senere år hadde fått tillatelse til å erhverve et fåtall aksjer i bedriften og hadde ved søknad i 1958 fått avslag på ytterligere kjøp av aksjer i NPC. Departementet hadde ved sin avgjørelse lagt avgjørende vekt på at det var av betydning at fabrikken i Nordland stod økonomisk uavhengig av andre cementfabrikker, idet dette best ville tjene samfunnsmessige interesser. Statsråden tilføyde at det i lang tid hadde bestått en produksjonsavtale, men at den nå var opphørt og «fabrikkene konkurrerer derfor nå på helt fritt grunnlag om hele det norske marked.» Denne karakteristikk var som en vil ha sett av det foregående, neppe helt dekkende. Det var jo bare på Trøndelag at det skulle konkurreres. Om konkurransen kunne kalles fri når den var helt underlagt prisbestemmelser og bonusordninger, kan dessuten diskuteres. Det var ikke fra noe hold kommet klager over at NPC hadde lidd overlast i den forbindelse.
Representanten Margit Munkebye takket statsråd Sjaastad for svaret. Hun trodde det ville glede befolkningen i Nord-Norge, men ville komme med et tilleggsspørsmål som nøret opp under den for øvrig alltid brennende propaganda om at Nord-Norge er stedmorsblomsten i Norges hage: «Vil departementet også i fremtiden forsøke å stoppe slike bakholdsangrep mot arbeidet for å fremme nord-norsk produksjon, slik som vi har sett det når det gjelder denne saken?»
Det var betimelig at statsråden tok avstand fra denne mer enn insinuante formulering. Statsråd Sjaastad gjorde da også det på et vis:
«Jeg vet ikke om det er riktig å kalle det forsøk som Nordland Portland Cementfabrik har vært utsatt for, får et «bakholdsangrep» fra Østlandsbedriftenes side. Men skulle det melde seg noe som har karakteren av bakholdsangrep mot norsk industri i Nord-Norge, vil det selvfølgelig bli forsøkt stoppet»
Det vil sees at uttalelsen var noe vag og at statsråden dessuten benytter flertallsformen «Østlandsbedriftene». Dermed siktes det til de to eneste fabrikkene i Syd-Norge, mens Dalen ikke på noe tidspunkt hadde vært inne i bildet med hensyn til kjøp av aksjer i NPC. Som en vil forstå var det fremdeles brennstoff til lokalpatriotismens alter, og det ble pustet til varmen. Men nå tok den nye direktør i Dalen Portland-Cementfabrik A/S et initiativ, som gjorde denne strid til en av de mange om pavens skjegg.
Selv om det bryter sammenhengen, er det av hensyn til det som skulle komme nødvendig å presentere Dalens nye adm. direktør.
Per M. Backe ble født i 1914, et av de år ingeniør Alfred Holter gikk og bygget luftslott i Dalen. Bortsett fra at dette slår fast hans alder, har det ingen relevans til cementindustrien. Per M. Backe hadde da han ble ansatt, ingen spesielle kunnskaper om cement.
Men om norsk industri generelt, og om handel i internasjonal målestokk, hadde han inngående kunnskaper. Hans virksomhet hadde vært preget av globale problemer, og hans evner som eminent forhandler var offentlig anerkjent.
Backe hadde deltatt i reorganiseringen av Det Norske Luftfartsselskap etter krigen og ved dannelsen av SAS, og var i tur og orden direktør i begge disse selskaper. I årene før 1959 hadde Norges Industriforbund lagt beslag på ham som konsulent i europeiske markedsspørsmål med sentrum i Paris, hvor hans sikre vurderingsevne og fantasi fikk betydning for norsk industris forhold til Det Europeiske Frihandelsområde.
Som industrileder på Dalen vant han seg en plass ved siden av direktør Holter. Det er ingen liten plass, og kanskje var den på sett og vis vanskeligere å oppnå enn for nybrottsmannen Holter, som pløyde jomfruelig mark og hadde advokat Hauge stand by. Backe pløyde ikke jomfruelig mark, men han pløyde dype furer, så dype at det har satt spor etter seg både i norsk industri generelt og i det indre bedriftsliv på Dalen.
«Gubben» ble han kalt på Dalen i sin tid, både av unge og gamle - et hedersnavn som tidligere bare var forbeholdt bedriftens grunnlegger. Det kunne være naturlig å sammenligne disse to også på andre områder. Man kan vel si at de var to alen av samme stykke, initiativrike og medmenneskelige, og i særlig grad rause i sine anførsler til fordel for Dalen.
Det grodde på Dalen i Backes tid, det ble rettelig stordrift, ikke minst på personalsiden ble det lagt grunnlag for en oppblomstring som få bedrifter hadde maken til den gang. Han bidro til å rydde veien for et tillitsfullt samarbeid på alle plan, en mental opprustning og et medarbeiderskap som stadig er et særsyn ved denne bedriften.
Det blir anledning til å betrakte Dalens bedriftsmiljø når vi senere gjør rede for bedriftens sosiale forhold og indre liv, - nå først til den ekspansive industrielle vekst under Per M. Backe:
Den internasjonalt orienterte og globalt innstilte juristen Per M. Backe kom altså til Dalen i en overgangstid for norsk cementindustri. Produksjonskapasiteten var på høyde med cementbehovet innenlands, og det var åpnet adgang til å gjenoppta eksportvirksomheten. Forbruket innenlands ville ventelig stige, men en cementindustri kan vanskelig øke i skritt med behovet, den må nødvendigvis øke i store sprang. En moderne rotérovn først i 60-årene ville øke kapasiteten med minst 300 000 tonn. De nødvendige ledd frem til ovnen forutsetter også tilsvarende dimensjoner.
Hvis man bauter seg frem fra år til år med kortsiktige avtaler om fordeling av produksjonen, er det til hinder for en planlegging av utvidelser på lengre sikt.
For å kunne møte de store hopp i kapasiteten, er det dessuten samfunnsmessig sett betydningsfullt at eksportmarkedene pleies og utbygges med dette for øye. Med de moderne transportformer, det en kaller bulklast, er eksportmulighetene dessuten betraktelig bedret.
At de forholdsvis få cementfabrikker i Norge inngår avtaler om markedsdeling, har fra første stund vært gjenstand for myndighetenes årvåkne skepsis. Denne gammeldagse måte å se slike foreteelser på, henger igjen i forestillingene hos selv temmelig avanserte politikere. Dette til tross for at en i de femti år det nå har vært mer enn en cementfabrikk i Norge, har sett et utall av slike overenskomster både innen industri, handel, fiskeri og jordbruk. For de flestes vedkommende der hvor det til og med må lovbeskyttelse til - har man alltid brukt de samfunnsmessige hensyn som begrunnelse for de ordninger som treffes.
For vårt langstrakte land er det vesentlig i en så tung industri som cementindustrien, ikke minst av hensyn til transportprisene, at det ikke skjer forsendelser på tvers av naturlige avsetningsområder.
Direktør Backe fikk straks i stand det som hadde vært umulig i 40 år, nemlig en langsiktig avtale mellom fabrikkene både om produksjonen og salget, en ti-års avtale som kunne gjøre det mulig for cementindustrien å legge planer i den store stil.
I avtalen ble det fastsatt noenlunde faste tall for dekning av det innenlandske marked frem til og med 1963. I utgangspunktet var forbruket innenlands rundt en million tonn i 1959, stigningen anslått til 3 prosent pr. år, og år 1963 ville forbruket ha økt til 1 140 000 tonn. Prognosen slo praktisk talt til.
Nordlands produksjon, som var 150 000 tonn første året, og anslått til 160 000 tonn for det siste, skulle dekke behovet i de tre nordligste fylker først og fremst, med rett til avsetning av resten i de to Trøndelagsfylkene.
Etter fem år, eller når avsetningen tilsa det, skulle Nordlandfabrikken kunne komme opp i det dobbelte av hva produksjonen var ved avtalens inngåelse. CPC og DPC skulle komme opp i henholdsvis 450 000 og 800 000 tonn, altså norsk cementindustri opp i en samlet produksjon på litt over halvannen million tonn.
Punkt 4 i avtalens annen avdeling er svært viktig:
«Hvis fabrikkene har større kapasitet enn nødvendig for dekning av innenlandsmarkedet, søkes etablert eksport for felles regning av Dalen og Nordland. Hver av fabrikkene har rett til å delta i forhold til sin kapasitet, nemlig 73% for Dalen og 27% for Nordland. Det forutsettes at CPCs produksjon i sin helhet er avsatt på innenlandsmarkedet». Endelig i neste punkt sies det at hvis det finnes mer rasjonelt at den faktiske eksport finner sted fra Dalen, skal eventuell prisdifferanse mellom innenlands- og eksportpris oppgjøres mellom Dalen og Nordland.
Det ble bestemt i avtalen at det skulle holdes regelmessige møter for å avgjøre de praktiske leveransespørsmål. Det var i overensstemmelse med formålsparagrafen: å unngå krysstransporter således at cementen «kan komme frem til forbrukeren på den billigste og mest rasjonelle rnåte.»
Denne avtalen var underskrevet av avtalepartnerne 6. april 1959. To dager etter interpellerte daværende stortingsmann Reidar Carlsen om det samme emne som representanten Margit Munkebye hadde spurt om 4. mars. Det gjaldt kjøpene og forsøkene på kjøp fra CPCs side - en aksjon «som hva den nå enn tilsiktet, var stanset.»
Siden 4. mars hadde det gått en livlig debatt i avisene landet rundt, og statsråd Sjaastad var til og med blitt beskyldt for fortielser under den første interpellasjon. Reidar Carlsen, som senere i egenskap av direktør for Distriktenes Utbyggingsfond var mer avveiet i sitt syn på industrireising i de forskjellige landsdeler, blåste ved denne anledning i Nordlands trompet så sterkt at Jerikos murer måtte kunne falle.
Han stilte mange spørsmål, og var selv på det rene med at «dette var meget på en gang.» Hans fortsettelse røper den geografisk-politiske slagside som saken hadde fått: «... man får unnskylde oss nordlendinger at vi spør slik som vi gjør. Vi har dessverre visse erfaringer. » Så regnet han opp alt mulig som kunne dynges ved klagemuren, uten smålig relevans til det saken gjaldt: «Når det gjelder gjærfabrikker, anglemakerverksteder, redskapsfabrikker, båtbyggerier, veverier, sildolje- og cementfabrikker ... så er det en jevn og kompakt motstand fra de respektive næringers utøvere i andre landsdeler.»
Statsråd Sjaastad slo fast at kapasiteten ved de tre fabrikkene var tilstrekkelig frem til 1963, regnet med en stigning av 3 prosent pr. år: «Dette går frem av den avtale som nå er inngått mellom sydfabrikkene og nordfabrikken og som ganske sikkert er blitt til som et resultat av at denne sak ble tatt opp i Stortinget ... Avtalen er så vidt en kan skjønne gunstig for Nordlandsfabrikken. Den er bedre enn den avtale som ble sagt opp av sydfabrikken fordi den var for gunstig for Nordlandsfabrikken. Hvorvidt avtalen av andre grunner bør nektes godkjenning, skal jeg ikke komme inn på.»
Formuleringen byr som en forstår på rike muligheter til mistro overfor cementindustrien. Men Reidar Carlsen fortsatte med at hans erfaring fra industrien ellers fikk ham til å tro at «denslags vi her har opplevet, må være fremmedlegemer i industrien.» Han trodde det ville være klokt av regjeringen å skaffe seg den nødvendige fullmakt til å «fjerne denslags.» Hva han kanskje mente med det, kom frem i hans partifelle, Hartvig Svendsens innlegg. Han ville henstille til regjeringen å ta opp til overveielse spørsmålet om ikke staten bør overta cementindustrien i vårt land.
Nordlandsrepresentanten Engan fulgte - skjønt ikke partifelle - godt med i koret. Han takket statsråden fra Nord-Norge. «Han har i dette tilfelle vernet om en nordnorsk bedrift, og jeg må si som hr. Reidar Carisen, at det kan trenges i mange tilfelle.» Stortingsmenn er immune når det gjelder injurier, men CPC hadde hatt et godt grunnlag i hans innlegg der han blant annet sa: «At det da har vært en ærlig hensikt med aksjekjøpet, går det iallfall ikke an å få en nordlending til å tro - selv om det gjelder en nordlending.»
Forsøk på å sette debatten inn i en saklig sammenheng, ble også gjort, bl. a. av Ingvaldsen som fremholdt at det i industrien foregikk en konsentrasjon. I Sverige ble slike tiltak tilskyndet av regjeringen. «At de her gjør forsøk på en større sammenslutning av cementindustrien, er etter min mening ikke noen uheldig utvikling, eller noe galt eller klanderverdig.»
Samtidig med at den larmende spørretimen fikk de store oppslag i avisene, sendte de tre fabrikker ut et felles pressekommuniké som kom i skyggen av de store overskriftene omkring debatten. Det historiske innhold av avtalen er det derfor grunn til å presisere. Kommunikéet lyder:
«De tre norske Cementfabrikker, A/S Christiania Portland Cementfabrik A/S, A/S Dalen Portland-Cementfabrik og Nordland Portland Cementfabrik A/S finner det beklagelig at A/S Christiania Portland Cementfabriks undersøkelser og overveielser har ført til misforståelser og feiltolkninger bedriftene imellom. For å rydde bort slike misforståelser og tilrettelegge gode fremtidige samarbeidsforhold mellom de tre frittstående bedrifter og en rasjonell forsyning av Norges stigende cementbehov, har de tre fabrikker inngått en ti-års avtale om den videre utbygging og rasjonalisering av norsk cementindustri. Avtalen er innsendt til vedkommende fagmyndigheter for registrering og godkjennelse.»
Regjeringen var altså pålagt å gi Stortinget en melding om hele saken. Til bruk for departementet under utarbeidelsen av meldingen, utarbeidet partene en felles fremstilling ved h. r. advokat Sven Arntzen.
Av interesse for helhetsbildet er det nødvendig å referere en del av høyesterettsadvokatens redegjørelse. Han gjennomgår først brevvekslingen om fornyelse av avtalen med NPC og hevder at Cementkontoret ikke sa opp den tidligere avtale for å tvinge Nordlandsfabrikken, men stilte betingelser på samme måte som NPC stilte sine. I den avtaleløse perioden ble det praktisert en ordning med konkurranse om Trøndelagsmarkedet som NPC fant tilfredsstillende, idet dens leveranser steg betydelig, bare fra 1955 til 1958 med hundre prosent. Det blir pekt på at Cementkontoret aldri har drevet priskrig og heller aldri truet med det. Under forhandlingene om ny avtale, varetok begge parter best mulig sine interesser. «Jeg kan ikke se at det herunder har vært anvendt noen midler eller fulgt noen fremgangsmåte som kan gi berettiget grunn til kritikk.»
Nordlandsfabrikken ønsket her å gjøre en tilføyelse der det først fremheves at på grunn av de store investeringer i utvidelsen av fabrikken, var det en livsbetingelse å kunne utnytte den økede kapasitet. Når det herostratisk berømte brevet av februar 1957 var betegnet som et ultimatum, mener NPC at «dette er i overensstemmelse med anerkjente definisjoner av ordet» men innrømmer at Cementkontorets bekreftelse av å ville respektere gjeldende priser og bonus, ikke var kommet med.
Christiania Portland Cementfabriks ønske om å erhverve aksjer i Nordlandsfabrikken, vedkommer i og for seg ikke denne historikk, men høyesterettsadvokat Arntzens vurdering av situasjonen i sin alminnelighet, har interesse som karakteristikk av cementindustrien.
«Når CPC interesserte seg for tanken om erverv av en betydelig aksjepost i Nordlandsfabrikken,» sier høyesterettsadvokaten, «var det for å oppnå de fordeler som drift i større skala måtte formodes å ville innebære, med økede muligheter for forskning og teknisk så vel som kommersiell modernisering. Cementindustrien er en av de mest kapitalkrevende industrier i vårt land. Det er bare bedrifter med betydelige finansielle ressurser som kan makte å holde seg på høyden. De tre norske bedrifter er enkeltvis så forholdsvis små at det kan være vanskelig for dem å følge med i det hurtige rasjonaliseringstempo vi ofte finner i den øvrige europeiske cementindustri.»
Nordlandsfabrikken hadde også her en tilføyelse om at forholdene i nord og syd var så vidt forskjellige at det vanskelig kunne bli noen fordel med sammenslåing av de to fabrikkene.
Høyesterettsadvokat Sven Arntzen anmodet om at hans redegjørelse i sin helhet med bilag måtte bli forelagt Stortinget «da de opplysninger som stortingsdebatten bygget på var mangelfulle, og da disse mangelfulle opplysninger ga anledning til at Cementkontoret og særlig CPC under debatten ble utsatt for sterk kritikk.»
Anmodningen ble ikke fulgt, men fremstillingen fulgte som utrykt bilag. Stortingsmeldingen ga en oversikt over cementindustriens utvikling, med den stigning i kapasiteten som før er omtalt. Det opplyses at bedriftene i 1959 sysselsatte henimot 1200 arbeidere, derav 550 på Slemmestad og 440 i Brevik. For Nordlandsfabrikkens vedkommende blir det sterkt understreket både i storingsmeldingen og i den derpå følgende innstilling fra industrikomitéen at utvidelsene ved Nordlandsfabrikken i vesentlig grad var støttet ved statslån i tråd med ønsket om å skape et bredere og mer allsidig næringsgrunnlag i Nord-Norge.
Departementet uttaler at CPC's kjøp av norske aksjer i Nordlandsfabrikken utgjorde en relativt beskjeden del - ca. 5 prosent - av NPC's aksjekapital. Om et eventuelt kjøp fra CPC's side av den danske 45 prosents andel av NPC's aksjekapital, uttalte departementet: «Da imidlertid ca. 45 pst. av den ordinære aksjekapital er hos den danske aksjonær, vil 5 pst. av bedriftens aksjekapital representere ca. 10 pst. av den kapital som er på norske hender. Sydfabrikken var etter hvert blitt Nordlandsfabrikkens største enkeltaksjonær og da de øvrige norske aksjer sitter spredt på mange hender, ville en stor aksjonær lett kunne få en relativt dominerende innflytelse over selskapet uten å ha aksjemajoriteten.»
Industridepartementet ville ikke gå med på at det var riktig å betegne kjøpet som «hjemkjøp» all den stund den danske aksjonær i tilfelle skulle ha aksjer i Christiania Portland Cementfabrik for beløpet. Dette ville bety at den danske aksjepost der ble ca. ti prosent av den samlede aksjekapital.
Samarbeidsavtalen med det ti-årige perspektiv ble rent summarisk gjennomgått av departementet i dets melding, og Industrikomitéens flertall innskrenker sine kommentarer til generelle merknader der hovedsynet er at den er naturlig nå når de tre fabrikker fører salgssamarbeidet videre. «Opprettelsen av Det Europeiske Frihandelsforbund tilsier også, så vidt komitéens flertall forstår, samarbeid mellom norske bedrifter såvel i salgsvirksomhet som i ekspansiv investerings- og produksjonsplanlegging. Flertallet har ikke noe å bemerke til at rammen for samarbeidet i den nye avtale er utvidet med bestemmelser om eksportsamarbeid mellom Nordlandsfabrikken og Dalen.»
Et mindretall ville ha undersøkt mulighetene for bygging av cementfabrikk i Møre eller Trøndelag når og hvis behovet for utvidelse skulle foreligge.
Ti-års avtalen ble saumfaret grundig av prismyndighetene, men godkjent uten endringer i slutten av april 1960. Den offentlige stormen omkring cementindustrien hadde egentlig vært en storm i et glass vann. Stortingsmelding og redegjørelsen fra høyesterettsadvokat Sven Arntzen fikk bare liten publisitet - sensasjonsfri som den var. For at ikke uriktige forestillinger skal stivne omkring forholdene, er fremstillingen i det foregående gjort så vidt utførlig.
| Utdrag (s. 121-131) fra: Kåre Fasting og Fr. Gartmann: Dalens egne år 1916-1968. - Brevik 1980 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |