Fra: Dalens egne år

Fra Dalen til Bjørntvet

av Kåre Fasting og Fr. Gartmann

Umiddelbart etter at krigen var slutt, ble overingeniør Øivind Kielland ansatt som adm. direktør for cementfabrikken på Slemmestad. Kielland hadde vært ansatt på Daler siden 1920 og hadde vært med på den tekniske oppbygging.

Som ny overingeniør ble ansatt Per Holt, samtidig med at den tekniske beredskap ble supplert med ansettelse av en kjemiker, en maskin- og en elektroingeniør. Den nye Lepolovnen som man med vilje hadde tatt det med ro med gjennom krigsårene, var på forsommeren 1946 i full regulær drift uten de barnesykdommer som hadde preget igangsettingen av ovn I og ovn II.

Den nye ovnen hadde den fordel fremfor de to andre at den ikke var så grådig på kull. Den ga 6.6 tonn klinker pr. tonn kull mot 4.5 på de gamle.

I 1946 hadde Holter allerede klart et tre-årsprogram for forbedringer til den da så imponerende sum av tre millioner kroner. Planen omfattet effektivisering av mellomknuseriet og råmølleanlegget og omlegging av cementmølleriet.

Året etter, mens altså direktør Holter enda var i funksjon, markertes overgangen fra damp til olje i steinbruddsdriften. Lokomotiver og jernbanemateriell var sterkt nedslitt, og i stedet for å gi disse anlegg en ansiktsløftning, ble det anskaffet tre dieseltrucks med en lasteevne på noe så imponerende som 13 tonn på hver. Det var en rekord som ikke kom til å stå så lenge.

Rasjonering og kvotering var et slagord og for så vidt en nødvendighet i den gjenoppbygningstid som fulgte. Okkupantene hadde fulgt den brente jords taktikk under tilbaketrekningen fra de tre nordligste fylker, og ellers i landet var det om å gjøre å innhente det som var forsømt eller ødelagt under okkupasjonen. På bygningsfronten var behovet skrikende over hele landet. De offentlige myndigheter hadde i førkrigstiden ikke vist cementindustrien annen oppmerksomhet enn den som prismyndighetene la for dagen på grunn av fabrikkenes markedsdeling gjennom A/S Norsk Portland Cementkontor. Når forbruket av cement i Norge var steget fra 20 kg pr. innbygger i 1900 til det tidobbelte før annen verdenskrig, lå årsaken naturligvis for en stor del i den alminnelige utvikling. De offentlige myndigheter viste ikke synderlig interesse for å stimulere forståelsen for betongens verdi, tross at dette kunne behøves i et land med så sterke tradisjoner for trebebyggelse. Det var Norsk Cementforening som sto for opplysningsarbeidet.

Nå var interessen straks en annen. På et styremøte i begynnelsen av januar 1947 refererte direktør Holter fra et møte i Handelsdepartementet der departementet «presset sterkt for at de norske fabrikkers produksjon måtte komme opp i 500 000, helst 540 000 tonn for 1947, hvorav ca. 240 000 tonn ved hver av fabrikkene CPC og DPC.» Departementet sa seg villig til å yde all mulig bistad for å nå dette mål, «gjerne med penger til anskaffelse.»

For Nordland Portland Cementfabriks vedkommende ble slik hjelp aktuell noen år senere. På den annen side forlangte prismyndighetene (og fikk tvunget gjennom seks år senere) at de tre norske cementfabrikkene så å si skulle hjelpe til å sage over den grenen de selv satt på: Fabrikkene ble tvunget til å subsidiere import av polsk og finsk cement med en krone pr. tonn. På det tidspunkt hadde for eksempel DPC fulgt appellen fra 1947 med en økning av produksjonen på femti prosent.

Cementfabrikkene hadde heller ikke følelsen av at det var vennehender i de offentlige kontorer som syslet med fastsettelse av cementprisene. På innenlandsmarkedet var man nødt til å holde lavere priser enn de som kunne oppnåes utenlands, og med cementmangel i Norge var det lenge vanskelig å få løyve til eksport i det hele tatt.

Til tross for at det bare var et politisk parti som i hele etterkrigsperioden satt med makten og dermed kunne legge planer på forholdsvis lang sikt, hadde cementindustrien heller ikke fornemmelse av at offentlig planlegging ga grunnlag for en sikker utbyggingsplan for fabrikkenes produksjonskapasitet. I 1949 ble cementrasjoneringen opphevet med sterkt press på leveransene som følge. Året etter ble den innført igjen.

«Det store byggeprogram»

Etter direktør Alfred Holters død ble det høsten 1948 søkt etter ny direktør. Det meldte seg ca. tredve kvalifiserte industriledere og blant dem adm. direktør ved CPC Øivind Kielland. Gammel kjærlighet ruster ikke, og skjønt CPC beklaget og gjorde store anstrengelser for å få ham til å bli, fastholdt Kielland sin beslutning og kom etter representantskapets godkjenning tilbake til Dalen fra begynnelsen av 1949.

Arbeidet med rasjonalisering etter den plan som var vedtatt i 1946, fortsatte i de følgende år. I et styremøte høsten 1950 ble cementsituasjonen i sin alminnelighet underkastet vurdering. En prognose bygget på forbruksstatistikken for årene 1923 til 1949, viste at et normalt behov på 700 000 tonn ville bli nådd i 1958. Skipsreder Astrup tvilte på at en produksjon ved samtlige fabrikker av 700 000 tonn i 1951 ville være nok til å dekke det innenlandske behov. Direktør Kielland trodde at arbeidskraftmangelen i byggesektoren ville bremse en slik utvikling. Det samlede salg av norsk cement i 1950 var snaut 600 000 tonn, hvorav DPC leverte vel halvparten.

For at produksjonen i Dalen kunne utvides ved anlegg av en ny ovn nr. IV, var det nødvendig å gjennomrasjonalisere og fornye alle ledd som fører til ovnene. Det var dette som forutsattes i det som i årsberetningene kalles «vårt store byggeprogram». I Dalen-bruddet kunne det ikke taes stort mer i åpent brudd, og derfor var man påny begynt å vurdere den tekniske løsning av steinbrudd i Bjørntvet-området, som i sin helhet var erhvervet i årene 1948/51. Det var da også erhvervet et område som lå mellom Dalen og Bjørntvet. Feltet lå syv kilometer fra fabrikken, og det ble ikke straks tatt stilling til hvorledes transporten skulle foregå - med taubane, eller på gammeltestamentlig vis, med jernbane. Et makeskifte med Norsk Hydro var også på tale for å gjøre transporten lettere, men det ble til at taubanen ble bestilt i 1952 og montert i løpet av 1954. Anlegget er av engelsk fabrikat og hadde til å begynne med en kapasitet på 220 tonn pr. time. Det var det mest moderne som kunne oppdrives. I alt omfatter Bjørntvet-området med tilliggende herligheter 860 mål, og de nødvendige konsesjoner forelå ved utgangen av 1952.

Under bearbeidelsen av planene for Bjørntvet, ble det fortsatt med modernisering av maskinparken i det gamle brudd, som på ingen måte var mett av dage, selv om man nå etterhvert måtte belage seg på regulær gruvedrift. Det verktøy som skulle til for å få moderne drift på Bjørntvet, ble så å si prøvet i Dalen, slik det ble vedtatt allerede i slutten av 1950 da man gikk til bestilling av diverse maskiner, så moderne at de nesten bare kan karakteriseres på engelsk: Blast Hole Drill, Buildozer og Scraperwinch.

I innstilling om kjøp av disse maskinene sies det bl. a.: «Ved den moderne storhullsboring med B.H. drill, som ikke står for brystholder, men Blast Hole, vil de forskjellige arbeidsoperasjoner som boring, sprengning og opplasting kunne foregå mer uavhengig av hverandre og derved sikre større produksjon. Scrapewinchen skulle tjene til avbygning av Veståsens ca. 400 000 tonns brytbar kalkstein som må fremskrapes for opplasting ved gravemaskinen i takt med brudd-driften forøvrig».

Høsten 1961 ble det ytterligere bestilt en elektrisk grave- og lastemaskin til bruddet, «da den gamle dampgravemaskin snart er utslitt og derfor arbeider urasjonelt i motsetning til den nye elektriske som har vist seg særdeles driftsøkonomisk i bruk.»

«... Herved er en omfattende rasjonalisering av brudd-driften gjennomført,» konstaterer årsberetningen for 1952. Det står formelig et pust av liv og røre fra den formelle beretning: «Den vesentlige del av boringen foregår nå elektrisk ved vertikal grovhullsboring. Største type bulldozere benyttes for jordavdekning og skraping av stein. Elektrisk drevne skuffer laster steinen på store dieseltrucks som etter transport tipper direkte i grovknuseren.»

Det hender at man slår på skjeken og mener merra. Det var fra kommunalministerens side i Stortinget reist kritikk mot cementindustrien med påstand om at den ikke hadde fulgt tilstrekkelig med sin tid og økt kapasiteten. Det ble sendt en redegjørelse til kommunalkomitéen i Stortinget og dessuten i annonses form gitt en imøtegåelse som det vil føre for langt å bringe her, men hvis innhold fremgår av de faktiske opplysninger i styrets beretning for 1952.

Det gis en oversikt over stigningen i cementforbruket i Norge som viser at det - delvis som følge av Forsvarets store forbruk - er steget slik at det var få land i Europa som brukte mer pr. innbygger. «De norske cementfabrikkers kapasitet utgjør i dag ca. 730 000 tonn, mens den pr. 1. januar 1945 var ca. 400 000 tonn. Når man så tar i betraktning at den norske cementindustri etter krigen har måtte selge sine varer til lavere priser enn hva tilfellet har vært i nabolandene, og man ikke har hatt noen nevneverdig eksport (på eksportmarkedet har det vært særlige gunstige priser), må man vel ha lov til å si at en så sterk og hurtig økning av kapasiteten er bemerkelsesverdig. Imidlertid er som bekjent cementindustrien en meget kapitalkrevende bransje, så følgen av utvidelsen har uunngåelig vært at industrien i dag har pådratt seg en meget stor gjeldsbyrde.»

Nær sagt som et apropos fil denne påvisning og som et nedmuntrende svar, vedtok Stortinget i februar 1954 en forandring i bestemmelsene om fortolling av maskiner som alene for maskinutstyret på Bjørntvet betød en merutgift av en halv million kroner.

Ikke desto mindre foregikk anleggsarbeidet og deretter følgende installasjoner på Bjørntvet og omkring taubanen med full kraft både i 1953 og 1954. Det var meget som skulle til: Knuseri, siloer og stokk frem til knuserilommen, master for taubanen, mottakersiloer i Dalen og så videre og så videre. Det var jo ikke små laster de ustanselig pendlende vaggene skulle føre, og det måtte foretas overbygging til beskyttelse av veiene der taubanen skar frem.

I mars 1954 ble den nye ovn IV bestilt og vanskelige fundamenteringsarbeider satt i gang. Fristen for ferdig montering ble i kontrakten med Polysius G. m. b. H. Neubeckum, satt til juni 1955. Døgnkapasiteten for den nye ovnen var garantert til 500 tonn klinker. Maskinleveransene kom jevnt og uten at det var nødvendig å sende delegasjoner for å skynde på slik tilfellet var da de første ovnene fra Krupp skulle komme.

Produksjonskapasiteten ville, når ovn IV kom i drift, øke med femti prosent. Men takket være den kontinuerlige modernisering og at levering av stein fra Bjørntvet begynte i mai 1955, ble det satt rekord for produksjonen med den redskap man hadde.

Produksjonen i 1955 passerte for DPC's vedkommende 300 000 tonn. Det er fristende å omregne tallet til den gammelmodige tønneformen. Det tilsvarer ca. 1 800 000 tønner eller mer enn det dobbelte av topptallene i førkrigsidens produksjon. Men når en beveger seg i tallenes verden, kan det samtidig nevnes at ovn IV krevde et kapitalutlegg som i kroner - kronens verdi ufortalt - noenlunde nøyaktig tilsvarte alt som var nedlagt i eiendommer, fabrikkanlegg og bolibygging inntil 1920.

I mai 1955, da Bjørntvet-bruddet med alt som dertil hørte var ferdig for prøvedrift, ble det holdt verditakst over bedriftens samtlige anlegg. Det samlede takstbeløp ble fastsatt til 61 millioner kroner. I 1953 var det tatt opp et ihendehaverobligasjonslån på 23.500.000 kroner til 3½ prosent som det nå sto igjen litt over fire millioner kroner på. På basis av taksten kunne nå resten av lånet innfries. På generalforsamlingen ble aksjene oppskrevet med kr. 5,- til pålydende kr. 100, således at aksjekapitalen kom til å utgjøre 12 millioner kroner ved 120 000 aksjer. Aksjene var fordelt på litt over 1500 aksjonærer.

Nytt, nytt, nytt. Alle ledd i kjeden frem til ferdig cement og skipning var stadig under fornyelse eller utvidelse.

Forsøksdriften ved ovn IV begynte i april 1956 og kom inn med full virkning fra juni samme år. I styremøte ble det protokollert: «Da de store nyanlegg med Bjørntvet-bruddet, taubanen og ovn IV nå stort sett er heldig avsluttet, fikk adm. direktør fullmakt til å bevilge en del gratialer». I samme styremøte ble det bevilget penger til enda en storhullboremaskin. Produksjonen av klinker var økt med en tredjedel og det presset på leddene fremover. Nytt anlegg for løscementskipning med tilhørende siloer ble tatt i bruk. Ved utgangen av 1956 ble det i forbindelse med utvidelse av cementmølleriet tatt i bruk et nytt vindsiktanlegg, og i første kvartal kom ytterligere i drift cementmølle IV og et nytt sekkepakkeri, likesom det ble installert et ekstra transportbelte på bryggen slik at utleveringskapasiteten nesten ble fordoblet. Det var ansatt 544 personer i bedriften, en meget beskjeden stigning i forhold til det utvidede anlegg og den økede produksjon.

Et vendepunkt i cementindustriens historie var det på kort sikt (i etterkrigstiden) at den ganske store import som hadde funnet sted, nå opphørte fordi kapasiteten ved de norske fabrikkene var så sterkt utvidet at behovet skulle være dekket. Den optimale kapasitet, i en polemisk forbindelse kalt fabrikkenes «ønskemål for produksjon», var nå 1 130 000 tonn. DPC var oppført med 47 prosent av dette, eller 530 000 tonn, CPC med ikke fullt 40 prosent og Nordland Portland Cementfabrikk med litt over 13 prosent eller 150 000 tonn. I tidsrommet 1953/56 hadde Nordlandsfabrikken gjennomgått en modernisering med lån og garanti fra Utbyggingsfondet for Nord-Norge på bortimot ti millioner kroner, og mens dens kapasitet i 1947 var 45 000 tonn, mente ledelsen i 1956 at den kunne prestere 150 000 tonn.

Mens det i 1956 ble importert mindre enn fem tusen tonn (spesialcement), var det i de foregående år brukt opp til 160 000 tonn utenlandsk vare. En viss nedgang i forbruket skjedde også, særlig fordi de militære behov var gått ned, men også fordi vinteren var streng og lang og fordi myndighetene hadde gått til investeringsbegrensning. Den generelle cementrasjonering var opphevet igjen fra nyttår 1956, men det økede forbruk som en kunne ventet, var altså bremset opp av andre tiltak.

«Ved den sterke økning av bedriftens produksjon,» sier årsmeldingen for 1956, «ble det behov for eksport særlig i vintersesongen.» Og fortsetter: «Etter praktisk talt å ha vært helt avskåret fra våre eksporttnarkeder i 16 år, må vi se i øynene at det er meget vanskelig og tidskrevende igjen å innarbeide seg på de forskjellige markeder. Cement er en utpreget merkevare hvor avtagerne gjeme holder seg til det merke de er vant til. Cementindustrien i de øvrige land - også i de mindre utviklede - er i mellomtiden sterkt utbygget.»

Året etter var Dalens eksport bragt opp i 26 000 tonn, mens CPC eksporterte 15 000 tonn. I 1958 ble det fra Norge eksportert 66 000 tonn, hvorav Dalen leverte 38 000 tonn. I de første to årene gikk eksporten til Florida og Venezuela, nå i 1958 var USA eneavtaker. Guttene i Dalen hadde erfaring i å tilfredsstille de amerikanske normer.

I relevans til de «ønskemål» for produksjon som ovenfor er nevnt, ble det igjen satt rekord for produksjonen ved DPC med 435 000 tonn., Mens alle andre priser steg, ble cementprisen satt ned med kr. 10 pr. tonn høsten 1957 og et år etter fastsatte Prisdirektoratet en ytterligere nedsettelse på kr. 4,60 pr. tonn, begrunnet i synkende oljepriser og tankfrakter. I januar 1959 rettet regjeringen en generell henstilling til alle gode borgere og bedrifter om å gjennomføre prisnedsettelser. I beretningen for 1958 sier styret i DPC i den anledning:

«Den norske cementindustri har, i betraktning av den ytterst ugunstige kostnadsutvikling under fortsatt inflasjon, villet bidra så vidt mulig til en stabilisering av kostnadsnivået. Man har derfor tilsagt en ytterligere prisreduksjon på den innenlandske cementpris med ca. 3%, tilsvarende kr. 3 pr. tonn. gjeldende fra 1. januar 1959.»

«Man håper derved at lønns- og prisspiralens oppgang kan bremses for å forhindre at vår konkurranseevne under de meget vanskelige konkurranseforhold ytterligere svekkes.»

En får si at dette håp var mer fromt enn realistisk. I samme årsberetning sies om et annet forhold:

«Administrerende direktør Øivind Kielland trekker seg ved oppnådd aldersgrense tilbake fra 1.1.1959. Styret vil gjerne uttrykke sin store takknemlighet for hans mangeårige virke for selskapets fremgang og trivsel. Som ny administrerende direktør fra 1.1.1959 er ansatt Per M. Backe.»

Direktør Kielland trådte fra ved slutten av et år med rekordproduksjon. En måned nådde eksporten opp i over 55 000 tonn og en enkelt dag ble levert ut 2700 tonn, tilsvarende 54 000 sekker à 50 kg. Fabrikken hadde i året anløp av 2700 fartøyer med en samlet tonnasje på tilsammen nesten 600 000 dødvektstonn. Som medarbeider gjennom gode og onde år i mer enn en menneskealder, kunne direktør Kielland si «vel blåst» da han trakk seg tilbake.