Fra: Dalens egne år

Okkupasjonsårene

av Kåre Fasting og Fr. Gartmann

Niende april 1940 kom til Dalen som til det øvrige Norge. Ved DPC var det truffet visse forberedelser til «det helt utenkelige», nemlig at vårt land skulle bli dratt inn i Den 2. Verdenskrig. Det var arrangert et luftvern med alarmsystem som første gang trådte i funksjon kl. 1.40 niende april.

Direktør Holter var lørdag 6. april reist til København for å fortsette til Paris hvor han skulle møte i The International Cementexport Conference. Den 9. var han i København, og det ville ikke lignet ham om han var blitt sittende i den fellen som tyskerne gjorde byen til.

Mer likt ham var det, om han fikk tak i en robåt, rigget et laken til seil og kom seg over til Sverige. Det var nettopp det han gjorde.

Ennå var det ingen som drømte om at Frankrike ville falle så fort for Hitlers arméer og Holter fortsatte fra Gøteborg til Bryssel og Paris. Her var det igjen bare å pakke det nødvendigste og komme videre til Amerika. De norske funksjonærer ved Intercements hovedkontor kom seg ad dramatiske veier hjem til Norge.

Bortsett fra en del overflyginger ble ikke Dalen dratt inn i det store oppgjøret, og virksomheten fortsatte med tyskerne som hovedavtaker av cement. Til å begynne med rekvirerte de nye herrer 75 prosent av produksjonen, senere åtti prosent for så til slutt ikke å gi avkall på noen prosenter i det hele tatt.

Blant de begivenheter arbeidere og funksjonærer hadde å muntre seg over, var et eksempel på tysk systematikk og organisasjonsteknikk. I 1941 begynte en ganske storstilet brakkebygging på Brevikåsen, ca. tre hundre meter fra Dalen. Cementen kom med jernbane fra Kristiansand til Nordagutu og ble derfra kjørt ned til Brevik.

Livet måtte gå sin gang som det heter, og det gikk i Dalen som ellers i landet. Et fåtall nazister formådde ikke å gjøre seg synderlig gjeldende. Skipsreder Nils Astrup som i 1939 var blitt medlem av styret, overtok direktør Holters funksjoner etter beslutning i styret som nå også igjen hadde o.r. sakfører Johan Rasmussen som medlem.

Skipsreder Astrup ble en effektiv støtte under de mange kinkige situasjoner som oppsto i forholdet til tyskerne. Det ble etablert egen forsyningstjeneste under ledelse av kontorsjef Halvorsen fra Gullaug. Stort sett greidde «forsyningsdepartementet» å skaffe det nødvendige av fisk, poteter og tran gjennom krigsårene.

Høsten 1939 var det bestilt en tredje ovn, en Lepolovn, og arbeidet med anlegg for ovnen tok til i 1940. Det var ingen grunn til å forsere anlegget slik forholdene lå an, og det ble «økonomisert» med tiden slik at ovnen først kunne tas i bruk i 1945.

En stor dag

For Dalen Portland-Cernentfabrik var tredje oktober 1941 en stor dag. En enda større dag var det for høyesterettsadvokat Harald Hauge. Han var den som fremfor noen hadde kjempet mot den refinansiering som egentlig hadde vært i emning fra 1924 av, men som han hadde greid å hindre. «Refinansieringen» betød jo, som det inngående er redegjort for, i første rekke at stamaksjonærene skulle miste retten til å innløse preferanseaksjene. Det var ikke mange som i 1932 da striden om denne retten var akutt. virkelig trodde at forholdene skulle gjøre det mulig å gjennomføre innløsningen innenfor den ramme som var satt, nemlig innen femten år fra 1. juli 1928. Advokat Hauge var fremdeles medlem av styret der han i de vanskeligste årene var formann og der han alltid hadde deltatt med råd og dåd i en urokkelig optimistisk tro på at Dalen ville komme til å innfri de løftene som han hadde vært med å gi i innbydelsen til dannelsen av selskapet.

3. oktober 1941 var han med og besluttet innløsning av preferansekapitalen. Samtidig ble det besluttet å oppskrive den gjenværende aksjekapital, med kr. 2.144.250,00 til kr. 3.001.950,00 ved oppskrivning av selskapets faste anlegg og tilskrivning på de tidligere nedskrevne 5 718 stamaksjer uten innbetaling fra aksjonærene, idet hver aksje à kr. 150,00 ble besluttet oppskrevet til kr. 525,00 og ombyttet med 7 nye aksjer à kr. 75,00. Videre ble det besluttet å forhøye aksjekapitalen med kr. 3.001.950,00 ved nytegning av 40 026 nye aksjer à kr. 75,00, slik at aksjekapitalen ble kr. 6.003.900,00 fordelt på 80 052 likeberettigede aksjer à kr. 75,00. Det var h. r. advokat Hauge som hadde lagt til rette for denne reorganisering som han helhjertet kunne gå inn for. Han kom ikke til å skrive under beretning og regnskap for 1941. Han døde i februar 1942 og hans sønn som var hans varamann i styret, rykket opp på hans plass. Ved generalforsamlingen i 1942 ble det valgt nytt styre der bare Sigurd og Nils Astrup var tilbake av den gamle garde.

Balansekontoen ved utgangen av 1942 er preget av i hvilken grad sanering og konsolidering var gjennomført. Fabrikkanleggene var satt til noe over ti millioner kroner inklusive det nye ovnsanlegg III. På dette var innbetalt noe over en halv million kroner av de 2,5 millioner kroner som anlegget var kalkulert til. Det var et reservefond på over en halv million kroner og den før så svulmende bankgjeld var nede under fire millioner kroner. Dessuten var et partialobligasjonslån på 5 millioner kroner opptatt i 1938. Det var ikke urimelig at man besluttet å dele ut 3% utbytte til aksjonærene for 1942.

Det hadde lenge vært tydelig at kalksteinsfeltene i Dalen begynte å skrumpe inn. Utover året 1941 ble det befart flere nye felter og i 1942 kom det i stand forhandlinger om et areal syv kilometer fra Dalen, et skogareal, Bjørntvet, i nærheten av Porsgrunn. Området var på 530 mål og inneholdt meget store mengder av brukelig kalkstein. Eierne var villige til å selge for kr. 400.000. Men det hvilte en servitutt på feltene, idet driften av kalkstein var kontrahert til en stornazist som også var entreprenør for tyskerne. Han var ikke verhandlungsfähig da eierne kom for å få ordning med ham, og først ved krigens slutt ble saken brakt i havn. Også i 1944 ble det noenlunde normal produksjon, men fra 1945 av hadde tyskerne ikke bruk for cement mer og driften ble innstillet. Arbeidet med installasjon av Lepolovnen fortsatte.

Den tredje ovnen var under innkjøring da direktør Holter kom tilbake til Dalen 27. august 1945. Det hadde i Dalen som alle andre steder i Norge, vært mange syttende mai-er etter den 8. mai, og nå var det foranledning til enda en. Direktør Holter ble hyllet med fakkeltog der alle barn, kvinner og menn i Dalen tok del.

DPC's ydelser under krigen

I det foregående er det gitt inntrykk av hvilket relativt rolig liv de ansatte førte under den annen verdenskrig. I sin alminnelighet var det jo en selvfølge at norske kvinner og menn gjorde det de kunne for å sabotere overfallsmennene i alt hva de foretok seg. Det er noe en ikke gjør noe vesen av. Men når det innenfor en bedrift var et organisert motstandsrede, med en av de høyere funksjonærer som områdesjef i motstandsbevegelsen, hører det hjemme i Norges Kamp og også i Dalen Pordand-Cementfabriks historie.

I styremøte 14. juni 1945 ble det referert et brev fra Hjemmestyrkene i Distrikt 17, Telemark, fra distriktsjef Qvenild:

«Jeg takker for den hjelp A/S Dalen Portland-Cementfabrik har ydet Hjemmestyrkene i D-17 gjennom flere år. Arbeidet i O-1702 har for en stor del vært basert på den støtte firmaet har gitt. Utover dette har også distriktets andre områder nytt godt av firmaets støtte, særlig i form av dynamittleveranser.»

Samtidig ble følgende skriv referert:

«Jeg takker for den hjelp De har ydet Hjemmestyrkene i Område 1702 (Brevik). Helt fra det illegale militærarbeid begynte i området for omtrent fire år siden (altså i 1941) og fremover til i dag, har våre Hjemmestyrker hatt nytte av firmaet. Ettersom omfanget av vårt illegale arbeide tiltok, økte også vårt behov for materiell hjelp så vel i form av varer som i form av penger, folkehjelp etc. Det er en glede for meg å kunne si at hvor store våre krav enn ble, viste firmaet, seg alltid like imøtekommende.»

«Etterat guttene gikk på skauen den 21. mai 1944, underholdt vårt område opptil over 100 gutter, hvorav fra 50 til 80 i militærleiren. Fabrikken ble i denne tid en veritabel hjemmevernsentral, hvor varer både fra fabrikkens eget lager og fra fremmede leverandører passerte ut og inn. Det ble bl. a. bygget 5 leire, de første riktignok primitive, men den siste vinterleiren under forbruk av store mengder av fabrikkens materiell. Fabrikken påtok seg dessuten å sørge for de pårørende til de av våre gutter som hadde forsørgelsesbyrde.»

«Ganske særlig vil jeg takke for den forståelse som er vist en hel rekke av firmaets funksjonærer og arbeidere gjennom årene, når de på grunn av illegalt arbeide ikke kunne ivareta sitt arbeide i fabrikken. Fabrikkens lokaler har i meget stor utstrekning vært anvendt til det illegale militærarbeide.»

«Den store hjelp som har vært av så avgjørende betydning for vårt arbeide, har vært muliggjort ved den forståelse og velvilje som har vært vist Hjemmestyrkene fra firmaets side og ved det dyktige arbeide som til dels under betydelig personlig risiko har vært ydet av en rekke av firmaets funksjonærer og arbeidere. Jeg vil ikke her nevne noen enkelt, men gi uttrykk for at Område 1702 er meget takknemlig for dette.»

«Til slutt ønsker jeg å uttale at den forsiktige linje som har vært fulgt overfor tyskerne rent prinsipielt har vært i vår interesse, idet det omfattende illegale arbeide ellers ikke hadde kunnet drives uhindret som nu.»

Områdesjefen kunne spesifisere de omkostninger DPC hadde betalt så villig og uten forbehold, til over en kvart million kroner fordelt på direkte pengebidrag, arbeidskraft, materiell og dynamitt.

Uten foranledning fra Dalens side ble det enstemmig og uten debatt vedtatt i kommunestyremøte å refundere femti tusen kroner av det som områdesjefen kunne spesifisere. Nøyaktige regnskap kunne ikke legges frem, adskillige papirer var ødelagt etter hvert av sikkerhetshensyn. Det var dr. ing. Hans Kr. Hygen ved Dalen som var områdesjef. Han satt en stund i fengsel for perifere motstandstiltak. Men selve kjernen i arbeidet kom ikke tyskerne eller deres håndlangere inn til.

En ny arbeidsdag begynte egentlig først i 1946, selv om virksomheten kom i gang utover høsten 1945 og årsproduksjonen kom opp i noenlunde halvparten av normal årsdrift. En sveitsisk spesialist var med ved innkjøringen av Lepolovnen hvis døgnkapasitet er fem hundre tonn cement. Ovnen var levert av A/G G. Polysius, Dessau og er vesensforskjellig fra andre roterovner. Blant annet sparer den betydelige mengder kull.

Den nye ovnen var med i direktør Holters perspektiv hva produksjon angår allerede tredve år tidligere da han gjorde sine første utkast til cementfabrikken i Dalen. Under hans fravær hadde det i forholdenes medfør vært nødvendig å avvikle avdelingen for bygging av permanent veidekke - maskinene var solgt allerede i 1941. På dette tidspunkt var det heller ikke mulig å skaffe råmaterialer til fremstillingen av den såkalte Gullaugstein ved anlegget i Lier. Men det var i samme forbindelse tatt opp forberedende arbeid med fremstilling av lettbetong. Siporex plater og blokker som ble en stor artikkel etter hvert

En pioner går bort

Om direktør Holter ved årsskiftet 1945/46 stanset opp og så seg tilbake, var det anstrengende, men rike og givende år han kunne gjenoppleve, noe bortimot en menneskealders slit mot strømmen. Det var fra DPC i dette tidsrom skipet i alt 2,9 millioner tonn cement, og i konkurranse med all verdens cementindustri hadde det lyktes å eksportere mer enn en tredjedel av denne produksjon. Nå kunne det vært grunn til å hvile på årene, men tidene innbød ikke til det, like lite som det var i tråd med ingeniør Holters aktive innstilling. Nye planer ble lagt for videre ekspansjon i en oppbygningstid da både landet og eksportmarkedene ville få behov for cement i en ganske annen grad enn ved inngangen til fredsperioden da fabrikken kom i gang.

Det ble ikke slik at direktør Holter fikk høste fruktene av det ustanselige arbeid han hadde nedlagt i bedriften.

Torsdag 15. juli 1948 hadde Morgenbladet et spesialnummer viet Telemark som fylket med landets eldste industri. A/S Dalen Portland-Cementfabrik var ikke blant fylkets eldste industritiltak, men det var sikkert i erkjennelse av fabrikkens spesielle stilling i det gamle indstrifylket at avisen brakte et stort panoramabilde fra Dalen med de kneisende fabrikkbygg og siloer. I fylket med den gamle industritradisjon var Dalen et strålende eksempel på at fylkets industri i denne bedrift hadde et anlegg som var det største i Norge og en av de største enkeltfabrikker i Europa.

Denne femtende juli 1948 gikk Alfred Holter ombord i sin store motorbåt «Havskåren» som lå på Dalsbukta. En eksplosjon i motoren forårsaket heftig brann og direktør Holter pådro seg store forbrenninger. Han døde to dager etter på Brevik sykehus.

Hans minne ble hedret i store deler av pressen. I Teknisk Ukeblad for 19. august ble han minnet som den pionér han var innenfor cementindustrien i Norge:

«En fryktelig ulykke tok ham bort fra den virksomhet som han sto midt oppe i med en arbeidsglød og en arbeidsiver som kun de færreste har. Dalen Portland-Cementfabrik har han med utrettelig energi og fremsyn og gjennom mange vansker ledet og ført frem til den vel funderte storbedrift fabrikken er i dag. Direktør Holter hadde et vidsyn som få og hans interesser gikk langt ut over det å lage cement.»

«T. U.» omtaler betongveiene etter hans patent og sier at det er lagt veier så fjernt som i Egypt og Brasil, og adskillige parseller her i landet etter hans system.

«Samarbeid var en av Holters store idéer. Norsk Portland Cementkontor ble til på hans initiativ, likeså Norsk Cementforening og ikke minst Intercement, hvis direktør og leder Holter var gjennom en årrekke ... 9. april 1940 var han på reise og kom om morgenen til København. Han fikk fatt på en båt og kom seg over til Sverige og derfra til Amerika. Han utførte der og i England et stort arbeid for Norges interesser. Han var medlem av Den norske regjerings Relief Commission i USA 1940-41, forsyningsdirektør ved departementet i London i 1942. Han vendte tilbake til Amerika hvor han var til krigens slutt som administrerende direktør i The Atlantic Coast Fisheries Co., New York ...»

I aviser som kjente de lokale forhold på Dalen, ble særlig hans menneskelige egenskaper fremhevet; hans evne til å omgåes arbeidere og funskjonærer og gjøre dem interesserte i å yde det beste i samarbeid for bedriftens fremgang.

Hans allsidighet, hans menneskelighet kommer godt frem i det personalia han litt over tyve år tidligere hadde gitt i Studenterboka ved sitt 25 års jubileum som student:

«Jeg er glad i musikk, spilte cello i sin tid. De siste seks år har jeg regelmessig tatt sangundervisning og sies å være i besittelse av gode stemmemidler. Ved enkelte halvoffisielle anledninger har jeg med hell opptrått som solist. (Skrevet i 1927 da han sannelig kunne ha bruk for sangens lysning.) Jeg har også hatt megen glede av å opptre som amatørskuespiller, en kunstart som medfører den store fordel at de agerende selv i alle fall er sikre på å more seg. For øvrig er jeg friluftsmann, glad i jakt, fiske og seilas.»

Et rikt liv måtte en tro, men det kommer en molltone inn når det blir spørsmål om livsoppfatning:

«... hvordan kan man i det hele tatt forme denslags under de forvirrede og opprivende tider vi som voksne har gjennomlevd?»

Han skulle oppleve at menneskeheten gikk gjennom et verre ragnarok enn det han da tenkte på eller kunne tenke seg. Likevel munner hans syn da som moden mann mellom førti og femti ut i en oppfatning som preget hans liv til det siste:

«Jeg tror dog at de mennesker som arbeider for arbeidets skyld, har de beste betingelser for å bli tilfredse, om ikke endog lykkelige.»