Fra: Dalens egne år
Direktør Holter og hans medarbeidere var nok for optimistiske med hensyn til når fabrikken kunne komme igang, selv med de gunstigste forutsetninger. At de var i god tro, fremgår blant annet av at man ga seg til å selge skinnet temmelig lang tid før bjørnen var skutt, eller for å si det med vanlige ord: allerede i et av de første direksjonsmøter ble det truffet beslutninger med henblikk på fremtidig salg.
Høsten 1916 ble Johs. Helvik som hadde vært meget dyktig med hensyn til aksjetegning i Bergen, ansatt som salgsagent for Vestlandet. I begynnelsen av 1918 ble det besluttet å opprette salgskontor i Kristiania med Hans Holter som disponent og Georg Wankel som kontorsjef. For ordens skyld gjøres oppmerksom på at deres slektninger i direksjonen fratrådte ved behandling av ansettelsene. Frempå våren 1918 reiste G. Wankel fra Stavanger rundt kysten til og med Drammen. Hans tur hadde mest karakteren av en markedsanalyse; hans rapport gikk ut på at det var positiv interesse for å komme i forbindelse med fabrikken, men samtlige større forbrukere var bundet for inneværende års levering. Som følge av krigen var importen gradvis gått nedover og utgjorde i 1918 seksten prosent av totalforbruket i Norge. De to igangværende fabrikker, DPC og Ce-No, produserte tilsammen noe over 700 000 tønner (120 000 tonn). Ce-No's andel var noenlunde like stor som importen eller rundt 150 000 fat (25 500 tonn).
De oversjøiske markeder fanget tidlig Dalens oppmerksomhet. Hans Holter foretok våren 1919 en reise til Argentina. Dette ble innledningen til en eksport som til å begynne med ikke var særlig regningssvarende, men som kom til å få betydning for Dalens og særlig direktør Alfred Holters merkelig sterke stilling i den internasjonale cementhandel.
Direktør Holter var, som en har forstått av hans uttalelser på tidligere stadier, ikke redd for konkurransen med de to igangværende fabrikker. Han hadde en usvikelig og berettiget (viste det seg) tro på at anlegget i Dalen på ellers like vilkår kunne stå seg i hard konkurranse. På den annen side kjente han til at det i alle land hadde vært ført kostbare kriger mellom produsentene før de erkjente at enhver seier i en priskrig er en pyrrhusseier og så seg nødsaget til å slutte fred og inngå avtaler for ikke å gå til grunne. Ikke lenge etter at de krigførende sluttet fred, begynte cementprodusenter i alle land å presse cement inn på markeder som ikke kunne forsvare seg. Allerede ved slutten av året 1918 innledet direktør Holter forhandlinger med de to igangværende fabrikker og utkast til en overenskomst ble referert i direksjonen for DPC i slutten av januar 1919. Formålet var: «...ved samarbeid mellom de norske cementfabrikker mest mulig å lette cementhandelen innenlands og samtidig gjensidig å støtte hinanden ved eksportvirksomheten og mot eventuelle forsøk på «dumping» fra de utenlandske cementsyndikaters side.»
For CPC var en slik overenskomst ikke fremmed, for så vidt som fabrikken hadde nydt godt av avtale mellom svenske og danske fabrikker allerede før århundreskiftet, en avtale som ga den da eneste fabrikk i Norge en enestående sterk stilling, selv om kalde vinder fra andre land fra tid til annen blåste inn over Norge.
Avtaler som stort sett går ut på å styre klar av illojal konkurranse var ikke ukjent på dette tidspunkt, selv om de ikke var så alminnelige som nå.
Etter det utkast som direksjonen fikk seg forelagt, skulle samarbeidet bestå i at man ble enig om ensartede salgsbestemmelser ved fastsettelse av regler for mellomhandlemes avanser, bonus for uttatte kvanta, kontantrabatt og betalingsvilkår. Fabrikkene skulle forplikte seg til ikke å innrømme kommisjon av noen som helst art. For Vestlandet og Nord-Norge skulle fabrikkene bare ha adgang til å ansette høyst 4 agenter med en kommisjon av ikke mer enn 2% av fobverdien.
Fabrikkene skulle i fellesskap ta opp forhandlinger med Bygningsartikkelgrossistenes forening, Kristiania, og Cementforhandleme Kristiansand S - Fredrikshald for å oppnå de salgsbetingelser som er nevnt i det foregående.
Ganske pussig er det at forslaget gikk ut på at man skulle skyte ut fra start gropen samtidig: Fabrikkene er enige om å begynne salgsvirksomheten for hvert år fra et i fellesskap bestemt tidspunkt, «idet der før salget påbegyndes fra CPC utsendes et 48 timers varsel. Almindeligvis påbegynnes salgsvirksomheten den 15. januar hvis man ikke på forhånd er enedes om en annen tid.»
Fabrikkene skulle støtte hverandre gjensidig i arbeidet med å redusere emballasjeomkostningene; påby kundene å returnere sekkene bare til den fabrikk hvis stempel de hadde.
I punkt 4 står det som ble kimen til det samarbeid fabrikkene imellom som kom til å vare i en lang rekke år.
«For om mulig å redusere transportomkostningene mest mulig skal det hvert år forhandles om en eventuell fordeling av produksjonen, skulle det herunder være ønskelig å innføre en ordning med procentuel fordeling, skal denne fastsettes overensstemmende med fabrikkenes kapasiteter, for tiden vil fordelingen bli å fastlegge som følger:
C. P. C. 52% D. P. C. 30% Ce-No 18%».
Hvis noen av fabrikkene gikk til utvidelser, skulle det innbyrdes kontingenteringsforhold tas opp til revisjon. Det interessante er at det altså var direktør Holter som foreslo den fordeling som man siden ble temmelig misfornøyd med og som man mente var urettferdig mot DPC. Med de forventninger direktør Holter hadde med hensyn til produksjon ved det enda ikke oppstartede anlegg i Dalen, ville kapasiteten i alle fall bli den tredobbelte av Ce-No's. Hans mening med dette forslag må ha vært at kommer tid, kommer råd.
For det første måtte det en viss innkjøringstid til, selv om Dalen ved årsskiftet 1918/19 ikke hadde grunn til å regne med at maskineriet var så ufullkomment og lite synkront som det viste seg å være. For det annet innebar avtaleutkastet mulighet for justering av kvotene og for det tredje regnet Holter med at hans fabrikk skulle ligge svært gunstig an for eksport både til europeiske kunder og i Amerika. I så måte regnet han ikke feil: I fem-året 1923/27 eksporterte DPC 2,3 millioner fat (391 000 tonn) av en produksjon på 544 000 tonn. I samme fem-årsperiode hadde CPC en produksjon av 510 000 tonn med en eksport på 221 000 tonn. For Ce-No's vedkommende var tallene henholdsvis 97 700 tonn og 46 750 tonn.
Det er et folkelig amerikansk ord som sier: My mother told me there would be days like this, but she didn't tell they would come like bunches of bananas.
De ledende krefter i DPC fikk fra 1919 av en drøss med bananbunter i hodet og motgangen varte til langt ut i tredve-årene. De tekniske vansker er nevnt i det foregående. De økonomiske besto i en belastning som brakte skuta langt dypere enn et rimelig lastemerke. At båten bar, skyldtes igjen den usvikelige tro på at DPC hadde helt uvanlige forutsetninger for å klare brasene selv om det ble både kuling og storm; på det lokale plan og internasjonalt sett. Men så til bananene:
Skiens og Oplands Privatbank hadde vært svært forståelsesfull med hensyn til stadig utvidelse av kreditten. Det var bare de ekstraordinære forhold under første verdenskrig med stor pengerikelighet som kunne forklare at en relativt liten bank kunne yte så stor service til en eneste kunde, - selv om det naturligvis ikke var for kundens smukke øynes skyld.
4. juli 1919 fikk direksjonen seg forelagt et telegram fra den nevnte bank med beskjed om at banken ikke ytterligere kunne forhøye sitt engasjement med selskapet. Referat fra direksjonsmøte ti dager senere forteller med få ord at nå var virkelig krybben tom. Det forelå - foruten meldingen fra banken - en oversikt utarbeidet av daværende kjemiker B. A. Loe. som viste at det allerede før oppstartingen som var beregnet til midten av august, ville medgå en halv million kroner. I og for seg ingen ringe sum når man intet har å ta av. Men de tall som lå litt lengre frem, var verre: innen midten av september måtte man ut med halvannen million kroner og på toppen av dette beløp ytterligere en kvart million for et parti kull på 3 000 tonn som måtte forskuddsbetales. Direksjonen fant at ansettelsene var forsiktige. Prisspiralen fortsatte å dreie oppover, men man mente at «de forutsetninger m. h. t. arbeidspriser m. v. som lå til grunn for denne kalkulasjon fremdeles var tilstede».
Nå var det nødvendig å reve seil. Direksjonen besluttet at de arbeider som Høyer-Ellefsen hadde overtatt skulle opphøre foreløpig så snart støpningen for kulltørkeriet og fundamenter for kullmøllene var utført. Det er noe tragikomisk i begrunnelsen for dette: det var så vanskelig å få tak i cement! Et snaut decennium senere var cementmarkedet så sprengt at DPC måtte la fabrikkene stå i nesten tre-kvart år. Det ble også besluttet at de arbeider som bedriften selv drev også skulle stanse der det var mulig. Fremdeles måtte det dog holdes arbeid gående for to hundre mann i kalkstein- og feltspatbruddene. Det lyktes å oppnå et kortsiktig lån på 600.000 kroner hos et konsortium i Haugesund ved konsul H. M. Wrangel, representantskapets ordfører. Lånet ble ydet mot pant i varelager og personlig garanti av styremedlemmene.
Det var nå blitt litt av en regnskapets dag
Anleggskalkylen for fabrikkanlegget eksklusive kalksteinsfelter var som før nevnt 3.550.000, men kom på nesten tolv millioner kroner. Til dette kom da kalksteinsfeltene og feltspatfelter på Bærø ved Kragerø med tre kvart million, mens transportmidler og inventar sto i en halv million. Det var foruten brakker bygget 55 leiligheter og flere enkelthus tilsammen for en million. I anleggstiden var det påløpet renter, delvis som følge av forsinkelsen, med noe over en million kroner. Den samlede belastning, om man kan kalle den så, var litt over fjorten millioner. Dette var ikke avskrekkende slik forholdene var på det tidspunkt, med en høykonjunktur som fremdeles bare de færreste trodde led mot slutten.
I sine erindringer skriver Sigurd Astrup, mangeårig formann i DPC's styre, bl. a. at overskridelsene var 330 prosent og med en teoretisk produksjonskapasitet av 153 000 tonn ble anleggsprisen kr. 76,80 pr. tonn. Dette tall var ikke så avskrekkende når man sammenliknet det med en aksjeinnbydelse i THE TIMES for 13. mars 1920, hvor Kent Portland Cement Co. innbød til aksjetegning i en fabrikk med årsproduksjon på 200 000 tonn eller kr. 107,- pr. tonn. Tidligere er nevnt at Nordland Portland Cementfabrik bygget på en kalkyle av kr. 175,- pr. tonn i anleggskostnad. Men det er jo å bemerke at det britiske foretagende kunne arbeide i et forholdsvis lunt klima med et stort innenlandsmarked mens DPC skulle prøve å trenge inn på eksportmarkedet hvor fabrikken møtte temmelig kalde skuldre.
I november 1919 ble det holdt takst over Dalens anlegg og eiendommer. Takstmennene var oppnevnt av Finansdepartementet, ubillige menn som man sier, med førsterangs sakkunnskap: havnedirektør Smith, direktør Per Kure, direktør J. R. Kittelsen, Hydro, og overingeniør Aug. Paus, Høyangfallene. Disse fagfolk kom til at DPC hadde fått meget for pengene. Taksten ble på kr. 20.600.000. Men ikke desto mindre hadde selskapet en gjeld på 10,4 millioner kroner og advokat Hauge arbeidet denne høsten 1919 - mens det tekniske apparat var til fortvilelse for fabrikkens folk - med forskjellige muligheter for et partial-obligasjonslån på seks mill. kr. Den norske Handelsbank var interessert i å ta opp lånet, men saken ble ikke ført frem til resultat. På styremøte i november ble det besluttet å innlede forhandlinger med spanske finanskretser om et obligasjonslån på det nevnte beløp. Hans Holter reiste umiddelbart til Spania for å forhandle, men det kom ikke noe ut av turen. Det var stillet store forventninger til denne reisen. Den spanske valuta hadde høy overkurs på Norge og burde vært en fristelse. Litt lettere ble det da Skien og Oplands Privatbank gikk med på å yde driftskreditt for resten av året. Senere var direktør Holter i kontakt med både belgiske og franske finanskretser uten at det førte til noe resultat.
Da det led ut på våren 1920, maktet Skien og Opland ikke mer, hverken overfor DPC eller andre. Nå var det faste engasjementet kommet opp i 5,5 millioner kroner i driftskreditt. I første omgang fikk Skiensbanken diskontere sitt tilgodehavende i Norges Bank, men det hastet med å få denne gjelden plassert på en eller annen måte.
Det var et sterkt misforhold mellom anleggskostnadene og Dalens aksjekapital på seks millioner kroner. Allerede i 1919 ble det drøftet å utvide aksjekapitalen med 4 millioner. Da mange utveier var prøvd, ble det sommeren 1920 forsøkt tegnet preferansekapital som skulle vaere garantert åtte prosent utbytte og med innløsning for selskapet senere etter en kurs på 120. På generalforsamlingen 2. august 1920 ble aksjonærene sterkt oppfordret til å tegne preferanseaksjer, men appellen var forgjeves. Konsul Johan Rasmussen ønsket å tre ut av styret Den første industrimann i Dalen da snøballen tok til å rulle, godseier I. Wankel, ville heller ikke være med lenger. I studentboka skrev I. Wankel senere - uten å berøre vanskelighetene i Dalen - at han etter en tid som industrimann, var kommet til at det gjaldt å sette mer kraft inn i jordbruket fordi industri-interessene tok til å få overhånd, og derfor ofret han seg fra da avhelt for sitt jordbruk. Både han og o. r. sakfører Johan Rasmussen ble valgt til representantskapet. Nye styremedlemmer ble dette året disponent L. Vold, nærmest for å vareta Skien og Oplands interesser og konsul W. Duborgh som ble en verdifull mellommann i de kommende lange forhandlinger om forskjellige ordninger. Det var nå tatt opp forhandlinger med Den norske Creditbank som overtok først Skien og Oplands engasjement på 5,5 millioner med pant, i anleggene og boligbebyggelsen. Senere overtok samme bank Skiensbankens resttilgodehavende på 4,5 millioner kroner for 400.000. En slags pengerikelighet var det fremdeles i visse banker. Således skriver advokat Hauge en ti års tid senere om innledningen til forbindelsen med D. n. C.: «... fra bankens side skyldtes overtagelsen av denne kredittgivning ikke minst nødvendigheten av under innskuddenes daværende sterke vekst å finne et anbringelsesobjekt av større omfang ...» I desember 1920 bevilget Den norske Creditbank DPC et driftslån på 1,7 millioner kroner for vinterhalvåret mot sikkerhet i skipningspapirer.
Den krise som gikk over verden i tjueårene, er meget inngående behandlet i historiebøkene. I forbindelse med DPC er det dog for sammenhengens skyld nødvendig å nevne enkelte punkter. Internasjonalt regner en at krisen tok til i begynnelsen av 1920. Illusjonen om tomme varelagre ble avløst av viten om at lagrene i virkeligheten var mer enn fulle. På mange felter som regnes for indikerende, fortsatte dog prisene å stige også i 1920. Støpejern kostet fob engelsk vestkyst i 1914 £3-5-6, var i 1919 steget til £9-5 og i 1920 ytterligere til £13-19-2 for så i 1921 å falle til £8-7 og i 1922 ytterligere fall til £5-10-5. Med utgangspunkt 100 i 1914 var Økonomisk Revues indeks for støpejern i desember 1919 442; i samme måned 1920 steg den til 482, men falt så i 1921 til 278 og ved utgangen av 1922 til 215. Cementprisene kommer vi tilbake til.
I begynnelsen av 1920 var det oppnevnt et valutaråd som umiddelbart etter at det var trådt i virksomhet, sendte ut det første varsel om at de fete år var forbi. Rådet fremholdt i en offisiell melding at det måtte gjøres kraftige anstrengelser for å søke å oppnå en gunstigere betalingsbalanse. Innenfor skipsfarten var det ikke bare jobberne som så på situasjonen med bekymring. I 1918 var skipsaksjene oppe i gjennomsnittlig det seksdobbelte av før krigen. Sommeren 1920 var de nede i halvparten av toppverdien og bare et halvt år senere var de fleste skipsaksjer under førkrigsverdi eller pari. Andre aksjer i industri og handel nådde aldri så høyt som skipsfartens, men forsommeren 1918 lå de da likevel tre ganger så høyt som før krigen. Allerede i 1919 var kursene på god vei ned til pari og nedgangen fortsatte tildels helt ned til null. Seddelomløpet fortsatte å stige slik at det i slutten av 1920 var fire og en halv gang så høyt som før 1914. Et sørgelig barometer er tallet konkurser: I 1919 var tallet konkurser i Norge 190, i 1920 nesten fire hundre og i 1921 over tusen.
Norges Banks direksjon ga en uttalelse i juli 1920 som ytterligere understreket det alvor som valutarådet hadde vist i sin uttalelse, men nå med appell til den enkelte: «og det påligger enhver norsk mann og kvinne å føre et nøisomt liv - likesom det er enhvers plikt - han være arbeidsgiver eller arbeider - å anvende all sin kraft på å yde det best mulige arbeid på å øke produksjonen, for minske innførselen og i det hele tatt å stille oss mest mulig uavhengig av utlandet.»
Hva man enn brukte som barometer, forsterket det inntrykket av at det var uvær i vente, hvis det ikke allerede var begynt å rase. Prisnivået var langt høyere i vårt lille land enn i det store USA, og en behøvde ikke ha meget innsikt for å forstå at det foresto en smertefull nedfart fra de store høyder - hvis en skulle overleve. Da DPC forhandlet med Den norske Creditbank mot slutten av året, var det dog positive momenter å ta med, og bankens forhandlere var fullt på det rene med at Dalen såvisst ikke var det mest håpløse foretagende blant bankens mange industriengasjementer.
Som nevnt hadde det lyktes å få de andre fabrikker med på samarbeid om det innenlandske marked - det skulle snart vise seg at Holters initiativ her var i høy grad betimelig, og han la ikke skjul på at den forholdsvis beskjedne kvote han gikk med på for Dalen, var en innrømmelse for å få den eneste virkelige solide cementfabrikk CPC med. I siste kvartal 1920 var produksjonen i Dalen kommet opp i rundt 8 500 tonn pr. måned og valutagivende eksport var kommet i gang. Arbeidet på Argentina var det første som bar frukt. Den første eksportskipning gikk dit og var bortimot 4 000 tonn. I alt ble det i 1920 eksportert over 6 000 tonn til Argentina, av en total eksport på 8 500 tonn.
Prisene på hjemmemarkedet lå 25 prosent over prisene i 1919, og det er utvilsomt at dette til dels var å takke Holters samarbeidsinitiativ. Eksportprisene var heller ikke kommet så langt ned at det hadde karakteren av dumping. I første halvår lå de riktignok på rundt halvparten av hjemmemarkedets pris, men i annet halvår var prisen kommet så godt opp at den bare lå 20 prosent under hjemmemarkedets. (Henholdsvis kr. 156,- og kr. 125,- pr. tonn.
Med året 1921 gikk man rett inn i lavtrykket.
Det var neppe å vente at arbeiderne hadde tilstrekkelig oversikt til å forstå at lønningene måtte ned hvis en skulle kunne ha håp om å ri krisen av, men det kunne med vekt sies at lønningene ikke til å begynne med hadde fulgt helt ut med da høykonjunkturen begynte. Tariff-forhandlingene førte ikke frem, det ble streik fra slutten av mai og 12 uker fremover. Da de 334 arbeiderne tok fatt igjen, hadde de gått med på en timelønnsreduksjon på 12,5 prosent for dagarbeidere og 10,25 prosent for fagarbeidere. Den tapte arbeidsfortjeneste ble anslått til nesten en halv million kroner. Til dette avbrudd kom så tre ukers stans som følge av brann i kraftsentralen. Cementforbruket dette året gikk ned med en femtedel, hovedsakelig som følge av streik også i byggefagene. DPC eksporterte praktisk talt like meget som fabrikken solgte innenlands, nemlig noe over 28 400 tonn.
Direktør Holter var utrettelig på eksportoffensiv i Europa, men særlig på de oversjøiske markeder, ikke minst Sør-Amerika. Foruten Argentina hadde han god tro på et marked i Brasil, og det lyktes å få en del eksport dit allerede i 1921. Så gunstig syntes det å ligge an at det året etter ble besluttet å ansette fastlønnet representant også i Brasil med kontor i Rio de Janeiro.
Økonomisk var året 1921 absolutt det mest dystre i selskapets historie, og den rekord som ble satt med hensyn til underskudd, ble heldigvis aldri slått. Cementprisen på hjemmemarkedet var nå kommet under kr. 117,- pr. tonn, eksportprisen var i første halvår kr. 85,-, men sank i annet halvår til litt under kr. 60 pr. tonn. Regnskapet viste et underskudd på 3,4 millioner kroner - et overskudd på ni tusen kroner fra 1919 var en dråpe i havet
Årsregnskapet måtte bli et svart blad. Driftsutgiftene var seks millioner kroner og inntekten en million mindre. Bankgjelden var over seksten millioner og som smør på flesk, en pantelånskonto på 2,2 millioner kroner.
Liten trøst var det i at kanskje mange andre industribedrifter hadde det like vrient, men for Creditbanken var det dog et sammenlikningsgrunnlag å se på en annen debitor, ikke så stor, men med mindre muligheter for igjen å komme på fote: Ce-No. Her hadde banken til gode 4,5 millioner kroner. Hvis man spurte direktør Holter, ville han uten videre si at det eneste aktivum denne fabrikken hadde var den kvoten på det norske marked som han selv hadde foreslått.
Utpå sommeren og høsten i dette bedrøvelige år, fortsatte direktør Holter å bygge videre på den avtalen om kvoter som han fikk i stand i 1920. Hans mål var å få dannet et salgskontor for de tre fabrikkene, og i november var han kommet så langt at han kunne søke å få godkjennelse hos sin direksjon for et forslag til dannelse av Norsk Portland Cementkontor. Det var ikke lett. Som rimelig kan være, viste det økonomisk uavhengige og vel innarbeidede CPC seg ikke altfor entusiastisk. Da forslaget til vedtekter kom tilbake fra CPC, hadde det fått en tilføyelse som DPC ikke kunne godta: «... ei heller salg eller omsetning av fabrikkens kali hverken direkte eller indirekte søkes utnyttet i konkurranseøyemed ved salget av cement til fabrikkenes kundekrets.» Uten mening var jo dette ikke. Direktør Holter hadde som argument for anlegg av kalifabrikken bl. a. Fremholdt at man via gjødselen kunne ha håp om å komme bøndene inn på livet og få dem til å forstå at betong var fremtidens løsen også for jordbrukets driftsbygninger.
Forhandlingene om et salgskontor for de tre fabrikkene var altså tatt til innen utgangen av 1921 og fortsatte inn i det neste år. Det var da ikke så merkelig at folk som var i verre knipe enn Dalen begynte å tenke på at man kanskje kunne samle hele den norske cementproduksjon under en hatt. Initiativtakeren her var formannen i Ce-No's direksjon, den kjente industriadvokat Kristen Nygaard. I de kommende år skulle han komme til å ordne opp i adskillige industriforetak med slagside. I forbindelse med cementindustrien var hans forsøk mer velment enn vellykket. I Ce-No satt da, på vegne av Creditbanken, ingeniør Schram Olsen, som siden også ble bankens tillitsmann i DPC.
Ved inngangen til 1922 var det inntrådt en viss lettelse for Dalens økonomi, idet man hadde sikkerhet for at Skien og Oplands Privatbank ikke ville bli rekonstruert. Det ville igjen si at DPC kunne regne med å slippe fra sin gjeld der med en halv million kroner, og altså få strøket fire millioner kroner.
I første omgang var det Den norske Creditbank som fikk kjøpe fordringen for 400.000 kroner, men det var direktør Holter som hadde greid å få rede på at et slikt bud ville bli akseptert da det ble på det rene at en refinansiering av Skiensbanken ikke var gjennomførbar.
Når det gjelder det økonomiske liv, er det ikke alltid så at den rette linje er den korteste vei mellom to punkter.
Cementproduksjonen i de forskjellige land, både i Europa og Amerika, hadde allerede lenge før den første verdenskrig hatt større kapasitet enn det til enhver tid var avsetning for. Trustdannelsene som fulgte priskriger, hadde vært munngodt for sosialistiske talere som skole-eksempel på hva «den kapitalistiske utbytting» førte med seg. Den tyske cementindustri var praktisk talt intakt ved krigens slutt, og allerede i 1921 begynte den å gjøre seg ubehagelig gjeldende på det norske marked. Den alltid kampglade direktør Holter fikk da direksjonens medhold i å henvende seg til de andre fabrikker om å senke prisene i de områder hvor den tyske konkurransen var særlig følbar. Noen virkelig betydelig prisreduksjon ble ikke gjennomført. Produksjonen var som nevnt delvis nedsatt som følge av den lange streiken. De tre sønnenfjeldske fabrikkers samlede produksjon lå rundt 170 000 tonn, eller tyve prosent mindre enn i 1920. Forbruket innenlands kunne ikke absorbere dette kvantum, og Dalen lå ved årsskiftet 1921/22 med et ganske stort lager uten å ha tilstrekkelige kontrakter på eksport heller. Ishindringer ga en for så vidt kjærkommen anledning til å slukke ovnene en stund fra midten av februar. Et direksjonsmøte-referat fra 10. mars behøver ingen kommentar: «...man fant det ønskelig eventuelt å avslutte kontrakter om levering til relativt lav pris av mulig eksportoverskudd ...» I annet halvår ble prisen for den eksporterte cement ikke fullt syv kroner i gjennomsnitt
I Tyskland hadde den harde nød ført til at det ytterligere skjedde fusjoner innen den tyske cementindustri etter krigen. I 1920 ble det dannet ytterligere mektige karteller, hvis slagkraft den norske cementindustri fikk føle særlig i annen halvdel av 1921.
I en grundig gjennomgåelse av kartelldannelsen, skriver en tysk ekspert om en del av cementfabrikkenes regnskaper bl. a. at ved konsentrasjonen har man skaffet seg mulighet til å konsentrere produksjonen på enkelte fabrikker og dermed arbeide billigere enn ellers mulig. Det ble erkjent at den gamle lære om artenes utvalg eller survival of the fittest, ikke hadde ubetinget gyldighet:
«In degressionsstarken Industrien des Massenproduktion aber, hat die freie Konkurrentz oft ihren Sinn verloren.»
På lengre sikt skulle direktør Holter utrette betydningsfulle ting på basis av denne læresetning, men slik han møtte den i praksis i begynnelsen av 1922, huet den ham ikke. Kanskje han også erkjente at han hadde vært litt for generøs da han foreslo at Ce-No skulle ha 18% av innenlandssalget mot Dalens 30%, men hans forslag var jo fremkommet for det første på et tidspunkt da DPC's produksjonsforhold med et mildt uttrykk var forvirrede og for det annet fordi de to andre i avtalen fremdeles satt ved nokså veldekkede bord.
Fra formannen i Ce-No's direksjon fremkom i midten av mars et forslag om å slå de tre sønnenfjeldske fabrikkene sammen. At Den norske Creditbank syntes forslaget var verd nærmere drøfting, er meget lett å forstå. Ce-No var en belastning for banken på nærmere fem millioner kroner. I dette selskap hadde banken i flere år hatt en fagmann, ingeniør T. Schram Olsen, som styremedlem. Det er forståelig at han var særlig opptatt av dette foretagendes anliggender og gjerne ville anskue det på gunstigste måte. Han hadde, på vegne av banken, besiktiget Dalen, og direktør Holters temperament ga ham neppe bare goodwill overfor dette selskap hvis engasjement med banken var nesten tre ganger så stort som Ce-No's. Selv om det ikke var til å komme forbi at DPC hadde de beste forutsetninger for med tiden å bli et lønnsomt prosjekt, forelå den brutale kjensgjerning at det i 1921 var et underskudd på over tre millioner kroner. De forklarende momenter til dette var det ikke helt lett å vinne gehør for, og begrepet «med tiden» kunne være svevende. Dessuten var det nettopp tid man ikke hadde i den akutte situasjon da fabrikken slukket ovnene fordi lagrene var fulle.
Advokat Nygaards første forslag var basert på en anleggsverdi av kr. 70,- pr. produsert tonn cement, uten hensyn til mulige fordeler ved en fabrikk i forhold til de andre. Kapasitetene bygget på kvdtefordelingen slik Holter altså selv hadde foreslått den i 1919. Det forutsatte igjen en produksjon av 220 000 tonn for CPC, 130 000 tonn for DPC og 76 000 tonn for Ce-No. Overtagelsesverdien skulle da bli for CPC: 15.600.000, for DPC: 9.000.000 og for Ce-No: 5.400.000 kroner.
I alt vesentlig skulle overtagelsen skje i form av aksjer i det nye selskap og det springer straks i øynene at CPC måtte få aksjemajoriteten og dermed få det avgjørende ord i disposisjoner og avgjørelser. Det nye selskapet ville trenge en aksjekapital på minst 30 mill. kroner og dessuten driftskapital som av banken var antydet til 10 mill. kroner, en sum direktør Holter sikkert fant altfor lav.
Etter forslag fra direktør Holter og med hans formulering av grunnen til det, tok DPC avstand fra utkastet til dannelsen av et slikt storselskap. Det var utvilsomt direktør Holter som så klarest i den vanskelige situasjon. Han la ikke skjul på at han regnet med et klima for cemenfindustrien som ville bli for kaldt for Ce-No fordi denne fabrikk allerede i 1922 arbeidet for dyrt. I første omgang presiserte han ikke dette så sterkt. Denne merkelige mannen som tilsynelatende kunne la sitt temperament løpe av med seg, viste også stadig et diplomatisk snille som også kom vel med. Overfor styremedlemmet konsul W. Duborgh påpekte han «at det ikke så meget er oss som Ce-No der er falt Creditbanken på nervene og at de nok nærmest ville se en redning av sine interesser i Ce-No ved en sammenslutning med oss.»
Hvorledes Dalens direksjon svarte på den første henvendelsen, refereres nedenfor, men først må innskytes et moment som også direktør Holter la stor vekt på, nemlig trustloven både her i landet og i andre land.
I Norge fikk vi den endelige trustlov i 1926, men fra 1920 av var juristen og sosialøkonomen Wilhelm Thagaard prisdirektør. Hans overordentlig sterke samfunnsinteresse er hevet over tvil. Hans meninger og til dels hans disposisjoner var meget omstridt helt fra begynnelsen av. Det er mange beviser for at han ikke minst hadde et våkent øye rettet mot den avtalen som cementfabrikkene tok til å praktisere alledere i 1920. Både overfor de enkelte interessenter og andre ga Holter allerede i begynnelsen av forhandlingene uttrykk for frykt for at en sammenslutning ville bli betraktet som en trust både her i landet og i utlandet. I 1924 ble det fra amerikansk side forsøkt å få de norske cementfabrikkers eksport inn under de amerikanske dumpingbestemmelser. Hvis det hadde vært en norsk trust det dreide seg om, ville neppe den rettssak som fulgte ført til frifinnelse for de norske fabrikker.
I svaret på den første henvendelsen om sammenslutningen, skriver DPC's direksjon 30. mars 1922 bl. a. at tanken teoretisk sett kan synes rett tiltalende, særlig fordi man kunne bringe eksportsalget under ensartede former. (Ved opprettelsen av cementkontoret tre-kvart år senere, oppnådde man det samme i praksis.) Men noen livsbetingelse for å gjøre industrien konkurransedyktig var en sammenslutning ikke. «Man bør heller ikke se bort fra de vanskeligheter en sådan trustdannelse utvilsomt vil møte hos myndighetene ... som de politiske forhold ligger an, (vil man) meget lett risikere å få pålagt de sammensluttede bedrifter sådanne byrder og bestemmelser at sammenslutningen kan bli en fare for bedriftene i stedet for en fordel ...»
Det blir sterkt presisert at det er galt å bedømme fabrikkenes verdi etter de «kontingenteringstalt der ble fastlagt før A/S D. P. C. var i drift i 1919, og som faktisk var et offer vi brakte likeoverfor C. P. C for å bringe samarbeidet i stand.»
Med stolthet blir det pekt på at DPC allerede var anerkjent: «... Vi henviser bl. a. til den av vår cement oppnådde approbasjon av «Dalen Cement» for regjeringsbruk i Argentina, hvilket alene betyr en merpris av 1 peso gull pr. fat (170 kg), samtidig som det åpner mulighet for omsetning til det 10-20 dobbelte av det kvantum som selges av et uapprobert rnerke.» Noe senere i skrivet heter det videre at med hensyn til eksporten er merket «Dalen» kjent og spesifisert for de forskjellige forbrukssteder som en anerkjent standard kvalitet.
«Vår cements fremgang på det syd-amerikanske marked er således enestående, idet vi etter kun 2 års arbeide er blitt en god nr. 2 blant alle verdens cementmerker og for i fjor kun står få prosent tilbake for det gamle vel kjente og innarbeidede «Aalborg» merke.» De andre to farbrikkene hadde hatt vansker med å få godkjent sine merker og ikke tilfredsstillet «British Standard Specification for Portland Cement.» Ingen av de to andre lå så gunstig til som Dalen når det gjaldt råstoff, og under alle omstendigheter var fabrikken tipp topp moderne, mens Slemmestad opprinnelig var anlagt før århundreskiftet. «En visstnok sterkt modernisert gammel fabrikk blir heller aldri hva produksjonsbillighet angår, det som en moderne nyanlagt fabrikk er.»
For objektivitetens skyld må det her skytes inn, at en har for øye at svaret fra DPC er et partsinnlegg, hvor det selvsagt kan gjøres motforestillinger som ikke er kommet med.
Hva kapasiteten angår, ville Slemmestad, med den daværende installasjon, muligens kunne produsere 187 000 tonn pr. år, mens Dalen med små omkostninger kunne øke ovnskapasiteten til 250 000 tonn. Uten å ta hensyn til en eventuell slik utvidelse av kapasiteten, satte DPC opp et regnskap med en fabrikk anlagt i USA i 1913 for en produksjon av 100 000 tonn. Anleggsverdiene i advokat Nygaards forslag var også bygget på det den amerikanske fabrikk hadde kostet, med tillegg av femti prosent. Ved denne sammenstilling mente DPC å kunne påvise at det for Ce-No ville bli betalt en overpris på kr. 750.000, mens Dalen var oppført med en underpris av fem og en halv million kroner.
«Hva den av herr Nygaard oppstilte rentabilitetsberegning angar, så mener vi at denne absolutt intet sier. Det er i forslaget gått ut fra at fabrikkenes teoretiske produksjonskapasitet er ca. 425 000 tonn årlig, og beregningene er basert på en årlig produksjon av 250 000. Med dette produksjonssiffer forutsetter man så at eksportprisene skal dekke produksjonsprisen pluss renter og amortisasjon, og at det innenlandske salg skal levere en nettoforljeneste av kr. 15,- pr. tonn. Vi må stille oss noe tvilende til dette. Selv om man, som det synes å fremgå av forslaget, forutsetter at Ce-No helt innstiller sin bedrift, så vil ikke belastningsfaktoren for de gjenværende to fabrikker bli så gunstig at den skulle betinge noen nedgang i produksjonsprisen like overfor produksjonsforholdene om fabrikkene arbeider hver for seg.»
Et regnestykke med hensyn til den foreslåtte ansettelse av anleggsverdien for DPC ga til resultat at i forhold til prisene på den amerikanske fabrikken av 1913, med fradrag av verdien for kalifabrikken, var satt 1,4 mill. kr. for lavt etter gullverdi på dollar og 5,4 mil. kr. for lavt etter den da gjeldende høye dollarkurs.
De to andre eventuelle partnere i sammenslutningen ville etter forslaget komme gunstig til det. For CPC's vedkommende fikk det i tilfelle en høy overpris for sine gamle anlegg, «samtidig som det sikrer seg kontrollen over en ny farlig konkurrent, hvis arbeid den gamle fabrikk like fra starten har fått føle.» For Ce-No var det en enda bedre løsning. Fabrikken hadde hatt tre års enestående høykonjunktur å arbeide under - etter at innkjøringen begynte, men hadde likevel ikke greid å befeste sin stilling. DPC derimot hadde i den korte tiden før nedgangsperioden satte inn, hatt månedlig netto-overskudd på bortimot fire hundre tusen kroner etter at renter og alle utgifter var dekket.
Direksjonen i DPC la selvsagt ikke skjul på at den ivaretok aksjonærenes interesse i selskapet, men viste meget logisk at disse interesser falt sammen med bankens. Når engasjementet var langt større i DPC enn i Ce-No, var det også logisk å si at en undervurdering av Dalens kommersielle verdi i forhold til det andre engasjementet, «først og fremst vil gå ut over Creditbanken og dernest de øvrige kreditorer og aksjonærer.» Summa summarum ville forslaget bety en overpris på mer enn seks millioner kroner til CPC og Ce-No. Det var stor tyngde i DPC's punktvise konklusjon:
«Creditbanken overfører sine gode pantesikkerheter i vårt anlegg til aksjer i et nytt selskap hvis aksjemajoritet endog kontrolleres av en fremmed finansgruppe. På den annen side vil den nåværende kassakreditt til oss gå over til det nye selskap, idet dog Creditbanken formodentlig må delta i økt ydelse av kassakreditt til dette, idet man allerede på forhånd kan si at det oppførte beløp, kr. 10.000.000 i driftskreditt, er for knapt ansatt.»
«For å oppnå denne konvertering av sine sikkerheter, skal Creditbanken bidra til å utvanne sine aksjer i det nye selskap ved å betale A/S Christiania Portland Cementfabrik og Cementfabriken Norge en relativ overpris på kr. 6.250.000. Ved denne ordning vil Ce-No sannsynligvis settes i stand til å betale sine preferanseaksjonærer fullt ut og de ordinære med ca. 20 prosent. Til aksjonærene i A/S Dalen Portland-Cementfabrik vil derimot intet bli, likesom de øvrige kreditorer hos A/S DPC intet vil få.»
Sett fra Creditbankens interesser, fremholdes videre, ville det med andre ord tilføres som vann kr. 6.250.000.
«Hva selve aksjenes realisasjonsverdi angår, så vil dette meget lett bringe skuffelser, idet man jo alltid kan bli utsatt for fluktuasjoner. For Creditbanken vil den faste lånerente for den i vårt selskap anbrakte kapital, gå over til aksjeutbytte, der kontrolleres og fastsettes av den største gruppe, hvilket ikke blir Creditbanken.»
DPC's svar var - som Creditbankens forhandler ingeniør Th. Schram Olsen uttrykker det - at forslaget i opprinnelig form var helt uantakelig, men «avviser dog ikke tanken helt». Fra bankens side ble det så satt frem et forslag som for CPC's og Ce-No's vedkommende bygget på samme overtakelsessum for disse fabrikker, men som forhøyet den kommersielle verdi av Dalens anlegg til litt over tretten millioner kroner. Det vil altså si en forhøyelse på fire millioner kroner i forhold til advokat Nygaards første forslag. Dette mente en ville bli akseptert av DPC.
Imidlertid brakte en av styremedlemmene i DPC, konsul Wilhelm Duborgh, inn nye tanker i rasjonaliseringsplanene ved et brev til banksjef H. Monsen i Creditbanken. I dette brevet antydes for første gang den ordning som etter en del år ble den endelige. Forslaget gikk ut på at Ce-No innstilte sin virksomhet og bare beholdt sine salgsorganer og at innkommende ordres ble ekspedert av DPC under Ce-No's merke. DPC skulle avgi en rimelig anpart av prisdifferansen mellom eksport- og innenlandspris til Ce-No. Hvis man antok at Ce-No kunne avsette innenlands 38 000 tonn, og for dette fikk netto vel kr. 10,- pr. tonn, ville det utgjøre 385.000 kroner pr. år, tilstrekkelig til å dekke renter på gjelden til Creditbanken og vedlikeholdsutgifter i Lier. «Den økede innenlandske omsetning for A/S Dalen Portland-Cementfabrik ville da utelukkende komme Creditbankens interesser til gode, uten at denne behøver å yde noe offer til A/S Christiania Portland-Cementfabrik i form av å overføre sine gode pantesikkerheter til aksjer i et nytt selskap med relativt sterkt oppskrevne verdier.» Duborghs konklusjon er at man nå burde se tiden litt an, men at samarbeid mellom Ce-No og DPC burde bli etablert så fort det var mulig.
Direktør Holter skriver noen dager senere til konsul Duborgh og sier at han etter samtale med rette vedkommende i banken, har forstått at Duborghs antydede ordning hadde «gjort stor virkning». Holter gjør igjen et økonomisk overslag der han kommer til at hvis man først nedskrev aksjekapitalen i begge selskaper med femti prosent, ville sammenlikningen hva anleggskost angikk, bli kr. 134,- pr. tonn for Ce-No og kr. 80,- for DPC. Det må dog bemerkes at han da hadde tatt til inntekt fire millioner kroners avskrivning av Skiensbankens tilgodehavende. (Noe som enda ikke var formelt i orden da han skrev brevet). Med direktør Holters regnestykke kom en fort til at Ce-No måtte avskrive både aksje- og preferansekapital i sin helhet og dessuten nesten en halv million av gjelden.
I midten av mai skrev direktør Holter et kraftig P. M. til Creditbanken. Han gjentok det han før hadde skrevet om de kontingenteringstall som var satt opp mellom fabrikkene for salget på hjemmemarkedet. Skulle man få en objektiv bedømmelse av fabrikkenes verdier, kunne man ikke gå ut fra mer eller mindre fiktive produksjonskapasiteter. Det avgjørende var de faktiske produksjonspriser og hvilke muligheter den enkelte fabrikk hadde for å bli av med sin produksjon. Før en nøytral fagkommisjon vurderte disse avgjørende faktorer, «kan man vel neppe vente at våre aksjonærer og våre øvrige kreditorer der kommer etter D. n. C's interesser, godvillig skal oppgi 90% av sine verdier, samtidig med at preferanseaksjonærer og uprioriterte kreditorer i Ce-No skal få full dekning».
Direktør Holter gikk så over til å vurdere de enkelte fabrikker. Han hevdet å ha adskillig innsikt i de andre to's forhold fordi han hadde undersøkt kalksteinsforekomstene i Lier før Ce-No ble stiftet og han hadde vært sousjef hos driftsbestyreren på Slemmestad. Hans respekt for de to andre fabrikkenes effektivitet var ikke overveldende. Han tok igjen frem de tallene som var stipulert i forbindelse med nydannelsen og konkluderte med at det ville gi CPC en overpris i forhold til DPC på 42 prosent og Ce-No hele 61 prosents overpris. Det gjenstår da, skriver han til banken, å undersøke om de to fabrikker skulle besitte produksjonstekniske eller kommersielle fordeler som berettiget en slik overpris. Han kom så absolutt til at det ikke var tilfellet. CPCs hovedfortrinn var at de gode årene ga anledning til å legge opp fonds og redusere rentebyrden. Ellers er argumentene en gjentagelse og forsterkning av de som var anført av direksjonen i DPC og som før er sitert. Dessuten ser han konsul Duborghs forslag som en brukbar løsning for Ce-No's vedkommende. Nær sagt mer karakteristisk for Holter enn for situasjonen er det når han skriver til banken at når det var antydet at det kunne bli priskamp med CPC: «Om utfallet av den er jeg ikke i tvil; vi har i den henseende intet å frykte.»
Til Duborgh hadde han en måned tidligere skrevet ...«at vi helst ville arbeide alene og i fred, da skulle vi nok til sist sette først Ce-No og så de andre til veggs.» Modige ord av en mann hvis fabrikk nettopp hadde avsluttet et regnskap med tre millioner i underskudd og overfor et foretagende som hadde hatt like store overskudd de siste årene som Dalen betalte bare i renter. Men det må også stadig erindres at det var Holter som tok initiativet til samarbeid og som i praksis viste at det var en linje som førte frem.
Forsøket på å få i stand en sammenslutning av samtlige tre fabrikker førte ikke frem. En kan da spørre hvorfor det er viet så vidt inngående omtale. Svaret er at disse forhandlingene kaster lys over ikke bare cementindustriens forhold i «hine hårde dage». Den var et eksempel på hvorledes vanskene tårnet seg opp, ikke minst for bankene og hvorledes det ble arbeidet på spreng for å finne løsninger slik at ikke hjulene stanset. Det er viktig å holde seg for øye at uroen ved at et eller annet foretagende måtte innstille, forplantet seg som ringer i vannet over det økonomiske liv i sin helhet. For en bank var det således ikke en helt god løsning om bedriften i Lier måtte innstille, selv om i og for seg tapet på engasjementet ikke var så overveldende. Det må også være klart at cementindustrien på det daværende tidspunkt ikke lå tyngst i vannet. Det skulle enda komme dager da lavtrykket ble vel så trykkende.
| Utdrag (s. ) fra: Kåre Fasting og Fr. Gartmann: Dalens egne år 1916-1968. - Brevik 1980 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |