Fra: Dalens egne år

Mens vi venter

av Kåre Fasting og Fr. Gartmann

Ved siden av sine mange direktebeslutninger i forbindelse med anleggsdriften, hadde administrasjonen og direksjonen nok å ta seg av.

For å ta utgangspunktet, kalksteinen først, ble det etter hvert ervervet eiendommer og rettigheter til å ta ut kalkstein på vel skikkede steder. Til å begynne med var man innstilt på bare å erverve det som Wankel og Holter hadde overdratt ved selskapets stiftelse. Det var eiendommer osv. som i alt kostet kr. 350.000.

Da produksjonen kom i gang, var eiendommer og rettigheter kommet opp i mer enn det dobbelte, stort sett til beløp som prisstigningen ikke hadde fått herje alt for voldsomt med. Et par år senere karakteriserte direktør Holter de kalksteinsfelter som DPC rådde over som den «alt overveiende del av de kalksteinsleier som er skikket for denne industri i det sørlige og vestlige Norge». Med denne industri mente han ikke bare cement, men også karbid og salpeter. Nå var jo Holter ganske raus i sine anførsler til fordel for Dalen, men han hadde dekning for at det dreide seg om felter til 15-18 millioner tonns mektighet - i fabrikkens umiddelbare nærhet.

Mange beslutninger viser at direksjonen regnet med en langt tidligere oppstart enn det ble; men det må gjentas at selv om leveransen fra Krupp var skjedd raskere, ville produksjonen bare muligens vært i gang ett år før.

Direktør Holter, hans medarbeidere og styremedlemmene ville under ingen omstendigheter at oppstartingstimen skulle komme på dem som julaften på kjerringa. Blant de ting som vakte bekymret oppmerksomhet, var spørsmålet om kull. I brevet der Krupp takker for bestillingen - i mai 1916 - refereres til spørsmålet om kull.

«Skulle kulltilførslene p. g. a. krigsforholdene volde vansker,» skriver Krupp, «er vi beredt til så godt vi kan å hjelpe til med å lette tilførslene av tyske kull, hvis De forplikter Dem til ikke å levere cement til fiender av Tyskland.» Av dette kan en slutte at Krupp i 1915/16 var overbevist om at leveransen av fabrikken skulle skje forholdsvis fort - alle ønsketenkte jo at krigen ikke ble av lang varighet

På den annen side må en si at det var et gode at noen avtale om kull fra Tyskland ikke kom i stand. Tiltakene mot de nøytrales import ble stadig hardere etter som den engelske blokaden strammet til. Den britiske legasjon i Kristiania utviklet seg til et slags forsyningsdirektorat med negativt fortegn, som gransket alle mulige opprinnelsespapirer. Meget av f. eks. det elektriske materiell som ikke kunne fås fra Tyskland, ville vært fanget i blokademaktenes lange armer. Dette er spekulasjoner, men en kan regne med at briter og franskmenn hadde sine øyne rettet mot en så stor leveranse fra selveste Tykke-Berthas far. I relasjon til dette er det forbløffende å se at man i september 1917 uten videre besluttet å kjøpe tre tusen tonn kull fra England for levering med tusen tonn pr. måned fra oktober, altså ferdig levert i desember. På dette tidspunkt var Norges Statsbaners fyrbøtere hardt belastet med å holde lokomotivene i gang ved hjelp av ved. Enda mer forbløffende er det at det i november forelå lisens fra den britiske legasjon på import av halvdelen av det nevnte kullparti.

For ikke å glemme den onde verden vi levde i utkanten av, kan påpekes at denne høsten 1917 kom de siste zeppelinerangrep på London, og for hele året var tallet av slike fremstøt mindre enn i 1916. Våren 1917 hadde Tyskland fått et nytt bombefly som i klarvær, midt på dagen, nådde inn over London - fjorten fly deltok i angrepet og drepte 162 mennesker. Våren 1918 ble det britiske flyvåpen omorganisert, slik at hær- og marinefly ble slått sammen til en enhet, det sagnomsuste Royal Air Force. RAF begynte i juni 1918 systematisk bombing av mål i Ruhr. Så langt øst som til Magdeburg strakk ikke flyenes aksjonsradius, og med tanke på de nære ting, var på det tidspunkt det meste av cementfabrikken skipet. For øvrig noterte zeppelinerne seg i alt for fem hundre drepte, mens de tyske bombeflyene over et langt kortere tidsrom fikk gjort det av med bortimot tusen mennesker. De britiske og franske flyangrep kostet over 1700 tyskere livet. Disse faktiske data omkring denne krig som nå også i høy grad hadde sivilbefolkningen som mål - blant annet ved den uinnskrenkede u-båtkrig og den skånselløse blokade, skapte redsel og en fantasifull litteratur. Krigen sluttet før fantasteriene ble virkeliggjort, men da tråden med stor konsekvens ble tatt opp i verdenskatastrofe nr. 2, overtraff jo dens redsler alt hva fiction-skribentene hadde forutsett. Flyangrepene over sivile områder var med på å skape en forestilling om at de materielle ødeleggelser var større enn de virkelig ble, og dette førte igjen til en overvurdering av de behov som ville melde seg i gjenreisingen. Den fortsatte jobbing i skipsaksjer etter at våpenstillstanden var etablert, var et utslag av denne oppfatning. Troen på en umiddelbar økning i etterspørselen etter bygningsmaterialer og da ikke minst cement, var bestemt av det samme. Prognosen ble forøvrig også forstyrret av klassekamp og revolusjon - et forhold som ikke skal utdypes her.

DPC's første cement

I Dalen begynte man endelig, tre kvart år etter at krigen var slutt og de siste leveranser fra Krupp var kommet, å nærme seg det etterlengtede tidspunkt da produksjonen kunne settes i gang. Det første dokument som angår fremstilling av cement i Dalen (forsøk), er datert 28. juni 1919 og signert B. A. Loe. Dokumentet har overskrift «Cementanalyse» og det fremgår at fremstillingen av prøven har foregått en fjorten dagers tid tidligere. Foruten analysen av cementen, er det nemlig dokumentert den fysiske prøve med kokeprøve to uker etter brenning. Bindetiden begynte to uker etter og ble avsluttet etter 14 timer. «Ikke tilstrekkelig cement for 7 dagers trykprøve» og «Den lange bindetid skyldes at vi med den forhåndenværende lille mølle ikke var i stand til å male så at vi fikk tilstrekkelig «fint mel»».

Den første tyske montør var kommet straks før jul 1918 og ut over våren 1919 kom flere montører fra verkene i Tyskland. Forholdsvis rikelige mengder av kull var kommet, prisen lå omkring åtti kroner pr. tonn - enda var prisen på kull ikke nådd toppen.

Fagfolk til å sette i gang cementfremstillingen i fabrikkmessig form rådde ikke selskapet over, og midtsommers kom en tysk ingeniør og to rotérovnsbrennere som skulle lære opp de ulærte, foruten at fabrikken hadde sikret seg en del fagarbeidere.

Mandag 27. august 1919 ble de to rotérovner tent. Alt hva en forutseende ledelse kunne foreta seg, var gjort. Det hadde ikke skortet på penger. Med et bittert smil kunne Holter og Hauge minnes den tapre vei-ingeniøren som tidligere er sitert og som allerede flere år før hadde sagt at cementfremstilling i moderne tid bare var et rent økonomisk spørsmål.

I et brev en del år senere fra Holter til formannen i styret for Den norske Creditbank, grosserer H. P. Krag, skriver Holter at det tok ca. fem år å få produksjonen opp henimot hva den var beregnet til.

«Vi har jo hatt særdeles mange vanskeligheter å kjempe med fordi tyskerne, da de omsider leverte maskinene, sendte oss det reneste krigsjuks, som vi så å si totalt måtte ombygge før vi omsider fikk maskineriet i den stand som det burde være.»

Situasjonen slik den fortonte seg den fortvilende høsten 1919, var at de enkelte ledd ikke passet til hverandre. Råmøllene klarte ikke å produsere tilstrekkelig mel. Med råmelssiloene fulle, kunne man holde begge ovner i drift 3-4 dager, hvoretter den ene ovn måtte stoppes i 4-5 dager mens siloene fyltes igjen. På fire måneder ble det produsert noe over 85 000 fat eller bortimot 15 000 tonn. Med de priser en fikk tillatelse av prismyndighetene å ta (kr. 37,50 pr. fat) cementmangelen var meget stor - var det dog en salgssum på adskillig over tre millioner kroner. Emballasjen var jutesekker og tretønner - en kostbar innpakning får en si, men utgjorde likevel bare bortimot to prosent av salgsbeløpet

Med direktør Holters temperament kan en lett tenke seg at han ikke lot Krupp være i uvitenhet om de manglene som så katastrofalt rammet produksjonen da den så vidt var kommet i gang. - Ekko av hans opphisselse lyder jo tydelig nok i brevet til H. P. Krag. Holter selv og hans ingeniører hadde klart for seg hvilke mangler som klebet ved anlegget: Steintørkenes kapasitet var knapt halvparten av hva som var nødvendig for å holde fabrikken i full drift. Ovnsmatingen var umulig, det kom enten altfor meget eller ingenting. Råmelmøllenes kapasitet var knapt en tredjedel av det nødvendige, og produktets finhetsgrad kunne ikke kontrolleres. Spindelknusernes produkt var altfor grovt for møllene, og dessuten var det en rekke mindre feil som alle virket som kjepper i hjulet.

Det fortvilende var jo at ledelsen i Dalen så å si så millionene rulle fra seg. Hvis man fra den sene oppstarten likevel var kommet opp i noe bortimot den forutsatte produksjon, ville cement til et tredobbelt beløp av det nevnte med letthet latt seg selge.

Hvor stor cementmangelen var, fremgår nemlig bl. a. av en advarsel som Kristiania materialprøveanstalt fant det nødvendig å sende ut i slutten av 1920 (da var for øvrig boomen over):

«I den senere tid har undertegnede anstalt hatt anledning til å undersøke en hel del enten aldeles ubrukbar eller høyst tvilsom cement, likesom det stadig har foreligget forespørsler om grunnen til feilstøpninger, dårlig binding og andre klagemål.»

«Kristiania materialprøveanstalt tillater seg derfor å tilrå forsiktighet ved anvendelsen av cement av ukjente merker, særlig overfor de sorter der betegnes som «naturcement». Disse er surrogater uten cementegenskaper.» (T. U. november 1920.)

Det bør tilføyes at surrogatene ikke var av norsk opprinnelse og Dalen Portland Cementfabrik hadde fra første stund det faste siktepunkt at produktet skulle være et kvalitetsprodukt uten variasjoner i konsistens eller med hensyn til andre egenskaper.

Ikke mange ukene etter årsskiftet 1919/20, kom da også en av Krupps mest betrodde spesialister på cement-maskineri-området og gikk gjennom hele maskinparken og noterte seg feilene. Etter ham igjen kom en mekaniker som ledet Dalens egne folk under arbeidet med forskjellige rettelser. På lengre sikt var det en fordel at de norske mekanikerne fikk inngående kjennskap til maskinparkens oppbygging og sammensetting. Med rette kunne direktør Holter siden anføre at hans folk, både mekanikere og fagarbeidere var et aktivum som - selv om det ikke kunne føres på noen konto, var et meget vesentlig argument for ikke å gi opp det hele. Det samme gjaldt ingeniørene og funksjonærene for øvrig.

Mange barnesykdommer

I de før nevnte erindringer som B. A. Loe har nedtegnet, er året 1920 omtalt på følgende måte:

«Året 1920 må vel sies å ha vært et av Dalens vanskeligste. Møllene var driftens største smertensbarn. Liten ydelse med mange stopp på grunn av et eller annet. Forbruket av smøremidler var enormt, ca. kr. 4.000 pr. uke. Ovnsmatingen var det umulig å kontrollere, enten alt for meget eller alt for lite. Det var fire mann på hvert skift til å passe dette arbeidet og enda ble tilførslene meget ujevne. Den høye temperatur av ovnsgassene gjorde at det fuktede mel brente seg fast i nedløpsrørene og tettet disse.

Et annet forhold som forårsaket tap av ovnstimer, var at nedfallsrennene fra ovnene til kjøleren brente opp. Da en jevn ovnsdrift er av største betydning både for økonomien og kvaliteten, måtte dette rettes. I denne forbindelse må nevnes et navn. Verksmester Karl Strøm i plateverkstedet laget både vannkjølte tilførselsrør og nedløpsrenner. Disse rør og renner er i bruk den dag i dag og deres verdi for Dalen kan aldri settes for høyt.»

Dalen, en gang fjordenes perle, påkalte nå, da produksjonen var kommet i gang, oppmerksomheten i Brevik og Stathelle av en helt annen grunn: støvplagen. Det drysset inn klager og protester i avisene og jammerlister ble lagt ut. Den høye temperaturen på gassene bevirket en mindre god støvoppsamling, og de mange skriverier kulminerte i saksanlegg med krav om erstatning.

Da støvoppsamlingsanlegget ble tatt i bruk sommeren 1920, ble det for det meste slutt på klagene, i alle fall lød de ikke så unisont lenger. Det var jo støvplagen som hadde fått professor Cottrell til å sette i gang sitt arbeid med kalianlegget og da dette kom i virksomhet, ble støvforholdene meget bedre. Ingen cementfabrikk har hittil greid å eliminere støvet helt, men med store omkostninger er man nå kommet langt på vei. Hva saksanleggene angår, slapp DPC forholdsvis rimelig fra det. De samlede erstatningsbeløp for to søksmål ble mindre enn tre tusen kroner.

En meget stor forbedring med hensyn til støvplagen ble det da det i 1926/27 ble bygget et røkgassrenseanlegg, det såkalte vasketårn, en oppfinnelse som skyldtes direktør Holter.

Arbeidet med å gjøre produksjonen så vidt mulig jevn og svarende til forutsetningene, fortsatte med stor energi. I slutten av 1920 kom en større hammermølle og møllenes ytelse førte til en forholdsvis betydelig oppgang i årets to siste måneder. I motstrøm av konjunkturer, pengevanskeligheter og stans på grunn av streik eller lockout, fortsatte utbyggingen av bedriften, med nye bygninger for administrasjon, laboratorier og tegnekontorer. Bedriftens egne folk var etter hvert kommet så godt inn i virksomheten at de i 1922 kunne gå i gang med en radikal ombygging av møllene. Den første het senere «den hjemmelagede mølle» og siden tok man en mølle ad gangen. I 1923 lyktes det å få kontroll over råstofftilførselen, hvilket førte til en besparelse på seks mann samtidig med at klinkerens kvalitet ble forbedret. I 1921, det året som kalles storstreikens år, var det stans i 18 uker, og på høstparten ble det dessuten stans på grunn av en brann i kraftsentralen. Alt tatt i betraktning var produksjonstallene slett ikke dårlige. Med de vansker som er omtalt for 1920's vedkommende, nådde en likevel opp i en produksjon på nesten fire hundre tusen fat Storstreikens år ble det hundre tusen fat mindre, men i de følgende årene begynte tallene å nærme seg de som var forutsatt ved stiften. I betraktning av de mange uforutsette økonomiske problemer som omtales i neste kapitel, er det nesten heroisk at direktør Holter og advokat Hauge greide så å si å vriste ut de nødvendige penger. Sommeren 1924 ble det forberedt moderniseringen av arbeidet i steinbruddet. Det ble bestilt knuser, gravemaskin og dampskuffe. Året etter var de nye arbeidsmaskinene på plass, og niende juli 1925 en merkedag blant mange merkedager - var hele apparatet i sving. Alt gikk prikkfritt fra første stund, skriver B. A. Loe. Den mann som hadde hatt mest betenkeligheter ved skuffen sa: «Jeg tar av meg hatten for skuffen.» Med håndlasting behøvdes 110-115 mann pluss to stigere og to kontrollører. Ved hjelp av de nye maskiner kunne det samme arbeid utføres av én stiger og tyve mann pluss en 250 HK elektrisk motor og ca. 1 tonn kull pr. dag.

De mange forbedringer slo i 1925 ut i en produksjon som var mer enn dobbelt så stor som den i 1920 - over åtte hundre tusen fat, eller bortimot 140 000 tonn. Månedsrekorden falt på oktober med over 12 000 tonn. I 1928 ble det en enkelt måned produsert 13 600 tonn. Men årsproduksjonen det året var, av grunner som ikke skyldtes bedriften, bare noe over 34 000 tonn, ikke stort mer enn halvdelen av begynnerårets.

Hvorledes de forbedringene som for en stor del var utført av DPCs egne ingeniører og arbeidere slo ut i effektivitet, anskues best ved tallet arbeidstimer som gikk med. For å fremstille - med blod, svette og tårer - de ca. fire hundre tusen fat i 1920, (68 000 tonn), medgikk 2 400 timer. Ved fremstilfingen av mer enn det dobbelte kvantum i 1925, bruktes mindre enn halvparten så mange timer, eller litt over tusen arbeidstimer. For nå å sirkle inn det sørgelige kapitel som er det neste, skal det nevnes at produksjonsprisen inklusive emballasje, renter og generalomkostninger, var kr. 26,31 pr. fat (kr. 154,70 pr. tonn) i 1920. I 1925 var tallet brakt ned til kr. 10,64 pr. fat (kr. 62,60 pr. tonn). Arbeidslønninger og lønn i det hete tatt var jo gått betydelig ned, men ikke så meget at det tilsvarte nedgangen i produksjonsprisen på cementen. I 1928 da man som nevnt en enkelt måned hadde topp-produksjon, var produksjonsprisen, alt inklusive, brakt ned til kr. 6 pr. fat, (kr. 35,30 pr. tonn), mens årsproduksjonen bare ble på 34 000 tonn - en bunnrekord. Det som tallene dog viser med triumferende tydelighet; er at fabrikken, etter å ha gått gjennom en skjærsild av venting og skuffelser hva maskinutstyret angår, virkelig under normale forhold i høy grad hadde livets rett.

Overbevisningen om det må ha vært som en ustanselig vitamininnsprøyting for direktør Holter og advokat Hauge. At Den norske Creditbanks styre og sjef, etter hvert kom til det samme resultat, om enn nølende, skal påvises i neste kapitel.