Fra: Dalens egne år
Det er forbausende å se hvor lite avisene inneholdt om det nystartede Dalen Portland Cementfabrik. Små notiser i forskjellige aviser hadde meldt om det som var i emning - selv den lokale presse stillet seg nesten taust avventende. Norges Handels- & Sjøfartstidende hadde en en-spalte notis om at selskapet var stiftet og brakte navnene på direksjonens medlemmer. Krigen og den dertil knyttede nøytrale skipsfart med kjempemessige avanser og luftige prosjekter, tok det meste av spalteplassen. Ansvarlige aviser var vel på det rene med at meget at dette som ble startet både hadde rot og topp i tiden. Men det er likevel merkelig at et millionforetagende som ville bringe norsk cementproduksjon opp i nesten det dobbelte av den eksisterende, ikke fanget mer oppmerksomhet.
Styret som generalforsamlingen hadde valgt, konstituerte seg allerede samme dag og valgte advokat Harald Hauge til formann. Hauge var rundt femti år, hadde over tyve års erfaring som praktisk jurist og allerede deltatt adskillig i den industrireising som var tatt til etter århundreskiftet. Han var sindig og nøktern, men hadde som den femten år yngre administrerende direktør Alfred Holter, en usvikelig tro på at Dalen P.-C. ville bli et nyttig og rentabelt foretagende. Langt på vei var han et nøkternt korrektiv til Holters idémyldrende fantasi, og i de år som kom - der det etter hvert ble mange dager hvorom «Man kan sige de behage mig ikke» - var han de facto økonomisk direktør.
Det var mange beslutninger å fatte på de første dagenes direksjonsmøter. Først og fremst gjaldt det å sikre seg habile folk i de ledende stillinger, noe som for øvrig var forberedt allerede før generalforsamlingen. Som anleggsbestyrer ble ansatt ingeniør E. Stig som allerede hadde vært i virksomhet da de forberedende planeringsarbeider ble påbegynt i mai, og som maskiningeniør B. Bahnson.
Karakteristisk for hvorledes man anså den begynnende prisspiral er det at begge allerede ved ansettelsen fikk et dyrtidstillegg på 20 prosent. Omtrent samtidig kom kjemi-ingeniør B. A. Loe inn i virksomheten. Han med-opplevde de mange omskiftelser både på den produksjonsmessige sektor og når det gjaldt de økonomiske problemer. Da direktør Holter senere ble opptatt av mange nødvendige utenlandsreiser både for å selge Dalens produkter og for å megle frem mellom de europeiske cementprodusenter, var det hr. Loe som hadde den daglige ledelse, og han ble tilsatt som driftsbestyrer.
På de første direksjonsmøtene forelå mange tilbud fra eiendomsbesittere i det som kunne kalles Dalens oppland eller interesseområde. Prisene var enda etter måten rimelige og den administrerende direktør fikk fullmakt til å anvende en del midler bl. a. til å kjøpe eiendommer som kunne være skikket til formanns- og arbeiderboliger. Det ble også på det første møte vedtatt å sikre en kontrakt om uttak av leire i Fjærekilen ved Porsgrunnselva. Forutsetningen var at man skulle benytte kalkstein og leire, en forutsetning man etter kort tid besluttet å omgjøre, hvilket omtales nærmere nedenfor.
Dalen var jo bare en liten uberørt plass - til isforretningen og det kalkbrenneriet som hadde vært i drift trengtes ikke så mange mennesker. Nå skulle det bygges opp et helt industristed, og i første omgang ble det som ovenfor nevnt tatt skritt til å skaffe formanns- og arbeiderboliger. På et styremøte i november ble det besluttet å kjøpe 30 mål grunn av Ørvik til byggetomter og å oppføre fire fire mannsboliger på den innkjøpte eiendom Mikkelsrønningen. Arkitekt R.E. Jacobsen som for øvrig var blant innbyderne ved aksjetegningen, ble gitt i oppdrag å utarbeide tegninger til administrasjonsbolig i forbindelse med funksjonærmesse og dessuten tegning til bolig for den administrerende direktør. Den konstituerende generalforsamling hadde overlatt til styret å treffe beslutning om når og om man skulle gå til bestilling av en tredje rotérovn og direksjonen vedtok å avslutte kontrakt med Krupp om en slik. Den samlede kontraktsum ble da 1,2 millioner kroner.
På direksjonsmøte 9. november 1916 ble det ytret visse bekymringer for leveransene av materiellet fra Krupp. Det var på forhånd tilsynelatende en vanntett avtale at rotérovner og alt som hørte med - i alt over hundre maskindeler kunne sendes umiddelbart etter at den konstituerende generalforsamling var holdt. I virkeligheten trodde man at alt sammen lå ferdig pakket i Magdeburg og bare ventet på startsignalet. Krupps første ekspert på cementfabrikk-bygging var i Norge i april måned og fant beliggenheten i Dalen meget gunstig. Allerede 6. mai bekreftet Krupp bestillingen og takket «bestens für diesen Auftrag:». Det gjaldt da de to første rotérovner med tilbehør og med en ytelse garantert på fra 325 til 340 tonn ferdig P.-C. pr. dag. I denne ordrebekreftelsen er også inntatt betalingsbetingelsene som fastsatte at 1/3 av salgssummen på 861.000 kroner skulle betales seks uker etter at den konstituerende generalforsamling var holdt. I balansen for 1. januar 1917 er Krupp debitert med litt over seks hundre tusen kroner, men til da var intet maskingods kommet
Umiddelbart før selskapets start var direktør Holter i Magdeburg hos Krupp og en måtte gå ut fra at han da hadde fått inntrykk av at fabrikken lå ferdig til å sendes. I Krupps alminnelige leveringsbetingelser som fulgte som bilag til anbudet av 29.4.16, er det blant annet tatt forbehold for «höhere Gewalt» (Force majeur), for krig og opprør.
Men samtidig var det altså gitt tilsagn om øyeblikkelig levering fordi man faktisk hadde liggende en ferdigpakket fabrikk som en må formode at Holter har fått besiktige da han var i Tyskland i juli 1916. Hva eller hvor meget av denne fabrikken som etter hvert ble sendt; er ikke godt å si. I et brev vel ti år senere, skriver Holter bl. a. om de vansker som oppsto «fordi tyskerne, da de omsider leverte maskinene, sendte oss det reneste krigsjuks, som vi så å si totalt måtte ombygge .... » Det har i overleveringen vært lagt overveiende skyld på Krupp for den uventet sene ekspedisjon, men forholdet er noe uklart, og det som i alle fall er på det rene er at det, selv da man kom til rolige forhold, aldri var tale om å gjøre ansvar gjeldende for forsinkelsen. Sikkert er det at det på siste direksjonsmøte i 1916 forelå. Ausfuhrbewillung fra den tyske Reichskommissar für Ausund Einfuhrbewilligung, datert 15. desember 1916.
I samme møte ble det besluttet å ansette ingeniør H. Andresen som kontrollør ved ekspedisjonen av maskingodset fra Magdeburg, med forpliktelse til å innsende rapport minst to ganger ukentlig. Videre ble det besluttet å la maskingodset ekspedere hurtigst så vel på Elben som pr. jernbane, «det siste i størst mulig utstrekning». Det er i og for seg ikke underlig at forholdet med leveransene vakte «diskusjon og uro» som det uttrykkes, og for å følge linjen videre kan det refereres at det i løpet av 1917 ytterligere ble satt to mann i virksomhet med å påskynde leveransene. Bl. a. ble ingeniør Thv. Heyerdahl som hadde god kontakt med Krupp, engasjert for å søke ekspedisjonen påskyndet
I januar 1917 forelå disposisjonstegninger fra Krupp for cementmøller, råmel- og blandesiloer, cementsiloer og pakkerianlegg med tilhørende bygninger. Det måtte allerede nå være på det rene at antydningen om at fabrikken skulle være i drift ti måneder etter at selskapet var stiftet, var en altfor optimistisk timeplan. Selv om Krupp hadde begynt å levere utstyret høsten 1916, ville forberedelsene i Dalen ikke greid å holde tritt med leveransene. Dessuten var det jo et temmelig mangslungent anlegg som skulle gjennomføres, likesom det var adskillig som skulle skaffes til veie utenom det som var kontrahert hos Krupp. Til anlegget hørte bl. a. motorer for drift av de forskjellige møller. Anbud på disse motorene forelå i januar 1917 og betingelsene fra kjøperens side bidrar til å karakterisere tidenes trykk: Foruten vanlig løpende mulkt for tidsoverskridelse, måtte den som fikk anbudet gi betryggende erklæring om at han hadde det nødvendige råmateriale etc. ved kontraktens inngåelse og at dette skulle benyttes til oppfyllelse av kontrakten.
Nå først var man kommet så langt at det kunne innhentes anbud på fundamenterings- og jern-betongarbeider samtidig med at et konsulentfirma ble overlatt å foreta de nødvendige belastningsoppgaver. Først ved begynnelsen av 1917 kunne en dessuten gå i gang med bygging av kai en pelekai på, til å begynne med, femti-seksti meter.
I løpet av 1917 ble den gamle kalkfabrikken revet ned og en ny bygget opp. Kontrakten med Norsk Hydro om kalkstein-leveranse ble fornyet i utvidet form. Et lyspunkt i ventetiden var det at kalkproduksjonen hadde gått med overskudd, selv om det etter måten var lite. Man ga seg tid til å kontrahere telefonanlegg; i forhold til de etter hvert svulmende tall, var det en rimelig investering: 2.500 kroner med 40 linjer.
Tallene svulmet opp. Sammen med ingeniør M. Abel utarbeidet direktør Holter et halvt år etter at selskapet var stiftet, et omkostningsoverslag som viste en sluttsum på en million kroner mer enn det opprinnelige, nøyaktig 4,39 millioner kroner. Det ble da nødvendig å gå på lånemarkedet. Skien og Oplands Privatbank hadde gitt tilsagn om et obligasjonslån på 800 000 kroner. Det var denne banken som hadde forstrukket det vordende selskap med kr. 50.000. Banken var ikke stor, men foreløpig og et par-tre år fremover hadde den nok å rutte med og var glad for å ha det store foretagendet i Dalen som kunde. Men det trengtes mer enn de 800.000 kroner. For sikkerhets skyld tok man sikte på et pantobligasjonslån på 2.200.000 kroner. De resterende 1,4 millioner kroner ble skaffet til veie gjennom Johs. Helvik, Bergen, som hadde vært meget aktiv ved aksjetegningen. Bergens Privatbank deltok med kr. 750.000 og resten ble tegnet av fire finansmenn i Bergen.
Før dette lånet var brakt endelig i havn, var grunnlaget for omkostningsoverslaget av februar 1917 forrykket, det vil si man måtte plusse på ytterligere mer enn en million kroner til 5,5 millioner. Representantskapet hadde vært innkalt i mai, uten at det later til at man syntes kalkylen var urovekkende, det som i første rekke var til behandling var en tilføyelse i vedtektene om at direksjonen skulle godkjenne overdragelse av aksjer.
Det nærmeste siktepunkt var å få i gang første rotérovn. Det var nå kommet - i september 1917 - ca. 500 tonn maskingods fra Krupp av en samlet leveranse på ca. 1800. Selv til den første ovn, eller rettere det den skulle mates med, manglet man adskillige deler, og det ble drøftet å forsøke forskjellige møller fra norske verksteder. Arbeidsforholdene var imidlertid så vanskelige at en foreløpig fant det mest formålstjenlig å vente og se om ikke de fornyede purringer på Krupp skulle gi resultater.
Når det ikke ble gitt uttrykk for særlig bekymring blant de som hadde deltatt i innbydelse og tegning til DPC, må en ha for øye at adskillige av interessentene var særlig orientert i shipping. Der foregikk nå en konjunkturgalopp som få riktig hadde oversikt over. Bare som en kort karakteristikk kan nevnes at et skip som i 1914 var kontrahert ved et norsk verft og enda sto på beddingen, skulle bygges til fast pris for kr. 350.000. Gennom mange hender var det i 1917, før det tok til sitt element, kommet opp i mer enn den tidobbelte pris.
Karakteristisk for tiden er det at direktør Holter våren 1917 ble bemyndiget til å kjøpe inn proviant for å sikre arbeidsstyrkens matbehov den kommende vinter. Arbeidsstyrken var da 150 mann og slik forholdene artet seg, ble det ikke mulig å sette inn større arbeidsstyrke før i februar 1918, da man kom opp i 250 mann. En del av de 150 var beskjeftiget med å rive ned den gamle kalkfabrikken og sette opp den nye. Etter at belastningsoppgavene var kommet fra Krupp i begynnelsen av 1917 og et konsulentfirma hadde arbeidet med saken, ble entreprenørfirmaet a/s Høyer Ellefsen tilsatt som hovedentreprenør for denne del av anlegget Det viste seg å være mer komplisert enn man til å begynne med hadde regnet med. Grunnen der rotérovnene og fabrikken for øvrig skulle stå, var av den beskaffenhet at det måtte foretas peling praktisk talt over hele området. I begynnelsen av 1918 var bortimot halvdelen av maskingodset fra Krupp kommet. Men det var ikke slik at man - hvis det ellers hadde vært mulig - kunne ha satt i gang den første ovn da. Det som kom var av blandet sortering. Til første ovn manglet diverse møller og transportmateriell, mens det på den annen side var kommet en god del av det som hørte til 2. rotérovn. For foreløpig å gjøre Kruppleveransen ferdig, kan det opplyses at den siste forsendelse av maskingods (det dreide seg om bortimot 200 tonn) kom til Dalen mens direksjonen satt samlet til møte 18. oktober 1918. Det var altså over to år siden selskapet ble stiftet Det var den gang en forutsetning at Krupp var i stand til å levere maskingodset etter hvert som fundamentene var rede, mens - som det het seg i det første exposé til innbyderne - andre leverandører forbeholdt seg 8-10 måneder, uten å ville ta ansvar for eventuelle overskridelser av tidsfristene.
Det unndrar seg refleksjon om noen andre fabrikker kunne vært fortere med leveringen, og under alle omstendigheter ville det ikke vært mulig å oppnå salgsbetingelser annet enn på basis av glideskala. Dalens ledelse mistet ikke motet - det viste seg blant annet at den som hadde noe å selge i alle fall ikke møtte avsetningsvansker. Ved årsskiftet 1917/18 var den første nyoppførte kalkovnen tent og i juni 1918 den andre. Begge ovner var i jevn drift etter at de kom i gang, og etterspørselen etter Dalens brente kalk var stadig stigende. I august 1918 ble den ene av møllene satt i gang for produksjon av kalksteinsmel til gjødning, og det ble avsatt rundt 100 tonn pr. dag. Produksjonen ga godt utbytte.
I september 1918 ble DPC for første gang omtalt i Teknisk Ukeblad som bl.a. skrev at cementfabrikasjonen hadde tatt et sterkt oppsving i den senere tid. Før krigen var CPC den eneste, mens Cementfabrikken Norge (Ce-No) kom i gang i 1917. «I den senere tid har det stadig stigende behov for cement i forbindelse med den vanskeliggjorte tilførsel fra utlandet, gitt støtet til anlegg av flere nye bedrifter. Den største som er grunnlagt under krigen, er DPC. Hvilke store dimensjoner en moderne cementfabrikk har, vil man få et begrep om, når man hører at skorsteinen er 70 m høy og 3,5 m i diameter. Lengden på fabrikkomplekset er 220 m.»
T.U. kan meddele at det i september 1918 er beskjeftiget 350 anleggsarbeidere (Høyer-Ellefsens folk inklusive) og at produksjonen «ventes» opptatt allerede til høsten. T. U. motsier seg selv når bladet på den ene side forteller at de to i gang værende fabrikker har gått med innskrenket drift, dels som følge av krigssituasjonen, dels p.g.a. manglende etterspørsel. De statistiske data underbygger ikke dette. CPC hadde omtrent normal produksjon i 1918, med over 700 000 fat, og Ce-No som kom i produksjon i 1917, noterte seg for 150 000 tønner. Importen var gått ned fra 500 000 fat i 1916 til mindre enn 150 000 fat i 1918. (Tønne = fat = 170 kilo).
Sommeren 1918 ble selskapet Nordenfjelske Portland-Cementfabrik stiftet. Det skulle ligge i Rissa og dekke det nordenfjelske behov. «Etter forlydende skal fabrikken samarbeide med Dalen P.C.», skriver T. U. og føyer til at mens aksjekapitalen er skaffet nordenfjells, er direktør Holter ved DPC blant direksjonsmedlemmene. Anlegget skulle settes i gang når forholdene tilsa det.
Forholdene kom ikke til å tilsi anlegg av en fabrikk i Trøndelag, men det var riktig nok at DPC skulle samarbeide med det stiftede selskap.
I direksjonens oversikt over virksomheten i første halvår 1918, blir denne saken omtalt på følgende måte: «Det er lykkedes selskapet å oppnå en overenskomst med A/S Nordenfjeldske P.-C. fabrikk, Trondhjem, hvorved dette siste selskap, som foreløpig ikke vil gå til anlegg av egen fabrikk, overtar vårt salgsagentur for det nordenfjeldske Norge. Selskapet har derved sikret seg den beste støtte for innførselen av vår produksjon, likesom en sådan sammenslutning vil styrke vår stilling likeoverfor de to nu samarbeidende cementfabrikker.»
Foreløpig var det altså bare kalksteinmel til gjødning og brent kalk man hadde å by frem, men for fremtiden var det også annet enn cement direktør Holter mente å kunne skaffe forljeneste på, nemlig kalisalt som jordbruket var stor avtaker av.
I begynnelsen av 1918 hadde Holter kontakt med to forskjellige patentinnehavere i Sverige som tilbød DPC sine metoder til fremstilling av kali på lisensbasis. Direktør Holter ble anmodet om å omkostningsberegne et slikt anlegg og eventuelt gå til kjøp av fremstillingsrett. Imidlertid var han som den årvåkne mann han var, kommet under vær med en amerikansk metode som skulle være patentert før de to svenske, hvilket gjorde deres rettigheter tvilsomme.
Rettighetene til dette patent som kalles Cottrels metode, ervervet DPC i april 1918. Vel et år etterpå holdt direktør Holter foredrag om dette i gruppemøte for kjemi og kjemisk industri under ingeniørmøtet i Trondheim. Hva en slik sidegren av cementproduksjonen kunne komme til å bety, - sett i lys av forholdene dengang, gir Holters foredrag vitnesbyrd om, samtidig som foredraget ellers viser hans usvikelige tro på cementindustriens fremtid i Norge.
Innledningsvis sa han at jordbrukets kalikilder til da dels hadde vært husdyrgjødsel, dels de tyske stassfurtersalter som bl. a. før krigen hadde vært importert i store mengder til USA. Norges forbruk lå rundt 20 000 tonn. Nå var denne import nærmest avskåret for begge de to land, og særlig i USA hadde man arbeidet ivrig med å fremskaffe kunstige erstatningsmidler. Det var mange industrier som kunne fremstille kali som biprodukt, men særlig gjaldt det for cementindustrien, og han ga derfor først et tverrsnitt av denne industris utvikling. Han nevnte først John Smeaton som hadde gitt opp ballen for da hundre og femti år siden, deretter Joseph Aspdin, Joseph Louis Vicat og den engelske verksmester I. G. Johnson som nærmest ved et tilfelle nådde frem til et noenlunde ensartet produkt.
Innførselen av den rotérende ovn i 1890 ble banebrytende for utvikling av den virkelige storindustri og Tyskland kom frem i første rekke, foran England som til da hadde vært dominerende. I Tyskland var kapasiteten omkring 1917 8,5 mill. tonn, og i USA 16 mill. tonn, en fordobling 94 ganger på 22 år. Den moderne cementfabrikk hadde full kontroll over brenningsprosessen; takket være rotérovnen og det moderne møllemaskineri fikk man nå det produkt som kjennes under navn av Portland Cement «og som utvilsomt i langt høyere grad enn hittil kommer til å omlegge all bygningsvirksomhet.»
Det hadde lenge vært iakttatt, sa Holter videre i sitt foredrag, at kalisalter frigjøres under brenningsprosessen, idet den høye kalkgehalt har frigjort en del av råmaterialets kali som er fordampet og er fulgt med røkgassene i så fint fordelt form at de praktisk talt ikke blir slått ned, selv i rett betydelige støvkammer.
Sagt på en annen måte, vil det si at støvet kommer ut av skorsteinen og fordeler seg over eventuelle hager og boliger i nærheten og er en plage ikke minst for fruktdyrkere og husmødre.
Dette var en parentes, direktør Holter sa ikke det, men han fortsatte:
Det var her som så ofte ellers tilfeldigheten som ga støtet til nyttiggjørelsen av disse salter, idet professor i fysikk ved Califomia's universitet, Fr. Cottrel med heldig resultat hadde utført en rekke eksperimenter med å rense gassene fra smelte- eller røstningsprosessen ved hjelp av høyspent elektrisitet. Dette arbeid ble fortsatt videre ved The Riverside Portland Cement Co. for om mulig å fjerne støvplagen fra de store appelsinplantasjer som lå omkring fabrikken. Etter meget arbeid kunne selskapet i 1912 sette sitt første anlegg i drift.
Det viste seg at det oppfangede støv inneholdt ca. 12% vannoppløselig kalioksyd, i det vesentlige som svovelsurt kali. Alle eksperimenter og anleggets utførelse ble forestått av The Western Precipitation Co., Los Angeles, som hadde overtatt utnyttelsen av Cottrels patenter. Da krigen kom, tok det amerikanske landbruksdepartementet seg av saken og det ble laget en rekke anlegg etter Cottrels metode.
Holter kunne opplyse at Dalen var det første selskap i Europa som hadde opptatt Cottrels metode og han kom i den forbindelse inn også på cementproduksjonen i sin alminnelighet. Vårt anlegg, sa Holter, arbeider etter den tørre metode. Råmaterialet består av mørk kalkstein, den såkalte enseritkalkstein utgjør 75% av råmassen og kalifeltspat ca. 25%. Kalksteinsfeltene er beliggende ved fabrikken og feltspatleiene ved Kragerøleden med ca. 2½ times slepetid. Maskinanlegget var beregnet for 900 000 fat, 150 000 tonn, med disposisjon av tomten for den dobbelte produksjon. Til fremstilling av 900 000 fat vil det årlig medgå ca. 240 000 tonn råmateriale som skal formales ned til 10% sikterest på 4900 masker/cm².
Brenningen foregår i 60 m lange rotérovner, 2,75 m i diameter. Ovnene fyres med kullstøv som formales i ovnens nedre ende idet forbrenningsvarmen passerer råmaterialene i motstrøm. Den ferdigbrente cement faller fra ovnen ned i den underliggende klinkerkjøler hvor den bli tilstrekkelig avkjølet til å kunne gå over i transportørene til mølleriet; klinkerens varme benyttes til forvarming av forbrenningsluften.
Gjennom systemet vil det årlig passere av råmaterialer, ferdig cement og kull inntil 450 000 tonn og det sier seg selv at et gjennomført maskinelt utstyr under disse forhold er avgjørende for driftens økonomi, fortalte Holter kjemi-ingeniørene på gruppemøtet i Trondheim i 1919. Han kunne med rette gi inntrykk av at det i Dalen var lagt overmåte sterk vekt på en mest mulig rasjonell og samordnet transport, til beste for en rimelig produksjonskostnad på dette område. Noe om selve fabrikasjonens resultat visste han på det daværende tidspunkt ikke, det var enda to dryge måneder til den første ovn ble tent.
Holter vendte i foredraget tilbake til fremstillingen av kali og regnet med at man ville få 4 kg kali pr. tønne. «Regner man med at den norske cementindustri i noenlunde nær fremtid kommer opp i 2.5-3 millioner fats årsproduksjon, og at kalien blir utnyttet ved samtlige fabrikker så vil kaliproduksjonen praktisk talt dekke det nåværende behov for kali». Tidligere i foredraget hadde han gjort oppmerksom på at prisen under krigen var steget fra kr. 33 til kr. 95 pr. 100 kg.
Da saken var under bearbeidelse året før, hadde Wankel, Hauge og Holter ført forhandlinger med Landbruksdeparternentet som var meget interessert og som hadde garantert full avsetning for kaligjødningen både for 1919 og 1920. Det var videre oppnådd avtale om at det ikke skulle settes maksimalpris på produktet. Departementet sikret også lempelser med import av det nødvendige maskinelle utstyr som alt i alt ville komme på 1,8 millioner kroner. Det var av betydning at de feltspatleiene man hadde sikret seg i Kragerødistriktet var særlig rike på kali.
Anleggsomkostningene var steget. Etter den siste melding om anleggsutgifter til en samlet sum av 5,5 millioner kroner høsten 1917, var man året etter oppe i over syv millioner kalifabrikken ikke medregnet. I motsetning til situasjonen i våre to naboland, der det under første verdenskrig var sporadisk og til dels permanent arbeidsløshet, lyktes det i Norge ikke bare å opprettholde beskjeftigelsen, men å øke den slik at det oppsto press på arbeidsmarkedet.
Forholdene den gang har for det meste i historisk behandling vært gitt en slagside av de usunne forhold som karakteriseres ved betegnelsen jobbetiden. Det bør ikke glemmes at den lukrative skipsfart også gjorde det mulig å sikre import av bl. a. viktige råstoffer til industrien og at vår stilling også ga oss anledning til nyetablering av industri som ikke bare var korthus.
Blant anleggsarbeiderne var det vinteren 1918 adskillig misnøye og arbeidet ble nedlagt uten varsel 2. mai. Direksjonen besluttet ikke å ta opp igjen arbeidet på andre vilkår enn de som gjaldt da arbeiderne gikk fra jobben. Streiken varte i 14 dager, så det ble ikke særlig langt avbrekk, men på den annen side var det enkelte av fagarbeiderne som ikke kom igjen i det hele tatt
Stigningen i timelønn var i og for seg ikke så skremmende - fra åtti øre timen i slutten av 1916 til vel halvannen krone i 1918. Det kan bemerkes at arbeiderne hadde samme timelønn i Dalen som i Kristianiaområdet. Til dette kom dyrtidstillegg med åtte kroner uken for ugifte og tolv kroner uken for gifte pluss kr. 3 for hvert barn.
På direksjonsmøte etter at streiken var avblåst, ble det vedtatt at arbeidstiden skulle innskrenkes til 50 timer pr. uke «på grunn av ernæringsvanskeligheter». Da arbeidet ble regnet for avsluttet ved utgangen av 1919, var gjennomsnittsfortjenesten litt over to kroner pr. time.
Timelønnen kulminerte i løpet av 1920 med kr. 2,68 i gjennomsnitt.
Hverken direksjonen eller representantskap ga uttrykk for noen bekymring over at anlegget var blitt så meget dyrere enn beregnet. Begge instanser slo fast at man hadde fått meget for pengene og næret ikke betenkeligheter ved å se seg om etter mer kapital. Anlegget av kalifabrikken, som kunne kalles et tiltak av nasjonaløkonomisk betydning all den stund man hadde Landbruksdepartementet i ryggen, ga den ytre foranledning til at man like etter våpenstillstandsdagen 11. november 1918, la ut til tegning kr. 2.800.000 i nye aksjer som ville bringe aksje kapitalen opp i 6.000.000 kroner. For nye tegnere ble det satt en kurs av 120%, mens eldre aksjonærer hadde rett til tegning til pari kurs.
Man var, som nevnt, foreløpig ikke kommet opp i større anleggskostnad enn litt over syv millioner kroner. Regnet ut på 900 000 fat svarte dette til en pris av kr. 7,20 pr. tønne, kr. 43,pr. tonn. Det var bare halvparten av det en amerikansk fabrikk av samme størrelse kostet i 1913. Hvis man satte opp en rotérovn til, hvilket ikke ville kreve større planering eller fundamentering, ville produksjonen kunne bli fem hundre tusen fat større og anleggsomkostningene ville synke til kr. 31,50 pr. tonn. Gikk man med på forutsetningen om at cementbehovet var umettet og at våpenstillstanden ville bli avløst av en varig fred, var aksjer i DPC nærmest å regne for gullkantede papirer. Særlig tydelig kom dette frem i sammenlikning med det prosjekt som tre måneder tidligere så dagens lys i form av innbydelse til dannelsen av Nordland P.-C.-fabrik der første utbygging for 150 000 fat var beregnet å koste 4,5 millioner eller 180 kroner pr. tonn i anleggskost. Det var i den forbindelse ikke sagt noe om mulig videre snurr på prisspiralen. Det kunne også med glede slås fast at maskineriet fra Krupp var kommet og at prisen for dette, 1,2 millioner kroner, bare hadde et tillegg på et par hundre tusen kroner i frakt og hundre tusen kroner for den purringsvirksomhet som var foretatt av forskjellige utsendte medarbeidere.
Etter de priser man måtte regne med i slutten av 1918, ville Krupps pris for tilsvarende fabrikk beløpe seg til 4 millioner kroner. Teoretisk sett oppveiet dermed denne merverdi mer enn det forutsette pelearbeid og ellers dyrere fundamenteringsarbeid. Høyer-Ellefsens konto dreide omkring to millioner kroner. Det som var anskaffet av eiendommer og kalkfelter etter starten, var også steget i verdi, prisstigningen fortsatte. Som et lite eksempel kan nevnes at gården Tangen som man i 1916 kunne fått for seksti tusen kroner, nå var ervervet for et beløp femti prosent høyere.
Det viste seg da også at foretagendet hadde både innbydernes og de opprinnelige aksjonærers fulle tillit. Tegningsfristen var satt kort, for de som kunne tegne til pari kurs (tidligere aksjonærer) var fristen mindre enn fjorten dager fra kunngjøringen 16. november. Det viste seg at tidligere aksjonærer hadde notert seg for mer enn det som var utlagt, og Hauge og Holter ble overlatt å foreta nødvendig reduksjon.
Et i og for seg bagatellmessig tegn på at de regnfulle dagene ikke var langt unna, fikk man frempå våren 1919. Det var ikke gjort i en-to-tre å få de siste maskiner på plass og produksjonen i gang. I innbydelsen til tegning av nye aksjer het det at «cementfabrikationen vil i den nærmeste fremtid igangsettes». Nå kunne jo begrepet «nærmeste fremtid» være gjenstand for skjønn og det var der en av tegnerne falt av lasset.
En sersjant i Telemark var aksjonær fra starten av. Ved nyemisjonen tegnet han 25 aksjer til pari kurs og solgte retten til en som var interessert. Selgeren hadde skrevet av fra sirkulæret det ovenfor siterte punkt, samt at «kalifabrikasjonen vil komme det norske landbruk til gode allerede i kommende år.» 1. april nektet sersjantens kjøper å overta aksjene for han hadde vært og sett at anlegget ikke var ferdig, fabrikasjonen ikke kommet i gang. Det kunne således ikke bli cement og heller ikke kali.
Det var jo et i og for seg beskjedent jobbeforetak mannen med tegningsretten hadde gitt seg ut på, men korrespondansen i den forbindelse er i det små et eksempel både på tidsånden - og på det ansvar en mann med et godt navn tok på seg i disse forvirrede tider. Mannen skrev nemlig både til DPC og til advokat Harald Hauge. Til begge adresser skrev han at han ønsket bistand til rettsgyldig å bevise at det som sto i sirkulæret var korrekt. Til Hauge skrev han personlig bl. a.: «Deres underskrift av sirkulæret av 16.11.1918 var meg helt full betryggelse for at alle de deri gitte opplysninger var korrekte; hvorfor jeg med sikkerhet antok å kunne tjene inntil kr. 1000 på affæren. Etter de opplysninger kjøperen har gitt, ser jeg at jeg sannsynligvis må gi avkall på denne fortjeneste, men jeg håper på Deres velvillige bistand til at direksjonen vil annullere min tegning. Jeg kommer til å bli ruinert hvis ikke jeg får solgt eller annullert disse aksjer.»
I skrivet til DPC gjentok han at han ville bli ruinert hvis de gitte opplysningene «ikke rettsgyldig kan bevises å være korrekte så jeg kan tvinge kjøperen til å overta aksjene.»
Og han føyer til: «For jeg har lånt pengene til 1. termin og kan ikke betale min gjeld hvis jeg ikke får solgt aksjene.»
Det norske postvesen fikk i de kommende år mange slike jammersbrev til ombringelse. Det er ikke usannsynlig at dette brevet rant Hauge i minne da han senere kjempet som en løve for at ikke stam-aksjonærene fullstendig skulle miste enhver innflytelse på selskapet og sjanse til å få pengene sine igjen.
Svarbrevet fra advokat Hauge viser at han på det tidspunkt hadde en klippefast tro på at DPC nå var bokstavelig og i overført betydning pelet på fast fjell. Først gjør han oppmerksom på at annullering av aksjetegningen av formelle grunner vil være utelukket «De skulle imidlertid ikke ha noen vanskelighet ved i nær fremtid å få solgt aksjene for den pris som De har oppnådd hos Deres ... kjøper ... Min personlige oppfatning er den at De vil kunne gjøre en bedre forretning ved å vente » Hauge hevder at det som er opplyst til aksjonærene er helt korrekt, så kjøperen vil ikke kunne forlange kjøpet omgjort på, basis av at disse opplysninger skulle være uriktige. «Det fremgår jo av sirkulæret at det på det omhandlede tidspunkt gjensto en del montering av maskineri, og når direksjonen uttaler at cementfabrikasjonen settes i gang i den nærmeste fremtid, vil en uttalelse av denne art selvfølgelig måtte sees i forhold til anleggets dimensjoner. Jeg oppfatter derfor Deres kjøpers innvendinger som påskudd til å komme fra et kjøp som av andre grunner ikke passer ham. Imidlertid mener jeg - som nevnt at De gjør best i å ta ham på ordet.»
| Utdrag (s. 42-54) fra: Kåre Fasting og Fr. Gartmann: Dalens egne år 1916-1968. - Brevik 1980 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |