Fra: Dalens egne år

DPC et faktum

av Kåre Fasting og Fr. Gartmann

I den kontrakten som er undertegnet 28. januar 1916, brukes for første gang utrykket AKTIESELSKAPET DALEN PORTLAND-CEMENTFABRIK Det er på vegne av dette selskap at advokat Hauge undertegner «under vanlig reservasjon mot personlig ansvar».

Kontrakten omfatter først og fremst gården Dalen med hus og kalkfabrikk. Videre visse deler av kalkfjellet på Ørvik, Nustad, Sundby og Gjømle. Eiendommene og rettighetene - det var også visse forkjøpsrettigheter med - sammen med betaling for alt forarbeid, ble gjort opp til en samlet sum av kr. 350.000.

Paragraf 3 i kontrakten sier: «Ingeniør Holter er så vel forpliktet som berettiget til å overta stillingen som selskapets administrerende direktør i 2 år fra den dag da selskapet konstitueres .... »

Mens ingeniør Holter fortsatte arbeidet med tilretteleggelse av fabrikkene, drev advokat Hauge ivrig på med arbeidet for å sikre den økonomiske siden av saken. Det lyktes forholdsvis fort å skaffe de nødvendige interessenter til sikring av minimumskapitalen to millioner kroner. 27. mai 1916 skriver Wankel et brev til Hauge: «Deres telefonmeddelelse av i formiddag har det vært meg en glede å motta ... Jeg vil tillate meg å gratulere med at garantisummen 2 mill. kr. nå er tegnet .... Jeg tror jeg kan ha all grunn til å ønske distriktet til lykke.»

Det prospekt eller exposé som før er omtalt og som i sin opprinnelige form forelå allerede i mai 1915, ble nå ved det som var utrettet, ytterligere supplert med gode meldinger fra Krupp. Firmaets spesialist på cement, dr. ing. Dreyer, hadde vært i Norge og sett på feltene og på området der ingeniør Holter ville legge fabrikken. Han var meget positiv og erklærte at han syntes forholdene lå meget gunstig an. Det kom bindende anbud fra Fried. Krupp A/G i slutten av april, og Hauge/Holter aksepterte det med forbehold umiddelbart etterpå.

Prospektet sier om dette:
«Prøvebrenning av kalkstein fra de omhandlede felter er foretatt av Fried. Krupp A/G med det best mulige resultat. Deretter er feltene og de øvrige lokale forhold besiktiget av Krupps spesialingeniør for cementindustrien, overingeniør dr. ing. Dreyer, som har anlagt flerheten av de moderne cementfabrikker såvel i som utenfor Europa. Dr. Dreyer har derunder i forening med hr. Holter utarbeidet en fullstendig plan for et helt moderne anlegg etter Krupps nyeste system for støvfri tørr oppberedning, hvilket i sammenligning med de hittil benyttede systemer har vist seg særlig kullbesparende og til hvilket råmaterialet har vist seg brukbart. Krupp overtar full garanti for at den støvfri oppberedning etter dette system er helt uten ulemper. Systemet er anvendt ved de seneste moderne anlegg i Tyskland.»

«Det er lykkedes å formå firmaet Krupp til å inngå kontrakt om leveranse av det maskinelle anlegg til de i nedenstående oppstilling benyttede priser, hvorved man unngår risikoen ved en ytterligere prisstigning, hvorhos Krupp forplikter seg til å levere det maskinelle anlegg etter hvert som selskapet er i stand til å motta dette. Andre maskinfirma har derimot forlangt en leveringstid på 8 à 10 måneder uten å ville overta noe ansvar i tilfelle av leveringstidens overskridelse. Krupp overtar derhos full garanti for anleggets forutsatte ydelsesevne og produktets kvalitet.»

Det er ikke relevant, men navnet Krupp forbinder de fleste med krigsproduksjon, og akkurat på det tidspunkt da anbudet fra Krupp kunne antas, satte kjøttkvernen ved Verdun over en halv million menneskeliv over styr.

Grunnen til at Krupp kunne gi Aktieselskapet Dalen Portland-Cement så gunstig tilbud både hva pris og garantier angår, var som før nevnt at firmaet hadde en cementfabrikk ferdigpakket for Russland allerede i 1914. Inklusive frakt og montasje var fabrikkens maskineri fiksert til rundt en million kroner med en ovn. Hvis man skulle ha to ovner ville det bli en tillggssum på rundt en halv million kroner. Det kan - uten sammenligning for øvrig - minnes om at Lierfabrikken for en produksjon av 450 000 fat (75 000 tonn) trengte en aksjekapital på 2,3 mill. kroner. For en produksjon av 900 000 fat (150 000 tonn) ville Dalen Portland-Cementfabrik ha behov for en aksjekapital av 3,2 mill. kroner. De to overslag var som kjent beregnet på omtrent samme tid.

Det spilte nok også en viss rolle for Krupps tilbud at produksjonskapasiteten i Tyskland var mettet og antagelig ville være det også når man kom over til fredelige forhold. Til tross for sterke syndikater hadde outsidere hatt et heldig spill som staten satte stopper for ved en Bundesratsverordnung av 16. juni 1916. Denne forordning forbød både nyetablering og utvidelse av igangværende anlegg. Samtidig ble ved statens inngrep alle outsidere trukket inn i syndikatene. Det ble innført et system med kvoter og dette er vel et av de tidligste eksempler på planøkonomi i statsregi. Ingeniør Holter oppholdt seg på denne tid i Tyskland og kan ikke ha unngått å stifte nærmere bekjentskap med det avtalesystern som da fant sted i statlig regi. Systemet var nok delvis skapt av krigssituasjonen, men det pekte ut over den blodige samtid til det en måtte håpe ville bli en fredelig fremtid - uansett hvem som ble seierherrer.

«Grådige konsesjonsdokumenter»

På det hjemlige plan var det forskjellige forhold som kunne vekke uro hos dem som arbeidet med industrireising. Kampen om konsesjonslovene, vernet om naturherlighetene til fordel for landets egne innbyggere, var enda ikke ført til veis ende.

Den konsesjonslov som var vedtatt i 1909, gjaldt ikke for mineralforekomster. Lovkomplekset ble foreløpig utfylt i 1914 med de nødvendige kauteler også for ervervelse av slike naturherligheter.

Som det fremgikk av prospektet, disponerte interessentene i det vordende AKTIESELSKAP DALEN PORTLAND-CEMENTFABRIK kalkfjell med mer enn fem millioner tonn høyverdig kalkstein. Det er forståelig at de som skulle innby til dannelse av et slikt selskap gjerne ville vite hvilke betingelser departementet ville stille. Nå hadde CPC ervervet Marmorøya i Sande etter at konsesjonsloven var gjort gjeldende. De betingelser som var satt i denne forbindelse, kjente interessentene omkring Dalen godt til, det var nemlig godseier Wankel som var selgeren. Advokat Hauge skrev 31. mai 1916 til Handels- og Industridepartementet og spurte om man kunne regne med samme betingelser som CPC hadde fått i forbindelse med kjøpet av Marmorøya. Han føyer til at det haster med svaret, for selskapets minimumskapital er sikret og det er et «for aksjetegning særdeles gunstig tidspunkt». Det varte nesten en måned før departementet, som ellers var svært ekspeditt i slike saker, sendte svar. Svaret var for så vidt beroligende som departementets sjef Friis Petersen skrev at man kunne regne med samme vilkår som CPC hadde fått. Det låter litt truende når det til slutt sies «dog med straffebestemmelser for overtredelse av vilkårene fastsatt noget anderledes».

Det ble ikke behov for å håndheve slike straffebestemmelser, men i sin alminnelighet kan det sies at departementet opptrådte med konduite, selv om de konsesjonssøkende ikke alltid var så nøye på formene. Det skulle konsesjon til for kraftleien og for transformatorstasjoner og her kunne oppstå vansker bl. a. fordi hele lovverket var så nytt og uprøvet. Det foregriper begivenhetenes gang, men tas med for sammenhengens skyld at Holter 1. april 1919 skriver til Hauge og takker for mottak av «Arbeidsdepartementets grådige konsesjonsdokumenter». Han undrer seg over om alle disse forbehold har lovs hjemmel. Det har tydeligvis vært ham en fornøyelse at departementet bare har skrevet av konsesjonsbetingelsene for et eller annet av de større industriselskaper. «Dep. tet har ikke en gang gjort seg den umake å rette navnet på avgreningskiosken. Simonsvik forekommer nemlig ikke ved noen av nærværende kraftselskaps forgreningsseksjoner.» (Antagelig dreier det seg om Norsk Blikkvalseverks anlegg i Simonsvik utenfor Bergen). Holter finner det urimelig at man skal avstå 10 prosent av den leiede kraft til utleieren. «Det beste var vel å få en samtale med byråsjef Henry Larsen og forklare ham det urimelige i å ville overføre konsesjonsbetingelser for kraftanlegg på 50-60 000 HK til en fabrikkleiekontrakt på 2 000 HK.

Byråsjef Larsen var ellers en mann som i denne overgangstiden gjorde industrien store tjenester ved å handle raskt og u-byråkratisk så langt råd var. Men på den annen side lot stort sett ikke industribyggerne seg hindre om det sto en slede i veien - de flyttet den nokså hensynsløst. Full orden i sine konsesjonsforhold skaffet ikke Dalen Portland-Cementfabrik seg før langt ut i tredveårene. Et hjertesukk fra Departementet og Vassdragsvesenet i 1933 taler sitt tydelige språk om forholdene i sin alminnelighet: «Det synes som om midlertidig tillatelse er blitt regelen i stedet for unntagelse, når det gjelder kraftleie.»

Uten betydning var ikke de kauteler som det offentlige la på konsesjonssøkere. Det måtte sendes inn oppgave over utenlandske arbeidere, og når det gjaldt maskiner og andre leveranser, skulle søkerne godtgjøre at det man trengte ikke kunne skaffes i Norge, eller at prisene innenlands lå uforholdsmessig meget høyere enn de utenlandske. Tidligere er sitert henvendelsen i 1933 om å slippe kraftavgift av kr. 1 pr. kW til staten - noe man fikk avslag på og måtte etterbetale fra 1931. Det kan i samme forbindelse nevnes at Bamble herredstyre i 1939 ville ha inn en bestemmelse om at det til arbeider i kalksteinsfeltet Røskleiva som Dalen ervervet i 1918, bare skulle nyttes arbeidere fra Bamble. Holter skrev i den anledning at han trodde konsesjon bare var en «formell og kurant sak».

Aksjekapitalen fulltegnet på en måned

Men tilbake til 1916. Aksjeinnbydelsen ble offentliggjort 6. juni og meddelte at minimumskapitalen på to millioner kroner var tegnet av innbyderne som talte en hel rekke tillitvekkende navn fra forskjellige kanter av landet. På dette tidspunkt flommet avisene over av aksjeinnbydelser, først og fremst da innen den florisante skipsfart. Hadde man ikke damp å stime opp med, var det tegningsvillige reflektanter på seilfartøy som vel helst skulle vært kondemnert. I emning var forskjellige prospekter fra skipsbyggerier som skulle erstatte jern og stål med betong. Således ble det anlagt et skipsbyggeri ved Porsgrunn Cementstøperi som sjøsatte det første skip i 1917. På Bergenskanten dukket det opp flere tilsvarende som også delvis fikk satt betongskip på vannet.

I løpet av en måned var aksjekapitalen for det nystiftede Aktieselskapet Dalen Portland-Cementfabrik fulltegnet og aksjonærene ble innkalt til konstituerende generalforsamling i Brevik 7. august 1916. Da var man blitt stående ved en aksjekapital på kr. 3.200.000 og et anlegg med en produksjon av 900 000 fat (ca. 150 000 tonn). Alt som hadde med fabrikkens maskinelle utstyr å gjøre, to rotérovner inklusive, skulle altså Fried. Krupp A/G levere til fast pris. Det andre faste punkt var den kontraherte kraft - 1850 HK etter en pris av kr. 60 pr. HK.

Den som fikk prospektet fra innbyderne, kunne gjøre seg opp en mening om hvorledes de lå an med hensyn til lønnsomhet ved denne bedriften - hvis alt gikk etter oppskriften. At det ville gjøre det, hadde den eventuelle aksjetegner grunn til å stole på med de mange gode navn blant innbyderne. Det var også mulighet for å vurdere i hvilken grad kalkylene kunne holde fordi de anleggsutgiftene som var på glideskala, til en viss grad kunne vurderes.

I begynnelsen av 1916 var arbeidslønningene rundt femti øre pr. time. Allerede i løpet av året fram til august foregikk en viss stigning og man visste samtidig at praktisk talt alle fornødenheter var i stadig prisstigning. Av anleggsomkostningene som ved det utvidede prosjekt var anslått til 3,3 millioner kroner, mente man å ha sikkerhet for at to millioner, kontrakten med Krupp og overdragelsessummen for Dalen m. v., ikke kunne bli overskredet Det var da igjen mindre enn halvannen million til arbeider hvor det kunne bli tale om fordyrelse som følge av stigning i timelønn og på materialer.

Hvis den forsiktige pengemann tok punkt for punkt, kunne han ytterligere prøve å få frem et fremtidsbilde. Den største posten var fabrikkbygningen som omfattet råmasseanlegg, rotérovnshus, kullmølle, kull og gipsskur, klinkersilo, cementmølle, cementsilo, pakkeri, verksted, emballasjefabrikk, stavskur, materiallager og spiserom for arbeidere - alt i alt en halv million kroner. Slik det lå an da selskapet ble stiftet, med fabrikkens maskinelle utstyr ferdigpakket i Tyskland, regnet en med å komme i gang høsten 1917. I løpet av ett år kunne neppe prisene gå opp med mer enn hundre prosent, hvilket altså da på det ovenfor nevnte summarium ville bety en økning til en million kroner. Planeringsarbeider og veianlegg var oppført med førti tusen kroner. Noe av dette arbeid var allerede i gang i juli 1916 da det var 25-30 mann i sving og man måtte tro at kalkylen her ikke ville bli synderlig forskjøvet. Det var ikke på det rene om de elektriske anlegg var kontrahert til fast pris, de sto i kalkylen for vel to hundre tusen kroner. Selv om man her også la på hundre prosent, virket det ikke avskrekkende hvis man så hen til inntektsiden. Men før en tok for seg dens behagelige tall, var det fornuftig å se litt på driftsutgiftene og der var det grunn til en viss uro. Særlig gjaldt det de oppførte utgifter til kull. Kalkylen regnet med gunstige returfrakter og førte opp en kullpris av kr. 12,50 pr. tonn og til fremstilling av 900 000 fat trengtes ca. 40 000 tonn. Det var innlysende at her lå mulighet for en ganske betydelig økning av utgiftene. Men det den nøkterne pengemann ville ha for øye, var at prisene på det ferdige produkt var satt til omtrent halvparten av det som var dagens markedspris - og den var likeledes inne i prisspiralen.

Ut fra minimumskapitalen og en produksjonspris av kr. 3,31 pr. fat for 600 000 fat, var forrentningen på aksjekapitalen regnet ut til 29,5 prosent. Produksjonsprisen ville for 900 000 fat gå ned til 3,12. Med dette ville en produksjon av 900 000 fat gi en avkastning på adskillig over tredve prosent.

Mange av de prosjekter som så dagens lys, skiltet med enda større fortjenestemargin. Men usikkerhetsmomentene, lettsindigheten kan man gjerne si, var til gjengjeld så meget større. Dessuten var disse prosjektene praktisk talt alltid knyttet til at krigen skulle fortsette. For aksjene i Aktieselskapet Dalen Portland-Cementfabrik var det slik at de ville gi meget godt utbytte i den nåværende situasjon og når freden kom ville det fremdeles være en sikker og god investering.

Når det gjaldt den del av driftsutgiftene som utgjordes av lønninger, ville den startende fabrikk i Dalen være mindre avhengig av konjunkturene enn de to andre norske. På grunn av de rasjonelle anlegg og den lettere adkomst til kalksteinen, ville seks mann i Dalen kunne skaffe fram like meget stein til fabrikken som 45 ved Lierfabrikken og sammenliknet med CPC med en produksjonskapasitet av 800 000 fat, ville det samlede behov for arbeidskraft i Dalen ligge på omtrent det halve.

Men ute i Europa

Mens vår omtenksomme investor satt og gjorde sine overslag, var slaget ved Verdun avløst av slaget ved Somme som sentrum for verdens interesse. Verdun hadde ikke gitt tyskerne det gjennombrudd de regnet med, slaget ved Somme ga heller ikke de allierte det resultat som var ventet. Med hensyn til blodbad, overgikk slaget ved Somme Verdun-slaget. De tyske tap var der anslått til over fem hundre tusen mann, de allierte mer enn seks hundre tusen. De allierte hadde i løpet av fem måneder - med den ovenfor nevnte innsats, tiltvunget seg en landstripe på 12 kilometer i 45 km's bredde. Men tyskernes sikre tro på seiren var rokket og i historisk retrospektiv regner en slaget ved Somme som krigens vendepunkt. I Tyskland var det, på grunn av den store blokade, stigende vansker med forsyninger både til freds- og krigsformål, samtidig med at emæringssituasjonen etter hvert fremtvang drastiske innskrenkninger og stadig økt bruk av erstatningsprodukter.

Helt siden Alexander dro mot perserkongen - som Ame Ording uttrykker det i sin Verdenshistorie (Aschehoug 1953) - hadde kavaleristene med sine hjelmer og lanser vært krigsmaktenes lettbevegelige tropper, og kavaleriets våpen og utstyr gjennomgikk svært liten endring i de to tusen år fram til slaget ved Verdun. I Somme-slaget deltok fremdeles franske kavalerister med lanser, men samtidig var et betydningsfullt nytt kampvåpen tatt i bruk: den pansrede stridsvogn eller tank. Etter Somme kom de tyske arméer i vest til en viss grad på defensiven fordi krigslederne regnet med at den uinnskrenkede u-båt krig ville tvinge vestmaktene i kne. I denne defensiv kom cementen for alvor inn i krigsbildet. Høsten 1916 satte Ludendorff i gang arbeidet med en forsvarsstilling førti kilometer bak de med en strøm av blod erobrede linjer i Flandern. Tyskerne kalte denne linjen Siegfried-linjen og den var bygget på et nytt prinsipp. Det mest fremskutte om råde var besatt med et nett av mitraljøseskyttere anbrakt i små blokkhus av betong. Stridsvognen og pinnsvinstillingene av betong ble født i blod under første verdenskrig - under annen verdenskrig ble for en stor del strategien fra begge sider bygget på disse elementer.

Det som i medfør av utviklingen var blitt det største usikkerhetsmoment av alle, nemlig om Fried. Krupp A/S kunne opprettholde sin leveranse under de forhold som er antydet ovenfor, tok neppe vår omtenksomme investor eller Dalen-interessentene i det hele tatt i betraktning.

Konstituerende generalforsamling 7. aug. 1916

Under ledelse av høyesterettsadvokat Harald Hauge ble det mandag den 7. august 1916 holdt konstituerende generalforsamling i Aktieselskapet Dalen Portland-Cementfabrik.

Møtet ble holdt i Brevik. Advokat Hauge meddelte at den stipulerte maksimuniskapital kr. 3.200.000 var tegnet og i sin redegjørelse for det nå stiftede selskap opplyste han at man allerede hadde truffet foranstaltninger til å få en fabrikk med en kapasitet på 900 000 fat. Forsamlingen ga sin tilslutning til dette og valgte til direksjon høyesterettsadvokat Harald Hauge, Kristiania, overrettssakfører Johan Rasmussen, Sandefjord, godseier Ingar Wankel, Kambo pr. Moss, ing. M. Abel, Høyanger og ingeniør Alfred Holter, nå disponent ved A/S Skiens verksteder i Skien. Den sistnevnte skulle også etter kontrakt være selskapets administrerende direktør.

Til representantskap valgte den konstituerende generalforsamling følgende herrer: Ingeniør Victor Arvesen - Direktør Emil Aubert - Skipsreder Fred. Th. Bergh - Konsul Lars Christensen - Kjøpmann Thor Dahl - Fullmektig Johs. Helvik - Konsul Hans Høyer - Arkitekt R. E Jacobsen - Sorenskriver D. Kildal - Skipsreder Alex Lange - Disponent Julius Schjøtt - Konsul H. M. Wrangell som ble valgt til representantskapets første ordfører.

I det som kalles «Innbydernes beretning om stiftelsen av Aktieselskapet Dalen Portland-Cementfabrik» blir det innledningsvis sagt at initiativet til dette foretagende er tatt av d'herrer diplomingeniør Holter og overingeniør M. Abel, men at det var Holter som gjennom tidligere virksomhet hadde skaffet seg inngående kjennskap til samtlige landets kalksteinforekomster. Det var Holter som var kommet til at de forekomstene som fantes i Langesund-Skiensdalen frembød eksepsjonelt gunstige betingelser for en billig produksjon av cement. Planene for en cementfabrikk ble på et tidlig tidspunkt forelagt dr. ing. Dreyer hos Krupp som foranlediget visse detaljforandringer. Etter dette var det at advokat Hauge ble innviet i planene og bedt om å forsøke den finansiert. Det var Hauge som hevdet at det ikke måtte innbys til offentlig aksjetegning før man hadde sikret seg en garantikapital på to millioner kroner som etter overslaget var det minimum som måtte til. De som hadde tatt initiativet måtte være sikret at prosjektet som de hadde lagt ned et betydelig arbeid i, ikke ble utlevert til offentligheten. På den andre siden ble det lagt vekt på at det ville være en vesentlig betryggelse for almenheten, at en krets av menn som hadde satt seg inn i planene, erklærte seg villig til eventuelt selv å overta den hele minimumskapital «I betraktning av at industriaksjer ikke syntes å være tilstrekkelig påaktet av publikum, hvis interesse vesentlig var knyttet til skipsaksjer, ble godtgjørelsen for garantien fastsatt til fem prosent av de respektive garantibeløp», - heter det i innbydernes beretning. Det er ganske interessant å legge merke til den geografiske plassering av de bortimot tredve innbydere. Det var seks fra Haugesund og fem fra Bergen. Fra Kristiania var det bare to, hvorav den ene var arkitekt Jacobsen som vel kunne tenkes å ha en spesiell interesse av prosjektet, og den andre admiral J. Børresen som det selvsagt var en glede å ha med for navnets skyld selv om hans aksjepost ikke var utslagsgivende. Den sterke kontingent fra Haugesund og Bergen er interessant også fordi nettopp disse to byene etter det man visste hadde hendene særlig fulle av skipspapirer. Ved den videre aksjetegning ble det også vist spesiell interesse for foretagendet. Bergensernes forståelse av hvilket cementbehov det ville bli, var blitt særlig oppvarmet ved den brannkatastrofe som overgikk byen i januar 1916. I parentes bemerket virker det på oss forbløffende at taksten over brannskadene ikke kom opp i mer enn mellom tredve og førti millioner kroner. Men det var jo en annen slags kroner enn dem vi har mellom hendene.

Etter at garantisummen var sikret og aksjeinnbydelsen sendt ut, ble det nedsatt et arbeidsutvalg blant innbyderne, bestående av overingeniør M. Abel, o. r. sakfører Johan Rasmussen, diploming. A. Holter og h. r. advokat H. Hauge som fikk i oppdrag å iverksette de arbeider som fantes mest påkrevet for å påskynde anleggsarbeidet. Det var dette utvalg som satte i gang de forberedende arbeider på byggeplassen som før er omtalt. «Det med selskapets stiftelse forbundne organisatoriske og administrative arbeid har vært forestått av h. r. advokat Hauge».

Ved inndragning av tegningslistene var det tegnet 3,35 mill. kr. og innbyderne møttes til reduksjon av den tegnede kapital 25. juli 1916.

Utdrag (s. 33-41) fra:
Kåre Fasting og Fr. Gartmann: Dalens egne år 1916-1968. - Brevik 1980
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen