Fra: Dalens egne år

Alfred Holter

av Kåre Fasting og Fr. Gartmann

Et spørsmål som dukker opp, uten at man egentlig kan si at det er så viktig: Når og hvordan finner en ekspansiv natur sitt livs mål og mening?

I Alfred Holters tilfelle synes dette åpenbart. Han var født i Kristiania 1884, ble maskiningeniør, var en tid innom CPC og senere ved Norsk Hydro, hvorpå han fant sitt livs mål og mening ved gården Dalen i Brevik.

Dalen var et småbruk som så mange i distriktet, men hadde dessuten en del kaIkstein av høy kvalitet som var blitt nyttiggjort allerede fra midten av 1800-tallet. Et selskap, Dalen aktiekompagnie, hadde tatt ut kalkstein og brent kalk der fra den tid. Ved århundreskiftet overtok godseier G. R Wankel, Kambo, eiendommen og utvidet kalkproduksjonen samtidig med at Ankerske stenbrudd tok ut en del bygningsstein.

Stedet var meget vakkert, en av Eidangerfjordens perler, og var et elsket utfluktssted for Breviksborgere, skriver den senere driftsbestyrer B. A Loe i sine erindringer. Her var en utmerket havn og en fin badestrand. Foruten kalkbrenneriet var det på Dalen et par isdammer med ishus.

Men det er Alfred Holters ad- og ankomst til Dalen vi ettersporer, og det er således ikke tid til å fordype seg i naturbeskrivelser. Driftsbestyrer Loe gir oss et stikkord når han skriver at godseier Wankel leverte den brente kalk til Norsk Hydro, Rjukan. Med dette navn er vi kommet fram til 1900-tallet, og med Alfred Holters personalia foran oss kan vi komme noe nærmere der tampen brenner. Holter kom høsten 1911 som avdelingsingeniør til Rjukan salpeterfabriker som var avtaker av brent kalk fra Wankels ovner på Dalen.

Går vi lenger tilbake i Holters personalia, finner vi at han var utdannet maskin- og skipsingeniør, altså fjerner vi oss tilsynelatende igjen fra et brukbart knutepunkt. Det er like godt å ta hans personalia i tur og orden fra han tok realartium ved Kristiania Katedralskole i 1902 og ble vernepliktig løytnant året etter. I 1903 begynte han å studere ved Den tekniske høgskole i Hannover hvor hans far tok til med studiene tredve år før. Som løytnant hadde han verneplikt i Jegerkorpset og deltok i grensevakten ved Kongsvinger og Ørje under de truende forhold i 1905. Det ble jo heldigvis ikke bruk for noen krigersk innsats og Holter byttet løytnantsuniformen med en beskjeden dongeri og tok i løpet av to år den nødvendige praksis på verksted og i maskinrom ombord. Etter denne praksis, tok han opp sine studier igjen for å bli skips- og maskiningeniør. Nå dro han til Danzig, der han i 1908 tok diplomingeniøreksamen med utmerkelse (mit auszeichnung bestehen). Etter et kort opphold i England, fikk han ansettelse ved Bergens Mekaniske Værksteds skipstegnekontor - skjebnen syntes å ha ført ham temmelig langt fra det som skulle bli hans fremtids vei.

Men så buktet veien seg igjen mot målet: Holter fikk ansettelse som driftsingeniørassistent ved CPC. Selv om han ikke ble lenge i denne stillingen, kunne den våkne unge mannen ikke unngå å legge merke til at her var et felt hvor det burde være plass til flere enn det enerådende CPC som for øvrig foretok betydelige utvidelser et par år senere.

Det er unødig å dvele ved den magiske tiltrekningskraft Sam Eyde og Norsk Hydro måtte ha på unge norske ingeniører.

Alfred Holter fikk i 1910 ansettelse ved selskapets hovedkontor i Oslo, og kom høsten 1911 som avdelingsingeniør til Rjukan salpeterfabriker, hvor han samtidig overtok stillingen som brannsjef på Rjukan. Dermed hadde han fått plass i den elite av unge ingeniører - få av dem over 30 år - som ikke bare skulle gjøre Hydro-eventyret til virkelighet, men sette sitt preg på norsk industri i mer enn en menneskealder fremover.

Det er klart at selv om problemene ved kraftutbygging og fabrikasjon, knyttet til det store selskap var hovedemnet for de unge menns interesser og overlegninger, drøftet de andre muligheter for industrireising i Norge. Sigurd Kloumann var en av disse unge pionérer. Han var en fremragende ingeniør, og hans aldri hvilende fantasi virket inspirerende på medarbeiderne.

Da Kloumann forlot Hydro tok han med seg to kolleger, ingeniørene C. Kielland og Peter Mandrup Tuxen Abel. Den sistnevnte var altså ansatt på Rjukan da Alfred Holter kom dit i 1910, og kollega av Holter da han i 1912 som avdelingsingeniør var med og sluttet kontrakt med Dalen aktiekompagnie, eller godseier Ingar Wankel om levering av kalk fra kalkbrenneriet på Dalen ved Brevik.

Det er et historisk aksiom at utviklingen fører fram til avgjørende situasjoner, men som regel er det tilfeldigheter som utløser dem. Ingeniør Holter hadde muligens greid på annen måte å skaffe den nødvendige kapital, men det var nok det tilfelle at han arbeidet sammen med ingeniør Abel som utløste situasjonen. Ingeniør Abel hadde nemlig en omgangsvenn med interesse for industri og med mulighet for å skaffe kapital.

Det var høyesterettsadvokat Harald Hauge. Han nød høy anseelse for sin pålitelighet og forstand på økonomiske forhold i forbindelse med industri. Da han først var blitt interessert i en cementfabrikk i Dalen, ga han dette foretagende hele sin evne og energi. Ut fra Hauges innsats for å skaffe kapital, og ut fra det at han aldri siden ga opp håpet selv om vanskelighetene tårnet seg opp, er det berettiget å si at uten ham ville selv ikke Alfred Holters energi og oppfinnsomhet ha strukket til.

Til å begynne med skaffet Holter seg håndgivelse på en del kalksteinforekomster i Bamble utgiftene i forbindelse med disse håndgivelsene var sikkert svært oversiktlige, selv om Reusch som nevnt snakket om det rene jobberi i kalkstein. Selv har Holter fortalt til driftsbestyrer Loe at han en gang overveide å bygge fabrikken i Bamble, straks nord for Langesund. Disse planene daterer seg til før 1914, men deretter var det han kastet sine øyne på Dalen og her var det ikke bare kalkstein, men også en beliggenhet som fristet.

De aller gunstigste betingelser

«Et anlegg på Dalen,»« skriver Holter i 1915, «vil ... på grunn av denne sjeldne forening av de aller gunstigste betingelser for billig produksjon måtte bli de øvrige norske fabrikker ganske overlegent.»

Før han kom så langt, hadde John Oxaal ved Norges geologiske Undersøkelser på anmodning fra godseier Wankel i 1913/14 undersøkt kalksteinsforekomstene på Dalen og gården Ørvik i Eidanger. For Dalens vedkommende kom Oxaal som for øvrig også hadde undersøkt forekomstene i Lier - til at det der lett kunne tas ut bortimot 300 000 tonn kalkstein og på Ørvik 2 millioner tonn. Hvis man fjernet skiferen ville man flå et pluss på 1 million tonn. Ørvik ligger inn til Dalen og først i begynnelsen av 1916 fikk Wankel håndgivelse på kalksteinsforekomstene der. På det tidspunkt hadde han allerede overdratt Dalen gård til ingeniør Holter.

Blant de mange notater som advokat Hauge gjorde i denne tid, er ett som han kaller «Wankels verdier», der sluttsummen er litt over hundre tusen kroner for Dalens vedkommende. I dette er innbefattet kalkovnen med nesten tredve tusen kroner; gården nitti mål dyrket mark og 100 mål skog samt to våningshus og isdammen - in alles førti tusen kroner. Resten av verdiene lå bokstavelig talt utenfor Dalen, det var nemlig rettighetene på Ørvik som utgjorde 35 000 kroner. I kontakt med advokat Hauge var ingeniør Holter fra 1914/15 i full gang med å utvikle sine planer - ikke lenger bare på det teoretiske plan. Forbindelsen med Krupp var da tatt opp og i juni 1915 foretok Krupp den første prøvebrenning av kalkstein fra Dalen, og det ble videre sendt en sekk med leire fra et mindre leirfelt som var ervervet ved Porsgrunn-elva. Det kan med en gang innskytes at leire kom ikke til å bli brukt. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at den leire man kunne disponere var lite skikket. En innvending mot å bruke leire ved fabrikasjon av cement etter «tørr-metoden» er leirens store vanninnhold. Selv tilsynelatende tørr leire har et vanninnhold på 25-30 prosent. Det er vanskelig å drive vannet ut og dessuten ville det bli vansker med transport og lagring vinterstid. Det lyktes å sikre noen skriftgranittforekomster i Kragerø-distriktet. Dette materiale var noe nytt i cementindustrien, men etter at produksjonen kom i gang, viste det seg at skriftgranitt tilsatt en liten prosent jernmalm ga en lettbrent råmasse som ga et godt sluttprodukt.

Utover våren 1915 hadde planene tatt en mer og mer fast form. Det foreligger en såkalt «Foreløbig disposisjon for anlegg av cementfabrikk på eiendommen Dalen ved Brevig» signert Alfred Holter 8. mai 1915. Man vil feste seg ved denne dato som jo av nordmenn og alle som deltok i nedkjempelsen av nazi-Tyskland, regnes for den store frigjøringsdag - tredve år senere. Denne planen forutsatte en produksjon av 750 000 fat (130 000 tonn) med utvidelsesmulighet til det dobbelte. Det var tre ganger så meget som Lier-prosjektet regnet med på den tid, og på høyde med den produksjon CPC hadde etter utvidelsene i 1912.

Foruten av h. r. advokat Harald Hauge, som var medlem av styret 1916-1942, og formann i årene 1916-1925, besto det første styret av: overingeniør M. Abel 1916-1924, konsul Johan Rasmussen 1916-1920, 1941-1942, godseier I. Wankel 1916-1920.

Det var forhandlet med Langesundsfjordens kommunale kraftselskap om leie av 1470 kW etter en pris av kr. 60 pr. kW, hvilket var den samme pris som anlegget i Lier hadde kontrahert kraft til.

Samtidig med disposisjonsplanen forelå det fra Holters hånd et exposé som advokat Hauge nyttet da han nå etter hvert tok til å bearbeide kapitalmarkedet. Hauge hadde sine forbindelser særlig i Sandefjord og i Bergen. Hans siktepunkt var å skaffe en minimumskapital på 2 millioner kroner. Dette exposéet er så noenlunde det samme som ble forelagt generalforsamlingen da selskapet ble konstituert litt over et år senere!

«I silurstrøket Langesund-Skiensdalen optrer en kalksone (såkalt enkrinitkalk) av betydelig mektighet ... En del av disse er allerede erhvervet til utnyttelse for den tekniske industri (således Norsk hydro).»

«Forekomstene er såvel på grunn av sin beliggenhet som sin beskaffenhet fortrinlig skikket for cementfabrikasjon. Til utnyttelse i dette øyemed har derfor hr. diplomingeniør Holter, som i en årrekke har arbeidet innenfor cement- og annen fabrikkindustri, samlet på sin hånd det vesentlige av de hittil ikke opptatte forekomster. De kalksteinforekomster som således er sikret, inneholder ifølge sakkyndige erklæringer ca. 5 1/3 million tonns høyprosentig kalk, som med tilsetning av blåleire som haves for hånden, er lett å formale og i henhold til tidligere undetsøkelser fortrinlig skikket for cementfabrikasjon.»

«Feltene er særdeles lett å bryte etter moderne arbeidsbesparende metoder. Dette i forbindelse med minimale transportutgifter gjør at råmassen kan leveres særdeles billig ved fabrikken og betydelig under hva andre her i landet eksisterende fabrikker må betale. »

«Hr. Holter har likeledes sikret seg den Dalen Aktiekompagni tilhørende eiendom Dalen beliggende få minutters vei fra, Brevik Eiendommen hvorpå for tiden finnes en kalkfabrikk, og som selv inneholder en kalksteinsforekomst og støter umiddelbart opp til et større felt som er erhvervet av hr. Holter, utgjør ca. 190 mål. Jernbanen Eidanger-Brevik går over eiendommen. Denne er særdeles vel skikket som fabrikktomt, idet alene et minimum av planerings- og fundamenteringsutgifter vil kreves. Det er adgang til ubegrenset kaiplass. Dybdeforholdene tillater de største skibe å legge til. Havnen er derhos isfri hele året.»

«Fra de stagnerende småbyer i omliggende distrikter vil det kunne erholdes tilstrekklig tilgang på arbeidskraft til rimelige priser.»

«En cementfabrikk anlagt på eiendommen Dalen vil også av andre grunner by særlige fordeler fremfor noen annen her i landet eksisterende cementfabrikk og endog stille seg gunstigere enn de danske eksportcementfabrikker. Således stiller skipnings- og transportforholdene seg vesentlig gunstigere. Kullfraktene til Brevik er relativt lave, idet man med årssikkert kvantum på ca. 25 000 tonn kull og med gunstige lossningsanlegg vil kunne påregne lave returfrakter med stykkgods - is og trelastbåter. Anleggets direkte forbindelse med jernbanen vil også by særlige fordeler.»

«En vesentlig faktor vil anlegget også ha deri, at den betydeligste del av kalksteinforekomstene støter umiddelbart opp til selve fabrikkanlegget og de øvrige felter ligger under langt gunstigere transportforhold enn de øvrige norske fabrikker har for sine felter. »

I tilknytning til dette var det at Holter anførte påstanden om at et anlegg på Dalen på grunn av den sjeldne forening av «de aller gunstigste betingelser for produksjon», måtte bli de andre norske fabrikker ganske overlegent. Men Holter nøyde seg ikke med å sammenligne Dalens fordeler i forhold til de andre norske fabrikker. Han hevdet at hans prosjekt ville ha ikke ubetydelige fordeler fremfor utlandets gunstigst beliggende eksportfabrikker som ikke hadde adgang til billig elektrisk kraft og derfor måtte kalkulere med den dyrere dampkraft.

Jobbetiden i full gang

Både advokat Hauge og ingeniør Holter var selvsagt à jour med det som foregikk i Lier og at man der ville sikte på mer enn fordobling av den opprinnelig prosjekterte produksjon. For Dalens vedkommende ble kalkylene satt opp med en produksjon på alternativt 600 000 og 900 000 fat (100 000 og 150 000 tonn). På et forholdsvis tidlig tidspunkt siktet advokat Hauge mot en aksjekapital på 2 millioner kroner. Anleggs- og startomkostningene var fiksert til 2,6 millioner kroner for en produksjon av 600 000 fat, hvilket ville kunne fremstilles ved hjelp av én rotérovn. En produksjon av 900 000 fat forutsatte to ovner og merutstyr for tilsammen litt over en halv million kroner.

Under arbeidet med prosjektet ble det hele tiden regnet med såkalte normale forhold. Det var jo sunt og riktig når det gjaldt prisen på cement, men en kunne ventet at det m. h. t anleggsutgiftene i høyere grad var tatt hensyn til prisspiralen. Når så ikke ble gjort, kan det delvis forklares med at Krupps anbud på det maskinelle utstyr og ovnene var fast og bindende.

Men at jobbetiden var i full gang allerede i 1915, viser forskjellige brev fra korrespondansen mellom Hauge og Holter. I slutten av juli 1915 skriver Holter, til Hauge at, han har snakket med en skipsmegler om prosjektet. Skipsmegleren hadde sagt at «foretagendet for at falle i smagen» ved siden av dampskipspapirene burde gi 30%. Holter var ikke enig i at man skulle forsøke å lokke med slike utbytter, selv om kalkylene var aldri så besnærende. Samtalen med skipsmegleren hadde ellers vært givende fordi denne kunne yte sin sakkunnskap med hensyn til frakter. Vurderingen i så måte viser at både megleren og Holter snakket ut fra den forutsetning at vi som nøytrale kunne skalte og valte som det passet oss. Holter gjorde megleren oppmerksom på at med moderne losseinnretninger på Dalen kunne losses og lastes henholdsvis 1000 og 1500 tonn pr. ti timer. Dette syntes megleren hørtes gunstig. «I så fall ville en kombinasjon: Trelast fra Østersjøen, kull til fabrikken fra England og cement til Østersjøen by billige frakter, 4 sh. pr. tonn kull og 4-5 finske mark pr. tonn cement. Dette ville betinge at tønnen kunne leveres for kr. 3,55 + 0,80 à 0,90, det vil si 4,35 à 4,45 cif Østersjøen.»

Holter gjør oppmerksom på at prisen for dansk vare før krigen var kr. 5,50 pr. fat cif. Petrograd. Tollen var da kr. 3,07 pr. fat Cement fra Dalen ville kunne leveres i Petrograd for ca. kr. 7,50 pr. fat, mens prisen etter at krigen var brutt ut, var steget til kr. 12,70. Alt dette hørtes forjettende, så meget mer som den cementfabrikk man forhandlet med Krupp om, egentlig var bestilt av et firma i Petrograd. Det var naturligvis nedlagt forbud mot eksport av fabrikken etter at Russland og Tyskland kom i krig.

Det var på det rene at selv om man valgte det minste alternativ med en produksjon på 600 000 fat, ville det bli nødvendig å eksportere en del og fra første stund var det eksport man tok sikte på. Hvis og når Lier-fabrikken kom i gang, ville det neppe for Dalens vedkommende bli mulig å avsette mer enn 250 000 fat innenlands - selv under gode konjunkturer.

De som innbød til starten av Ce-No hadde understreket at man ville søke samarbeid med den bestående fabrikk CPC. Den unge dynamiske ingeniør Holter var ikke redd for å slå på sverdet. Senere skulle han komme til å oppnå forbløffende resultater med hensyn til samarbeid mellom fabrikkene ikke bare i Norge, men på det internasjonale plan. Under planleggingen av Dalen følte han seg sterk nok til å ta en strid hvor som helst og når som helst.

Pessimisme - Optimisme

Advokat Hauge hadde i et brev til ingeniør Abel gitt uttrykk for visse bekymringer. CPC hadde jo fordelen av å være innarbeidet på markedet og etter alle solemerker burde Ce-No komme i gang forholdsvis snart.

I et brev i begynnelsen av november 1915 beroliger Holter sin medinteressent på en tilsynelatende overbevisende måte. Lierfabrikken, sier han, har et ytterst ujevnt kalksteinsbrudd som fordrer megen sortering og sterk påpasselighet under driften. Det innebærer også farer for produksjonens kvalitet. Dette i forbindelse med den lange transport (8 km taubane) betinger at steinen faller særdeles dyr, alene transporten gjør ca. 0,55 pr. t., hvortil kommer høyere brytningspenger, så jeg antar at steinen vil, koste ca. kr. 1,60 pr. tonn levert ved fabrikk (lavt regnet) hvilket er ca. kr. 0,70 mer pr. tonn enn i Langesund (Dalen).

Om Slemmestad (CPC) sier Holter som jo hadde vært ingeniørassistent der, at man der har lettere bruddforhold, men litt dyrere transport; så forholdene der blir omtrent de samme. Cementprisen vil derfor ved disse to anlegg ligge ca. 15 øre høyere pr. fat alene p. g. a. råmaterialene. Lierfabrikken får p. g. a. taubanetransporten sitt anleggsbudsjett forhøyet med ca. 12 prosent. Havneforholdene ved Gullaug, fortsetter Holter, er meget lite tilfredsstillende; grunn og trang havn, ishindringer om vinteren, kan ikke by den ekspedisjonstid som Langesundsfabrikken og som følge derav mindre gunstig stillet med inn- og utgående frakter. Også Slemmestads havneforhold er trange, men dog bedre. Slemmestad er en blanding av nytt og gammelt. Den arbeider derfor urasjonelt med stor arbeidsstokk.

Så slår han på skjoldet: - Ved begge fabrikker vil arbeidspenger, frakt og administrasjon ligge høyere enn ved en stor moderne fabrikk basert på våre felter, hvortil kommer ytterligere ca. 0,15 pr. fat for den dyrere kalkstein. Med andre ord, den nye fabrikk vil i konkurransen kunne diktere de to andre betingelsene; dels fordi den på det hjemlige marked kan underselge de to andre og allikevel sikre seg utbytte, og særlig fordi den uten vanskelighet kan konkurrere på eksportmarkedet og derigjennom holde forretningen gående selv under en priskamp på det hjemlige marked, hvor de andre fabrikker i den første tid kan ha fordeler p. g. a. sine gamle innarbeidede forbindelser.

Den karakteristikk som ingeniør Holter gir av de to andre cementfabrikker, må ikke tas som noen objektiv vurdering av disse foretagender, selv om hans omtale av Lierfabrikken i alle fall hadde meget for seg. Når det gjelder det han anfører om utbytte, kan det her være på sin plass i all vemodighet å sitere litt fra et brev fra Hauge til Arbeidsdepartementet i 1934 i forbindelse med pålegg om avgift til staten på den kraft Dalen Portland-Cementfabrik leide: «I dette tilfelle gjelder det en bedrift som gjennom mange år har representert en betydningsfull økonomisk faktor for distriktet, uten etter 15 års drift å kunne ha gitt sine eiere noe utbytte.»

Ingeniør Holters brev til Hauge er sitert for å vise både hvorledes han trodde på sin sak og dessuten som et godt eksempel på hans enestående evne til å gi overbevisende uttrykk for sin tro.

Advokat Harald Hauge trodde på prosjektet og det lyktes ham å få mange andre til å tro på det også. Da det led til årsskiftet 1915/16 var advokatene forholdsvis sikker på at det skulle lykkes å finansiere foretagendet. Forgrunnsfigurene var på dette tidspunkt foruten advokat Hauge, særlig Lars Christensen og Johan Rasmussen i Sandefjord, samtidig med at fremtredende bergenske shippingfolk var kontaktet. Men godseier Ingar Wankel sto også sterkt i bildet. Han hadde foruten å eie Dalen gård, etter hvert sikret seg adskillig av feltene i nærheten. Det er ganske underlig å konstatere at Wankel først fikk håndgivelse på Ørvik-feltene i januar 1916 og overdro dem til Hauge og Holter først i mai samme år. Ikke desto mindre omfattes også Ørvik av den kontrakt som advokat Hauge undertegnet sist i januar 1916 med ingeniør Holter.

Utdrag (s. 25-32) fra:
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen