Martin Berg er 70 aar

Han fortæller om gamle dage

Paa østsiden av Eidangerfjorden, mellem de bratte knauserne i Bergsbygden ligger Berggaardene lunt i ly for veir og vind. Paa søndre Berg bor en mand som er vel kjendt i distriktet, den trauste, solide bonde Martin Berg. Han er 70 aar imorgen, idet han er født den 20. februar 1848 paa den gaard hvor han siden har bodd al sin tid med undtagelse av nogen faa aar i sin ungdom. Her har han i de mange aar skjøttet sin eiendom med omtanke, paapasselighet og jevn flid. Nu paa sin 70-aarsdag kan han se tilbake paa en arbeidsdag som har bydd paa tunge tak og motgang en gang iblandt. Men han kan glæde sig over at det har gaat jevnt fremover. Han maa nu regnes blandt bygdens mest velstaaende mænd og sitter trygt paa sin gaard. Ved en merkepæl som denne dag ogsaa bør nævnes, den som har fulgt han trofast gjennem livet i de mange aar, hans hustru Sina. Hun er født i samme aar som han, og hendes far var Søren Hansen Kvestad i Bjerkedalen. De blev gift i 1876, altsaa for 42 aar siden. I sit egteskap har de har 8 barn som alle lever. De to sønnene Per og Alf bor i Eidanger; det samme gjør ogsaa døtrene med undtagelse av en, Nora, som er gift med N. Ingolfsrud i Chicago. Datteren Katrine er gift med Julius Ramberg, Selma med Herman Hansen paa Røra og Anna med Hans Auen paa Heistad. De to yngste, Bergljot og Marie er hjemme hos forældrene.

Vi nævnte at Martin Berg er en mand som har forstaat at forvalte sin eiendom paa den beste maate. Men den som kjender ham, vet at han ogsaa eier mange andre interesser. Oplyst og interessert som han er, har han altid fulgt med i tidens spørsmaal, og han kan snakke med i litt av hvert. Det er ikke hos hver bonde en finder en saa fyldig boksamling som hos Berg. I bokskapet hans findes der komplette samlinger av en række digtere - likefra Shakespeare og Holberg til Bernt Lie og J. B. Bull. Og bindene staar der ikke bare til stas, de er nok ogsaa flittig brukt.

Det er da ogsaa en selvfølge at Martin Berg er blit meget benyttet i det kommunale liv, skjønt han aldrig har gjort noget for at komme med der. En periode var han med i herredstyret, og ellers har han været med i skole- og fattigstyret. Mest har han været benyttet i ligningsvæsenet; i en aarrække var han med i ligningskommissionen og i ligningsraadet var han medlem fra denne institution blev oprettet og til i fjor, da han av helbredshensyn maatte trække sig tilbake. I flere aar var han ogsaa aasædeskommissær og medlem av skattetakstkomiteen.

De som har arbeidet sammen med ham, har sat stor pris paa hans praktiske skjøn og indblik. Jovial og elskværdig som han er har han forstaat at gjøre sig avholdt av de som hen har været sammen med.

*

Vor medarbeider gjorde forleden en tur indom den gamle hædersmand.
- Det er jo saa at de er 70 aar den 20?
- Jo da, men hvorledes kan De vite det?
- Avisfolk vet alt, ser De. Og nu vilde vi høre litt fra gamle dage.
- Aa det er ikke stort jeg har at fortælle, og ialfald er det ikke noget at skrive om. 70 aar, ja, det er mest utænkelig at en er blit saa gammel, svært saa fort tiden har gaat naar en tænker sig tilbake. Jeg synes ikke det er længe siden jeg var bare smaagutten og gik paa skolen.

Det var daarlig skolestel.

- Skolen, det var vel bare omgangsskole det?
- Ja, det var for en stor del omgangsskole; jeg sanser godt den tid da læreren ruslet fra gaard til gaard, og ungerne efter. Somme barn «fulgte skolen» som det kaldtes, det var fattige skolebarn som fik kosten paa de steder hvor skolen holdtes. Ellers begyndte man ogsaa med at leie faste skolelokaler paa gaardene, den holdt saaledes til paa Lerstang og paa Ramberg, husker jeg. Men vi lærte ikke stort, da vi for det meste hadde lærere som ikke var utlærte. Det var f. eks. noksaa almindelig at skræddere drev med skolearbeide. Vi hadde en lærer her som syntes at arbeidet var for daarlig betalt og tok fat paa skrædderhaandverket igjen. En kan da forstaa at det ikke blev rart bevendt med lærdommen. Ved en eksamen paa Ramberg var sogneprest Nielsen tilstede. Isak Ramberg og jeg var skolekamerater. Vi læste da først et stykke hver for presten, og det gik bra. Men da vi skulde vise frem vor færdighet i at skrive, var han ikke videre blid. Det var en forfærdelig skrift, sa han, og det var sandt, for vi skrev skrækkelig stygt baade Isak og jeg. Jeg syntes det var saa leit at faa skjænd, ikke saa meget for presten skyld, men fordi manden paa nabogaarden var tilstede. Næste vaar kom presten igjen, og da var han godt fornøiet. Men skulde en lære noget, maatte en nok lære sig selv.

Den første avisen.

- Det var vel ikke rart med aviser i Deres barndom?
- Nei, jeg skulde mene det. Det første jeg kan huske, kom det bare en avis hit til Bergbygden. Den hette «Breviks Adressetidende» og blev utgit og trykt av en kandidat Thrane. Det var en liten lap som kom to gange i uken, og lite stod der jo i den ogsaa. Her var det tre som holdt den avisen, far, Jacob Lerstang og Isak Berg. Senere kom der ogsaa andre aviser. «Verdens Gang» f. eks.
Nogen regelmæssig postgang var der ikke i min opvekst. Posten maatte hentes hos en eller anden kjøbmand i Brevik.

Rørelse i Brevik.

I det hele hadde vi mere forbindelse med Brevik den tid, men derimot omtrent ikke noget med Porsgrund, da der jo ikke var nogen jernbane. I Brevik var der svært til rørelse den tid, og det var særlig trælasthandelen som skapte et slikt liv. Folk her omkring handlet da saa at si bare med Brevik og Stathelle. Her fra Bergsbygden det var da at ro dit.

Trælasttrafiken.

Fra Bjerkedalen kjørte man dog meget til Porsgrund med trælast til utskibning; den bestod mest av spirer og bjerkelast. Bjerken blev gjerne kuttet op i smaa kubber og sendt til Skotland. Ellers blev der sendt meget last til Holland, saakaldte hollandske bjelker, som almindelig var 18 fot 10 tommer top. Prisen paa denne dimension var 6 daler tylvten husker jeg, og for 24 fots tømmer blev der betalt 8 daler. Foruten bjelker blev der hugget smaalast, saakaldt jufer, sperholt. I 1870 steg trælastpriserne; min far lik 4 daler pr. load for maals langved med 8 tommers top. Priserne faldt snart sterkt igjen; sist i 70-aarene blev der betalt bare kr. 7,50 pr load.

En tur tilsjøs.

- Jeg har hørt De har været tilsjøs ogsaa?
- Ja, var ute en tur i min ungdom. Det var den gamle historien: Naar vaaren kom var der noget som drog. Og i 1869 maatte jeg ut. Det var med en skute som hette «Eidanger», den var bygget ved Nystrand og Hans Pettersen førte den. Vi lastet med bjelker i Porsgrund og gik til Whitehaven ved Kanalen. Vi gik nordenom Skotland. I Whitehaven laa vi et par maaneder; da drog vi til Søderhamn i Sverige og lastet med furubjelker. Jeg husker saa godt da vi gik ut derfra.

Det var en mandag. Utpaa dagen blev der en forrykende snestorm, og skuta laa og drev. Den førte for lite seil, farten var daarlig og der kjørte vi ret paa nogen baaer. Vi kappet da riggen og straks fik vi kravlet os iland paa en ø. Der tænkte vi at lage os telt av seilene, men saa traf vi paa nogen folk der og kom i hus. I 14 dage laa vi der; men «Eidanger» blev ikke noget mere tess; deg hugg sig i filler paa skjæret, og vraket blev derefter solgt for 200 riksdaler. Vi tok da med en dampbaat til Stockholm, og derfra gjennem Sverige til Kongsvinger og videre til Kristiania. Dette var min første og eneste sjøtur, naar jeg undtar reisen til Amerika da.

I «the wild west».

- Saa, De har været i Amerika ogsaa?
- Ja. I april 1870 reiste jeg over med «Laurdal» av Porsgrund, ført av Aug. Pettersen. Etter 8 ukers reise steg jeg iland i Quebec. Derfra reiste jeg med tog til Chicago, hvor jeg traf flere kjendte. Bl. a. traf jeg en gammel kjending her fra distriktet som var saa daarlig stillet at jeg maatte laane ham et par cents til brevporto. Aa nei, en maa nok hænge i, «over there» skal en greie sig. Det er mange som reiser over i den mening at pengene der kommer av sig selv, men det er nok ikke tilfældet, skulde jeg mene. Mange nordmænd gjør det ogsaa bra derover og sætter sin ære i at arbeide meget. Andre gir sig derimot til at rangle og gaar i hundene. Skal jeg si som jeg mener, saa likte jeg amerikanerne bedre end nordmændene derborte. Jeg var et par aar i Wisconsin og drev paa med skogsarbeide. Fortjenesten var 28 dollars i maaneden og kost og losji, en pen fortjeneste for den tid, og senere fik jeg optil 35 dollars. I tømmerfløtningen tjente jeg 2½ dollar for dagen. Men der blev daarlige tider i Amerika da jeg hadde været der i to aar, og jeg fandt det best at reise hjem.

Hjemme paa Berg.

Det blev da til det at jeg skulde ta gaarden efter min far. Og saa hændte det sig at jeg blev narret av kjærringen da, maa vite, og giftet mig i 76. Siden har jeg bodd paa Berg, og jeg kan si at jeg ikke angrer paa det. Den beste livsstilling som findes er at være bonde, synes jeg da. Ikke for det at jordbruket har været saa lønnende, men en er saa fri og selvstændig.
- Berg, der er en gammel gaard det?
- Ja, det er den sikkert. Oprindelig var disse to Berggaardene en gaard. Av gamle dokumenter kan jeg se at en enke, madam Søren Berg i Brevik solgte gaarden i 1737 for 150 riksdaler til to brødre som delte eiendommen mellem sig. Den ene part blev solgt i 1775 for 800 daler; denne store prisstigning kom av høiere trælastpriser. Paa søndre Berg bodde der en som hette Lars Jørgensen, oprindelig fra Bamle. Hans datter Karen blev gift med en Ola fra Oksum. Denne solgte gaarden og tok den igjen flere ganger. Tilslut solgte han den til min far for 800 specidaler.

Da istrafiken begyndte.

Første gang der blev utført is herfra var i 1859. Det var Josef Sten fra Larvik som begyndte. Og folk syntes nok det var underlig at det gik an at tjene penge paa is. Der blev blev kjørt is fra Kokkersvoldtjernet og Lønnebaktjernet; paa Halvarptjernet blev der ogsaa tat is. Nicolai Coch i Brevik og Simon Høegh i Porsgrund drev svært med istrafik. Isen blev væsentlig solgt til England. Engelske skuter fra Grimsby og Hull kom og lastet is. Senere gik istrafiken over til norske eksportører. Cornelius Røe som bodde paa Trollhaug ved Heistad hadde saaledes stor forretning; men istrafiken var en meget usikker forretning, og mange gange blev det bare tap av den. Andre tider kunde isprisernegaa voldsomt op, f. eks. naar kulden slog feil i Tyskland og efterspørelsen blev stor. 1882 var vel det beste aar av alle. Sammen med de to andre hadde jeg en isforretning like ved her. Den vinter blev der av alle engelskmænd budt 3 shilling og 6 pr. ton dødvegt, ja, der var dem som betalte 4 shilling, og det var en svær pris. Men vi ventet til vaaren, da vi solgte den til Ramsgate i England for 20 shilling pr. ton d. w. netto. Av en opkjøper fra Hull forlangte vi 30 shilling, men han bød bare nogen og tyve. Vi holdt da paa isen til september og da fik vi 25 shilling pr. registerton. Dette var de beste priser vi nogengang har hat. Men isen var daarlig den vinter, den blev ikke over 11 tommer tyk. Nu under krigen er istrafiken omtrent slut, og den vil heller neppe komme op igjen, da der blir opfundet frysemaskiner.

Arbeidslønnen.

- Hvad kunde den almindelige dagløn være i Deres Ungdom?
- I 1869 vet jeg at den var 1 mark og 16 shilling for isarbeide. Paa akkordarbeide tjente man dag mere. Men i 70-aarene og utover var daglønnen aldrig over 2 kroner. Før der blev bygget render, blev isen kjørt ned til stranden. Betalingen var 4 mark for hest og mand, saa det var ikke svært meget. Men saa var jo alting likesaa billig i forhold.

I politiken.

- Har Det ikke tat aktiv del i politiken ogsaa?
- Ikke saa meget. Men jeg kom paa et venstremøte engang i 90-aarene og da skrev jeg mig ind i venstreforeningen. Der fandt man paa at vælge mig som formand, og jeg fungerte da en tid. Det var en meget het valgkamp dengang, og det var saavidt at venstre fik flertal. Men senere trak jeg mig tilbake og har holdt mig i ro.
- Nu skal jeg ikke hefte Dem længer, - De faar ha tak for denne gang, sier jeg tilslut.
- Men De maa ikke skrive noget om mig, sier «fødselsdagsbarnet».
- Selvfølgelig skal vi skrive.
- Det maa ikke bli for meget da.
- Nei, ikke for meget, sier jeg.

Det har jeg heller ikke gjort. Og hermed uttaler vi vore beste ønsker for den hyggelige hædersmand paa hans 70 aarsdag.

Fra:    Porsgrund Dagblad 19. februar 1918, s. 1 Oversikt avisartikler
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen