Ellen Schrumpf 1905 - politisk fornying?

Opførelsen af vor nye, smukke Raadhusbygning nærmer sig nu sin Fuldendelse. Ud paa Aaret vil den blive taget i Brug, og vi gratulere paa Forhaand vor By med denne Tidsmæssige kommunale Bygning.

I en nyttårshilsen til leserne ved inngangen til året 1905 kommenterer redaktøren i Grenmar byens nye rådhus, men også situasjonen i nasjonen og verden. Ute på det store "Verdenstheater" så han forhold som på ingen måte var lyse: Krigen mellom Japan og Russland raste og kostet mange menneskeliv. Unionsstriden mellom Sverige og Norge hadde tilspisset seg - uten at det gav grunn til å rykke ut med "eggende og ophidsende" avisartikler - og den forferdelige bybrannen i Ålesund var en av de "sørgeligste i vor Tid", skriver redaktøren. 1904 ble omtalt som et økonomisk" meget daarlig Aar", spesielt var det slette tider for skipsfarten og trelasten. Men det fantes et lyspunkt i dette dystre bildet, og det var byens nye rådhus som reiste seg som en fugl føniks av asken etter det gamle rådhuset som brant ned i 1901. Det vil si, det hadde tatt lang tid før "fuglen" reiste seg. Diskusjonene hadde gått i det vide og brede om plassering av Rådhuset på tomta der Kammerherregården hadde stått, om man skulle ha teatersal eller ikke og hvilke funksjoner bygningen ellers skulle romme. Først i 1903 fattet bystyret vedtak i saken, grunnsteinen ble så lagt ned i mars 1904, og 20. juni 1905 kunne bystyremøtet holde sitt første møte det nye rådhuset.

Byen hadde fått et imponerende rådhus, et monumentalt byggverk som porsgrunnsfolk kunne være stolte av.

Rådhusplassen under avstemningen i 1905

Og det nye byvåpenet prydet rådhusets interiør og eksteriør og ble på den måten tatt i bruk og synliggjort da Rådhuset ble åpnet. I byvåpenet er nasjonale og lokale symboler vevet sammen Fargene var de nasjonale; rødt og blått, og båndet på tvers som symboliserer elva og kronen på toppen var i kongelig sølv og gult. Slik uttrykte byvåpenet både byens lokale særpreg og nasjonale tilhørighet. Byvåpenet ble godkjent - fikk "kongelig Approbation" - i statsråd 16. januar 1905. Etter hvert kom disse to - Rådhuset og byvåpenet - til å stå som viktige symboler for byen, symboler som skapte identitet og lokal tilhørighet.

1905 ble et viktig år nasjonalt, men dramatikken omkring landets selvstendighet og styreform utspilte seg ikke minst i lokalsamfunnet. Mobiliseringen rundt de to folkeavstemningene trakk folk i byen - kvinner og menn - inn i debatten om sentrale politiske spørsmål. Slik ble 1905 et gjennombruddsår for politisering og demokratisering i lokalsamfunnet. Men stemte folk fortsatt med den lokale eliten?

Diskusjonene gikk livlig i byen, og 23. mars gikk Porsgrunds Grundlovsforening (Høyre) og Porsgrunds Venstreforening sammen om å innkalle til et massemøte i middelskolens gymnastikksal. Møtet ble innkalt fordi - som det heter - styrene i byens politiske foreninger hadde mottatt en strøm av oppfordringer om "at faa berammet et Massemøte ianledning den politiske Situation." Og massemøte ble det: To dager senere meldte Grenmar om at 350 personer i alle aldere, livsstillinger og politiske oppfatninger møtte, deriblant også en del kvinner "der - for at reservere Pladsene i Salen til Mændene - havde trukket sig op paa Galleriet".

Stemningen blant kvinner og menn på møtet var begeistret og nasjonal. Alfred Petersen Wright - som da var vararepresentant til Stortinget - holdt et langt foredrag om grunnloven. Han snakket også om forholdet mellom Norge og Sverige i unionen og om konsulatsaken. Møtet fattet en resolusjon som fikk den "mest levende tilslutning", noe som igjen vitner at forsamlingen i middelskolens gymnastikksal var godt orientert om den politiske striden.

Møtet støttet planene om eget norsk konsulatvesen, men håpet nok at konsulatsaken kunne løses innenfor rammene av unionen. Etter 7. juni, da oppløsningen av unionen var et faktum, var mottakelsen - i hvert fall i den konservative Grenmar - blandet. Redaktøren skriver at "Operationens Følger vil blive helsebringende", men at gleden og tilfredsheten som fulgte ville bli blandet med vemod. Og stortingsrepresentant Jørgen C. Knudsen gav uttrykk for den sorgen han personlig følte ved 7. juni-vedtaket:

I 1905 havde vi en alvorlig tid at gjennomgaa, og for mit vedkommende var tiderne ikke gode. Jeg havde altid været en trofast ven af unionen med Sverige, idet jeg mente, at den var en væsentlig betingelse for at bevare vor Frihed. Og jeg haabet at den dag vilde komme, da svenskerne vilde indse, at det var til fælles gavn, at indrømme nordmændene den fulde likestilling, saa at de med fuld sympati kunde arbeide sammen til det fælles maal: Skandinaviens frihed og selvstændighed. Imidlertid havde nægtelsen af sanktion paa en enstemmig stortingsbeslutning, der var indstillet til sanktion af en enstemmig regjering, kjørt os aldeles fast, saaledes at det endelige resultat af overveielserne blev, at man enstemmig besluttet sig til at opsige unionen. Dette var for mange en glædesdag, men det kan ikke jeg sige for mit vedkommende. Jeg ansaa det nærmest som en historisk nødvendighet "En Guds dom".

Folkeavstemning 13. august

Likevel fant det sted en kraftig mobilisering fram til folkeavstemningen 13. august. Da skulle byens stemmeberettigete menn gi svar på om de var enige i den "stedfundne opløsning af unionen eller ikke". Grenmar formante folk om å stemme. 13. august ville bli en historisk dag for "vort Fædreland ligesom 17de Mai 1814 var det", skriver avisa, og enhver stemmeberettiget hjemmesitter ville komme til å angre seg, for "husk paa, at de, som sidde uvirksomme hjemme uden at stemme, vil blive taget til Indtægt af Svenskerne som værende imot den stedfundne Unionsopløsning."

Stemningen i byen var samstemt og patriotisk, og alle de tre partiene - Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet - oppfordret velgerne om å møte opp på det nye Rådhuset 13. august for å stemme ja til "den fattede Beslutning om Unionens Opløsning". Og 13. august 1905 ble en festdag i Porsgrunn. Det var søndag, og byen våknet opp til musikk-korpset som spilte "Sønner af Norge". Korpset marsjerte fra Osebakken og ned til sentrum, og langs ruta sluttet kvinner og menn seg til det som ble et stort folketog. Flaggene gikk til topps, og skipene på havna hilste "Fædrelandets Dag" velkommen. Fra prekestolene i begge kirker ble det minnet om "Dagens store Betydning", og til slutt sang forsamlingen "Gud signe vårt dyre fedreland". Fra kirkene trakk folk til Rådhuset hvor det ble avfyrt salutt tre minutter før stemmelokalet ble åpnet.

De stemmeberettigete - det vil si alle menn over 25 år - fulgte oppfordringen om å stemme ja. Hele 86 prosent - det vil si 778 menn - innfant seg på Rådhuset for å legge ja-seddelen i urnen. Byen hadde i alt 905 stemmeberettigete, men av disse var 112 sjøfolk i langfart. Hvis vi ser bort fra sjøfolkene som var ute, var det bare 13 stemmeberettigete i Porsgrunn som ikke stemte. Regnet på denne måten ble valgdeltakelsen på hele 98 prosent - den høyeste i Telemark. Og de stemte lojalt ja til oppløsning av unionen.

Kilde: Nils Ivar Agøy etter J.V. Heiberg: Unionens Opløsning

Enigheten om å gi sin tilslutning til 7. junivedtaket var tverrpolitisk i Porsgrunn, og påvirkningen var så massiv at hvis noen kunne tenke seg å stemme nei, ville de nok betenke seg.

Kongedømme eller republikk?

I november ble folk mobilisert til stemmeurnen på ny. Nå skulle landets styreform avgjøres, men den brede enigheten var brutt. Monarkister og republikanere i Porsgrunn sto mot hverandre. Det hadde nok betydning for de republikanske strømningene i byen at en så betydningsfull person som Gunnar Knudsen var republikaner. Knudsen var medlem av Christian Michelsens regjering, men gikk ut av regjeringen fordi den gikk inn for kongedømmet. Knudsen mente at "en republikansk Regjerningsform passer bedre for vore forhold."

Ledelsen i partiene Venstre og Høyre i Porsgrunn gikk begge inn for kongedømmet som styreform. Partiene sendte ut et opprop til velgerne om "at give Storthingets og Regjeringens Forslag om Grundlovens og Kongedømmets Bevarelse sin Tilslutning ved alle at møde frem og lægge sit Ja i Valgurnen". Porsgrunds Arbeiderparti støttet imidlertid republikken. Partiet inviterte postmester og stortingsmann Egede-Nissen til byen 5. november, bare noen dager før folkeavstemningen. Postmesteren holdt et to timer langt foredrag til fordel for republikken, for en fullsatt sal, heter det i Grenmar. Den konservative avisa karakteriserer foredraget som "sterkt agitatorisk" og med atskillige uetterretteligheter "der vistnok virkede mod sin Hensigt". I Skien holdt Gunnar Knudsen den samme kvelden foredrag for 800 tilhørere. Etter foredraget ropte en begeistret amtmann Viggo Ullman et "Leve Knudsen" med påfølgende hurraer hvorpå Knudsen kvitterte med et "leve Norge".

Byens republikanere var aktive i tida før folkeavstemningen i november. Venstrefolk som brøt med partiledelsens linje - som overrettsakfører Reynolds, skoledirektør Dick og skipsreder Leif Gundersen - deltok på folkemøter og talte varmt for republikken. Det gav resultater: 183 stemte for republikk, eller 24,4 prosent. I landets byer stemte til sammenlikning 22,8 prosent for republikk. Det var likevel et stort flertall for kongedømmet i byen: 566 stemte for kongedømme, eller 75,6 prosent. Men valgdeltakelsen hadde sunket fra 86 til 82,5 prosent, det vil si at i november stemte 749 av byens 908 stemmeberettigete. Vi må regne med at også denne gang var sjøfolk i langfart forhindret fra å stemme, selv om det var flere sjøfolk hjemme om vinteren enn om sommeren. Likevel må vi konkludere med at monarkiet hadde sterk støtte i Porsgrunn. Kongedømmet stor også sterkt i skipsfartsbyene Kragerø og Brevik. Men i Skien støttet mange den republikanske styreformen.

Kilde: Nsd kommunedatabase valgstatistikk

Hvordan kan vi forstå valgstatistikken? Vi ser at byene langs kysten av Telemark danner et kongevennlig og konservativt belte. Kysttelemark skiller seg ut fra midtre og øvre deler av fylket hvor oppslutningen om republikken var stor. I Rauland, Vinje, Nissedal og Tinn stemte over 70 prosent republikansk. Men Skien skiller seg ut som den "republikanske" byen i fylket. Nesten halvparten av stemmene gikk inn for republikk i Skien. Hvordan kan vi forklare de store forskjellene mellom nabobyene?

Forklaringen må søkes i byenes grunnleggende strukturer; i næringsliv og i sosiale og kulturelle forhold og tradisjoner. Industriutviklingen i Skien hadde ført til at byen hadde en stor fabrikkarbeiderbefolkning. I 1900 arbeidet 1091 personer - eller 25 prosent av befolkningen - i industrien. Arbeiderne sluttet opp en et sterkt Venstreparti, noe som la grunnlaget for en særegen radikal tradisjon i Skien. Skien beskrives som "Venstrebyen i Bratsberg Amt". Partiet Venstre i Skien hørte til partiets ytterste venstre fløy, og et sosialradikalt Venstre dominerte i lokalpolitikken.

Porsgrunn var på mange måter nabobyens rake motsetning. Byen var en konservativ skipsfartsby. I 1905 var Porsgrunn riktignok en skipsfartsby på hell, men byens identitet var nært knyttet til seilskutene som hadde lagt grunnlaget for storhetstida i byens historie.

Bystyret i Porsgrunn 20. juni 1905

Skipsfarten la grunnlaget for en arbeiderkultur preget av paternalisme og lite protest. Paternalismen preget ikke bare skipsfartsnæringen, men nedfelte seg i arbeidslivet mer generelt. Mange redere ble industriledere - som for eksempel Alfred P. Wright og Johan Jeremiassen - og ungguttene i Porsgrunn var ofte til sjøs i en periode, før de eventuelt fant seg annet arbeid på land. Slik preget livet til sjøs livet på land.

Porsgrunn ble også industrialisert, og i 1900 arbeidet mer enn 500 arbeidere - kvinner og menn - i den nye industrien. Men skipsfarten dominerte fortsatt byen sosialt og kulturelt. I et tilbakeblikk på barndomsbyen karakteriserer Aksel Zachariassen som var født i Porsgrunn i 1898 på denne måten:

Noen arbeiderby var den da heller ikke. Den hadde to større bedrifter, et ganske stort mekanisk verksted og en porselensfabrikk. Det var skipsfarten og skipsbyggeriene som dominerte i byens arbeidsliv, og sjøfolk har vel egentlig aldri vært særlig opptatt av politikk.

Byens konservatisme viste seg ved valg. I 1903 ble Jørgen C. Knudsen valgt til Stortinget, og Alfred P. Wright var vararepresentant. Herman Jeremiassen var ordfører. Alle tre var konservative og alle var, eller - som Alfred P. Wright - hadde vært skipsredere. Det var lite opposisjon mot de konservative redernes hegemoni i Porsgrunn. I motsetning til i Skien fikk Venstre seint en fast organisasjon i Porsgrunn.

Resultatet av folkeavstemningen i november 1905 bekrefter at de konservative krefter sto sterkt i Porsgrunn. Og etter kongevalget var det den rene kongefeber i Porsgrunn. Ved kongefamiliens ankomst til Norge lørdag 25. november ble det satt opp ekstratur med dampskipet "Skien". Skipet seilte fra Porsgrunn fredag kveld, og fra dekket kunne folk se kongeskipet seile inn Oslofjorden lørdag formiddag og hilse kongen velkommen. 12 kroner måtte folk betale for å overvære den historiske begivenheten. Kongefeberen steg enda noen grader da Jørgen C. Knudsen som var odelstingspresident fikk sete i den kroningsdeputasjonen som fulgte kongen til Trondheim i 1906.

Folkeavstemningene førte til en politisering og økt interesse for nasjonale, konstitusjonelle og politiske spørsmål. For første gang i historien gikk folk i Porsgrunn - eller rettere sagt stemmerberettigete menn - til stemmeurnene for å avgjøre landets framtid sammen med resten av det norske folket. Folkeavstemningene fremmet nasjonal samhørighet og førte til en sterkere integrering av byen i nasjonen. 1905 ble dessuten et gjennombruddsår for folkestyret og lokaldemokratiet ettersom det å være med å bestemme nasjonens framtid og det å stemme fordret politisk refleksjon og bevissthet. Avstemningene gjaldt imidlertid bare voksne menn. Kvinnene ble holdt utenfor. Likevel ble 1905 et demokratisk gjennombruddsår også for kvinnene.

1905 og kvinnestemmeretten

Straks det ble bestemt at folket skulle spørres om unionens skjebne gjennom folkeavstemning, tok Landskvinnestemmerettsforeningen et initiativ overfor Storting og regjering. I et telegram til stortingspresident Carl Berner het det: "Skal en folkeavstemning, som ligger udenfor vor forfatning, besluttes, maa kvindere tages med". Nå trengtes alle krefter, mente kvinnene, men Storting og regjering mente at hvis kvinnene skulle innlemmes, ville det forsinke avstemningen. Saken tålte ingen forsinkelser, og henvendelsen ble avslått.

Avslaget oppildnet kvinnene og førte til en landsomfattende underskriftsaksjon til støtte for 7. junivedtaket. I løpet av tre hektiske uker gikk kvinner og menn fra hus til hus og fikk omtrent halvparten av landets kvinner i "borgermoden" alder til å skrive under på underskriftslister. Til tross for at det var midt på sommeren og folk var bortreist eller opptatt med slåttonna, ble det samlet inn 279 878 underskrifter. Tallet er oppsiktsvekkende, og ved overrekkelsen mottok kvinnene en stor takk fra regjeringen med blant andre disse ordene fra fungerende statsminister Løvland: "Norske kvinners holdning i by og bygd i disse dager er et smukt blad i Norges historie og vil mektig bidra til å skaffe dem den rett de forlanger". Statsministeren snakket her om kvinnestemmeretten.

Kvinnenes underskrifter gav en bred folkelig støtte til hendelsene på det politiske planet, og man kan kanskje si at kvinneaksjonen representerer det moderne demokratiets gjennombrudd i Norge. I Porsgrunn ble det også samlet inn underskrifter. Det lokale leddet av Landskvinnestemmerettsforeningen rykket ut med et opprop til byens kvinner i Grenmar. Her takket kvinnene for hva statsmaktene hadde gjort for å opprettholde landets selvstendighet, Videre het det at medlemmene i foreningen ønsket "yderligere at føie sit Ja til de Mænds, der har Ret til at deltage i Folkeavstemningen 13de August, idet de med dyb Overbevisning er med paa at slaa Ring om 7de Junibeslutningen". Alle kvinner over 25 år ble oppfordret om å skrive under på listene som ble lagt ut hos fem forskjellige kjøpmenn i byen, på Osebakken, i Storgata, på Frednes og på Vestsida. Oppropet var undertegnet av fem kvinner som ellers var kjent fra byens foreningsliv, nemlig Helene Wright (Høyre), Sofie Tallaksen (Venstre), Inga Torkildsen, Sigrid Klem og Sigvarda Sendresen.

Grenmar oppildnet kvinnene og appellerte til lokalpatriotismen: Det gjelder om at "de samler en saa stor Mængde Underskrifter, at ikke vor By i saa Henseende skal staa tilbage for andre byer". Og kvinnene stilte opp. Det myldret av kvinner i byen 13. august, og listene fikk "talrik Tilslutning", heter det i Grenmar 14. august. Opptelling viste at hele 1009 kvinner skrev under. Det var 232 flere kvinneunderskrifter enn avgitte mannlige stemmer (778). Hvordan kan dette forklares? For det første ville det vært - om kvinnene hadde stemmerett på samme betingelser som menn - flere stemmeberettigete kvinner. Ved valget i 1910 - da kvinner hadde kommunal stemmerett på samme betingelser som menn - var det omtrent 300 flere stemmeberettigete kvinner enn menn. Dernest kan det også hende at kvinner under 25 år eller kvinner som bodde utenfor byens grenser, skrev seg på listene.

Uansett var det en formidabel oppslutning om kvinnenes underskriftsaksjon i 1905, og aksjonen ble en døråpner for kvinnene inn i lokalpolitikken. Det vil si at kvinnene hadde allerede i 1901 fått begrenset kommunal stemmerett, og dette året møtte to kvinner for første gang i bystyret. Det var fru Mathilde Knudsen og frøken Barbara Thønnesen. Begge ble valgt inn som vararepresentanter for partiet Høyre. Mathilde Knudsen var gift med seilmaker Knudsen fra Vestsida. Foruten å være husmor, deltok hun i mannens forretning. Hun ble omtalt som en "begavet og energisk Dame, der med Iver og Interesse har deltaget i Arbeidet for mange borgerlige og kirkelige Formaal navnlig i Vestre Porsgrund".

Det var likevel valget i 1907 som ble gjennombruddet for kvinnenes deltakelse i politikken. Kvinnene hadde nå fått begrenset statsborgerlig stemmerett - ikke minst takket være kvinneaksjonen i 1905. Dermed hadde 666 kvinner i byen stemmerett ved stortingsvalg. Ved kommunevalget det året ble tre kvinner valgt som representanter i bystyret. Det var fru Ida Myhre fra Høyre, frøken Sofie Tallaksen fra Venstre og fru Serine Jeremiassen fra "Afholdsvennenes Liste".

Kvinnene var nå en politisk maktfaktor som alle partier måtte ta med i betraktning, og de begynte å organisere seg foran valg. Foran kommunevalget i 1910 ble det tillyst massemøte i Porsgrunn med Anna Rønning som foredragsholder. Temaet var "Kvindernes Stilling til Kommunevalget". Serine Jeremiassen, Tone Baugerud, Thomine Tandberg og Annette Gaathaug sto bak invitasjonen, og det ble samtidig annonsert at "Efter Foredraget afholder Kvinderne Møde til Nomination af deres Kandidater paa Afholdsfolkets Liste til Kommunestyret". To kvinner var kumulert på de fire første plassene til Avholdspartiet, nemlig enkefru Serine Jeremiassen, og fra Anna Nilsen. Det samme galdt Høyres liste. Her hadde fru Ida Myhre og frøken Berit Sendresen de fire første plassene. På Venstres liste hadde fru Sophie Halvorsen de to første plassene, og frøken Else Martinsen sto på 22. plass. På Arbeiderpartiets liste var det ingen kvinner.

På selve valgdagen holdt Kvindesagsforeningen et valgkontor åpent i Rådhuset. Der kunne kvinner få opplysninger om kumuleringer og andre spørsmål vedrørende valget. "Vor forening er upolitisk og man vil hele dagen finne kvinder av begge partier tilstede i kontoret," heter det i Porsgrunds Tidende. Men det fantes tre partier i byen. Regnet kvinnesaksforeningen ikke med Arbeiderpartiet fordi det ikke hadde noen kvinner med på valglisten?

På mange måter hersket det en politisk oppbruddsstemning i byen etter 1900. Borgerskapets konservative menn rådde ikke lenger grunnen alene. Grunnen var ryddet for kvinnenes deltakelse i lokalpolitikken slik at begge kjønn etter hver tok del i byens styre og stell. Om kvinnene tok opp særskilte saker i lokalpolitikken er åpent spørsmål, men fra før hadde de erfaringer fra Leseforening, Sanitetsforening, avholdssak og veldedighetsarbeid, og man kan tenke seg at kvinnene videreførte erfaringer og interesser fra disse områdene inn i det lokalpolitiske arbeidet. Også sosialt ble representasjonen utvidet da arbeiderne etter hvert gjorde seg gjeldende i lokalpolitikken. Kort tid etter at det nye århundret var rundet, ble et tredje politisk parti etablert i Porsgrunn, nemlig Porsgrund Arbeiderparti.