BokgløttUtgitt av Porsgrunn bibliotek |
Dette er en roman om slekten Birkenwald som gjennom århundrer har vært hjemsøkt av en forbannelse. Alle slektens menn som er født ved fullmåne i oktober måned er varulver. Forvandlingen til varulv starter når guttene når puberteten, og uroen og angsten som rammer dem ved fullmånetid dempes bare av forvandlingen til varulv.
Men som varulver er de farlige, og denne forbannelsen er også ødeleggende for de relasjoner de lever i som mennesker. Kvinnene som elsker dem holder ikke ut, og sønnene arver forbannelsen.
Boken er delt inn i tre deler.
I første del er året 1710, og vi møter Wolfgang von Birkenwald som i ti år har sittet innelåst i en celle nede i en kjeller der han ikke kan se fullmånen. Han kjenner allikevel uroen hver gang fullmånetid nærmer seg, men uroen dempes med et eleksir. Nå har han bare en flaske igjen, og den skal spares til hans sønn, for å gi ham en utsettelse.
Han jager sin sønn, Erhard, fra seg, og i bokens andre del følger vi ham på hans flukt mot nord. En flukt fra sin skjebne og ulven han kjenner vokse fram i seg.
Men også han innhentes av skjebnen, og han tilbringer resten av livet dypt inne i Østerdalens skoger.
I bokens tredje del befinner vi oss på denne boplassen i Østerdalen, og tiden er 1970-tallet. Gutten Tore forstår at familien hans er spesiell, og etter hvert går det opp for ham at faren hans er varulv, og når rette alder nås, må han lære seg å leve med at også han er varulv.
Dette er vanskelig for Tore, men han har en klok mor, og får en god venn på skolen som også har samme skjebne, og det kan se ut til at Tore er den personen som kanskje skal kunne klare livet med denne forbannelsen. Det dreier seg kanskje rett og slett om å forsone seg med varulven han har i seg…
Boken har et vakkert og poetisk språk som gir handlingen både tidskoloritt, og ivaretar den mystiske og hemmelighetsfulle atmosfæren som hviler over handlingen.
Boken er delt inn i tre deler.
Bokmål.
Passer fra ca 12 år.
Denne boken må man kunne kalle vakker til tross for dens grufulle tema. Tormod Haugen får fram smerte og sorg, og vi aner en livsvisdom mellom linjene som han klokelig er forsiktig med å la bli for tydelig. Det er først når du aksepterer deg selv som det hele mennesket du er, på godt og vondt, at du kan klare å leve med deg selv.